Ferdinand von Schirach - Tanker om krig

Ferdinand von Schirach
Foto @Oliver Helbig

Er De redd for noe?

Så lenge jeg kan huske har jeg vært redd for krig.

Redd for selv å måtte delta i en krig?

Jeg er ikke redd for at jeg i en krig ville blitt drept i løpet av et par dager, det er ikke det jeg mener. Det er vissheten om at alt som er blitt bygd opp de siste sytti årene vil falle fra hverandre. Det første som vil forsvinne er menneskeligheten. 

Bare tenk deg hvordan rettsvesenet har endre seg de siste tiårene. Vi innser stadig mer hvor full av feil mennesket er. Det hører med til god takt og tone å klage over vårt vestlige samfunn. Men i virkeligheten lever vi i et av de frieste samfunnene som noen gang har eksistert. Vi sulter ikke, vi fryser ikke, vi står fritt til å forelske oss i hvem det måtte være. 

Dersom en krig bryter ut vil det bety slutten på dette. Vi vil falle tilbake til middelalderen. Tenk bare på IS. Der kutter de av hoder og viser dem frem slik man gjorde i det 6. århundre. Vi klarer ikke å forestille oss krig, livet vårt fremstår som sikkert. Men jeg frykter at nedslagene kommer stadig nærmere.

Ferdinand von Schirach i intervju med Süddeutsche Zeitung, nr 38/2014

Ferdinand von Schirach er forsvarsadvokat og en av Tysklands mestselgende forfattere. På norsk har han utgitt novellesamlingene "Forbrytelser" og "Skyld" og romanene "Collini-saken" og "Tabu." Von Schirach er en av mine tyske favorittforfattere. Som andre barn var også jeg redd for at det skal bli krig. Etter å ha fått barn selv er tanken på krig desto mer uutholdelig, mye på grunn av de tingene von Schirach peker på i dette utdraget.

Ferdinand von Schirach kommer straks med ny bok!

En av mine favorittforfattere, tyske Ferdinand von Schirach, kommer med ny bok i august!

Essaysamlingen Die Würde ist antastbar utgis i første omgang på tysk, men det er ikke umulig at den blir fulgt opp med en norsk eller engelsk oversettelse. I årenes løp har von Schirach skrevet en rekke essays for det tyske magasinet "Spiegel." Dette er første gang disse essayene blir utgitt samlet mellom to permer.

Forlaget skriver om boka:

Kan ett liv veie opp for et annet? Og hva er det som gjør en gjerningsmann til forbryter? Ofte er det bare en tilfeldighet om et menneske blir gjerningsmann eller offer. Skyld er det som et menneske personlig kan anklages for. I sine glitrende essays tar Ferdinand von Schirach for seg noen av vår tids store spørsmål, i tillegg til betraktninger av mer personlig art. Fengslende, klar og innsiktsfull. Ikke minst er det hans overbevisende og velformulerte tanker om godt og ondt og om moralske og etiske spørsmålsstillinger i samfunnet vårt som har gjort historiene og romanene hans til en verdenssuksess. I sine essays tar Ferdinand von Schirach opp eksplosive temaer som f.eks rettsaker med kjendiser på tiltalebenken, forvaringsdommer og barnemordere som er blitt truet med tortur. Han ser også nærmere på lesingens rolle i iPadens tid og på hva skrivetvang virkelig innebærer for en forfatter.

(Vaklende oversatt og en smule omskrevet fra tysk av undertegnede. Teksten er hentet herfra).

Jeg har lest flere av forfatterens essay i "Spiegel." Det som gjør dem så interessante er at de gir et mer utfyllende bilde av forfatteren og tematikken i bøkene hans. Dersom du, som meg, er von Schirach-frelst kan jeg på det varmeste anbefale dette essayet i engelsk oversettelse. Teksten jeg linker til er forøvrig oversatt til norsk og publisert i det norske Granta nr 2, 2014.

                                           

Tabu av Ferdinand von Schirach

"Han kunne ikke forklare det for henne, at han tenkte i bilder og farger, ikke i ord."

I løpet av få år har Ferdinand von Schirach etablert seg som en av Tysklands bestselgende forfattere og store litterære eksportprodukt. Nå er forfatteren endelig ute med sin andre roman på tysk, og jeg var raskt ute med å skaffe meg et eksemplar av boka. Aller først må jeg si at det å sammenfatte handlingen i von Schirachs bøker kan være en utfordrende øvelse. Handlingen er komprimert og språket ribbet for overflødige ord og fraser. Tekstene inneholder gjerne et element av overraskelse som man skal vokte seg vel for å avsløre for potensielle lesere. Uansett var jeg svært spent på om romanen ville holde samme høye nivå som forfatterens tidligere utgivelser.

