tirsdag 25. desember 2012

Moro med lister # 2 Mine lesevaner

Kilde: Flickr.com

God jul alle sammen! Julaften er vel overstått, ribbesvoren ble sprø, gavene er pakket ut, kakene spist og gjestene såre fornøyde. Nå sitter hele familien med beina høyt. Ungene sløver foran TV'en. Mannen snorker på sofaen, og jeg er bare en snartur innom her før jeg vender tilbake til julebladene. Jeg har fri hele romjula, og det skal bli godt å slappe av sammen med familien og venner i mange dager fremover!

En morsom liste går igjen hos flere av bloggene jeg følger. Her svarer man på spørsmål om hvilke lesevaner man har. Det er morsomt å lese om andres lesevaner, for selv om vi alle har lidenskapen for bøker til felles så er måten vi leser på ganske forskjellig.

Her er mine lesevaner, kort oppsummert:

Har du et fast lesested?
Ja, jeg har egentlig to faste lesesteder. Jeg leser på bussen på vei til og fra jobb, og jeg leser på senga. Jeg leser veldig sjelden andre steder i huset. Det eneste er avisene ved kjøkkenbordet i helgene. Med to små barn i huset er det å sette seg til med en bok i sofaen det samme som å få to nysgjerrige troll på fanget.

Bokmerke eller tilfeldig papirlapp?
Uff, jeg er storforbruker av alternative bokmerker. Det går mye i kassalapper, reklameinnstikk og ikke minst lånekvitteringene fra biblioteket. De siste er i tynn-tynt papir og egner seg jo egentlig ikke som bokmerker i det hele tatt. Her bør jeg ta meg sammen!

Må du lese ferdig kapittelet før du legger fra deg boka? 
Jeg stopper som oftest midt i et kapittel. Når jeg leser på senga sovner jeg gjerne fra hele boka. Når jeg leser på bussen skal jeg plutselig av, og da må jeg jo bare avslutte. Når det er sagt så har jeg mistet stoppestedet mitt flere ganger fordi boka har fått meg til å glemme tid og sted.

Spiser eller drikker du noe mens du leser?
Nei, jeg spiser eller drikker sjelden noe når jeg leser. De gangene jeg spiser er det som oftest godteri...

Går det greit å høre på musikk eller se på TV mens du leser?
TV går fint dersom programmet er kjedelig og lyden er av. Jeg konsentrerer meg best når det er stille i rommet og jeg får langsomt fnatt av bakgrunnsstøy.

Leser du flere bøker samtidig, eller holder det med en om gangen? 
Jeg leser sjelden bare en bok av gangen. Jeg leser som oftest to, gjerne tre og en sjelden gang fire bøker samtidig. Jeg liker variasjonen det gir.

Leser du helst hjemme hos deg selv eller over alt?

Favoritt-lesestedet mitt er i senga, så da må jeg nesten svare "hjemme." Men jeg leser hvor det enn måtte være, og etter at jeg skaffer meg Kindle leser jeg enda flere steder.

Høytlesing eller stillelesing? 
Det blir litt høytlesning for ungene, men når jeg leser for meg selv skjer det inni meg. Jeg liker stillelesning best :)

Hopper du over sider eller snikleser forover i boka?
Jeg snikleser aldri, aldri, aldri. Men jeg er skumleser uten skam. Det gjør jeg oftest når det er rå og voldelige beskrivelser i boka eller dersom boka inneholder kjedelige partier.

Knekker du bokryggen eller prøver du å bevare den helt som ny? J
Denne "leseteknikken" var ukjent for meg og noe jeg aldri har filosofert over. En rask titt i bokhylla viser at jeg knekker bøker over en lav sko, og jeg synes at bøkene mine har sjarm og sjel når de ser leste ut.

Skriver du i bøkene dine? 
Det er sjelden, men jeg har en liten notisbok hvor jeg av og til noterer tanker jeg gjør meg rundt det jeg leser. Jeg skriver oftere i bøker som ikke er på norsk. 

tirsdag 18. desember 2012

Natten drømmer om dagen av Ingvar Ambjørnsen

"Når du går alene i naturen, ser du annerledes på ting. Det er bare noe som skjer når man går. Du får tanker som ikke kan oppstå i den siviliserte verden."  
(Fra Amagasinets artikkel om "Vandreren", januar 2006) 

Gjennom hele dette året har jeg fulgt tilblivelsen av romanen Natten drømmer om dagenbloggen til Ingvar Ambjørnsen. Det har vært en spennende prosess å følge med på. I bloggen sin har Ambjørnsen latt oss ta del i den lange skriveprosessen; fra kladdestadiet til ferdig bokmanus, språkvask og omskrivninger, valg av omslag og endelig korrektur. Det har vært en fascinerende reise!

De små smakebitene fra den nye boka gjorde det raskt klart for meg at romanen ville være ganske annerledes enn bøkene jeg tidligere har lest av forfatteren. Jeg var veldig spent på hvor annerledes. I tenårene var det Pelle og Proffen (Døden på Oslo S!), Hvite Niggere og Den siste revejakta som åpnet øynene mine for Ambjørnsens forfatterskap; i 20-årene leste jeg Elling-serien flere ganger, og spesielt Utsikt til Paradis gjorde stort inntrykk på meg. Jeg var derfor veldig spent på om Natten drømmer om dagen kunne gi meg en like god leseopplevelse som de tidligere bøkene.

Sune er hovedpersonen i denne nye boka til Ambjørnsen. "Sune i skogen", som han kalles blant de som kjenner ham, har et urolig sinn og en rastløs sjel. Alt han vil er å være i fred, alene "i tråkket" der han vandrer i den norske skogen. Sune går fra hytte til hytte og bryter seg inn der det måtte passe for losji, klær og mat. Han tar det han trenger men ikke mer enn han må. Hytteeierne og politiet ser dessverre ikke på besøkene hans på samme måte. En kveld skjer det noe som tvinger Sune til å sette sine egne planer til side. En ung, asiatisk kvinne kommer ut av den mørke skogen. Fra det øyeblikket er ikke Sune lenger alene. De er to som går. Han foran og hun to skritt bak. Slik fortsetter historien.

