Norsk krigsdrama - Her lå Tirpitz av Ingrid Storholmen

Det sies at en person først er død, virkelig og ugjenkallelig borte, når ingen lenger husker ham eller henne. Så lenge et navn ikke glemmes vil i alle fall et fragment av dette mennesket fortsatt være blant oss levende. Å lese Ingrid Storholmens roman «Her lå Tirpitz» (utgitt 2014) er som å lytte til et kor av stemmer fra fortiden. «Hør oss! Se oss! Ikke glem oss!» ber de inntrengende. I denne boka vekkes døde sjeler til live. Glemte liv og skjebner trer frem for oss i et nytt lys.

Bokas tittel henviser til et dramatisk kapittel i norsk krigshistorie, nemlig senkningen av det tyske slagskipet Tirpitz utenfor Tromsø under andre verdenskrig. Sammen med søsterskipet Bismarck var Tirpitz den tyske marinens stolthet. På grunn av den enorme størrelsen på skipene anså man dem som umulig å senke. Dermed spilte de en viktig rolle i det tyske propagandamaskineriet. I krigsårene 1942-1944 var Tirpitz stasjonert langs Norskekysten, og store deler av bokas handling utspiller seg i fjordarmene der skipet lå for anker. Både i romanen og i virkeligheten nådde historien om Tirpitz sitt brutale klimaks i 1944 da britisk marine og flyvåpen lyktes med å senke båten. De menneskelige tapene var store; mer enn 900 ombord omkom i angrepet.

I «Her lå Tirpitz» blir skipets siste reise gjenfortalt gjennom et kollasj av stemmer. Alle som kommer til orde i romanen har på ulikt vis et bånd til skipet. Gjennom mange og korte avsnitt får vi høre historiene til matroser og befal, tyskere og nordmenn, unge og gamle, fedre, mødre, koner og kjærester. Vi blir kjent med mange av dem som døde da båten ble senket, og vi møter også de som kom fra det med livet i behold, men med vansirede kropper og arr på sjelen. I siste del av romanen følger vi også noen av de overlevende etter krigens slutt. Portrettene av romanfigurene er nydelig tegnet. Selv om personene i boka er fiktive, fremstår de som svært ekte og representative for historien.

Jeg likte denne romanen svært godt. Selv om den er skrevet mot et dystert bakteppe, er språket vakkert og persongalleriet troverdig. At krig påvirker og former menneskers liv på avgjørende måter er hevet over en hver tvil. I bunn og grunn er ikke krig annet enn et hav av venting, skitt og redsler. Dette får forfatteren tydelig frem i denne romanen. "Her lå Tirpitz" viser også med all tydelighet hvordan skjønnlitteraturen kan gi nye perspektiver på historien. Ved å ta i bruk romanformatet blir krigens lidelser noe konkret, også for leseren. Med sin roman makter Storholmen å vise krigens meningsløshet og vilkårlighet, sett fra ståstedet til den "lille mann." Det er en vinkling man sjelden får i artikler på  Wikipedia eller i sakprosabøker om emnet.

Utsnitt fra den tyske krigskirkegården på Alfaset utenfor Oslo, sommeren 2015.

Minnenes mester - Austerlitz av W.G. Sebald

Da franske Patrick Modiano mottok Nobelprisen i litteratur i 2014 ble forfatterskapet hans beskrevet som «[en] minnenes kunst med hvilket han fremkaller de mest uhåndgripelige menneskeskjebner og avdekker okkupasjonens livsverden*» (*Sitat fra Den svenska Akademiens begrunnelse for prisen). Under lesingen av romanen «Austerlitz» (utgitt 2001) av den tyske forfatteren W.G. Sebald dukket denne beskrivelsen av Modianos forfatterskap stadig opp i tankene mine.