Ferdinand von Schirachs nyeste roman Tabu kan sies å være både en kunstnerroman og et rettsdrama. I boka følger vi fotografen Sebastian von Eschburg som er berømt for sine sjokkerende og provoserende installasjoner. Karrieremessig og økonomisk er han en vellykket mann, men bak masken lider han enormt. Han har vanskeligheter med å knytte bånd til andre mennesker, og han er tidvis svært deprimert. Leseren følger Sebastian fra tidlige barneår. Han tilbrakte store deler av oppveksten på internatskole, og forholdet til foreldrene, og da spesielt til moren, virker kjærlighetsløst. Når Sebastian som ung blir vitne til farens selvmord er det noe som går i stykker inni ham. Det å uttrykke seg gjennom kunsten blir en slags redning. Gjennom fotografier og fotomontasjer viser han frem en alternativ virkelighet der han kan bearbeide fortiden.

Sebastian von Eschburgs liv tar en alvorlig vending i det han blir fengslet og anklaget for å ha drept en ung kvinne. Den erfarne advokaten Konrad Biegler får i oppdrag å forsvare kunstneren som står tiltalt for bortføring og mord. "Hvordan forsvare en mann som ikke ønsker å bli forsvart?" var et sentralt spørsmål i von Schirachs første roman Collini-saken. I Tabu har advokat Biegler en enda vanskeligere oppgave. Han skal forsøke å få frikjent en klient som har tilstått drapet i avhør og hvor alle indisier peker mot skyld. Måten dette gjøres på reiser en rekke interessante problemstillinger: Hvor langt kan man gå for å få frem sannheten og til hvilken pris? Og hvem avgjør hva som er sant?

Mönch am Meer (1808-1810) av Caspar Davi Friedrich

I bokas første del, kunstnerromanen (jeg skal komme tilbake til det selvbiografiske aspektet litt senere), følger vi Sebastian von Eschburg fra barndommen via farens selvmord og frem til gjennombruddet som kunstner. Alt blir sett med Sebastians øyne, og jeg synes hovedpersonens dunkle arv, sjelelige arr og store ensomhet blir beskrevet på en svært troverdig måte. Språket er også svært sanselig. Lyder, lukt og farger spiller en viktig rolle i teksten, og på sitt beste synes jeg språket er helt på linje medforfatterens beste noveller. Jeg likte spesielt godt måten han bruker ulike kunstverk på som metaforer i romanen. Han får plusspoeng av meg når han bruker en av mine favorittmalere til akkurat dette. Caspar David Friedrichs symboltunge maleri Mönch am Meer (1808-1810) illustrerer grunnstemningen i romanen på en ypperlig måte. Bildet av den lille munken som står alene ovenfor den allmektig naturen blir en slags lignelse på Sebastians indre og ytre liv.

Bokas andre del, rettsdramaet, innebærer et radikalt stemningsskifte. Her er det forbrytelsen og den påfølgende rettsaken som står i fokus. Virkeligheten trenger seg på, både for leseren og hovedpersonen, og fokuset i handlingen forflyttes til advokat Konrad Biegler og hans forsvarstrategier. Dette scenebyttet gjør seg også gjeldende i språket: Det blir mer formelt, saklig og nøkternt. Forfatterens hensikt med en slik deling av teksten er ganske klar. Å utforske forholdet mellom virkelighet og sannhet er jo et av romanens store prosjekt, og da er det selvfølgelig viktig å belyse temaet fra ulike ståsted. Problemet er at jeg ikke likte dette fortellergrepet i det hele tatt. Forbrytelsen som Sebastian von Eschburg står tiltalt for kommer (for meg) helt ut av det blå, og rettsaken virker både kunstig og oppkunstruert. De etiske dilemmaene som blir presentert i løpet av romanen er interessante, men utfordrer ikke mitt moralske kompass på samme måte som von Schirachs tidligere tekster.

Ferdinand von Schirach (Foto: Andreas Pein)

Da er det altså som kunstnerroman at boka har sin styrke, synes jeg. Som leser kan jeg ikke unngå å legge merke til de mange selvbiografiske parallellene mellom hovedpersonen i romanen og forfatteren selv. Som sin egen romanfigur vokste Ferdinand von Schirach opp i et borgerlig hjem og tilbrakte skoleårene på internat. I hjemmet og på skolen var det forventet at barn knapt skulle synes og i alle fall ikke høres. Es war immer da, ein Grundgefühl der Distanziertheit und Leere, har forfatteren sagt om barndommen sin i et tidligere intervju i avisen Die Zeit. I romanen er farens selvmord en livsendrende opplevelse for Sebastian. Også Ferdinand von Schirach mistet faren sin i ung alder. Forfatteren var 16 år da faren Robert døde bare 42 år gammel. Internett avslører ingenting om dødsårsaken, og jeg skal heller ikke konspirere om selvmord. Uansett er tapet av en far en erfaring de to deler. Tomhet, fremmedgjorthet, ensomhet og en «ikke-kom-meg-for-nær»-følelse gjennomsyrer romanen. Von Schirach har uttalt at jobben som advokat reddet ham fra den årelange følelsen av utenforskap. For Sebastian blir kunsten det viktigste holdepunktet i en vanskelig tilværelse.