Foto: Stein Bjørge

Jeg synes "Sune i skogen" framstår som en ganske typisk Ambjørnsen-karakter. Han er en anti-helt, en outsider som selv har valgt å leve på siden av samfunnet. Denne typen romanfigur støter man ofte på i Ambjørnsen sine bøker. Men til forskjell fra hovedpersonene i tidligere bøker får jeg aldri helt grep om hvem denne Sune egentlig er. Jo, han er i 40-årene, er fraskilt og har to barn. Han har en noe brokete fortid og en heller lurvete omgangskrets. Han kan islandsk og leser Knausgårds Ute av verden: "Jeg tenker at jeg ikke har sett noen skrive så godt om mørket før" (s. 267).

For Sune bærer på et mørke. Skogen er tilfluktsstedet hans, selv om roen der står i skarp kontrast til den uroen som raser i ham. Sune vandrer for å holder sine indre demonene i sjakk og for å få være i fred. Men hva slags frihet er det Sune egentlig søker der ute i skogen? Etterhvert som jeg leser blir det mer og mer naturlig (og mer interessant, kanskje) å spørre hva det er han rømmer fra? I skogen betyr hverken fortiden, nåtiden eller framtiden noe, og jeg får intrykk av at det er dette "vakuumet" Sune søker. I skogen har han bare ansvar for deg selv, i alle fall inntil den unge kvinnen kommer inn i livet hans. Dette blir et slags vendepunkt for Sune.

Ambjørnsen skriver så mosen spretter. Naturskildringene i boka er gode, og de er mange. Det lukter rå ved på bålet, man kjenner fuktigheten i gresset, sjøsprøyten i ansiktet og den gode følelsen av å komme inn i ei hytte etter å ha sovet under åpen himmel. I Natten drømmer om dagen finner vi mange av temaene som går igjen i Ambjørnsens bøker; rusmisbruk, psykiatri, utenforskap og samfunnskritikk. Slik er Ambjørnsen fortsatt en aktuell og interessant forfatter.

For meg var boka "helt grei" lesing, men den klarte dessverre ikke å leve opp til de høye forventningene jeg hadde på forhånd. Jeg savnet et dypdykk i Sunes sinn, og jeg hadde ønsket at Ambjørnsen hadde utforsket forholdet mellom hovedpersonen og den unge kvinnen enda nærmere. Men jeg slår meg til tåls med at dette ikke var bokas prosjekt. I en artikkel i Dagsavisen sier Ambjørnsen at det ikke vil komme noen oppfølger til Natten drømmer om dagen. Men han utelukker ikke at vi lesere vil møte Sune i en senere bok. Det ser jeg fram til, for jeg merker at jeg ble veldig nysgjerrig på "Sune i skogen" og hva salgs liv han forsøker å legge bak seg.

Andre bloggere som har omtalt boka er KNIRK, Skrivehula, Solgunn sitt og Ingalill.

Foto: Trond Løvmo


søndag 9. desember 2012

En smakebit på søndag # 50 Harold Frys utrolige pilgrimsferd


Etter en gnistrende kald uke ser det ut til at temperaturen nå har stabilisert seg på rundt 6 minus her utenfor Oslo. Nå er det peiskos og levende lys som gjelder! Julestjerner og -staker er på plass for lengst, og julegardinene kom opp i går. I løpet av uka er nok resten av julen fremme her i huset. Det er en mørk årstid vi beveger oss inn i, men jeg synes julepynten skaper ekstra kos i heimen. I kveld har jeg shoppet julegaver på nettet. Det er greit å være tidlig (?) ute. Det ser nemlig ut til at jeg må revidere et par gavelister da Amazon er tom på lager for Kindlene jeg skulle kjøpt - og så tomme før jul av alle ting!

Om det ikke skjer så mye på bloggfronten for tiden, så leser jeg fortsatt i jevnt tempo. Jeg har akkurat lest ferdig Ambjørnsens nyeste Natten drømmer om dagen (omtale kommer) og har ca 100 sider igjen av mursteinen Shantaram. Dessuten ligger fortsatt Kongo på nattbordet, gjenlånt på 5. måned fra biblioteket (godt at Internett enkelt sørger for slike ting). Det er ikke bokas skyld at det ikke går raskere fremover. Skulle jeg lest to tykke bøker samtidig hadde det blitt enda mindre blogging, for å si det slik.

På nattbordet mitt ligger Harold Frys utrolige pilgrimsferd av Rachel Joyce klar. Jeg er i modus for "lett underholdning" når det gjelder bøker, og jeg tror at historien om pensjonisten Harold vil passe meg bra. I korte trekk handler denne boka om Harold som går ut for å poste et brev til en syk venninne, men som ender med å gå Storbritannia på langs. Jeg krysser fingrene for at boka er så underholdende som jeg håper!


"For første gang i sitt liv var han skuffet over å oppdage at postkassen dukket opp før han hadde antatt. Harold prøvde å krysse veien for å unngå den, men der var den, stod og ventet på ham i enden av Fossebridge Road. Han holdt brevet til Queenie opp mot sprekken og stanset." (s.15)

En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre blogglesere.

Alle ukens søndags-smakebiter finner du herKanskje du lar deg inspirere?

lørdag 1. desember 2012

Oppmålingen av verden av Daniel Kehlmann



Romanen Oppmålingen av verden (Die Vermessung der Welt) er blant Tysklands mestselgende romaner de siste årene. Siden boka kom ut i 2005 har den solgt over 2 millioner eksemplarer bare i hjemlandet, og den har blitt oversatt til 40 språk. Jeg husker vagt bokomslaget fra den gang jeg jobbet i bokhandel, men jeg må innrømme at jeg var sørgelig uvitende om den store salgs-suksessen internasjonalt. Nå er boka blitt film, og etter å lest filmomtalen hos bloggen Tyskbokhylle måtte jeg undersøke dette boktipset nærmere.