Også hos Sebald er minner et sentralt tema, og da ikke først og fremst det man konkret husker. Det er snarere det man har glemt eller fortrengt og som vekkes til live av lukt, samtaler og i møte med mennesker og steder som er det viktige. Som hos Modiano er handlingen i «Austerlitz» knyttet nært opp til hendelser under andre verdenskrig. Sebald gjør et dypdykk i den menneskelige psyke og viser på en mesterlig måte hvordan mennesker påvirkes av historien selv om de tilsynelatende står utenfor hendelsenes sentrum.

Det er forfatterens alter ego som er bokas jeg-forteller. På en av sine mange reiser til Belgia møter han Jaquot Austerlitz, og det oppstår et slags vennskap mellom de to mennene. Gjennom mange år møtes de jevnlig, både tilfeldig og gjennom avtalte møter. Hver gang de treffes forteller Austerlitz om seg selv og sitt liv. Parallelt med disse møtene avdekker Austerlitz selv stadig mer av sin egen livshistorie. Det blir forfatterens oppgave å formidle denne historien.

Som nevnt har minner en sentral plass i denne boka. Vi får vite at Austerlitz vokste opp i England hos fosterforeldre under et annet navn, men i ungdomsårene ble han klar over at han hadde en annen identitet, en annen bakgrunn. Det viser seg at han som 5-åring, rett før utbruddet av andre verdenskrig, ble fraktet fra Praha til London med en av flere barnetransporter som fant sted på den tiden. I England vokste han opp i trygghet men uten kjærlighet. Vi følger Austerlitz når han tar den endelige beslutningen om å oppsøke fortiden gjennom sine fortrengte minner. Vi følger ham når han på nytt foretar barndommens jernbanereise fra England gjennom Tyskland til Praha der de jødiske foreldrene hans tok farvel med ham før krigen.

Store deler av teksten er utformet som en monolog, eller rettere sagt forfatterens gjengivelse av Austerlitz historier og mer eller mindre klare minnesbilder. Derfor blir ikke helt riktig å kalle «Austerlitz» for en roman; den er nemlig mye mer enn det. Boka er fiksjon, prosa, reiseskildring og minner. Den gir inntrykk av å være en gjengivelse av ekte samtaler, reiser, og møter med mennesker. De nøye utvalgte bildene i boka forsterker inntrykket av fortellingens autensitet og er med på å styrke leserens følelse av det som fortelles faktisk har skjedd.

Språket i både denne og andre av Sebalds bøker kan nok oppleves som litt vanskelig. Noen ganger er teksten nesten ugjennomtrengelig og andre ganger lett som spindelvev. Dette er tekster jeg må tvinge meg til å lese sakte. Forfatterens spesielle setningsoppbygging gir assosiasjoner til den østerrikske forfatteren Thomas Bernhard. Hos begge finner vi disse lange, intrikate setningene som er smidd sammen med en mengde kommategn til et meningsbærende hele. Begges tekster har også noe messende, ja nærmest hypnotiserende over seg, men "Austerlitz" mangler Bernhards kompromissløse samfunnskritikk.

Når det er sagt så er premien desto større dersom man tar seg tid til å trenge inn i språket og la seg fange av rytmen, stemningen og skjebnene. Da har man en bok foran seg som er helt særegen både når det gjelder kvalitet og innhold. Sebald døde dessverre så alt for tidlig i en ulykke i 2001. Hadde han fortsatt sitt forfatterskap sies det at han ville vært en kandidat til Nobelprisen i litteratur. Om han faktisk hadde vunnet får vi aldri vite, men min påstand er i alle fall at «Austerlitz» er en tekst av absolutt nobelpriskvalitet.

Det store i det lille: Holocaust sett i lys av én families skjebne

Jeg må innrømme at ikke alle bøker om andre verdenskrig griper meg like sterkt, men i sommer leste jeg en bok som jeg uten å nøle vil anbefale alle som er interessert i temaet Holocaust. Ja, jeg likte faktisk boka så godt at jeg tidligere i år utropte den til en av de beste sakprosabøkene jeg leste i 2015 (se link). Et så bastant utsagn kan ikke bli stående ubegrunnet. Her kommer derfor min omtale av Daniel Mendelsohns dokumentarbok fra 2006: «The Lost: A Search for Six of Six Million» (2006 – norsk utgave, 2009: «Forsvunnet. En fortelling om seks av seks millioner.»). «The Lost» er en svært personlig historie om forfatterens leting etter en del av familien som forsvant under andre verdenskrig.

