Et skrått blikk på papir-bokas framtid

Hvordan kommer vi til å beskrive papir-boka om noen år? Jeg tror John Stewarts versjon ikke er så langt fra virkeligheten...

Kilde: http://sofuckingbeautifulbaby.tumblr.com/post/33719771766

1001 bøker jeg må lese før jeg takker for meg

Boka 1001 bøker du må lese før du dør er et uutømmelig skattekammer for alle som er glad i litteratur. Oppslagsverket gir en fin introduksjon til mange gode forfatterskap og bokstavelig talt hundrevis av tips til uforglemmelige leseopplevelser. Mange av mine absolutte favoritter står omtalt i denne boka, og jeg er sikker på at enda flere lykkestunder venter blant bøkene på lista.

Bloggen Linesbibliotek har en åpen lesesirkel hvor deltagerne leser og omtaler en 1001-bok i måneden. Man trenger selvfølgelig ikke å være med hver måned, men det er en flott sjanse til å bli kjent med forfattere man kanskje ikke hadde kommet på å lese selv. Jeg er egentlig den typen leser som ofte velger bøker etter innfallsmetoden. Lesemål ender som oftest med lese- og skrivesperre. Men det er morsomt å utfordre seg selv, og jeg har meldt meg på lesesirkelen med mål om i alle fall å lese disse tre 1001-titlene i 2013:

• Friedrich Dürrenmatt - Dommeren og hans böddel / Der Richter und sein Henker (31. mars)

• August Strindberg - Det röda rummet (26. mai)

• Wirginia Woolf - To the lighthouse (30. juni)

Med fare for å virke pompøs har jeg tenkt å lese dem på originalspråkene. Det blir spennende å se hvordan et går!

Du finner en kjempefin oversikt over alle 1001-titlene hos Linesbibliotek.

Fremtidige favoritter #2 Bøker fra India

Denne uken har jeg Windows-shoppet (ha, ha!) på Amazon og fylt opp ønskelisten min til fulle. Jeg har nemlig India-lesefeber om dagen, en kjent bivirkning når man med (u-) jevne mellomrom leser bøker med India som bakteppe. Ja, det er den fine følelsen av å bare ville lese mer og mer. Akkurat nå er jeg litt over halvveis i den storslåtte røver-romanen Shantaram, og jeg har også nylig lest ferdig den Bookerpris-nominerte romanen Narcopolis (Sjekk forresten ut de mange fine boktipsene i kommentarfeltet!). Bøker fra India både fascinerer og frastøter med sine stygg-vakre historier. De tvinger deg til å ta stilling og kjenne på hva det vil si å være menneske. Det er ikke tvil om at dette enorme landet, med sitt store mangfold og ekstreme ytterpunkter, gir grobunn for god litteratur!

Her er et utvalg av bøker fra India som står på ønskelisten min for tiden:
  

Read Earth and Pouring Rain

Boka handler om en ung indisk student som har kommet hjem etter et opphold i USA. Han kommer i skade for å skyte og såre en ape som viser seg å være inkarnasjonen av 1900-talls-poeten Sanjay. For å leve videre må apen fortelle historier som holder på oppmerksomheten til tilhørerne. I en stor og fargerik vev spinnes fortellinger og myter fra Indias rike og spennende fortid sammen med fortellingen om den unge indiske studenten og han reise i vår tids USA.

Love and Longing in Bombay

Handlingen i denne boka er lagt til dagens India og gir leserne fem historier fra Bombay. Historiene tar opp tema som sjalusi, tap, hemmeligheter og kjærlighet, og alle historiene samles til slutt i bokas siste fortelling.

Disse to bøkene er skrevet av Vikram Chandra. De vakre omslagene er nesten grunn god nok til å kjøpe bøkene i papir-format. Jeg har diskutert mye med meg om jeg skal kjøpe papir, e-bok eller låne dem på biblioteket. Jeg har ennå ikke bestemt meg!