Oppmålingen av verden er en fiktiv dobbeltbiografi om de to tyske vitenskapsmennene Carl Friedrich Gauss (1777-1855) og Alexander von Humboldt (1769-1859). Forfatteren Kehlmann tar utgangspunkt i dokumenterte hendelser i livene til de to og spinner videre på disse. Vi følger Gauss og Humboldt gjennom barndom, ungdom og voksenliv frem til de på sine eldre dager tilfeldig møtes på en vitenskapelig kongress.

Med utgangspunkt i forfatterens diktning fremstår de to hovedpersonene som svært ulike. Gauss er det vitenskapelige og matematiske universalgeniet som stort sett lever i sitt eget hode. Han enser knapt hva som foregår rundt ham; krigene i Europa interesserer ham ikke og fødslene til barna og konas død er det så vidt han rekker å få med seg. Det er de astronomiske beregningene og tallteoriene som opptar tankene hans. Humboldt er naturvitenskapsmannen og botanikeren som søker det ukjente og som blant annet kartlegger Amazonas og områder i Sør- og Mellom-Amerika. Det var ingen ufarlig foreteelse på begynnelsen av 1800-tallet, og oppdagelsene hans vekket sensasjon i Europa. På hver sin måte bidrar Gauss og Humboldt til oppmålingen av verden og å gjøre den mer begripelig og håndfast enn noen gang tidligere.

Kehlmann gir oss et interessante innblikk i livene til to menn som på mange måter var langt forut for sin tid. Gauss og Humboldt levde i en spennende epoke, både politisk, vitenskapelig og kulturelt. I løpet av historien (den fiktive i alle fall) møter hovedpersonene mange kjente personligheter fra sin samtid. Kant, Goethe, Schiller, Napoleon og mange fler "name-droppes" etterhvert som fortellingen skrider frem. Det er en interessant måte å gjøre 200 år gammel historie levende på. Det er nok derfor boka også er blitt en del av tysk skolepensum, i følge Wikipedia.

Sverre Dahl har oversatt boka til norsk, og i og med at jeg har gode erfaringer med oversettelsene hans fra tidligere (han har blant annet oversatt Ferdinand von Schirachs bøker) valgte jeg å lese boka på norsk. Lykken er å ha et bibliotek som nesten alltid har det jeg vil lese på lager! Oppmålingen av verden er det jeg vil kalle "tysk", både i språk og med sin tørrvittige og fornøyelige fortellerstil. Dette klarer Dahl å fange godt i denne oversettelsen.

Oppmålingen av verden er en lettlest bok om to interessante herremenn som har hatt stor betydning for hvordan vi ser verden i dag. Boka etterlot strengt tatt få varige spor hos meg som leser, men den gjorde meg litt klokere og gjorde absolutt nytten som kose-lesing noen gråsvarte novemberkvelder. Boka er også å finne på listen over 1001 bøker man bør lese før man dør, så her kunne jeg huke av et lettlest poeng.

onsdag 28. november 2012

Et skrått blikk på papir-bokas framtid

Hvordan kommer vi til å beskrive papir-boka om noen år? Jeg tror John Stewarts versjon ikke er så langt fra virkeligheten...


Kilde: http://sofuckingbeautifulbaby.tumblr.com/post/33719771766

fredag 23. november 2012

1001 bøker jeg må lese før jeg takker for meg


Boka 1001 bøker du må lese før du dør er et uutømmelig skattekammer for alle som er glad i litteratur. Oppslagsverket gir en fin introduksjon til mange gode forfatterskap og bokstavelig talt hundrevis av tips til uforglemmelige leseopplevelser. Mange av mine absolutte favoritter står omtalt i denne boka, og jeg er sikker på at enda flere lykkestunder venter blant bøkene på lista.

Bloggen Linesbibliotek har en åpen lesesirkel hvor deltagerne leser og omtaler en 1001-bok i måneden. Man trenger selvfølgelig ikke å være med hver måned, men det er en flott sjanse til å bli kjent med forfattere man kanskje ikke hadde kommet på å lese selv. Jeg er egentlig den typen leser som ofte velger bøker etter innfallsmetoden. Lesemål ender som oftest med lese- og skrivesperre. Men det er morsomt å utfordre seg selv, og jeg har meldt meg på lesesirkelen med mål om i alle fall å lese disse tre 1001-titlene i 2013:

  • Friedrich Dürrenmatt - Dommeren og hans böddel / Der Richter und sein Henker (31. mars)
  • August Strindberg - Det röda rummet (26. mai)
  • Wirginia Woolf - To the lighthouse (30. juni)

Med fare for å virke pompøs har jeg tenkt å lese dem på originalspråkene. Det blir spennende å se hvordan et går!

Du finner en kjempefin oversikt over alle 1001-titlene hos Linesbibliotek.

fredag 16. november 2012

Fremtidige favoritter #2 Bøker fra India

Denne uken har jeg Windows-shoppet (ha, ha!) på Amazon og fylt opp ønskelisten min til fulle. Jeg har nemlig India-lesefeber om dagen, en kjent bivirkning når man med (u-) jevne mellomrom leser bøker med India som bakteppe. Ja, det er den fine følelsen av å bare ville lese mer og mer. Akkurat nå er jeg litt over halvveis i den storslåtte røver-romanen Shantaram, og jeg har også nylig lest ferdig den Bookerpris-nominerte romanen Narcopolis (Sjekk forresten ut de mange fine boktipsene i kommentarfeltet!). Bøker fra India både fascinerer og frastøter med sine stygg-vakre historier. De tvinger deg til å ta stilling og kjenne på hva det vil si å være menneske. Det er ikke tvil om at dette enorme landet, med sitt store mangfold og ekstreme ytterpunkter, gir grobunn for god litteratur!

