Natten drømmer om dagen av Ingvar Ambjørnsen

"Når du går alene i naturen, ser du annerledes på ting. Det er bare noe som skjer når man går. Du får tanker som ikke kan oppstå i den siviliserte verden."  

(Fra Amagasinets artikkel om "Vandreren", januar 2006) 

Gjennom hele dette året har jeg fulgt tilblivelsen av romanen Natten drømmer om dagen på bloggen til Ingvar Ambjørnsen. Det har vært en spennende prosess å følge med på. I bloggen sin har Ambjørnsen latt oss ta del i den lange skriveprosessen; fra kladdestadiet til ferdig bokmanus, språkvask og omskrivninger, valg av omslag og endelig korrektur. Det har vært en fascinerende reise!

De små smakebitene fra den nye boka gjorde det raskt klart for meg at romanen ville være ganske annerledes enn bøkene jeg tidligere har lest av forfatteren. Jeg var veldig spent på hvor annerledes. I tenårene var det Pelle og Proffen (Døden på Oslo S!), Hvite Niggere og Den siste revejakta som åpnet øynene mine for Ambjørnsens forfatterskap; i 20-årene leste jeg Elling-serien flere ganger, og spesielt Utsikt til Paradis gjorde stort inntrykk på meg. Jeg var derfor veldig spent på om Natten drømmer om dagen kunne gi meg en like god leseopplevelse som de tidligere bøkene.

Sune er hovedpersonen i denne nye boka til Ambjørnsen. "Sune i skogen", som han kalles blant de som kjenner ham, har et urolig sinn og en rastløs sjel. Alt han vil er å være i fred, alene "i tråkket" der han vandrer i den norske skogen. Sune går fra hytte til hytte og bryter seg inn der det måtte passe for losji, klær og mat. Han tar det han trenger men ikke mer enn han må. Hytteeierne og politiet ser dessverre ikke på besøkene hans på samme måte. En kveld skjer det noe som tvinger Sune til å sette sine egne planer til side. En ung, asiatisk kvinne kommer ut av den mørke skogen. Fra det øyeblikket er ikke Sune lenger alene. De er to som går. Han foran og hun to skritt bak. Slik fortsetter historien.

Foto: Stein Bjørge

Jeg synes "Sune i skogen" framstår som en ganske typisk Ambjørnsen-karakter. Han er en anti-helt, en outsider som selv har valgt å leve på siden av samfunnet. Denne typen romanfigur støter man ofte på i Ambjørnsen sine bøker. Men til forskjell fra hovedpersonene i tidligere bøker får jeg aldri helt grep om hvem denne Sune egentlig er. Jo, han er i 40-årene, er fraskilt og har to barn. Han har en noe brokete fortid og en heller lurvete omgangskrets. Han kan islandsk og leser Knausgårds Ute av verden: "Jeg tenker at jeg ikke har sett noen skrive så godt om mørket før" (s. 267).

For Sune bærer på et mørke. Skogen er tilfluktsstedet hans, selv om roen der står i skarp kontrast til den uroen som raser i ham. Sune vandrer for å holder sine indre demonene i sjakk og for å få være i fred. Men hva slags frihet er det Sune egentlig søker der ute i skogen? Etterhvert som jeg leser blir det mer og mer naturlig (og mer interessant, kanskje) å spørre hva det er han rømmer fra? I skogen betyr hverken fortiden, nåtiden eller framtiden noe, og jeg får intrykk av at det er dette "vakuumet" Sune søker. I skogen har han bare ansvar for deg selv, i alle fall inntil den unge kvinnen kommer inn i livet hans. Dette blir et slags vendepunkt for Sune.

Ambjørnsen skriver så mosen spretter. Naturskildringene i boka er gode, og de er mange. Det lukter rå ved på bålet, man kjenner fuktigheten i gresset, sjøsprøyten i ansiktet og den gode følelsen av å komme inn i ei hytte etter å ha sovet under åpen himmel. I Natten drømmer om dagen finner vi mange av temaene som går igjen i Ambjørnsens bøker; rusmisbruk, psykiatri, utenforskap og samfunnskritikk. Slik er Ambjørnsen fortsatt en aktuell og interessant forfatter.

