Beklager, spalten "Bok og Film" utgår

Mitt dilemma... (Kilde)

Jeg hadde egentlig tenkt å introdusere en ny spalte i bloggen i år. Spalten skulle ha det fengende navnet "Bok og Film", og tanken var at jeg skulle lese en bok for så å se en film med tilknytning til boka. Deretter skulle jeg skrive noe klokt og underfundig om opplevelsen. Jeg hadde til og med en plan: Gudfaren av Mario Puzo og filmene ved samme navn, Truman Capotes Med kaldt blod og deretter filmen Capote, Joyce Carol Oates Blonde og filmen My week with Marilyn. Ja, du skjønner konseptet?

Det var et spennende tankespinn helt til jeg kom på at jeg jo egentlig ikke er så glad i film. Det er ikke det at jeg ikke kan se en film og like den, ja til og med elske den, men selve filmopplevelsen, særlig de storslagne, blir ofte for overveldende. Bøker kan jeg sette "på vent" eller distansere meg mentalt fra. Jeg kan hoppe over avsnitt eller lese dem så lynraskt at beskrivelsene mister noe av kraften. En film derimot er så gjennomgripende og visuelt. For ikke å snakke om filmmusikken! Den har en egen evne til å få frem hele følelsesspekteret i meg og gjør at noen filmer føles mer som et maratonløp enn sofakosen det er ment å være. Slik er min subjektive opplevelse av film.

Jeg har hatt dette ambivalente forholdet til film så lenge jeg kan huske. Jeg har alltid vært lettrørt, lettskremt og generelt lett å engasjere. Disse egenskapene kan gjøre film til en krevende øvelse. Jeg misunner alle dere som har evnen til å slippe kontrollen, gi seg en film i vold og virkelig nyte det. Hvordan unngår dere å bli emosjonelle vrak? Eller å få en adrenalin-overdose som holder dere våkne til langt på natt? Tja, jeg undres!

Historien om Pi...close enough (Kilde)

I tillegg til dette med å være dårlig til å se film er jeg heller ikke så begeistret for å se filmer som er basert på bøker. For ikke å snakke om filmatisering av mine favorittbøker! I motsetningen til filmelskere klarer jeg sjelden å skille bok og film fra hverandre og verdsette ulikhetene mellom dem. Jeg klarer ikke å betrakte filmen som en annen måte å fortelle en historie på. Jeg er detaljorientert og har altfor stor fantasi. Denne kombinasjonen er nok grunnen til at jeg alltid har vært mest glad i bildene inne i mitt eget hode. Da er det ikke rart at en bok-til-film-versjon sjelden lever opp til forventningene mine.

En storslagen bok kan selvfølgelig bli en storslagen film, men det er her jeg rykker tilbake til start. En storslått filmopplevelse gir meg ofte en ubehagelig emosjonell overdose, først og fremst på grunn av det visuelle. Romanen "Historien om Pi" gjorde for eksempel stort inntrykk da jeg leste boka for en del år siden. Filmatiseringen har fått mye skryt,  men jeg tør nesten ikke tenke på hvor sterkt jeg ville bli berørt av den. Etter å ha lest Susan Cains Quiet. The power of introverts i fjor forstår jeg nå litt mer av dynamikken, eller mangel på sådan, mellom meg og film. I følge Cain viser forskning at noen mennesker er mer sensitive for stimuli enn andre og derfor trenger mindre av dette. Disse menneskene, og her kommer nok jeg inn, tømmes gjerne for energi når mengden stimuli blir for stor. Da er det ikke rart at noen filmopplevelser gir meg en total "overload."

Er det andre der ute som foretrekker bøker fremfor filmer? Og dere som liker film, kan dere anbefale meg noen gode filmatiseringer? Kanskje spalten "Bok og Film" likevel har en framtid?

(Kilde)

Et skrått blikk på papir-bokas framtid

Hvordan kommer vi til å beskrive papir-boka om noen år? Jeg tror John Stewarts versjon ikke er så langt fra virkeligheten...

Kilde: http://sofuckingbeautifulbaby.tumblr.com/post/33719771766

Skader bokblogger litteraturen?