Her er et utvalg av bøker fra India som står på ønskelisten min for tiden:
  

Read Earth and Pouring Rain

Boka handler om en ung indisk student som har kommet hjem etter et opphold i USA. Han kommer i skade for å skyte og såre en ape som viser seg å være inkarnasjonen av 1900-talls-poeten Sanjay. For å leve videre må apen fortelle historier som holder på oppmerksomheten til tilhørerne. I en stor og fargerik vev spinnes fortellinger og myter fra Indias rike og spennende fortid sammen med fortellingen om den unge indiske studenten og han reise i vår tids USA.
Love and Longing in Bombay

Handlingen i denne boka er lagt til dagens India og gir leserne fem historier fra Bombay. Historiene tar opp tema som sjalusi, tap, hemmeligheter og kjærlighet, og alle historiene samles til slutt i bokas siste fortelling.

Disse to bøkene er skrevet av Vikram Chandra. De vakre omslagene er nesten grunn god nok til å kjøpe bøkene i papir-format. Jeg har diskutert mye med meg om jeg skal kjøpe papir, e-bok eller låne dem på biblioteket. Jeg har ennå ikke bestemt meg!




White Mughals: Love and Betrayal in Eighteenth-Century India

Jeg vet av erfaring at forfatteren William Dalrymle skriver veldig gode reise- og historieskildringer. Denne boka, som tar utgangspunkt i virkelige hendelser, fanget interessen min. Når man leser om India trenger man litt kjærlighet, og hva passer vel bedre enn denne romantiske, men tragiske, kjærlighetshistorien mellom en britisk handelsmann og en indisk kvinne av høy rang på begynnelsen av 1800-tallet?

 

Untouchable

I 1936 ga forfatteren Mulk Raj Anand ut denne romanen som handler om en dag i livet til en ung, kasteløs mann. I denne boka blir leserne presentert for det indiske kastesystemets brutale virkelighet. Amazon.com beskriver Anand som Indias Charles Dickens og en av de viktigste indiske forfatterne fra det 20. århundre. et forplikter. Det forplikter.

lørdag 10. november 2012

Narcopolis av Jeet Thayil

"Then there are the addicts, the hunger addicts and rage addicts and poverty addicts and power addicts, and the pure addicts who are addicted not to substances but to the oblivion and tenderness that substances engender. An addict, if you don’t mind me saying so, is like a saint. What is a saint but someone who has cut himself off, voluntarily, from the world’s traffic and currency? (...) Most of all, like all addicts, he wants to obliterate time. He wants to die, or, at the very least, to not live." (s.39-40)

I høst har bloggen Migrating Coconuts arrangert samlesing av de nominerte til årets Bookerpris. Leseprogrammet har vært ambisiøst, og med flere større leseprosjekter ved siden av har jeg bare hatt tid til å lese én bok blant de seks nominerte. Ikke ble jeg ferdig med omtalen til deadline heller, men det viktigste er jo å delta, sies det. At valget falt på Narcopolis av Jeet Thayil var ikke helt tilfeldig. Gjennom Amazons Kindle-butikk kan man laste ned smakebiter fra bøker, gjerne første kapittel, før man eventuelt velger å kjøpe (e-) bokversjonen. Blant romanen på the Booker shortlist hadde Narcopolis et språk og en historie som fanget meg fra første side.

Handlingen i Narcopolis kretser rundt en liten gruppe mennesker som samles i en av Bombays utallige opiumsbuler på begynnelsen 1970-tallet. Romanen følger livene deres gjennom de neste tre ti-årene, og vi får del i sterke historier og menneskeskjebner. I boka får vi først og fremst innblikk i livene til tre personer. Det er evnukken Dimple; kastrert og solgt til prostitusjon som barn, Rashid; eieren av opiumsbula og Mr Lee; en desertert kinesisk offiser, oppvokst under kulturrevolusjonen. Selv om disse tre romanpersonene er svært ulike så bærer de på en fysisk og psykisk smerte som binder dem sammen i et skjebnefellesskap som er fjernt fra Bollywoodfilmenes glamorøse verden.

Evnukk med speil, Bombay

Rashids opiumsbule er et mikrokosmos som kan sies å avspeile Bombay, en by med stort etnisk, kulturelt og religiøst mangfold. Til Rashid kommer mennesker fra alle nasjonaliteter, religioner og samfunnslag for å dyrke avhengigheten sin; "Bombay and opium, the drug and the city, the city of opium and the drug Bombay" (s.7). Turistene som søker til Rashids for å oppleve opiumsrusen føler seg lett som “an interloper from the future (who has) come to gawk at the poor and unfortunate who lived in a time before antibiotics and television and aeroplanes“ (s.38). Forfatteren lar oss aldri glemme at vi befinner oss på byen skyggeside og blant de laveste av de lave i samfunnet. Gjennom hele romanen lurer det noe mørkt og truende. En seriemorder går løs i de fattige områdene av byen og religions-opptøyer tar plutselig og vilkårlig liv.

Dimple er den personen som de fleste historiene i boka spinnes rundt. Som evnukk har hun en svært lav status i det indiske samfunnet (se kilde), men viser en enorm tilpasningsevne for å overleve. Dimple blir introdusert for opiumen av kineseren Mr. Lee. De røyker den for å lindre smertene sine: "It was a bond between them, the itemizing of pain. In pain, he said, as if it were a country. As if he were saying, I am in Spain" (s.67). Mr. Lees historie er, i sin enkelhet, så vakkert og vondt fortalt. Vi følger oppveksten hans under Maos styre og kulturrevolusjonen. Moren er fanatisk Mao-tilhenger. Hun bringer tankene til Nina i Solstads roman Gymnaslærer Pedersen. Faren er en fantastisk historieforteller som svinner hen under regimet og ekteskapet. Som voksen rømmer Mr.Lee til India hvor han lever både i et ytre og indre eksil. Han verken kan eller vil returnere til Kina. Han finner seg heller aldri til rette i sitt nye hjemland. Dimple arver Mr Lees gamle opiumspiper når han dør, men det er tydelig at den eldgamle opiumskulturen dør ut med ham.