Mendelsohns jødiske familie utvandret fra Polen til USA på begynnelsen av 1900-tallet. Fra tidlig alder har forfatteren interessert seg for slektshistorien og jevnlig spurt ut foreldre, besteforeldre og andre slektninger om de ulike grenene på familietreet. Men én historie forble lenge i mørket. Schmiel, broren til Mendelsohns bestefar, utvandret også til USA men reiste etter hvert tilbake til Polen og hjembyen Bolechow. Der giftet han seg, fikk fire barn og ble etter hvert en fremgangsrik forretningsmann. Så brøt andre verdenskrig ut, og i 1943 forsvinner alle spor etter familien.

Mange år senere bestemmer Mendelssohn seg for å finne ut hva som egentlig skjedde med familiemedlemmene som ble utslettet under krigen. Hva slags skjebne møtte dem, utover det faktum at de ble drept av nazistene? Forfatteren har reist jorden rundt på leting etter informasjon som kan hjelpe ham å rekonstruere historiene deres. Dokumentarboka hans er resultatet av denne mangeårige jakten på svar på spørsmål som det nesten var for sent å stille.

Historien som forfatteren sitter igjen med, mer komplett enn han (og vi) på forhånd kunne drømme om, er like spektakulær som den er grusom. Nazistenes massemord på jøder under andre verdenskrig er et bekmørkt kapittel i vår nære historie. Ved å ta utgangspunkt i skjebnen til én familie speiler Mendelsohn skjebnen til seks millioner jøder under Holocaust. Det som skjedde med slektningene hans og de andre jødene i Bolechow (hvor bare 48 av jødene i byen overlevde krigen) skjedde i hver eneste lille by på østfronten da tyske tropper rykket frem der. Også ellers i Europa ble jødene deportert og drept.

Mendelsohns bok er en av de sterkeste og mest gjennomarbeidede dokumentarbøkene jeg har lest på lang, lang tid. Boka er tykk, men lettlest, og handlingen er bygd opp slik at leseren drives videre fra side til side. Forfatteren bruker et stort spekter av kilder, både primære og sekundære, for å kaste lys over fortiden. En stor styrke ved boka er, etter min mening, den sentrale rollen forfatteren selv spiller i denne fortellingen. Min erfaring er at svært få forfattere lykkes når de bruker sin egen biografi for å belyse et større tema, men Mendehlson viser oss hvordan dette skal gjøres.

For «The Lost» er ikke minst en ekstraordinær historie om familie, minner og historie, og hva det betyr å prøve å kjenne fortiden. Det er historien om det lille i det store, om de mange som døde i Holocaust, og om de som overlevde. Forfatteren viser at det å lete etter sannheten kan gi helt andre resultater enn det man først hadde trodd. Jakten på puslespillbitene som utgjør familiens historie viser også hvordan livet er full av tilfeldigheter, både dengang som nå. Dette er en bok som setter i gang mange tanker. Jeg anbefaler den på det sterkeste!

Jakten på en dobbeltgjenger

Operation Shylock av Philip Roth

Philip Roth-leseprosjektet mitt har ligget i dvale en stund, men i sommer tok jeg meg endelig tid til å lese to romaner til fra det rikholdige forfatterskapet hans. Denne gangen falt valget på «Operation Shylock» (utgitt 1993), som omtales her, og «The Ghost Writer» (utgitt 1979). Noe av det jeg synes er så spennende med Roth sine bøker er det sterke selvbiografiske elementet som man finner i mange av romanene hans. Det fascinerer meg hvordan forfatteren bruker litteraturen til å finne opp seg selv på nytt og på nytt, i stadig nye former. I bøkene hans møter vi mange og svært forskjellige hovedpersoner, men felles for de fleste av dem er at de på ulike vis ligner Roth selv.