White Mughals: Love and Betrayal in Eighteenth-Century India

Jeg vet av erfaring at forfatteren William Dalrymle skriver veldig gode reise- og historieskildringer. Denne boka, som tar utgangspunkt i virkelige hendelser, fanget interessen min. Når man leser om India trenger man litt kjærlighet, og hva passer vel bedre enn denne romantiske, men tragiske, kjærlighetshistorien mellom en britisk handelsmann og en indisk kvinne av høy rang på begynnelsen av 1800-tallet?

 

Untouchable

I 1936 ga forfatteren Mulk Raj Anand ut denne romanen som handler om en dag i livet til en ung, kasteløs mann. I denne boka blir leserne presentert for det indiske kastesystemets brutale virkelighet. Amazon.com beskriver Anand som Indias Charles Dickens og en av de viktigste indiske forfatterne fra det 20. århundre. et forplikter. Det forplikter.

Narcopolis av Jeet Thayil

"Then there are the addicts, the hunger addicts and rage addicts and poverty addicts and power addicts, and the pure addicts who are addicted not to substances but to the oblivion and tenderness that substances engender. An addict, if you don’t mind me saying so, is like a saint. What is a saint but someone who has cut himself off, voluntarily, from the world’s traffic and currency? (...) Most of all, like all addicts, he wants to obliterate time. He wants to die, or, at the very least, to not live." (s.39-40)

I høst har bloggen Migrating Coconuts arrangert samlesing av de nominerte til årets Bookerpris. Leseprogrammet har vært ambisiøst, og med flere større leseprosjekter ved siden av har jeg bare hatt tid til å lese én bok blant de seks nominerte. Ikke ble jeg ferdig med omtalen til deadline heller, men det viktigste er jo å delta, sies det. At valget falt på Narcopolis av Jeet Thayil var ikke helt tilfeldig. Gjennom Amazons Kindle-butikk kan man laste ned smakebiter fra bøker, gjerne første kapittel, før man eventuelt velger å kjøpe (e-) bokversjonen. Blant romanen på the Booker shortlist hadde Narcopolis et språk og en historie som fanget meg fra første side.

Handlingen i Narcopolis kretser rundt en liten gruppe mennesker som samles i en av Bombays utallige opiumsbuler på begynnelsen 1970-tallet. Romanen følger livene deres gjennom de neste tre ti-årene, og vi får del i sterke historier og menneskeskjebner. I boka får vi først og fremst innblikk i livene til tre personer. Det er evnukken Dimple; kastrert og solgt til prostitusjon som barn, Rashid; eieren av opiumsbula og Mr Lee; en desertert kinesisk offiser, oppvokst under kulturrevolusjonen. Selv om disse tre romanpersonene er svært ulike så bærer de på en fysisk og psykisk smerte som binder dem sammen i et skjebnefellesskap som er fjernt fra Bollywoodfilmenes glamorøse verden.

Evnukk med speil, Bombay

Rashids opiumsbule er et mikrokosmos som kan sies å avspeile Bombay, en by med stort etnisk, kulturelt og religiøst mangfold. Til Rashid kommer mennesker fra alle nasjonaliteter, religioner og samfunnslag for å dyrke avhengigheten sin; "Bombay and opium, the drug and the city, the city of opium and the drug Bombay" (s.7). Turistene som søker til Rashids for å oppleve opiumsrusen føler seg lett som “an interloper from the future (who has) come to gawk at the poor and unfortunate who lived in a time before antibiotics and television and aeroplanes“ (s.38). Forfatteren lar oss aldri glemme at vi befinner oss på byen skyggeside og blant de laveste av de lave i samfunnet. Gjennom hele romanen lurer det noe mørkt og truende. En seriemorder går løs i de fattige områdene av byen og religions-opptøyer tar plutselig og vilkårlig liv.

