Når boka anmelder seg selv

Jeg har ikke for vane (bortsett fra her) å skrive om bøker jeg ikke har fullført, men akkurat i dette tilfellet syntes jeg det kunne være på sin plass. Jeg har nettopp kastet "Udødelighetens elixir" på dør. Synd egentlig, for jeg likte konseptet om en familiekrønike som skulle favne 1000 år med europeisk og jødisk historie. Etter å ha lest 1/3 av boka måtte jeg dessverre konstatere at Gleichmanns roman ikke klarte å leve opp til forventningene jeg hadde på forhånd.

Forfatteren skal ha honnør for den gode ideen og for å tenke stort. Hovedpersonen i boka er Ari, den siste gjenlevende i Spinoza-slekten. Han ligger for døden, og med sine siste krefter skriver han ned historier og anekdoter fra slektens historie, de fleste av dem slik Grandonkelen hans fortalte dem til Ari og tvillingbroren hans. Flere av disse historiene har noe tiltrekkende over seg, og spesielt grandonkelens egen historie fanget interessen min. Likevel fenget ikke boka meg.

Det kan være vanskelig å peke på hvorfor en bok ikke svarer til forventningene Noen ganger er det språket, noen ganger historien eller stilen forfatteren har. Mye er selvfølgelig smak og behag for den enkelte leseren. For meg ble romanfigurene for endimensjonale. Kvinnene er enten fantastisk vakre og dør unge eller stygge og usympatiske. Mennene, som i stor grad har hovedrollen i denne boka, blir vi ikke så godt kjent med. Romanen går liksom aldri i dybden, i alle fall ikke dypt nok for meg. Jeg ble liksom aldri godt nok kjent med personene i romanen.

Like før jeg avsluttet "Udødelighetens elixir" ga fortelleren Ari meg en god beskrivelse av hva det var med bokas form som ikke tiltalte meg. Han innrømmer:

"Jeg opplever sjelden at jeg makter å gjengi annet enn overfladiske anekdoter, den ytre fernissen omkring dem jeg prøver å mane frem og vekke til liv. For hvordan jeg enn griper det an, har jeg problemer med å skildre det daglige livets flyktige detaljer, som alltid går tapt: årenes gang, en epokes spesielle dufter, hva som rører seg i folks hjerte, mine forfedres drømmer, deres måte å leve på, deres hovmod og egoisme, deres talent og tarvelighet, meningene de uttrykte, anstrengelsene de gjorde for å bli en del av sine omgivelser, deres håp om å bli akseptert, og om å bli en del av sine omgivelser, deres håp om å bli akseptert, og om at de for barna skulle kunne skape en morgendag som ikke kunne slås i tusen knas."             

(Hentet fra side 209)

Det er akkurat de tingene jeg hadde ønsket å lese noe om... Slik ble det ikke denne gang.

Bildet er hentet herfra

Sorry, Bjørn, men jeg gjør det slutt!

Jeg er en person som ikke har noe problem å avslutte et forhold når jeg ikke lenger ser noen fremtid i det. Jeg har ingen interesse av å holde ut til siste slutt når jeg har mistet interessen. Av og til prøver jeg å være grei, og da kan jeg gi den det gjelder en ekstra sjanse før jeg dumper dem for godt. Du fikk din sjanse, Bjørn, og jeg må si det som det er: Det er ikke meg, det er deg...

Jeg likte at du ikke var som alle andre, Bjørn; Arkeolog, bereist, en stor oppdager. Du var ikke bedrukken og upålitelig som de andre gutta jeg pleier å like. I lengden ble du derimot for statisk. Du klarte ikke å utvikle deg. Du forble den samme som første gang jeg traff deg, og for meg var det ikke et positivt trekk. Ganske raskt ble det klart for meg at du ikke min var type likevel.

Vår første date var helt OK, selv om jeg merket at noe av spenningen manglet. På den andre daten var du bare en blek kopi av deg selv, Bjørn. De samme problemene, de samme forfølgerne, de samme reisene, de samme mordene. Jeg ble ikke revet med. Jeg merket jeg ble irritert, noe som aldri er et godt tegn. Til slutt måtte jeg bare avslutte forholdet selv om du og jeg bare hadde kommet halvveis i det.

Heldigvis er det mange der ute som liker deg, så du vil ikke bli alene. Jeg derimot, lukker boken og går raskt inn i et nytt forhold som forhåpentligvis kan tilby meg en bedre leseropplevelse enn du ga meg denne gang, Bjørn Beltø.