Jeg sliter litt med omtale-skrivesperre for tiden, og selvfølgelig er det guttas sin skyld. Først var det Knausgård, og nå er det Gaute Heivoll som med sin roman Før jeg brenner ned har gitt meg en sjeldent god leseropplevelse. To utrolig bra bøker på rad blir litt for mye av det gode! For det er vanskelig å finne de rette ordene når man i ettertid skal beskrive bøker som har gitt en tårer i øynene, klump i halsen og et stort søkk i magen underveis i lesingen. Jeg har forsøkt å gjøre meg noen tanker om skrivesperren i dette innlegget.
Det året Heivoll ble født herjet en pyroman i hjembygda hans. I løpet fire uker ble flere branner påsatt, og i noen tilfeller gikk det nesten liv tapt. Tredve år etter at disse dramatiske hendelsene fant sted drar Heivoll tilbake til bygda si. Han vil skrive ned historien om brannene og brannstifteren. Gjennom samtaler med folk i bygda og med tilgang på brev og almanakker vokser historien om pyromanen og de dramatiske ukene den våren 1978 sakte fram.
I boka knyttes historien om brannstifteren tett opp til historier fra forfatterens eget liv. Allerede i begynnelsen av boka vet vi hvem gjerningsmannen er, men dette legger ikke noen demper på spenningen i romanen, snarere tvert i mot. Selv om det er nesten tredve års forskjell i alder mellom brannstifteren og forfatteren, er det flere likhetstrekk mellom dem. De er begge enebarn og høyt elsket av foreldrene. Begge guttene har gode evner og livet foran seg. Likevel har de en følelse av å ikke riktig høre til der i bygda. Til tross for likhetene ser vi at livene deres beveger seg i svært ulike retninger. Hvorfor går det bra med noen her i livet, mens andre får en vanskeligere livsvei?
Ved en ren tilfeldighet leste jeg Før jeg brenner ned rett etter å ha avsluttet "Min Kamp 1". Heivolls roman kom ut ett år etter at Knausgård ga ut sin bok, og det er utvilsomt en del likheter mellom de to verkene. Viktigst er kanskje at begge bøkene tar utgangspunkt i virkelige hendelser og personer og at bøkene også omhandler forfatteren selv. Så kan det jo diskuteres hvor mye som er "sannhet" i bøkene. Mens Knausgård har en beskrivende stil lever Heivoll seg i større grad inn i hodene på personene i romanen sin. Han har også endret navnene på noen av personene i boka, mens andre igjen figurerer under virkelige navn. I begge bøkene kommer leseren veldig nær personene som omtales. Jeg synes nok likevel at Heivoll går mer varsomt fram enn Knausgård i sine skildringer.
Uansett synes jeg Heivoll begår stor fortellerkunst med Før jeg brenner ned! Med et enkelt språk og med stor respekt for personene han skriver om klarer han både å fortelle historien om to unge menn fra samme sted men med ulik skjebne og dokumentere en viktig bit av bygdas historie.
Det finnes flere interessante innlegg og artikler på nettet når det gjelder denne boka. Flere av dem har forfatteren samlet på hjemmesiden sin. De er vel verdt å lese.