I Tabu betrakter hovedpersonen verden med andre øyne enn de fleste av oss. Han er en annerledestenkende og annerledessansende. Under lesningen ble jeg aldri helt klok på hva det var som gjorde ham så sårbar for impulser utenfra. Var det opplevelsene fra barndommen, depresjon, kreativitet eller rett og slett en diagnose? I et intervju med det østerrikske nyhetsmagasinet News trekker Ferdinand von Schirach nok en parallell til eget liv, en parallell som i ettertid ga meg en bedre forståelse av hovedpersonens sinnstilstand. Både forfatteren og hovedpersonen har en neurologisk tilstand som kalles synestesi. Denne tilstanden gjør at noen personer får en fargeopplevelse når de ser tall eller bokstaver. Noen opplever også bestemte farger og/eller visuelle former når de hører ulike typer lyd. Denne tilstanden var helt ukjent for meg, men med dette i bakhodet ser jeg nå romanen med litt andre øyne.

Kilde: Wikipedia

Alt i alt var Tabu en litt skuffende leseopplevelse. Deler av romanen virket uforløst og historien representerer ikke så mye nytt. Personlig hadde jeg ønsket at Ferdinand von Schirach droppet rettsdramaet og fordypet seg videre i selve kunstnerportrettet. Selv om jeg liker forfatterens fokus på aktuelle samfunnsspørsmål, syntes jeg denne gang at han ikke lyktes helt med å vise oss sannhetens mange ansikter.

Ferdinand von Schirachs nye roman kommer ut på norsk i januar 2014.

Fremtidige favoritter #5: Høstlektyre

Høsten har festet grepet her på Østlandet. Dagene er korte, og kveldene er ikke spesielt lange de heller. Mørketid er lesetid, sies det, og jeg følger absolutt dette utsagnet. Dessuten har jo årets bokhøst et hav av spennende leseoppplevelser å by på. Men hvilke bøker skal man velge? Jeg har sjelden en "plan" for lesingen min der jeg som oftest intuisjonen og magefølelsen ved utvelgelsen. Nye bøker av forfattere jeg liker er nesten alltid sikre valg. Mens klokka tikker ubønnhørlig mot vinter gleder jeg meg til å lese disse kommende favorittene:

Tabu av Ferdinand von Schirach
I Tyskland har Ferdinand von Schirach nyeste roman Tabu nettopp kommet ut, og som ventet rager den høyt på bestselgerlistene der nede. Jeg har skaffet meg et eksemplar på tysk og er veldig spent på hva forfatteren vil prestere denne gang. Forlaget beskriver romanen som en blanding av kunstnerroman og rettsdrama. Det blir ikke noe gjensyn med advokat Caspar Leinen (fra Collini-saken) i denne boka, men forholdet mellom klient og advokat vil fortsatt være et sentralt tema. I følge forlaget tar også denne romanen opp aktuelle samfunnsspørsmål, idet forfatteren, i kjent stil, utforske grensene mellom virkelighet og sannheten. Gyldendal forlag utgir boka på norsk i januar 2014.

The Goldfinch av Donna Tarrt
Den 22. oktober slippes endelig den nye romanen til Donna Tarrt på engelsk. Jeg elsket debutromanen hennes Den hemmelige historien, og selv om oppfølgeren Den lille vennen ikke var en like stor opplevelse er det all grunn til å se frem i mot Tarrts tredje roman. Her møter vi den tretten år gamle Theo som får livet dramatisk forandret etter å ha blitt utsatt for en ulykke. Han overlever men livet blir aldri det samme. Vi følger Theo gjennom de neste ti årene. Det eneste faste i tilværelsen hans er maleriet The Goldfinch (malt av Carel Fabritius i 1654) som følger ham over alt. Boka er på nesten 800 sider, så jeg har forhåndsbestilt den som ebok hos Amazon.

Vi ses i morgen av Tore Renberg
Finnes det en Tore Renberg uten Jarle Klepp? Ut fra omtalene i norske medier å dømme så er svaret et rungende JA! Jeg gleder meg til å lese Renbergs nye bok Vi ses i morgen med handling fra oljebyen Stavanger. Jeg forventer meg dystre skildringer og historier om outsidere, kjærlighet og svik. Jeg håper på vare menneskeportrett, indre monologer og noen tårer på slutten. Jeg setter meg sjelden inn i handlingen til en bok på forhånd, og jeg har nok litt urealistiske forventninger til selve plottet i Renbergs nye roman. Vil det være et Kompani Orheim på syre? Jeg gleder meg til å utforske et ny side av Renbergs forfatterskap.