I «Operation Shylock» er det selvbiografiske aspektet tilsynelatende tatt helt ut: Protagonisten i romanen er forfatteren selv, og alt som står skrevet i boka er, ifølge Roth, både sant og selvopplevd. Det Roth egentlig gjør i denne selvbiografiske «tilståelsen» (boka bærer undertittelen «a confession») er å viske ut grensen mellom fiksjon og virkelighet: Virkelige hendelser danner bakteppet for handlingen i romanen (som f.eks. den første intifada og rettsaken mot John Demjanjuk som var anklaget for krigsforbrytelser, se wiki-link), og forfatteren spiller selv hovedrollen i den. Selv om det aldri er tvil om at historien er oppdiktet, klarer likevel Roth på finurlig vis å gi romanen et interessant skinn av troverdighet. Det er heller ikke fritt for at han med denne boka peker litt nese av kritikere og lesere (som meg) som elsker å se likheter mellom forfatteren og romankarakterene hans.

Bokas konsept er temmelig originalt. Her møter vi «Philip Roth» som i 1988 nettopp har kommet seg etter en alvorlig depresjon. Mens han var syk har det dukket opp en mann som til forveksling ser ut som Roth, snakker som ham og gir intervjuer i hans navn. Denne dobbeltgjengeren befinner seg i Israel der han promoterer en slags omvendt zionisme, en idé om at jødene skal bringes tilbake til det Europa som de engang ble drevet ut av. På grunn av sin stilling som berømt, prisvinnende forfatter lytter både media og statsoverhoder til ham. Drevet av like deler nysgjerrighet og forargelse reiser den ekte Roth til Israel for å konfrontere sin falske tvilling. Det er her historien virkelig begynner å ta av. Forfatteren virvles ikke bare inn i en forvirrende katt-og-mus-jakt på sin egen Doppeltgänger; han blir også involvert i et hemmelig oppdrag (kalt «Operation Shylock») i regi av den israelske etterretningstjenesten.

Som tidligere nevnt utspiller handlingen i boka seg under den første intifada i Israel. Bokas «Philip Roth» havner midt i denne konflikten. Jeg vil likevel ikke si at dette er en politisk roman, for forfatteren tar egentlig ikke noe eget standpunkt til konfliken. På mange måter kan man vel si at boka mer er en kommentar til den politiske situasjonen som rådet i Israel på begynnelsen av 1990-tallet. I romanen skriver Roth både om forholdet mellom jøder og palestinere/arabere og om forholdet jøder i mellom. Selv om romanen kom ut i 1993 er beskrivelsene av den politiske situasjonen i landet like gjenkjennelige i dag. Lite har tilsynelatende forandret seg på 30 år.

«Operation Shylock» er en svært lesverdig roman som byr på gode observasjoner og situasjonskomikk. Samtidig kan den nok oppfattes som litt «sær», ikke minst på grunn av dobbeltgjenger-vrien. Som så ofte med Roths historier går det absurde gjerne over i noe mørkere og mer foruroligende. Slik er det også her. At boka har mange litterære kvaliteter er det likevel ingen tvil om: I 1993 mottok Roth PEN/Faulkner Award, den årlige prisen for beste roman skrevet av en amerikansk statsborger. Siden har Roth vunnet denne prisen tre ganger; for «Operation Shylock» i 1993, for «Menneskemerket» (The Human Stain) i 2001 og for «Hvermann» (Everyman) i 2007.