For meg var boka "helt grei" lesing, men den klarte dessverre ikke å leve opp til de høye forventningene jeg hadde på forhånd. Jeg savnet et dypdykk i Sunes sinn, og jeg hadde ønsket at Ambjørnsen hadde utforsket forholdet mellom hovedpersonen og den unge kvinnen enda nærmere. Men jeg slår meg til tåls med at dette ikke var bokas prosjekt. I en artikkel i Dagsavisen sier Ambjørnsen at det ikke vil komme noen oppfølger til Natten drømmer om dagen. Men han utelukker ikke at vi lesere vil møte Sune i en senere bok. Det ser jeg fram til, for jeg merker at jeg ble veldig nysgjerrig på "Sune i skogen" og hva salgs liv han forsøker å legge bak seg.

Andre bloggere som har omtalt boka er KNIRK, Skrivehula, Solgunn sitt og Ingalill.

Foto: Trond Løvmo



Nostalgi # 4 Den siste revejakta

Jeg vet ikke helt hva det er med meg og Den siste Revejakta av Ingvar Ambjørnsen. Denne boka har fulgt meg i snart 20 år, og eksemplaret jeg kjøpte i 1994 har fulgt med meg på mangt et flyttelass. Cirka hvert femte år tar jeg fram boka og leser den på nytt. Dels skyldes vårt langvarlige forhold nostalgi; Den siste revejakta var en av de første spenningsromanene jeg leste i voksen alder. Sammen med "Elskede Poona" av Karin Fossum dyttet Ambjørnsens bok meg videre inn i krimbøkenes verden. De mange gjensynene skyldes også at dette rett og slett er en god historie. Ambjørnsen skriver godt. Miljø- og personbeskrivelsene er troverdige, språket overbevisende.

Jeg leste Den siste revejakta for første gang i forbindelse med særemne på videregående skole. Jeg skulle gjerne ha lett fram det særemnet fra loftet hjemme hos foreldrene mine! Det hadde vært morsom å lese hvordan jeg som 18-åring begrunnet valg av bøker og hvordan jeg sammenlignet dem. Selv om jeg ikke husker analysene og konklusjonene i dag så husker jeg godt bøkene. Sammen med Den siste revejakta utgjorde Hvit som snø av John Michelet det skjønnlitterære alibiet. De to romanene ble diskutert opp mot Wir Kinder vom Bahnhof Zoo/Å være ung er for jævlig (sannelig en frisk oversettelse av den tyske tittelen) av Christiane F. og Hard Asfalt av Ida Halvorsen. De to siste bøkene gir en realistisk skildring av storbyers narkotika- og prostitusjonsmiljø.

Jeg fikk skikkelig flash-back da jeg fant disse retro-omslagene på nettet:

 (kilde: www.bokelskere.no)

I Den siste revejakta befinner vi oss i Oslo på slutten av 1970-tallet. Kompisene Carl og Robert har lang fartstid i hasj-bransjen men har bestemt seg for å legge hasjlangingen på hylla for godt. Det er bare dette siste store opplegget som gjenstår: 45 kilo hasj skal ut, og med guttas kontakter og erfaring bør alt ligge til rette for et vellykket oppdrag. Dessverre melder den dårlige magefølelsen seg tidlig hos Carl og Robert. Når Roberts kjæreste Tone blir funnet død av en overdose heroin forstår gutta at noen har endret spillereglene dramatisk og at de kun kan stole på hverandre i denne aller siste revejakta.

Ambjørnsens spenningsroman er en bok om småkjeltringer, tystere, dopere og dealere. Det er historien om å leve på samfunnets skyggeside i en by med voksesmerter, i et Oslo som ved inngangen til jappetidens 80-tall har fått alle storbyens problemer i fanget. Dette er en bok om kameratskap og samhold, men også hvor langt en person er i stand til å gå når de uskrevne reglene i dop-miljøet brytes. Dessuten er historien, gjennom Carls stemme, ikke minst et kraftig oppgjør med norske myndigheters narkotikapolitikk.



Alt for mye Peace & Love for meg

Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch i Den siste revejakta. 

                                      Foto: Maipo Film & TV 

Jeg er generelt ingen tilhenger av å se filmatiseringer av bøker jeg har lest og likt. Slik er det også med Den sist revejakta som ble film og allemannseie i 2008. Jeg har ikke sett filmen og kommer nok ikke til å gjøre det heller. Da jeg tok en rask titt på rollelista til denne filmen så jeg at skuespillerne befinner seg milevis unna mitt indre bilde av personene i boka (med all respekt). Når jeg leser boka går den i toner av grått, brunt og svart. Da er persongalleriet mye nærmere Christopher Nielsens univers og teaterforestillingene hans Verdiløse menn og Hustyrannen.