Hvilke bøker gleder du deg til å lese i høst?

Skyld av Ferdinand von Schirach

Bloggen min har vært i "stand-by"-modus den siste tiden. Det har vært travle dager på jobb med mye tid foran PC-skjermen. Når jeg vel har kommet hjem har jeg ikke vært motivert for enda mer skjermtid. Jeg leser selvfølgelig, men det går trått. Tykke bøker er min svøpe, og skal jeg komme i mål med 650 sider om Mick Jagger til Moshonistas biografilesesirkel må jeg ta drastiske grep. Hjernetomme fjernsynsprogram (her snakker vi TLC, Bliss, kanal 5 etc) er dessverre min akkilleshel og evige tidstyv. Vaakum søker vaakum.

Men omtalene kommer, sakte men sikkert, jeg lover! Sist bok ut i leserekka har vært Ferdinand von Schirachs andre novellesamling Skyld. Jeg tror jeg har lært meg å lese von Schirachs små historier nå. De må leses sakte på forsiktig innpust og utpust, bare en eller to fortellinger om gangen. Innholdet er påtrengende, nærmest invaderende i formen, og det er umulig å forholde seg likegyldig til det man leser. Hver historie gir et stort sug i magen. Og så kommer tankene...

Von Schirachs debut-bok, novellesamlingen Forbrytelser, var en av mine største leseopplevelser i fjor. Fortellingene i denne boka utfordret og overrasket meg, både når det gjaldt tematikk og forfatterens enkle, men presise språk. Oppfølgeren Skyld er skrevet over samme lest; den består av 15 små noveller som alle mediterer over spørsmålene skyld og uskyld, soning og straff. På en mesterlig måte viser forfatteren oss hvilke dilemma advokater og rettsvesenet står ovenfor når skyldspørsmål skal avgjøres. Gang på gang setter von Schirach vårt moralske kompass på prøve: Hvorfor straffer vi, hvem straffer vi og når har straffen en hensikt?

De to novellesamlingene har altså mange likhetstrekk både i stil og form. Denne likheten bidro nok til at Skyld ikke virket like overveldende på meg som von Schirachs første bok. Hadde jeg lest bøkene i omvendt rekkefølge hadde kanskje det motsatte vært tilfelle. Når det er sagt syntes jeg det også var interessante forskjeller mellom de to. Etter min mening er Skyld hakket mørkere enn forgjengeren. I debut-boka tar gjerningsmennene valg som utfordrer rettferdighetsfølelsen vår. I Skyld er fraværet av valgmuligheter et mer gjennomgående trekk. Hovedpersonene er mye mer låste i sine valg eller overlatt til en skjebne de selv ikke er herre over.

Flere av novellene i denne samlingen har dessuten en tydelig jeg-stemme. Leseren får inntrykk av at det er forfatteren selv (som er en av Tysklands mest kjente forsvarsadvokater) som forteller om saken og klienten sin, gjerne med en samfunnskritisk brodd. At von Schirachs navn blir brakt på bane i bokas aller siste novelle er derfor en frekk gest fra forfatterens side. En av historiene, Nøkkelen, er dessuten betydelig lenger enn de andre novellene. Advokat i sentrum, samfunnskritikk og lange historier: Alt er peker fram mot forfatterens tredje bok, romanen Collini-saken, som kom ut på norsk i år. Jeg leste den på tysk i fjor høst og likte den veldig godt.

Tyske Amazon melder at forfatteren kommer med ny roman til høsten. Det er gledelig nytt for alle som har fått sansen for von Schirachs særegne stil. Boka har den pirrende tittelen Tabu og beskrives som en blanding av kunstnerroman og rettsdrama. Det blir ikke noe gjensyn med advokat Caspar Leinen (fra Collini-saken) i denne boka, men forholdet mellom klient og advokat vil fortsatt være et sentralt tema. I følge produktomtalen vil forfatteren, i kjent stil, utforske grensene mellom virkelighet og sannheten. Også denne romanen søker å belyse aktuelle samfunnsspørsmål. Jeg gleder meg!

Er du ute etter en spesiell leseopplevelse kan jeg absolutt anbefale von Schirachs bøker.

Andre som har blogget om denne boka:
Ingvar Ambjørnsen 
Tones bokmerke
Rose-Maries littertur og filmblogg

Der Schatten meines Vaters (Min fars skygge) av Richard von Schirach

Den tyske forsvarsadvokaten Ferdinand von Schirach har de siste årene opplevd stor suksess som forfatter, og alle de tre bøkene hans har fått svært gode anmeldelser i tysk og internasjonal presse. I år har jeg lest to av bøkene hans; novellesamlingen Forbrytelser og romanen Der Fall Collini (Collini-saken), og jeg har vært like entusiastisk i omtalene mine som resten av anmelderkoret.