Opiumspipe, Bombay

Denne historien er en hyllest til opiumen og til Bombay, sier bokas fortellerstemme, utlendingen Dom Ullis, i begynnelsen av romanen. For hva er denne byen uten sitt chandu, opiumen, og sine opiumsbuler? De siste årene har byen forsøkt å fortrenge historien sin ved å forandre navn og utseende, men denne ansiktsløftingen er bare kosmetisk. Bak de nye fasadene av stål og glass finner man fortsatt et mer skittent og mørkere Bombay, preget av vold og brå død, penger og sex, misbruk og korrupsjon - og en evig kamp for å overleve. Byen har stengt opiumsbulene sine, men i stedet har sterkere stoffer, som kokain og heroin, overtatt.

For meg er Narcopolis en roman det er umulig å forholde seg nøytral til. Det er en stygg-vakker historie med godt tegnede personkarakteristikker og hvor alle romanfigurene nesten er verdt en roman i seg selv. I det ytre kan man få inntrykk av at boka bare handler om rusmisbruk, avhengighet og sex. For meg handlet romanen først og fremst om misbruk i alle sine former; politisk, religiøst og ikke minst sosialt. Misbruket er på mange måter en metafor på storbyens modernisering. I takt med at byen endres, endrer også romanpersonene sitt misbruk. De bytter fra opium til garad (et avfallsprodukt fra heroinproduksjon) og over til heroin og kokain, "new drugs for the new Bombay" (s. 277). De ytre endringene som byen har gjennomgått de siste ti-årene har ikke minsket misbrukets karakter, snarere  tvert i mot, konstaterer Rashid mot slutten av historien: Garad wrecked everything. If we'd stayed with opium my place would still be open (...) So many people would still be alive (s.288)

De sterke skildringene i boka er kledd i et poetisk språk, og det er, som i mange bøker med India som bakteppe, lett å finne utsagn som berører deg. Det er også en god porsjon magisk realisme i denne romanen. Jeg er en leser som virkelig liker denne type sjanger (Garcia Marquez, Günter Grass, Murakami), og er du som meg vil du sikkert like Narcopolis. Det bør nevnes at jeg syntes deler av boka var litt ujevn, men det skyldtes ofte at det var ting der, i en kulturell eller språklig kontekst, som jeg ikke riktig helt forstod. Jeg tror at Thayils roman er av den type bøker som gir leseren stadig mer å tenke på jo flere ganger man leser den. Prologen i boka ga meg i alle fall mye større mening da jeg leste den på nytt etter at boka var ferdiglest. Summa summarum er dette en flott debut-bok der Jeet Thayil i stor grad lykkes i å vise leseren nye sider av India. Det er Booker-nominasjonen et godt bevis på.

søndag 4. november 2012

En smakebit på søndag # 44 Victoria av Knut Hamsun



Er det bare jeg som synes at dagen har fått færre timer etter at høsten satte inn for fullt? Hvor ble de lyse sommerkveldene av? De siste solstrålene på terrassen klokken 21.30? Litt hvitvin i glasset. De varme dagene (de få, vel og merke) er allerede glemt. Nå lukker man døren og holder seg inne, for klokken 17 er det jo allerede mørkt ute. Fyr på peisen. Et håndarbeid eller en god bok. Det er resepten i ganske mange måneder fremover. Man får gjøre det beste ut av det!


Jeg tar en pust i bakken mellom alle mine lese-lange-men-gode-bøker-prosjekter. En bok på bare 138 sider er ikke hverdagskost for meg, men dette er ikke hvilken som helst bok. Victoria av Knut Hamsun er en liten historie om de store tingene i livet. Om forelskelse og kjærlighet, om livet og døden. Jeg har lest Hamsun før, men ikke denne. Det var nok på tide!

Min utgave er kledd i Hamsuns alderdommelige språkdrakt. Det gjør ingenting for leseopplevelsen. Av og til er det deilig å bare lese sakte - sakte:



Ja hvad var kjærligheten? En vind som suser i roserne, nei en gul morild i blodet. Kjærligheten var en helvedeshet musikk som får selv oldingers hjærter til å danse. Den var som margeritan som åpner si på vid væg mot nattens komme, og den var som en anemonen som lukker sig for et åndepust og dør ved berøring" (side 32)

En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre blogglesere.

Alle ukens søndags-smakebiter finner du herKanskje du lar deg inspirere?

torsdag 1. november 2012

Der Schatten meines Vaters (Min fars skygge) av Richard von Schirach


Den tyske forsvarsadvokaten Ferdinand von Schirach har de siste årene opplevd stor suksess som forfatter, og alle de tre bøkene hans har fått svært gode anmeldelser i tysk og internasjonal presse. I år har jeg lest to av bøkene hans; novellesamlingen Forbrytelser og romanen Der Fall Collini (Collini-saken), og jeg har vært like entusiastisk i omtalene mine som resten av anmelderkoret.

Ikke bare forfatterskapet, men også familiebakgrunnen til Ferdinand von Schirach har vært mye omtalt i mediene. Bestefaren Baldur von Schirach var Jugendreichsführer under Nazi-regimet og ble dømt til 20 års fengsel av Nürnberg-tribunalet etter krigen. Bestefaren blir ofte trukket fram i de forfatterintervjuene jeg har lest, og jeg må innrømme at jeg etterhvert ble veldig nysgjerrig på denne delen av forfatterens historie. Da jeg ved en tilfeldighet kom over selvbiografien Der Schatten meines Vaters (Min fars skygge) hos tyske Amazon nølte jeg ikke med å kjøpe den. Denne autobiografien er nemlig skrevet av Richard von Schirach, Baldurs yngste sønn og Ferdinands onkel. Boka tar leseren med på en reise gjennom tysk 1900-tallshistorie og gir et spennende innblikk i en ytterst komplisert familiesaga.

