Året var 1990 og jeg fylte 15 år på høsten. Det var bare en ting som stod i hodet på meg den sommeren, nemlig fotball-VM i Italia. For en ung jente full av hormoner ble det italienske landslaget, med sine blå trøyer og solbrune fotballegger, raskt en stor favoritt. Spillere som Walter Zenga, Roberto Baggio og Guiseppe Giannini smeltet pikehjerter verden over. Også mitt, selvfølgelig.
Vel, nok om det... Jeg ønsket meg og fikk boken VM i fotball 1990 av Jon Michelet og Dag Solstad på 15-års-dagen min. De har skrevet bøker om tilsvarende mesterskap i -82, -86, -94 og -98, men jeg har bare lest denne boken i "serien". Da jeg var 15 år visste jeg litt om hvem Jon Michelet var. Han hadde skrevet en god del i avisen under VM, og jeg hadde sett navnet hans på noen bøker på biblioteket. Dag Solstad kan jeg ikke tenke meg at jeg visste stort om, bortsett fra at han var forfatter. Det hadde jeg fått med meg.
Oppskriften i bøkene er enkel. Forfatterparet deler kampene mellom seg og skriver om opplevelsene sine før, under og etter kampen. Jeg, som hadde fulgt VM tett, syntes at denne boken var helt fantastisk! VM i fotball 1990 gjorde at jeg fikk øynene opp for hvordan språk kunne beskrive stemninger og følelser på en måte som fikk en til å (gjen-)oppleve store begivenheter på nytt. Denne sjongleringen med språket var virkelig noe disse gutta var mesterlige til. Jeg leste, noterte, humret og lo meg gjennom boka tre-fire ganger det året. Etter denne leseropplevelsen hadde jeg planene klare: Jeg skulle bli sportsjournalist.
Nå, 22 år etter (hjelpe meg!), gjør jeg et kjapt Googel-søk på navnene til de italienske fotballspillerne, og de romantiske frysningene fra den gang blir erstattet med grøss. Karrieren som sportsjournalist ble det heller aldri noe av. Men boka står fortsatt i bokhylla mi og har overlevd utallige flyttelass. Smussomslaget er belagt med kontaktpapir og vil sikkert holde i 22 år til, minst.