Ikke bare forfatterskapet, men også familiebakgrunnen til Ferdinand von Schirach har vært mye omtalt i mediene. Bestefaren Baldur von Schirach var Jugendreichsführer under Nazi-regimet og ble dømt til 20 års fengsel av Nürnberg-tribunalet etter krigen. Bestefaren blir ofte trukket fram i de forfatterintervjuene jeg har lest, og jeg må innrømme at jeg etterhvert ble veldig nysgjerrig på denne delen av forfatterens historie. Da jeg ved en tilfeldighet kom over selvbiografien Der Schatten meines Vaters (Min fars skygge) hos tyske Amazon nølte jeg ikke med å kjøpe den. Denne autobiografien er nemlig skrevet av Richard von Schirach, Baldurs yngste sønn og Ferdinands onkel. Boka tar leseren med på en reise gjennom tysk 1900-tallshistorie og gir et spennende innblikk i en ytterst komplisert familiesaga.

Von Schirach og Hitler

Baldur von Schirach (1907-1974) var knappe 18 år gammel da han møtte Adolf Hitler for første gang. Han ble tidlig medlem av NSDAP og var en av Hitlers betrodde medarbeidere. Forholdet mellom dem var såpass nært at da Baldur giftet seg i 1932 så var Hitler ett av vitnene. Bruden var Henriette Hoffmann, datteren til Hitlers yndlingsfotograf Heinrich Hoffmann, og sammen fikk de fire barn. Etter nazistenes maktovertagelse i 1933 ble Baldur øverste leder for Hitlerjugend. Fra 1940 hadde han også stillingen som Gaulleiter og Reichstatthalter i Wien. I denne stillingen var han blandt annet ansvalig for deportasjonen av 185 000 østerriske jøder til øst-europeiske konsentrasjonsleire. Baldur von Schirach ble dømt for forbrytelser mot menneskeheten i rettsaken mot nazistene etter krigen. Han sonet 20 år i Spandau sammen med 7 andre krigsforbrytere, deriblandt Rudolf Hess og Alfred Speer. Han ble løslatt i 1966 og døde åtte år senere.

Richard von Schirach var fire år gammel da han besøkte faren for første gang i fengselet. De neste 20 årene skulle forholdet mellom dem begrense seg til ukentlig brevveksling og et halvtimes fengselsbesøk en gang i året. All kontakt var strengt overvåket av repersentanter fra de fire allierte maktene. Først 24 år gammel kunne Richard ta faren i hånden for første gang.

Richards forhold til moren var både nært og fjernt på samme tid. Rettsoppgjøret fratok familien all eiendom, og oppveksten var preget av mye flytting og usikker økonomi. Richard måtte bli raskt voksen, som så mange andre unge på hans alder dengang. Få år etter rettsaken skilte foreldrene seg, og moren giftet seg på nytt. I boka er hun skildret med kjærlighet og forståelse, men Richard forteller også om episoder der han følte seg forrådt av henne. For eksempel fikk han vite om foreldrenes skilsmisse gjennom avisen, og flere av brevene mellom ham og faren ble publisert etter at moren hadde gitt dette videre til pressen. Richard opplevde aldri å bli trakasert på grunn av sitt belastende etternavn. Snarere så han hvordan folk holdt på myten om Tysklands storhet levende også etter andre verdenskrig: "Du skal ikke skamme deg" sa en av lærerene hans da han skulle søke om fri for å besøke faren i fengselet. "Faren din var en idealist og har ikke gjort noe å skamme seg over. Tyskland tapte krigen." Richard nevner flere eksempler på denne type holdninger i boka.

Spandau-fengselet ca 1950

Richard og faren snakket aldri sammen om nasjonalsosialismen. Brevene til og fra fengselet ble sensuret, og som ung hadde ikke Richard noen mulighet til å ta inn over seg hva faren egentlig var dømt for. Det gjør inntrykk når forfatteren forteller hvordan han begeistret skrev til faren om to bøker som hadde berørt ham: en bok om motstansbevegelsen die weisse Rose og Anne Franks Dagbok. Han visste ikke at disse fortellingene hadde sammenheng med farens historie og fengselsdom, og han fikk aldri noen respons fra faren på disse to brevene. Som voksen mann ønsket Richard å diskutere fortiden med faren, men Baldur la lokk på alt som hørte nazi-tiden til. Familen var redd for å bringe temaet på bane i frykt for at faren skulle ta avstand fra dem nok en gang.