En historikers erindringer

 

Ich nicht av Joachim Fest

For dem som er litt mer enn gjennomsnittlig interessert i bøker om andre verdenskrig vil nok navnet Joachim Fest lyde kjent. Joachim Fest (1927-2006) var tysk journalist, historiker og forfatter, og etter krigens slutt var han tidig ute med å skrive om det som hadde skjedd i Tyskland under nazitiden. Biografien hans om Adolf Hitler («Hitler. En biografi», 1973) er blitt stående som et standardverk innenfor historiefaget. I tillegg er bøker som «Det tredje rikets ansikt» (1963) og «De umulige spørsmålene: notater fra samtaler med Albert Speer» (2005) blitt oversatt til norsk. I 2002 ga han ut dokumentarboken «I Hitlers bunker», en dramatisk skildring av det tredje rikets siste dager. Handlingen i filmen «Der Untergang» (fra 2004) baserer seg i stor grad på de historiske hendelsene slik Fest fremstiller dem i denne dokumentaren.

I erindringsboka «Ich nicht» (2006) legger forfatteren sine historiske analyser til side og gir oss en mer privat skildring av egen barndom og undomstid. Fest kom til verden i mellomkrigstidens Berlin og vokste opp som den nest eldste av 5 søsken i et borgerlig, katolsk hjem. Da nazistene overtok makten i ’33 fikk faren Johannes, som var lærer, arbeidsforbud fordi han nektet å melde seg inn i NSDAP. Arbeidsforbudet ble opprettholdt helt frem til krigens slutt, og mangelen på inntekt gjorde livet til familien svært vanskelig. Likevel avslo faren flere ganger nye tilbud om partimedlemskap; Å støtte nazistene var helt utenkelig. Innenfor hjemmets fire vegger var foreldrene åpne om sin motstand mot Hitlers regime, men utad ville åpen opposisjon være livsfarlig. Familien Fest gjorde sitt beste for å holde seg utenfor myndighetenes radar, men til slutt innhentet krigen også dem. I 1944 ble faren og alle de tre brødrene innkalt til millitærtjeneste. Da Tyskland kapitulerte hadde familien både mistet både en sønn og hjemmet i Berlin. Forfatteren selv og faren hans tilbrakte flere år i krigsfangenskap.

Joachim Fest (1927-2006) Bildelink 

Handlingen i Fests bok strekker seg fra 1920-årene og fram til 1950-tallet, med størst fokus på perioden 1933-1945. Gjennom om lang rekke tablåer og minnesbilder får vi glimt fra forfatterens skoleår, livet som soldat  og årene som krigsfange. I sentrum av historien står familien og deres tause, men bestemte motstand mot Hitler. Bokas tittel «Ich nicht» (norsk oversettelse: «Ikke jeg») viser til det latinske begrepet Etiam si omnes, ego non, hentet fra Matteus-evangeliet. Fritt oversatt betyr setningen noe slikt som «Selv om alle andre, ikke jeg» (engelsk: «Even if all [others]... I will never»). Dette mottoet ble en slags læresetning for familien: Selv under et urettsregime skulle man følge sin egen moralske overbevisning og gjøre det rette, uavhengig av andres valg.

Fests erindringer er verdt å få med seg av flere grunner. Først og fremst er dette en viktig tidsvitneskildring. Forfatteren tilhørte den generasjonen tyskere som vokste opp i skyggen av Hitlers regime. Han var bare 6 år da nazistene tok makten i 1933 og 18 år da freden kom. Det var hans generasjonen som for alvor var med på å bygge opp det nye Tyskland, og det var denne generasjonen som i voksen alder ble vitne til et delt Europa. Fest skriver dessuten stilsikkert og godt, og formidler stemningen og tidsånden på en overbevisende måte. Skildringen av familiens indre motstandskamp bikker aldri over i det banale eller heroiske, men er snarere en nøktern beskrivelse av hvordan en vanlig familie forsøkte å gjøre en forskjell i en veldig vanskelig tid.

Jeg er glad for å ha lest denne boka, men jeg lot meg ikke ubetinget begeistre av den. Min største innvending er at Fest skriver med litt for stor distanse til stoffet. Det at han skriver personlig men på en litt upersonlig måte, er muligens et bevisst fortellergrep. Som leser savnet jeg likevel å få et større innblikk i forfatterens egne tanker og følelser, å bli innvitert inn. Uansett er dette en bok som kan sies å ha kommet ut "til rett tid". Fest døde av sykdom kun få måneder før «Ich nicht» ble utgitt.