I går morges kom jeg over en notis i Aftenposten som jeg nok ikke hadde festet meg så mye ved, hadde det ikke hadde vært for den spennende debatten som foregår i bokbloggosfæren for tiden. Er du bokblogger har du nok fått med deg den til tider opphetede diskusjonen rundt bokbloggeres ansvar generelt og bokbloggenes kvaliteter spesielt (eller var det omvendt?). Trenger du en oppsummering av debatten så har bloggeren KNIRK samlet mange spennende bidrag i dette innlegget.

Til nå har denne bokblogg-debatten naturlig nok konsentrert seg om norske forhold. Når Aftenposten nå melder at en redaktør fra The Times "frykter at de mange entusiastiske bokbloggerne vil ødelegge for de mer seriøse anmelderne - og litteraturen," viser det med all tydelighet at diskusjonen rundt bokbloggernes rolle som litteraturformidlere ikke begrenser seg til Norge, men er et tema som også settes på dagsordenen utenfor våre landegrenser. Så får vi tilgi Aftenposten for at de trykker en amputert notis istedet for å skrive en utdypende artikkel om dette spennende temaet. Det skulle i alle fall være nok av stoff å ta tak i!

Det er den tidligere redaktøren i Times Literary Suplement og nåværende formann for Booker-prisjuryen, Peter Stothard, som til den engelske avisen The Independent sier at han frykter at de mange bokbloggene skal overdøver den seriøse litteraturkritikken. Dette vil skade litteraturen på lang sikt, mener han. Stothard, som også blogger selv, er i utgangspunktet positiv til blogging som fenomen. Likevel er det viktig for ham å sette fokus på hvordan bokbloggenes økende popularitet faktisk kan ha negative konsekvenser for litteraturkritikkens kår. Stothard ser en grunnleggende forskjell mellom det han kaller meningsytreri (blogging) og anmelderi (den profesjonelle litteraturkritikken): "Det er fantastisk at så mange blogger og nettsteder er dedikert til bøker, men det å være kritiker innebærer å være avgjørende forskjellig fra dem som deler med seg av sin egen smak... Smaken til alle og enhver (på nett, min anmodning) er ikke verdt det samme.

Stothard utdyper dette ytterligere i en artikkel i The Guardian: "Det er en stor mengde meninger på nettet, og antageligvis også velbegrunnede meninger, men det er mange fler av de ubegrunnede meningene der ute." Bekymringen for bokbloggenes økende innflytelse er todelt: I følge Stothard er ikke mange bokbloggere flinke nok til å begrunne meningene sine. Det fører til at leserne blir villedet til å kjøpe dårlige bøker. Han hevder at bokbloggere ikke har det samme grunnlaget som profesjonelle litteratur-kritikere til å trekke frem bøker med gode litterære kvaliteter. Når gode bøker ikke kommer til orde vil dette være av stor negativ betydning for litteraturens fremtid. Dessuten kan bokbloggene, utilsiktet, være med på å undergrave litteraturkritikkens kår i media, sier Sorthart. I tider hvor avisredaksjoner og andre mediebedrifter tvinges til nedskjæringer er det fristende å ikke lenger gjøre plass til bokstoff. Alt er likevel på nett. Dette skader også litteraturen på lang sikt.

Bildet er hentet herfra

Uttalelsene har ikke uventet vakt engasjement i avisens kommentarfelt. Mange av innspillene fra de engelskspråklige bloggerne går også igjen i debatten her hjemme. Jeg skal ikke gå inn på den britiske diskusjonen, selv om jeg personlig synes Stothard presenterer meningene sine på en litt nedlatende måte. Likevel er det noe forfriskende over det å kunne rette blikket bort fra sin egen "andedam" et øyeblikk og konstatere at vi norske bokbloggere faktisk har en fordel. I stedet for at noen kommer "utenfra" (Stothard) med ønske om å definere bokbloggernes rolle, kvaliteter og verdi, så er det norske bokbloggere som selv har tatt dette opp til diskusjon her hjemme. Diskusjonen foregår på vår "hjemmebane", ikke som debattinnlegg i avisene, og alle som ønsker har mulighet til å delta. Dette synes jeg initiativtagerne til debatten skal ha honør for!