På mange måter var Richard nærmere faren sin i de over tusen brevene som ble utvekslet mellom dem i løpet av farens 20 år i fangenskap. Utenfor fengselsmurene ble de derimot som fremmede for hverandre. Richard uttrykker stor skuffelse i boka over at faren ikke ville snakke om det han hadde opplevd i nazistenes tjeneste og det ansvaret han faktisk bar på. Kun en gang våget Richard å spørre faren om hvorfor han ikke trakk seg ut av det hele. Han hadde svoret en ed, svarte faren, og blottla på den måten den store avstanden mellom far og sønn når det gjaldt forventninger, verdier og holdninger. Fremmedgjøringen mellom de to blir omtalt i bitter-søte vendinger. På mange måter forble faren en skygge som aldri innviterte til virkelig nærhet og som det ikke var mulig å støtte seg på.

Der Schatten meines Vaters er ikke så mye et portrett av Baldur von Schirach, men mer et forsøk på å forstå hva det vil si å vokse opp i skyggen av en fraværende far og å ha et belastet navn knyttet til seg. Boka er både en slektshistorie, en oppvekstskildring og et godt tegnet tidsbilde av Tyskland etter krigen. Noen biografier og dokumentarer har et stivt og litt formelt språk. Slik er det ikke med denne boka. Richard von Schirach har et fargerikt og nyansert språk, og disse litterære kvalitetene, i tillegg til det interessante temaet, gjør at boka er vel verdt å lese.

Denne selvbiografien kom ut i 1995, og føyer seg til rekken av bøker som tar opp Tysklands Vergangenheitsbevältigung, dvs at etterkommere tar et oppgjør med foreldrenes og besteforeldrenes handlinger under nazi-tiden. Boka er dessverre kun tilgjengelig på tysk, men temaet boka tar opp og måten den er skrevet på gjør at den fortjener en stor leseskare.

Der Fall Collini (Collini-saken) av Ferdinand von Schirach

Det dreier seg ikke om spørsmålet "Hvem var morderen?" men snarere "Hva er motivet?" Slik er det i virkelige rettsaker også.

(Ferdinand von Schirach til Die Zeit)

Noen forfattere bare treffer meg med måten de skriver på og historiene de forteller. I sommer leste jeg boka Forbrytelser av den tyske forfatteren Ferdinand von Schirach. Skjebnene til personene i denne boka gjorde stort inntrykk, og historiene fulgte meg i lang tid etterpå. Oppfølgeren med tittelen Skyld har jeg på leselisten min, og den skal leses før året er omme. I mellomtiden har jeg lest von Schirachs tredje bok, romanen Der Fall Collini (Collini-saken), i tysk utgave. Som de to andre bøkene hans har også denne fått svært gode anmeldelser i tysk og utenlandsk presse.

Der Fall Collini (Collini-saken) starter som en krimroman: En gammel mann blir myrdet på et luksus-hotell i Berlin, og den 64 år gamle italieneren Fabrizio Collini blir fengslet for mordet. Den nyutdannede advokaten Caspar Leinen utnevnes til forsvarer i saken, men når han oppdager hvem mordofferet er, blir han i tvil om han kan forsvare klienten sin. Den drepte, en tysk industrimann, viser seg å være bestefaren til Leinens beste venn fra studiedagene. Leinen husker mannen som et varmt og omsorgsfullt menneske. Selv om Collini tilstår drapet nekter han å si noe om motivet. For å kunne forsvare en mann som ikke vil forsvares må forsvarsadvokaten på egen hånd lete etter drivkraften bak Collinis handlinger. 

Ferdinand von Schirach

For Ferdinand von Schirach, som også er en av Tysklands mest kjente forsvarsadvokater, er det ikke jakten på gjerningsmannen som er det interessante men snarere spørsmålet om motivet bak den kriminelle handlingen. Slik skiller historien seg vesentlig fra en "vanlig" krimroman der morderjakten ofte er det mest sentrale. Collini-saken tar opp tråden der de fleste krimromaner slutter: Når morderen er pågrepet står fortsatt en rettssak igjen. Typisk for forfatteren er at han viser oss hvordan skyldspørsmålet ikke alltid er like åpenbart som det kanskje ved første øyekast kan se ut. Vi lesere får et fascinerende innblikk i hvordan motiv og psykologi kan tale til tiltaltes fordel når en sak behandles av rettssystemet. Slik oppstår spenneningen i von Schirachs bøker.

Der Fall Collini er en lettlest og engasjerende bok med en overraskende og dramatisk slutt. Språket er holdt i en nøktern tone. Fortellerstemmen er knapp og konsis, og teksten er i stor grad beskrivende. Von Schirachs store styrke, synes jeg, er at han makter å si så mye med så få ord. Jeg har på følelsen av at forfatteren bevisst lar tekstene sine gjenspeile det litt formelle språket i juridiske dokumenter, rettsprotokoller og –referater, uten at språket av den grunn blir vanskelig å lese. Leseren blir på den måten tvunget inn i rollen som en slags djevelens advokat. På den ene siden må vi forholde oss til de handlingene den tiltalte er anklaget for og ta et valg om handlingen er (etisk) rett eller gal. På den andre siden inntar vi en slags distansert holdning til hele saken, på samme måte som en forsvarsadvokat er nødt til å gjøre når han skal forsvare en klient.