Dimple er den personen som de fleste historiene i boka spinnes rundt. Som evnukk har hun en svært lav status i det indiske samfunnet (se kilde), men viser en enorm tilpasningsevne for å overleve. Dimple blir introdusert for opiumen av kineseren Mr. Lee. De røyker den for å lindre smertene sine: "It was a bond between them, the itemizing of pain. In pain, he said, as if it were a country. As if he were saying, I am in Spain" (s.67). Mr. Lees historie er, i sin enkelhet, så vakkert og vondt fortalt. Vi følger oppveksten hans under Maos styre og kulturrevolusjonen. Moren er fanatisk Mao-tilhenger. Hun bringer tankene til Nina i Solstads roman Gymnaslærer Pedersen. Faren er en fantastisk historieforteller som svinner hen under regimet og ekteskapet. Som voksen rømmer Mr.Lee til India hvor han lever både i et ytre og indre eksil. Han verken kan eller vil returnere til Kina. Han finner seg heller aldri til rette i sitt nye hjemland. Dimple arver Mr Lees gamle opiumspiper når han dør, men det er tydelig at den eldgamle opiumskulturen dør ut med ham.

Opiumspipe, Bombay

Denne historien er en hyllest til opiumen og til Bombay, sier bokas fortellerstemme, utlendingen Dom Ullis, i begynnelsen av romanen. For hva er denne byen uten sitt chandu, opiumen, og sine opiumsbuler? De siste årene har byen forsøkt å fortrenge historien sin ved å forandre navn og utseende, men denne ansiktsløftingen er bare kosmetisk. Bak de nye fasadene av stål og glass finner man fortsatt et mer skittent og mørkere Bombay, preget av vold og brå død, penger og sex, misbruk og korrupsjon - og en evig kamp for å overleve. Byen har stengt opiumsbulene sine, men i stedet har sterkere stoffer, som kokain og heroin, overtatt.

For meg er Narcopolis en roman det er umulig å forholde seg nøytral til. Det er en stygg-vakker historie med godt tegnede personkarakteristikker og hvor alle romanfigurene nesten er verdt en roman i seg selv. I det ytre kan man få inntrykk av at boka bare handler om rusmisbruk, avhengighet og sex. For meg handlet romanen først og fremst om misbruk i alle sine former; politisk, religiøst og ikke minst sosialt. Misbruket er på mange måter en metafor på storbyens modernisering. I takt med at byen endres, endrer også romanpersonene sitt misbruk. De bytter fra opium til garad (et avfallsprodukt fra heroinproduksjon) og over til heroin og kokain, "new drugs for the new Bombay" (s. 277). De ytre endringene som byen har gjennomgått de siste ti-årene har ikke minsket misbrukets karakter, snarere  tvert i mot, konstaterer Rashid mot slutten av historien: Garad wrecked everything. If we'd stayed with opium my place would still be open (...) So many people would still be alive (s.288)

De sterke skildringene i boka er kledd i et poetisk språk, og det er, som i mange bøker med India som bakteppe, lett å finne utsagn som berører deg. Det er også en god porsjon magisk realisme i denne romanen. Jeg er en leser som virkelig liker denne type sjanger (Garcia Marquez, Günter Grass, Murakami), og er du som meg vil du sikkert like Narcopolis. Det bør nevnes at jeg syntes deler av boka var litt ujevn, men det skyldtes ofte at det var ting der, i en kulturell eller språklig kontekst, som jeg ikke riktig helt forstod. Jeg tror at Thayils roman er av den type bøker som gir leseren stadig mer å tenke på jo flere ganger man leser den. Prologen i boka ga meg i alle fall mye større mening da jeg leste den på nytt etter at boka var ferdiglest. Summa summarum er dette en flott debut-bok der Jeet Thayil i stor grad lykkes i å vise leseren nye sider av India. Det er Booker-nominasjonen et godt bevis på.

Reading is cool

Kilde: www.etsy.com

En smakebit på søndag # 44 Victoria av Knut Hamsun

Er det bare jeg som synes at dagen har fått færre timer etter at høsten satte inn for fullt? Hvor ble de lyse sommerkveldene av? De siste solstrålene på terrassen klokken 21.30? Litt hvitvin i glasset. De varme dagene (de få, vel og merke) er allerede glemt. Nå lukker man døren og holder seg inne, for klokken 17 er det jo allerede mørkt ute. Fyr på peisen. Et håndarbeid eller en god bok. Det er resepten i ganske mange måneder fremover. Man får gjøre det beste ut av det!