Den norske debatten om bokbloggenes rolle har for min del vært veldig spennende og berikende å følge med på. Norske bokbloggere er en oppegående gjeng. Det har kommet mange gode og gjennomtenkte innspill som virkelig viser hvor mange måter man kan se en sak på. Jeg har endret mening mange ganger i løpet av prosessen. I begynnelsen rygget jeg tilbake for debatten, låste meg litt og tenkte at "dette angår ikke meg." Jeg hadde sterke meninger om at ingen måtte bry seg om hva som blir skrevet på min blogg. Nå har jeg vel landet på den konklusjonen at ja, jeg skal fortsette å skrive om det jeg vil og på den måten jeg vil, men "no man is an island..." som det heter så fint. Kanskje det er nyttig å ha i bakhodet at min lille blogg er en del av et større hele. Forhåpentligvis kan vi berike hverandre i dette bokfelleskapet.

Når det gjelder litteraturkritikkens kår, som jo er et av Stotharts ankerpunkter, så synes jeg at anmeldelser og bokblogger utfyller hverandre på en god måte i dag. Jeg elsker å lese gode anmeldelser av flinke kritikere på samme måte som jeg elsker å lese gode blogginnlegg som vekker nysgjerrigheten min. Det er ikke tvil om at det finnes både "dårlige" anmeldelser og "dårlige" blogger, men det er etter mine standarder. Uansett hva man synes om Stothards måte å argumentere på synes jeg likevel han har et viktig poeng: Også i Norge er vi vitne til store nedskjæringer hos avishusene. Dersom dette innebærer kutt i den faglig gode litteraturkritikken så vil det være en utvikling mot mindre bredde i litteraturformidlingen.

Akkurat den diskusjonen hadde det vært interessant om Aftenposten hadde problematiser og tatt opp til diskusjon.

E-boka leser deg!

Kilde: William Duke via
Wall Street Journal Online 

Etter at lesebrettene kom på markedet er det ikke bare måten vi leser på som har forandret seg. Hva vi leser og ikke minst hvordan vi leser er ikke lenger en privatsak mellom oss og boka. Med de digitale bøkenes inntog forflytter vi lesere oss, kanskje i stor grad ubevisst, ut av den private sfæren der vi er vant til at lesingen hører hjemme. Med e-bøkene er lesevanene våre, eselørene og understrekningene, blitt gjort tilgjengelige for de store aktørene på markedet, som Amazon, Apple og Google. Alt dette i følge denne interessante artikkelen av Alexandra Alter i The Wall Street Journal.

Visste du for eksempel at det bare tar syv timer å lese den siste boka i Suzanne Collins's "Hunger Games"-triologi på et Kobo-lesebrett, dvs cirka 57 sider i timen? Nesten 18 000 Kindle-brukere har dessuten uthevet den samme linjen fra bok nummer to i serien: "Because sometimes things happen to people and they're not equipped to deal with them". Og på Barnes & Noble sitt Nook-lesebrett laster de fleste leserne ned neste bok i "Hunger Games"-triologien så snart de har avsluttet den forrige.

Selv om forlagene og utgiverne fortsatt er i startgropa når det gjelder å utnytte teknologien, er det liten tvil om at tilgangen til så detaljert kundeinformasjon er gull verdt for dem. Tidligere har ikke disse aktørene hatt mulighet til å skaffe seg denne type markedskunnskap gjennom salg av papirbøker. Nå vet de hvor lang tid lesere av e-bøker bruker på en bok, for eksempel om man har lagt fra seg boka etter 10 sider eller om man har lest den ut på en kveld. De kan se hvilke søkeord man bruker for å finne frem til bøker, og blandt annet Amazon registrerer hvilke utdrag som Kindle-brukerne digitalt uthever i teksten de leser. Amazon deler sitatene som er uthevet flest ganger med oss på sine sider. Her finner du også "Hunger Games"-sitatet.