Baldur von Schirach

Det er vanskelig å lese von Schirachs roman uten å ha familiebakgrunnen hans i bakhodet. Bestefaren Baldur von Schirach var Jugendreichsführer under Nazi-regimet og ble dømt til 20 års fengsel av Nürnberg-tribunalet etter krigen. I et intervju med den tyske avisa Die Zeit (se også et engelsk sammendrag av intervjuet her. OBS! Spoilervarsel!) bekrefter forfatteren at han har et personlig motiv med akkurat denne boka. Han fikk så ofte spørsmål om bestefaren at han hadde et behov for å skrive noe om Nasjonalsosialismen, eller snarere "hvordan Bundesrepublikken har håndtert denne arven." Når Leinen, Collinis advokat, kommer på sporet av klientens motiv så er svarene å finne i et lite kjent, men like fullt rystende side av tysk strafferetslig historie. Slik lykkes von Schirach å sette et kritisk fokus på nesten glemte hendelser i relativt nær tysk historie.

Jeg leste Der Fall Collini i tysk orginalutgave, men ønsker du å lese boka på norsk trenger du ikke å vente alt for lenge. Gyldendal bekrefter at den oversatte utgaven av boka kommer i salg tidlig i 2013. Som de to andre bøkene til von Schirach er også denne romanen oversatt av Sverre Dahl, en oversettelse jeg ser frem til å lese. Boka betegnes som en roman, men jeg vil anbefale den til alle som liker krim. Ikke minst er den et "must" for alle som er interessert i tysk og europeisk etterkrigshistorie.

Fremtidige favoritter #1

I spalten Fremtidige favoritter inviterer Elin i bloggen Bokelskerinnen oss til å fortelle om bøker vi ønsker oss, er spent på eller ser frem til å lese. Dette er første gang jeg bidrar selv, selv om jeg har fulgt med på spalten en god stund. Dette er en flott måte å få nye boktips på!

Det er spesielt to romaner jeg ser frem til å lese denne høsten:

"Natten drømmer om dagen" av Ingvar Ambjørnsen

Jeg har i lang tid fulgt tilblivelsen av romanen Natten drømmer om dagen på bloggen til Ingvar Ambjørnsen. Det har vært en spennende prosess å følge med på! I bloggen lar Ambjørnsen oss ta del i hele skriveprosessen; fra kladdestadiet til ferdig bokmanus. språkvask og omskrivninger, valg av omslag og endelig korrektur. Det har vært en fascinerende reise! Om noen få uker er boka i salg, og jeg ser virkelig fram til å lese denne. Forlaget kaller boken en "vandrer-roman", men bokomtalen er ellers ganske diffus. Det er nok ikke helt utilsiktet fra forlagets side. Man må rett og slett lese boka for å se hva slags roman Ambjørnsen har begått denne gangen. De små smakebitene Ambjørnsen har gitt oss i blogginnleggene virker i alle fall lovende: 

"Det begynner å regne skikkelig nå, og jeg føler meg som et sort, vandrende telt, en spøkelseskladd, der jeg svever inn over tyttebærlyngen; her er ikke et bær, og jeg ser spor av folk over alt, i mosen og i myrpyttene. Det er noe som ikke stemmer, noe vrangt og vanskelig som slår inn. Det er altfor tidlig på dagen til å knekke de to hyttene ute på neset der fremme, men jeg merker det jo, at jeg kommer til å gjøre det likevel; sulten og frossen som jeg er, jeg blir sint av å være sulten, forbanna blir jeg, og fryktesløs og uansvarlig også. Og man blir tatt med hånden i kakeboksen? Her oppe?"

(Tekstutdraget er hentet herfra)

"Der Fall Collini" av Ferdinand von Schirach

For en tid tilbake leste jeg boka Forbrytelser og ble veldig begeistret over forfatterens språk og skrivemåte. Ikke minst var temaet fengslende, bokstavelig talt. Jeg er egentlig en ganske så tørrlagt bok-shopaholiker, men denne gangen måtte jeg gi etter for fristelsen. Romanen "Der Fall Collini" er forfatterens tredje bok, og er ikke kommet ut i Norge enda. Ja, ja, da får man bestille den fra Tyskland, da. Jeg gleder meg til lå lese denne boka som har fått gode anmeldelser i forfatterens hjemland. Omtalen på Amazon.de overbeviste meg også :

