Når boka anmelder seg selv

Jeg har ikke for vane (bortsett fra her) å skrive om bøker jeg ikke har fullført, men akkurat i dette tilfellet syntes jeg det kunne være på sin plass. Jeg har nettopp kastet "Udødelighetens elixir" på dør. Synd egentlig, for jeg likte konseptet om en familiekrønike som skulle favne 1000 år med europeisk og jødisk historie. Etter å ha lest 1/3 av boka måtte jeg dessverre konstatere at Gleichmanns roman ikke klarte å leve opp til forventningene jeg hadde på forhånd.

Forfatteren skal ha honnør for den gode ideen og for å tenke stort. Hovedpersonen i boka er Ari, den siste gjenlevende i Spinoza-slekten. Han ligger for døden, og med sine siste krefter skriver han ned historier og anekdoter fra slektens historie, de fleste av dem slik Grandonkelen hans fortalte dem til Ari og tvillingbroren hans. Flere av disse historiene har noe tiltrekkende over seg, og spesielt grandonkelens egen historie fanget interessen min. Likevel fenget ikke boka meg.

Det kan være vanskelig å peke på hvorfor en bok ikke svarer til forventningene Noen ganger er det språket, noen ganger historien eller stilen forfatteren har. Mye er selvfølgelig smak og behag for den enkelte leseren. For meg ble romanfigurene for endimensjonale. Kvinnene er enten fantastisk vakre og dør unge eller stygge og usympatiske. Mennene, som i stor grad har hovedrollen i denne boka, blir vi ikke så godt kjent med. Romanen går liksom aldri i dybden, i alle fall ikke dypt nok for meg. Jeg ble liksom aldri godt nok kjent med personene i romanen.

Like før jeg avsluttet "Udødelighetens elixir" ga fortelleren Ari meg en god beskrivelse av hva det var med bokas form som ikke tiltalte meg. Han innrømmer:

"Jeg opplever sjelden at jeg makter å gjengi annet enn overfladiske anekdoter, den ytre fernissen omkring dem jeg prøver å mane frem og vekke til liv. For hvordan jeg enn griper det an, har jeg problemer med å skildre det daglige livets flyktige detaljer, som alltid går tapt: årenes gang, en epokes spesielle dufter, hva som rører seg i folks hjerte, mine forfedres drømmer, deres måte å leve på, deres hovmod og egoisme, deres talent og tarvelighet, meningene de uttrykte, anstrengelsene de gjorde for å bli en del av sine omgivelser, deres håp om å bli akseptert, og om å bli en del av sine omgivelser, deres håp om å bli akseptert, og om at de for barna skulle kunne skape en morgendag som ikke kunne slås i tusen knas."             

(Hentet fra side 209)

Det er akkurat de tingene jeg hadde ønsket å lese noe om... Slik ble det ikke denne gang.

Bildet er hentet herfra

En smakebit på søndag #34 Udødelighetens Elixir av Gabi Gleichmann

En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre blogglesere. 

I går var vi i 40-årslag til en god venn av oss, og jeg merker at ettervirkningene kommer til å prege store deler av denne søndagen. Uff og uff! Så hva er vel bedre enn et glass cola, styrkende sjokolade og "Telemarkskanalen minutt for minutt" på NRK (med lyden av) i noen stille timer før ungene skal hentes hos besteforeldre og forberedelsene til neste uke starter for fullt?

Jeg leser svært sjelden helt nye bøker. Dette er ikke noen bevisst lesestrategi men med så mange bøker der ute er det bare blitt slik. Noen ganger dukker det likevel opp leseeksemplarer på jobben som fanger interessen min. Udødelighetens Elixir av Gabi Gleichmann er en av dem. Med sine 650 sider er ikke dette noen liten bok, men så lover da også forlaget en storslagen krønike og en spennende ferd gjennom nesten 1000 år av europeisk og jødisk kultur og historie.

Romanens hovedperson, Ari Spinoza, er den jødiske Spinoza-slektens siste gjenlevende etterkommer. Nå ligger han for døden, og med sine siste krefter skriver han ned anekdoter fra slektens historie slik Grandonkelen hans fortalte dem til Ari og tvillingbroren Sasha da de var små. I boka forteller også Ari om oppveksten i Ungarn og forholdet til familien. Dagens smakebit er hente fra side 73 og 74 i boka:

"Farfar holdt en merkelig distanse til familien. Hver gang Sasha og jeg megetsigende opplyste ham om at noen av våre klassekameraters besteforeldre hadde tatt barnebarna med til det fine Gerbauds konditori, iakttok han oss med iskald taushet. Hvis vi en gang gikk rett på sak og spurte "Farfar, synes du ikke at du burde skjemme oss litt bort med lekre konditorkaker?" kunne det i høyden skje at han tørt svarte: "Søtsaker er ikke bra for tennene".

Hittil har dessverre ikke romanen innfridd forventningene jeg hadde til den på forhånd. Jeg har lest cirka 160 sider av boken, og jeg venter fortsatt på at den skal gripe meg. Jeg tar meg også i å irritere meg over at forfatteren stadig gjentar (viktige?) poeng, som om leseren ikke klarer å huske dem fra side til side. Kanskje jeg hadde for høye forventninger til bokas konsept, men jeg synes både personbeskrivelsene og historiene som fortelles blir for enkelt tegnet. På den positive siden er boka veldig lettlest med et klart og enkelt språk, og jeg har bestemt meg for å lese videre for å se om fortellingen tar seg opp. Om jeg kommer til å fullføre boka er en helt annen sak. Den som leser for se.

Alle ukens søndags-smakebiter finner du her. Kanskje du lar deg inspirere?