Fests erindringer i bokform finnes dessverre ikke i norsk oversettelse, men den er oversatt til engelsk med tittelen «Not I» / «Not me». Jeg har sett begge versjonen av tittelen i salg via f.eks Amazon.

Et solid samleinnlegg - Lest i mars og april (2015)

Mars måned forsvant i overtid og utmattende arbeidsdager. Begynnelsen av april stod i påskens tegn, og med det koblet jeg meg av fra både jobb og internett. Tiden har nesten ikke strukket til når det gjelder å blogge om bøkene jeg har lest i disse månedene. For lest har jeg, og nå kan jeg angre på at jeg skoftet mars-innlegget. Her kommer nemlig et solid oppsummeringsinnlegg for begge månedene.

I mars og april har jeg lest 9 bøker:

• 5 sakprosabøker og 4 romaner.
• 6 papirbøker og 3 e-bøker (kindle)
• 6 menn og 3 kvinner
• Forfattere fra 4 land: Storbritannia, Tyskland, USA og Norge.
• 4 bøkene på norsk, 3 bøker på engelsk og 2 bøker på tysk.

Temaer:DDR, første verdenskrig og andre verdenskrig, vikingetiden, engelsk litteraturhistorie og geografi.

1) The One From the Other av Philip Kerr

(Britisk krimroman - utgitt 2006)

Dette er bok nummer fire i krimserien med den tyske privatdetektiven Bernie Günther i hovedrollen. Günther er en romankarakter jeg får stadig større sans for. Samtidig er jeg spent på om Kerr klarer å holde den høye standarden fra de første bøkene videre utover i serien. I fjerde bok blir vår helt oppsøkt av en vakker kvinne som ønsker å få bekreftet om ektemannen, en etterlyst naziforbryter, fortsatt er i live. Hun ønsker å gifte seg med en annen og ber Günther om hjelp til å finne ut om ektemannen lever eller er død. I denne boka synes jeg Kerr bruker mye tid på å stable selve historien på beina. Når rammeverket først er på plass er dette både en spennende og fartsfylt krimbok. Se min omtale her.

2) Kruso av Lutz Seiler

(Tysk roman – utgitt 2014)

Endelig har jeg lest vinneren av Den tyske bokprisen 2014! Handlingen i romanen utspiller seg på øya Hiddensee sommeren 1989, den siste sommeren før murens fall. Øya er DDRs siste utpost mot Danmark, og mange mennesker kommer hit hver sommer. Noen er turister, noen har fluktplaner og noen ønsker å rømme fra selve Livet. Her fortelles historien om det spesielle vennskapet mellom de to hovedpersonene Edgar Bendler og Alexander «Kruso» Krusowitsch. Romanen er også et sterkt minnesmerke over de mange navnløse som mistet livet i forsøket på flykte over havet. Romanen har fått vanvittig gode omtaler i tyske aviser, men selv er jeg mer ambivalent. Jeg har gjort mange notater underveis i lesningen og har planer om en mer utfyllende omtale.

 3) Fatherland av Robert Harris  

(Amerikansk spenningsroman – utgitt 1992)

Jeg hadde store forventninger til denne kontrafaktiske spenningsromanen, og historien begynte også bra. Med handling satt til 1964 og et Tyskland som aldri tapte krigen, burde denne boka være midt i blinken for meg. Plottet er interessant: En rekke tidligere nazi-topper blir funnet drept, og den antiautoritære KRIPO-etterforskeren Xavier March (parallellene til Bernie Günther er mange) blir satt til å lede mordetterforskningen. Etterhvert finner han ut at de drepte har en ting til felles: De deltok alle på Wahnsee-konferansen drøye tyve år tidligere. Når dette er avklart mistet boka det den måtte ha av spenning for min del. For meg ble opprullingen av saken og motivet for mordene kjedelig. Konklusjon: Boka er et interessant tankeeksperiment og skreddersydd for Hollywood. Bare så synd jeg ikke liker Hollywood så godt...