"I 34 år har italieneren Fabrizio Collini levd et anonymt og plettfritt liv som arbeider hos Mercedes-Benz. En dag myrder han en gammel mann på et luxus-hotell i Berlin, tilsynelatende uten grunn. Den unge advokaten Caspar Leinen blir oppnevnt til forsvarer i denne saken som ser ut til å være avgjort på forhånd. Men det som i utgangspunktet ser ut til å være en lovende karriere-sjanse utvikler seg til et mareritt når Leinen oppdager hvem mordofferet er. Den døde, en tysk industrimann, er bestefaren til Leinens beste venn. Advokaten husker den avdøde som et vennlig og godhjertet menneske. Forgjeves prøver Leinen å forstå årsaken til drapet, for Collini tilstår mordet men tier om motivet. Derfor må Leinen forsvare en mann som ikke vil forsvares. Det er et håpløst foretagende, men til slutt støter advokaten på et spor. Dette sporet strekker seg langt utenfor Collini-saken og plasserer Leinen midt i et skremmende kapittel av tysk strafferetslig historie."

(Rimelig fritt oversatt av meg fra denne siden)

Lyst på flere fremtidige favoritter? Du finner dem her.

Forbrytelser av Ferdinand von Schirach

"Når vi dreper gjør vi det av kjærlighet eller grådighet" 

 (Ferdinand von Schirach til Der Welt)

Dette er et typisk eksempel på en bok der omtaler i aviser og blogger virkelig har pirret nysgjerrigheten min. I våres hadde Dagens Næringsliv en spennende artikkel om forfatteren i lørdagsbilaget sitt. Og når forfatter Ingvar Ambjørnsen, som også er krim-anmelder, skryter av von Schirach på bloggen sin så var det ikke tvil om at denne boken måtte leses! Jeg må si at jeg virkelig elsker å finne bokperler på den måten!

Forfatteren Ferdinand von Schirach er en av Tysklands mest kjente forsvarsadvokater. De siste årene har han opplevd stor suksess som forfatter. Familieforholdene hans har også vært mye omtalt, spesielt i hjemlandet. Bestefaren Baldur von Schirach var Jugendreichsführer under Nazi-regimet og ble dømt til 20 års fengsel av Nürnberg-tribunalet. Spørsmål om bestefaren er alltid en gjenganger i de forfatterintervjuene jeg har lest.

Forbrytelser er forfatterens debutbok og inneholder 11 korte fortellinger. Alle fortellingene tar utgangspunkt i virkelige kriminalsaker der von Schirach har vært involvert som advokat. Vi møter ingen psykopater, seriemordere eller totalt forskrudde mennesker i boka. Med sin knappe, ja, jeg er nesten fristet til å si "tyske" fortellerstemme, klarer forfatteren å formidle at gjerningsmennene og -kvinnene, når alt kommer til alt, ikke er så ulike deg og meg. Von Schirach trenger kanskje ikke så dypt inn i psyken til de involverte, men på slutten av historiene sitter vi nesten alltid igjen med en følelse av at de berørte ikke hadde så mange andre valg, gitt den situasjonen de befant seg i.

Og det er kanskje dette som kan sies å være et av bokas kjernepunkt. Gjennom de små fortellingene om forbrytelse og straff utfordrer von Schirach lesernes syn på hva som er rett og galt og hva som er godt og ondt. Hvorfor straffer vi, hvem straffer vi og når har straffen en hensikt? Det er spørsmål man tvinges til å tenke over når man leser denne boka. Forfatteren synliggjør de moralske dilemmaene ved straff av kriminelle handlinger på en bedre og sterkere måte enn noen "vanlig" kriminalroman. Det er dette som gjør denne boka så spesiell.

Forbrytelser er ikke en stor bok med tanke på sideantall, og den kan lett kan leses ut på en dag eller to. Likevel er det en bok som gjør sterkt inntrykk. Historiene henger lenge i, og selv om det nå er flere uker siden jeg leste dem ferdig, tenker jeg fortsatt på flere av historiene. Det er spesielt to fortellinger som stadig dukker opp i bevisstheten min; Den ene handler om godseieren som gir bøndene i området kompensasjon fordi sønnen med jevne mellomrom dreper sauene deres. Politiet holdes utenfor saken helt til en jente forsvinner... Den andre handler om to nynazister som går til angrep på en mann på en øde jernbanestasjon. Mannen dreper de to nynazistene, men når politiet pågriper ham, nekter han å si et eneste ord...

Jeg slutter meg til det samlede koret av anmeldere og blogger som skryter denne boka opp i skyene! Jeg har allerede planer om å lese oppfølgeren "Skyld" som er skrevet over samme lest. Dessuten vurderer jeg å bestille den nyeste romanen hans "Der Fall Collini" (som ikke er kommet på norsk enda) på tysk. Jeg har funnet meg en ny favoritt blant tyske forfattere!