Dersom forleggere og utgivere lykkes i å kartlegge lesevanene våre og bruke denne kunnskapen på en god måte, vil det gi dem et stort konkurransefortrinn. Artikkelforfatteren peker på flere interessante scenario der forlagene kan tenkes å bruke den nye kunnskapen. Vet man nok om en spesiell lesergruppe kan det bli enklere for forlagene å velge ut hvilke bøker som de skal utgi. Ja, man kan til og med skrive bøker med utgangspunkt i lesernes preferanser. Til syvende og sist må man jo stille seg spørsmålet om man virkelig kan skreddersy (god) litteratur, men temaet er i alle fall veldig spennende!

Etter å ha lest artikkelen i The Wall Street Journal må jeg innrømme at jeg fikk noen "Storebror-ser-deg"- vibrasjoner. Kall meg gjerne naiv, men da jeg kjøpte Kindle'n min for en liten stund siden leste jeg aldri den lille skriften som ga Amazon fri tilgang til mine nettbrett-vaner. Jeg følte et lite ubehag ved at Amazon nå "vet" at det går rimelig treigt med lesingen av "The Moonstone" (jeg sovner så fort jeg åpner brettet), at jeg har lastet ned "The Ulysses" (i et anfall av klassiker-vanvidd) men ikke begynt å lese den enda. Og at jeg for øyeblikket mesker meg med Chick lit (ikke at det er noe å skamme seg over - og neida, jeg leser ikke "50 Shades of Grey").

Ved nærmere ettertanke er det kanskje ikke så galt at jeg er blitt en del av den "kollektive intelligensen til alle som leser på Kindle," som Amazons talsmann så fint kaller det i artikkelen. På den måten kan Amazon fortsette å anbefale meg bøker, og det på en enda bedre måte enn i dag. Når bokhandel-døden nå brer om seg er dette kanskje framtiden: At de anbefalingene som velinformerte bibliotekarer og butikkansatte før ga oss i stedet er tilgjengelige på nett. En trist, men kanskje ikke en helt urealistisk tanke?

Når alt kommer til alt kan man jo si at den private sfæren uansett slutter i det øyeblikk man logger seg på PC'en. Dersom jeg ikke ønsket at noen skulle kartlegge meg og mine nettvaner måtte jeg ha meldt meg ut av Facebook, sluttet å Google ting og sikkert også droppet bloggingen. At noen kartlegger mine lesevaner på nett er kanskje det som burde bekymre meg minst når jeg er pålogget?

Om vanskeligheten ved å skrive bokomtaler

Bildet er lånt fra
http://maren.bokklubben.no

Jeg vet ikke om jeg er den eneste som har det sånn, men jo bedre en bok jeg har lest er, jo vanskeligere er det for meg å skrive om den. Jeg blir overveldet, og det er alltid en kamp å skrive en omtale jeg er fornøyd med. En god leseopplevelse har en tendens til å lamme meg. Jeg tømmes for ord og føler sjelden at omtalen virkelig klarer å yte boka rettferdighet. Kanskje er det slik at man har litt prestasjonsangst på vegne av boka? At man gjerne vil at andre skal oppleve den samme lesegleden og bli like begeistret for boka som en selv?

Å skrive omtaler av bøker som ikke falt i smak er derimot uproblematisk. Jo dårligere bok, jo lettere er det å skrive om den. Da er det ikke så mye som står på spill for meg som leser heller. Jeg trenger ikke argumentere for bokas gode kvaliteter men snarere rette en advarende finger mot de som i sin nysgjerrighet skulle la seg friste til å lese boka; "Ikke gjør det, det er bortkastet tid!". Dersom boka er svak er det enkelt å betrakte den med et kritisk blikk. Dersom boka overbeviser blir det hele plutselig så mye mer personlig.

I bunn og grunn flyter ordene lettere når man ikke har noe godt å si, dessverre. Det er enklere å skrive noe negativt om en bok som ikke falt i smak enn å finne positive trekk ved den samme boken. Ja, som på så mange andre områder i livet er det lettere å baksnakke enn å framsnakke noe. Slik er det med meg også. Heldigvis har jeg hatt mange gode leseropplevelser i det siste, men det har altså sin pris i form av bokanmeldelser som tar uforholdsmessig lang tid å skrive.