Jeg tar en pust i bakken mellom alle mine lese-lange-men-gode-bøker-prosjekter. En bok på bare 138 sider er ikke hverdagskost for meg, men dette er ikke hvilken som helst bok. Victoria av Knut Hamsun er en liten historie om de store tingene i livet. Om forelskelse og kjærlighet, om livet og døden. Jeg har lest Hamsun før, men ikke denne. Det var nok på tide!

Min utgave er kledd i Hamsuns alderdommelige språkdrakt. Det gjør ingenting for leseopplevelsen. Av og til er det deilig å bare lese sakte - sakte:

Ja hvad var kjærligheten? En vind som suser i roserne, nei en gul morild i blodet. Kjærligheten var en helvedeshet musikk som får selv oldingers hjærter til å danse. Den var som margeritan som åpner si på vid væg mot nattens komme, og den var som en anemonen som lukker sig for et åndepust og dør ved berøring" (side 32)

En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre blogglesere.

Alle ukens søndags-smakebiter finner du her. Kanskje du lar deg inspirere?

Der Schatten meines Vaters (Min fars skygge) av Richard von Schirach

Den tyske forsvarsadvokaten Ferdinand von Schirach har de siste årene opplevd stor suksess som forfatter, og alle de tre bøkene hans har fått svært gode anmeldelser i tysk og internasjonal presse. I år har jeg lest to av bøkene hans; novellesamlingen Forbrytelser og romanen Der Fall Collini (Collini-saken), og jeg har vært like entusiastisk i omtalene mine som resten av anmelderkoret.

Ikke bare forfatterskapet, men også familiebakgrunnen til Ferdinand von Schirach har vært mye omtalt i mediene. Bestefaren Baldur von Schirach var Jugendreichsführer under Nazi-regimet og ble dømt til 20 års fengsel av Nürnberg-tribunalet etter krigen. Bestefaren blir ofte trukket fram i de forfatterintervjuene jeg har lest, og jeg må innrømme at jeg etterhvert ble veldig nysgjerrig på denne delen av forfatterens historie. Da jeg ved en tilfeldighet kom over selvbiografien Der Schatten meines Vaters (Min fars skygge) hos tyske Amazon nølte jeg ikke med å kjøpe den. Denne autobiografien er nemlig skrevet av Richard von Schirach, Baldurs yngste sønn og Ferdinands onkel. Boka tar leseren med på en reise gjennom tysk 1900-tallshistorie og gir et spennende innblikk i en ytterst komplisert familiesaga.

Von Schirach og Hitler

Baldur von Schirach (1907-1974) var knappe 18 år gammel da han møtte Adolf Hitler for første gang. Han ble tidlig medlem av NSDAP og var en av Hitlers betrodde medarbeidere. Forholdet mellom dem var såpass nært at da Baldur giftet seg i 1932 så var Hitler ett av vitnene. Bruden var Henriette Hoffmann, datteren til Hitlers yndlingsfotograf Heinrich Hoffmann, og sammen fikk de fire barn. Etter nazistenes maktovertagelse i 1933 ble Baldur øverste leder for Hitlerjugend. Fra 1940 hadde han også stillingen som Gaulleiter og Reichstatthalter i Wien. I denne stillingen var han blandt annet ansvalig for deportasjonen av 185 000 østerriske jøder til øst-europeiske konsentrasjonsleire. Baldur von Schirach ble dømt for forbrytelser mot menneskeheten i rettsaken mot nazistene etter krigen. Han sonet 20 år i Spandau sammen med 7 andre krigsforbrytere, deriblandt Rudolf Hess og Alfred Speer. Han ble løslatt i 1966 og døde åtte år senere.