Von Schirach og Hitler


Baldur von Schirach (1907-1974) var knappe 18 år gammel da han møtte Adolf Hitler for første gang. Han ble tidlig medlem av NSDAP og var en av Hitlers betrodde medarbeidere. Forholdet mellom dem var såpass nært at da Baldur giftet seg i 1932 så var Hitler ett av vitnene. Bruden var Henriette Hoffmann, datteren til Hitlers yndlingsfotograf Heinrich Hoffmann, og sammen fikk de fire barn. Etter nazistenes maktovertagelse i 1933 ble Baldur øverste leder for Hitlerjugend. Fra 1940 hadde han også stillingen som Gaulleiter og Reichstatthalter i Wien. I denne stillingen var han blandt annet ansvalig for deportasjonen av 185 000 østerriske jøder til øst-europeiske konsentrasjonsleire. Baldur von Schirach ble dømt for forbrytelser mot menneskeheten i rettsaken mot nazistene etter krigen. Han sonet 20 år i Spandau sammen med 7 andre krigsforbrytere, deriblandt Rudolf Hess og Alfred Speer. Han ble løslatt i 1966 og døde åtte år senere.

Richard von Schirach var fire år gammel da han besøkte faren for første gang i fengselet. De neste 20 årene skulle forholdet mellom dem begrense seg til ukentlig brevveksling og et halvtimes fengselsbesøk en gang i året. All kontakt var strengt overvåket av repersentanter fra de fire allierte maktene. Først 24 år gammel kunne Richard ta faren i hånden for første gang.

Richards forhold til moren var både nært og fjernt på samme tid. Rettsoppgjøret fratok familien all eiendom, og oppveksten var preget av mye flytting og usikker økonomi. Richard måtte bli raskt voksen, som så mange andre unge på hans alder dengang. Få år etter rettsaken skilte foreldrene seg, og moren giftet seg på nytt. I boka er hun skildret med kjærlighet og forståelse, men Richard forteller også om episoder der han følte seg forrådt av henne. For eksempel fikk han vite om foreldrenes skilsmisse gjennom avisen, og flere av brevene mellom ham og faren ble publisert etter at moren hadde gitt dette videre til pressen. Richard opplevde aldri å bli trakasert på grunn av sitt belastende etternavn. Snarere så han hvordan folk holdt på myten om Tysklands storhet levende også etter andre verdenskrig: "Du skal ikke skamme deg" sa en av lærerene hans da han skulle søke om fri for å besøke faren i fengselet. "Faren din var en idealist og har ikke gjort noe å skamme seg over. Tyskland tapte krigen." Richard nevner flere eksempler på denne type holdninger i boka.

Spandau-fengselet ca 1950

Richard og faren snakket aldri sammen om nasjonalsosialismen. Brevene til og fra fengselet ble sensuret, og som ung hadde ikke Richard noen mulighet til å ta inn over seg hva faren egentlig var dømt for. Det gjør inntrykk når forfatteren forteller hvordan han begeistret skrev til faren om to bøker som hadde berørt ham: en bok om motstansbevegelsen die weisse Rose og Anne Franks Dagbok. Han visste ikke at disse fortellingene hadde sammenheng med farens historie og fengselsdom, og han fikk aldri noen respons fra faren på disse to brevene. Som voksen mann ønsket Richard å diskutere fortiden med faren, men Baldur la lokk på alt som hørte nazi-tiden til. Familen var redd for å bringe temaet på bane i frykt for at faren skulle ta avstand fra dem nok en gang.

På mange måter var Richard nærmere faren sin i de over tusen brevene som ble utvekslet mellom dem i løpet av farens 20 år i fangenskap. Utenfor fengselsmurene ble de derimot som fremmede for hverandre. Richard uttrykker stor skuffelse i boka over at faren ikke ville snakke om det han hadde opplevd i nazistenes tjeneste og det ansvaret han faktisk bar på. Kun en gang våget Richard å spørre faren om hvorfor han ikke trakk seg ut av det hele. Han hadde svoret en ed, svarte faren, og blottla på den måten den store avstanden mellom far og sønn når det gjaldt forventninger, verdier og holdninger. Fremmedgjøringen mellom de to blir omtalt i bitter-søte vendinger. På mange måter forble faren en skygge som aldri innviterte til virkelig nærhet og som det ikke var mulig å støtte seg på.

Der Schatten meines Vaters er ikke så mye et portrett av Baldur von Schirach, men mer et forsøk på å forstå hva det vil si å vokse opp i skyggen av en fraværende far og å ha et belastet navn knyttet til seg. Boka er både en slektshistorie, en oppvekstskildring og et godt tegnet tidsbilde av Tyskland etter krigen. Noen biografier og dokumentarer har et stivt og litt formelt språk. Slik er det ikke med denne boka. Richard von Schirach har et fargerikt og nyansert språk, og disse litterære kvalitetene, i tillegg til det interessante temaet, gjør at boka er vel verdt å lese.

Denne selvbiografien kom ut i 1995, og føyer seg til rekken av bøker som tar opp Tysklands Vergangenheitsbevältigung, dvs at etterkommere tar et oppgjør med foreldrenes og besteforeldrenes handlinger under nazi-tiden. Boka er dessverre kun tilgjengelig på tysk, men temaet boka tar opp og måten den er skrevet på gjør at den fortjener en stor leseskare.

søndag 21. oktober 2012

En smakebit på søndag # 42 Shantaram av Gregory David Roberts


En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre blogglesere.

Nå er jeg endelig tilbake med en smakebit på søndag etter noen ukers fravær! Jeg er veldig i høst-modus om dagen. Mørket og regnet skaper ikke så mye energi og kreativitet, for å si det slik. Dessuten er mye å gjøre på jobben om dagen. Når 
arbeidsdagen vel er omme er det ikke alltid overskudd til bloggen. Men leser, det gjør jeg! 