Hvordan lese krim etter 22. juli?

Fotograf: Erik Brandsborg, Kilde: www.aktivioslo.no

Rettsaken mot massemorderen som brutalt og hensynsløst tok livet av så mange uskyldige mennesker er nå i gang. Jeg tror ingen av oss er kommet uberørte fra møtet med disse onde handlingene, og når saken nå legges frem i rettsalen blir vi igjen minnet på ondskapen. Jeg følger med på det som skjer gjennom media. Prøver å holde en viss avstand til det hele, men vil gjerne gjøre meg opp en egen mening om det som blir presentert for oss. Jeg føler jeg skylder ungene mine å kunne svare dem når de om noen år spør meg: "Mamma, hvor var du da det skjedde?"

Dagen da bomben smalt i Oslo var jeg langt hjemmefra. Vi var på vei til Danmark på famileferie. Så uskyldig og så enkelt, en vanlig norsk familie. Den kvelden tilbragte vi på et hotellrom i Sverige. Jeg vil nok alltid huske den spesielle stemningen i rommet den natten. Mannen min og jeg satt i stummende mørket og så på svensk tv mens ungene sov dypt i reisesengene sine. Vi var redde for å vekke dem og så på tv med lyden av mens det som ble sagt ble fortløpende tekstet. Bildene fra regjeringskvartalet rullet over skjermen. De var ufattelige og uforståelige. Før vi slukket tv’en for kvelden leste vi om skyting på Utøya på tekst-tv. Hvordan kunne vi da forutse det umulige? Dagen etter ble alvoret tydelig for oss. Vi og Norge hadde mistet tryggheten og uskylden.

Etter 22. juli er det blitt diskutert i blogger og norske medier om det er mulig å skrive krim etter det som skjedde på Utøya og i regjeringskvartalet. Også utenlandske medier har stilt dette spørsmålet, og the Guardian publiserte bl.a. en dyptgående og interessant artikkel om temaet i november i fjor. Hvordan kan man som krimforfatter skrive videre etter terroren? Hvordan skal man forholde seg til temaet når virkeligheten overgår fantasien?

Som bokleser er jeg også opptatt av et annet aspekt ved dette. Spørsmålet er ikke bare om det er mulig å skrive krim etter terrorangrepet. Året som gikk har jo vist at verden går videre, også på krimfronten. Nye krimbøker skrives og utgis. For meg har spørsmålet i tiden etter vært dette: Hvordan lese krim etter 22. juli?

Spørsmålet er personlig og svaret vil selvfølgelig være avhengig av hvem man spør. Jeg begynte å gjøre meg noen tanker om dette da jeg i forrige uke tok opp min første krimroman på over ett år. Hvorfor har jeg ikke klart å lese krim etter 22. juli? Og hvordan kan jeg finne tilbake til gleden ved, ikke bare en god bok, men en god krimbok?

Jeg har lest mye krim gjennom årene, både skandinavisk, britisk og amerikansk. Før var krim min faste ferielektyre og "pausebøker" mellom litt tyngre, mer alvorlig lesing. Jeg koste meg med krim, slappet av med krim. Noen ganger kom jeg over krimbøker som overrasket meg, som var godt skrevet og som ble mine favoritter på lik linje med andre gode romaner. For meg har krimsjangeren representert et univers fjernt fra virkeligheten. Mord er "underholdning" fordi man som leser, nesten uansett hvor spennende boken er, kan betrakte handlingen med distanse, gjennom et slags filter.

Etter 22. juli er det som et større alvor kom inn i lesingen. Filteret som skapte distanse var borte. Krim var ikke lenger noe fiktivt. Det hele ble for nært.

Nå er rettsaken er i gang og trollet trekkes frem i lyset. Nå er det min tur til å konfrontere mine egne "lese-troll". Jeg har bestemt meg for å ta opp igjen lesingen av krimbøker. Jeg kjenner på meg at tiden er moden for det. Så får vi se hvordan det går. Jeg skal i alle fall gjøre mine forsøk og holde dere informert om det! Jeg håper og tror at det er mange gode leseopplevelser som venter på meg!