Denne brokete skaren er mer etter mitt hode

Skuespillerne i Christopher Nielsens oppsetning
Foto: Paul Weaver

--------------------------------

I spalten Nostalgi mimrer jeg om bøker som gjorde inntrykk på meg som ung leser, den gang man leste uten filter. Bøkene jeg skriver om her representerer mange ulike sjangre og ganske sikkert også et stort spenn i kvalitet. Men hva er vel kvalitet? Det viktigste er at bøkene i denne spalten har vært med å påvirke meg og gjøre meg til den leseren jeg er i dag. God lesning!

Fremtidige favoritter #1

I spalten Fremtidige favoritter inviterer Elin i bloggen Bokelskerinnen oss til å fortelle om bøker vi ønsker oss, er spent på eller ser frem til å lese. Dette er første gang jeg bidrar selv, selv om jeg har fulgt med på spalten en god stund. Dette er en flott måte å få nye boktips på!

Det er spesielt to romaner jeg ser frem til å lese denne høsten:

"Natten drømmer om dagen" av Ingvar Ambjørnsen

Jeg har i lang tid fulgt tilblivelsen av romanen Natten drømmer om dagen på bloggen til Ingvar Ambjørnsen. Det har vært en spennende prosess å følge med på! I bloggen lar Ambjørnsen oss ta del i hele skriveprosessen; fra kladdestadiet til ferdig bokmanus. språkvask og omskrivninger, valg av omslag og endelig korrektur. Det har vært en fascinerende reise! Om noen få uker er boka i salg, og jeg ser virkelig fram til å lese denne. Forlaget kaller boken en "vandrer-roman", men bokomtalen er ellers ganske diffus. Det er nok ikke helt utilsiktet fra forlagets side. Man må rett og slett lese boka for å se hva slags roman Ambjørnsen har begått denne gangen. De små smakebitene Ambjørnsen har gitt oss i blogginnleggene virker i alle fall lovende: 

"Det begynner å regne skikkelig nå, og jeg føler meg som et sort, vandrende telt, en spøkelseskladd, der jeg svever inn over tyttebærlyngen; her er ikke et bær, og jeg ser spor av folk over alt, i mosen og i myrpyttene. Det er noe som ikke stemmer, noe vrangt og vanskelig som slår inn. Det er altfor tidlig på dagen til å knekke de to hyttene ute på neset der fremme, men jeg merker det jo, at jeg kommer til å gjøre det likevel; sulten og frossen som jeg er, jeg blir sint av å være sulten, forbanna blir jeg, og fryktesløs og uansvarlig også. Og man blir tatt med hånden i kakeboksen? Her oppe?"

(Tekstutdraget er hentet herfra)

"Der Fall Collini" av Ferdinand von Schirach

For en tid tilbake leste jeg boka Forbrytelser og ble veldig begeistret over forfatterens språk og skrivemåte. Ikke minst var temaet fengslende, bokstavelig talt. Jeg er egentlig en ganske så tørrlagt bok-shopaholiker, men denne gangen måtte jeg gi etter for fristelsen. Romanen "Der Fall Collini" er forfatterens tredje bok, og er ikke kommet ut i Norge enda. Ja, ja, da får man bestille den fra Tyskland, da. Jeg gleder meg til lå lese denne boka som har fått gode anmeldelser i forfatterens hjemland. Omtalen på Amazon.de overbeviste meg også :

"I 34 år har italieneren Fabrizio Collini levd et anonymt og plettfritt liv som arbeider hos Mercedes-Benz. En dag myrder han en gammel mann på et luxus-hotell i Berlin, tilsynelatende uten grunn. Den unge advokaten Caspar Leinen blir oppnevnt til forsvarer i denne saken som ser ut til å være avgjort på forhånd. Men det som i utgangspunktet ser ut til å være en lovende karriere-sjanse utvikler seg til et mareritt når Leinen oppdager hvem mordofferet er. Den døde, en tysk industrimann, er bestefaren til Leinens beste venn. Advokaten husker den avdøde som et vennlig og godhjertet menneske. Forgjeves prøver Leinen å forstå årsaken til drapet, for Collini tilstår mordet men tier om motivet. Derfor må Leinen forsvare en mann som ikke vil forsvares. Det er et håpløst foretagende, men til slutt støter advokaten på et spor. Dette sporet strekker seg langt utenfor Collini-saken og plasserer Leinen midt i et skremmende kapittel av tysk strafferetslig historie."

(Rimelig fritt oversatt av meg fra denne siden)

Lyst på flere fremtidige favoritter? Du finner dem her.