Jeg er inne i en "India-stim" for øyeblikket. I forrige uke leste jeg ferdig den Bookerpris-nominerte romanen Narcopolis. Den gjorde inntrykk på meg, både språket og karakterskildringene. Jeg sliter derimot med å skrive en omtalen av boka som jeg er fornøyd med. Det er nemlig så mye som bør bli sagt om den! Omtale av boka kommer med tid og stunder.


Akkurat nå leser jeg Shantaram av Gregory David Roberts. For 30 år siden rømte forfatteren fra en 20 år lang fengsels-straff i Australia og klarte å rømme til India. Romanen er inspirert av virkelige hendelser fra Roberts liv i indisk exil. Jeg liker boka veldig godt så lang. Den er vittig skrevet og gir levende beskrivelser av Bombay, India, menneskene og kulturen. Dagens smakebit er hentet fra side 347 i boka:


"Sometimes we love with nothing more than hope. Sometimes we cry with everything except tears. In the end that's all there is: love and its duty, sorrow and its truth. In the end that's all we have - to hold tight until the dawn."
Med valget av Shantaram ble det tydelig hvordan min lille Kindle faktisk har endret noe av lesemønsteret mitt. Denne romanen kom ut i 2003, og vanligvis ville jeg ha lånt den på biblioteket. Men boka er på over 900 sider! Etter at jeg fikk Kindelen foretrekker jeg stadig oftere å kjøpe tykke bøker som engelsk e-bok. Det formatet er mer brukervennlig for meg.

Alle ukens søndags-smakebiter finner du herKanskje du lar deg inspirere?

torsdag 18. oktober 2012

Vinterstengt av Jørn Lier Horst


For første gang på lenge har jeg nytt den luksusen det er å lese en hel bok i løpet av en (lang-) helg. Min travle hverdag gir sjelden rom for rolige, sammenhengende lesestunder, men så er lykken desto større når man får tilbragt litt kvalitetstid med en god bok. Denne helgen har mannen min og jeg vært på tur til det store utland, uten barn i bagasjen. Med på reisen tok jeg med meg krimromanen Vinterstengt av Jørn Lier Horst, og boka viste seg å være et veldig godt reisefølge.

Det er ikke så lenge siden jeg gjorde min "Horst-debut" med forfatterens siste bok "Jakthundene," en bok jeg omtalte i rosende vendinger her. Vanligvis foretrekker jeg å lese et krimforfatterskap i kronologisk rekkefølge, men slik har det ikke blitt med Lier Horst sine bøker. Her har jeg rett og slett startet med siste bok i serien og begynt å lese meg bakover. Dette har så langt fungert veldig bra. Privatlivet til hovedpersonen, politimannen Wisting, er ikke av den mest turbulente sorten. Det er oppklaringen av kriminalsaken som er det mest sentrale hos Horst. Det har derfor ikke vært noe problem for meg å lese bøkene uten å tenke på kronologien.

I Vinterstengt blir en mann funnet drept på en av de vinterstengte hyttene langs Vestfold-kysten. Både identiteten til offeret, dødsårsaken og hvem som står bak drapet er uklart, men politiet setter mordet raskt i sammenheng en rekke hytteinnbrudd i distriktet. Når ukjente gjerningsmenn gjør alt de kan for at den drepte ikke skal identifiseres blir etterforskningen enda mer komplisert. Jakten på sannheten fører Wisting til Liauen og "Tyvenes Marked" i Vilnius, til København og tilbake til Oslo. Snart dukker flere lik opp, og døde fugler begynner å styrte fra himmelen...

Nok en gang leverer Lier Horst en krimroman med godt språk og en realistisk og troverdig handling. Han klarer også å formidle tankesettet til de kriminelle på en overbevisende måte i denne boka. Når han skildrer disse på godt og på vondt får handlingen en ekstra og interessant dimensjon. Persongalleriet er derimot ganske lite, og utover i boka får jeg derfor en følelse av hvordan ting henger sammen og hvem som er den virkelig skyldige i saken. I mindre gode krim-bøker er dette noe herk, men fordi denne boka er så velskrevet synes jeg at Horst kommer greit fra det. Det er helt greit å være ett skritt foran Wisting i denne saken.

Med denne boka har Horst begått nok en velskrevet krim-roman, og jeg forstår godt at Vinterstengt fikk bokhandlerprisen i fjor. Den er lett å like og lett å anbefale til alle som liker krim uten for mye vold og gørr. Horst har funnet en oppskrift som fungerer, og jeg blir derfor ikke overrasket om også "Jakthundene" blir å finne blant de nominerte til prisen i år.

lørdag 6. oktober 2012

Quiet. The Power of Introverts... av Susan Cain

If you leave them to their own devices, the introverts tend to sit around wondering about things, imagining things, recalling events from their past, and making plans for the future, The extroverts are more likely to focus om what’s happening around them. It’s as if extroverts are seeing “what is” while their introvert peers are asking “what if." 
(Susan Cain i boka Quiet. The Power of Introverts... s.168)

Er du blant dem som blir svett ved tanken på åpne kontorlandskap fordi du jobber best når du kan konsentrere deg i fred og ro? Blir du ofte overrasket over folks evne til å snakke før de tenker, mens du gjerne har formulert setningen ferdig inni deg før du åpner munnen? Har du dårlig samvittighet fordi du tilbringer fredagskvelden hjemme med en god bok i stedet for å dra ut på byen og bli kjent med nye mennesker? Setter du mer pris på dype diskusjoner fremfor small-talk og er supersosial – men da helst med de menneskene du liker og kjenner godt? Det er ingenting galt med deg! Du er bare introvert!

Selv om jeg for lengst har sluttet å ha dårlig samvittighet fordi jeg foretrekker en kveld hjemme, kan jeg absolutt relatere meg til punktene i avsnittet over. I sommer leste jeg derfor boka Quite. The Power of Introverts in a World that can’t Stop Talking med stor interesse. Selv om jeg ikke har hatt anledning til å skrive om boka før nå, synes jeg boka tar opp et tema som er både viktig og spennende: Hva kjennetegner personer med introverte egenskaper, og hvordan kan samfunnet dra best mulig nytte av de ressursene som introverte besitter? For alle kjenner vi noen; venner, kjæreste, ektefeller eller arbeidskolleger som er introverte. Eller kanskje du selv, som jeg, har en introvert personlighetstype?