Richard von Schirach var fire år gammel da han besøkte faren for første gang i fengselet. De neste 20 årene skulle forholdet mellom dem begrense seg til ukentlig brevveksling og et halvtimes fengselsbesøk en gang i året. All kontakt var strengt overvåket av repersentanter fra de fire allierte maktene. Først 24 år gammel kunne Richard ta faren i hånden for første gang.

Richards forhold til moren var både nært og fjernt på samme tid. Rettsoppgjøret fratok familien all eiendom, og oppveksten var preget av mye flytting og usikker økonomi. Richard måtte bli raskt voksen, som så mange andre unge på hans alder dengang. Få år etter rettsaken skilte foreldrene seg, og moren giftet seg på nytt. I boka er hun skildret med kjærlighet og forståelse, men Richard forteller også om episoder der han følte seg forrådt av henne. For eksempel fikk han vite om foreldrenes skilsmisse gjennom avisen, og flere av brevene mellom ham og faren ble publisert etter at moren hadde gitt dette videre til pressen. Richard opplevde aldri å bli trakasert på grunn av sitt belastende etternavn. Snarere så han hvordan folk holdt på myten om Tysklands storhet levende også etter andre verdenskrig: "Du skal ikke skamme deg" sa en av lærerene hans da han skulle søke om fri for å besøke faren i fengselet. "Faren din var en idealist og har ikke gjort noe å skamme seg over. Tyskland tapte krigen." Richard nevner flere eksempler på denne type holdninger i boka.

Spandau-fengselet ca 1950

Richard og faren snakket aldri sammen om nasjonalsosialismen. Brevene til og fra fengselet ble sensuret, og som ung hadde ikke Richard noen mulighet til å ta inn over seg hva faren egentlig var dømt for. Det gjør inntrykk når forfatteren forteller hvordan han begeistret skrev til faren om to bøker som hadde berørt ham: en bok om motstansbevegelsen die weisse Rose og Anne Franks Dagbok. Han visste ikke at disse fortellingene hadde sammenheng med farens historie og fengselsdom, og han fikk aldri noen respons fra faren på disse to brevene. Som voksen mann ønsket Richard å diskutere fortiden med faren, men Baldur la lokk på alt som hørte nazi-tiden til. Familen var redd for å bringe temaet på bane i frykt for at faren skulle ta avstand fra dem nok en gang.

På mange måter var Richard nærmere faren sin i de over tusen brevene som ble utvekslet mellom dem i løpet av farens 20 år i fangenskap. Utenfor fengselsmurene ble de derimot som fremmede for hverandre. Richard uttrykker stor skuffelse i boka over at faren ikke ville snakke om det han hadde opplevd i nazistenes tjeneste og det ansvaret han faktisk bar på. Kun en gang våget Richard å spørre faren om hvorfor han ikke trakk seg ut av det hele. Han hadde svoret en ed, svarte faren, og blottla på den måten den store avstanden mellom far og sønn når det gjaldt forventninger, verdier og holdninger. Fremmedgjøringen mellom de to blir omtalt i bitter-søte vendinger. På mange måter forble faren en skygge som aldri innviterte til virkelig nærhet og som det ikke var mulig å støtte seg på.

Der Schatten meines Vaters er ikke så mye et portrett av Baldur von Schirach, men mer et forsøk på å forstå hva det vil si å vokse opp i skyggen av en fraværende far og å ha et belastet navn knyttet til seg. Boka er både en slektshistorie, en oppvekstskildring og et godt tegnet tidsbilde av Tyskland etter krigen. Noen biografier og dokumentarer har et stivt og litt formelt språk. Slik er det ikke med denne boka. Richard von Schirach har et fargerikt og nyansert språk, og disse litterære kvalitetene, i tillegg til det interessante temaet, gjør at boka er vel verdt å lese.

Denne selvbiografien kom ut i 1995, og føyer seg til rekken av bøker som tar opp Tysklands Vergangenheitsbevältigung, dvs at etterkommere tar et oppgjør med foreldrenes og besteforeldrenes handlinger under nazi-tiden. Boka er dessverre kun tilgjengelig på tysk, men temaet boka tar opp og måten den er skrevet på gjør at den fortjener en stor leseskare.