Hentet fra Susan Cains blogg

I Quiet tar forfatteren Susan Cain for seg et kjent begrepspar innen psykologien, nemlig introversjon og ekstroversjon og diskuterer denne dikotomien ut fra et kulturelt perspektiv. I USA kan man, i følge Cain, se en utvikling fra en "culture of character" til en "culture of personality." Denne utviklingen kan man også observere i andre deler av den vestlige verden: Den utadvente (ekstroverte) personlighetstypen blir betraktet som et ideal som fremheves og dyrkes. Det er dette som er bekymringsverdig, sier Cain: Et samfunn som ensidig vektlegger et ekstrovert ideal har en tendens til å misforstå eller overse den kompetansen som menneskene med en innadvent (introvert) personlighetstype innehar. Bokas hovedbudskap er at mennesker med introverte personlighetstrekk har en rekke ferdigheter og egenskaper av stor verdi for samfunnet.

Studier forteller at minst 1/3 av oss har en innadvendt personlighetstype. Personer med innadvente egenskaper kjennetegnes gjerne ved at de foretrekker å lytte fremfor å snakke, å lese fremfor å feste, de er ofte kreative og skapende og foretrekker å jobbe på egenhånd fremfor i grupper. De er gjerne detaljorienterte og har god evne til å resonnere og analysere. De kommer med nye ideer, men liker ikke å fremheve seg selv. I boka understreker Cain at det ikke er slik at introverte personer er asosiale og ekstroverte personer er pro-sosiale. De er bare sosiale på ulike måter. En innadvent person kan ha sterke sosiale ferdigheter og trives både på fest og i møter, men etter en stund vil han/hun ønske de var hjemme i kosebuksa med en god bok.

Forskingen viser nemlig at introverte ofte er mer sensitive for stimuli og derfor trenger mindre av dette enn ekstroverte. Introverte tømmes gjerne for energi når de deltar i sosiale sammenhenger og lader batteriene best når de tilbringe tid på egenhånd. Ekstroverte trenger derimot å lade batteriene dersom de ikke sosialiserer nok.

Kilde: http://blog.eliasscultori.com

Forfatteren understreker at det å være innadvent eller utadvent ikke sier noe om evnen til å være sosial eller noe om en persons følelsesregister eller intelligens. De ulike personlighetstypene er heller med på å si noe om hvordan en person vil handle og tenke i gitte situasjoner. Selv innenfor evolusjonær biologi antyder forskere at dyr innenfor en gruppe har ulike "personlighetstrekk." Dette får dem til å utvikle ulike overlevelsesstrategier: "Introverte" dyr holder seg på sidelinjen og overlever når rovdyrene angriper. "Ekstroverte" dyr streifer mer rundt og utforsker omgivelsene i større grad. I følge forskerne vil de "utadvendte" dyrene ha en fordel når det er knapphet på mat. Så kan det jo diskuteres hvor fruktbart det er å føre menneskelige egenskaper over på dyr.
Quiet gir leserne en grundig gjennomgang av forskning som er gjort på de ulike personlighetstypene. Cain illustrerer med mange og konkrete eksempler hvordan introversjon og ekstroversjon verdsettes i ulike kulturer ved å sammenligne vestlige og asiatiske verdisett. Hun viser også med eksempler hvordan studiesteder og arbeidsplasser kan bli mer oppmerksomme på arbeidsmønsteret til innadvente personer slik at ressursene til denne gruppen kan bli utnyttet på en enda bedre måte. Forfatteren avliver også myten om at de beste lederne har en utadvent personlighet. Cain trekker frem mange eksempler på innadvendte ledere, alt fra Ghandi til Steve Jobs og Bill Gates. I boka gir hun oss også en interessant analyse av finanskrisens årsaker og utvikling sett i lys av ekstrovert og introvert lederskap.

Auguste Rodin: The Thinker

Jeg merker at jeg blir veldig engasjert når jeg skriver om Susan Cains bok. Kanskje det er fordi jeg kjenner igjen så mange av de egenskapene som beskriver innadvente personer i meg selv? Jeg har ikke lest bøker om dette temaet tidligere, og syntes derfor at boka ga en veldig god innføring i hva det vil si å ha en introvert personlighet og hva som er styrkene til denne personlighetstypen. I boka setter ikke Cain personlighetstypene opp mot hverandre. Alle har vi deler av de ulike personlighetstypene i oss. Ingenting er enten svart eller hvitt når vi snakker om menneskelig psykologi.

Quiet. The Power of Introverts... er skrevet på et lettfattelig engelsk uten kronglete fagbegreper og -terminologi. Boka er ingen selvhjelvhjelpsbok i den forstand at den skal lære deg å bli mer utadvendt. Derimot lar den oss introverte få innblikk i tankegangen til de ekstrovertes tankegang. Det var en a-ha opplevelse for meg. Først og fremst ga boka meg en forståelse for hvilke styrker som ligger i en innadvendt personlighet og hvordan samfunnet kan bli mer effektivt dersom den benytter seg av egenskapene til begge personlighetstypene på en best mulig måte.
En av de mest kjente metodene for å teste og identifisere en persons personlige preferanser er Myers-Briggs typeindikator (MTIB) som baserer seg på psykoanalytikeren Carl Jungs forskning på personlighetstyper. Ble du, som meg, nysgjerrig på dette med personlighetstyper kan du  ta en gratis test her
Kilde: http://esteem.nd.edu/news/28768-are-you-an-extrovert/

Ikke overraskende ble jeg klokket inn som en ISTJ. Jeg kan bare nikke (ganske) bekreftende og proklamere: 
Kilde: http://www.tumblr.com/tagged/istj?before=1315353459