4) Siste nytt fra Vestfronten av Synnøve Veinan Hellerud 

(Norsk sakprosa - utgitt 2014)

Dette er min andre bok i år med første verdenskrig som tema. Boka gir leserne en god innføring i Vestfrontens betydning for krigen. Forfatteren har reist langs hele den sytti-åtti mil lange fronten, fra Belgias nordsjøkyst via Nord-Frankrike, Tyskland og nesten helt til den sveitsiske grensen. Hun har oppsøkt steder som Ypres, Somme, Verdun og mange fler, og setter disse stedene inn i en historisk kontekst. Dette er også en personlig fortelling om forfatterens egne reiser i dette området av Europa, et område som fortsatt er preget av den store krigen. Hellerud har oppsøkt krigskirkegårder, minnesmerker, museer og skyttergraver langs hele frontlinjen og forteller om det som møter henne der. Se min omtale av boka her.

5) Shakespear. The World as Stage av Bill Bryson

(Britisk sakprosa – utgitt 2007)
Bill Bryson har skrevet bøker om alt mellom himmel og jord. Jeg liker ham desidert best når han skriver om andre enn seg selv. Det er også tilfellet når det gjelder biografien hans om William Shakespear. Dette er en ganske kort og konsis bok som likevel favner mye. Her får leserne en god innføring i hva man vet om Shakespear, og kanskje enda viktigere; alt man ikke vet om dramatikeren. Selv om Shakespears verker er udødelige er mye av livet hans ukjent for oss. Shakespear selv kan virke utilnærmelig men Bryson klarer å levendegjøre både ham og tiden han levde i for oss lesere. Anbefales!

6) Sjiraffens hals av Judith Schalansky  

(Tysk roman – utgitt 2011)
For den eldre lærerinnen Inge Lohmark er Darwins teorier om evolusjon og naturlig utvelgelse urokkelige prinsipper som styrer hennes måte å se verden på. Dette deterministisk verdenssynet har hun overført til alle deler av livet; til familien, til kollegaene og elevene hun underviser. Dette er en mørk og til tider uhyggelig roman om en ensom kvinne som mangler evnen til å føle empati. Jeg ble veldig begeistret for denne boka, og du kan lese omtalen min her.

7) Atlas over fjerne øyer av Judith Schalansky

(Tysk sakprosa – utgitt 2009)
Atlas over fjerne øyer er en sakprosabok av de sjeldne. I det ytre er det et slags atlas med femti øyer som forfatteren aldri har besøkt og aldri kommer til å besøke. Hver øy er presentert med et kart, nydelig illustrert av forfatteren selv, og nærmere informasjon om stedet. I tillegg har Schalansky skrevet en liten historie for hver av øyene. Det er de vakre kart-tegningene og de tilhørende historiene som gjør denne boka spesiell. Som leser smittes jeg av forfatterens fascinasjonen for avsidesliggende steder. Denne og Bea Uusmas Ekspedisjonen (se omtale) er blant de sakprosabøkene jeg har lest som blander fakta og poesi på en veldig god måte.

8) Eirik Blodøks av Torgrim Titlestad

(Norsk sakprosa - utgitt 2011)
Denne biografien om sagakongen Eirik Blodøks (ca 897-954) inngår i serien "Sagakongene," en serie på i alt 10 bøker om den norske kongerekken i vikingetida. Eirik Blodøks var sønn av Harald Hårfagre, han som fikk æren for å ha samlet Norge til ett rike. Da Hårfagre døde fikk Eirik den vanskelige oppgaven å holde landet samlet. Han drepte flere av halvbrødrene sine for å hindre splittelse og for å sikre makten. Dette gjorde ham lite populær. Eirik Blodøks var konge i Norge i bare noen få år før han ble fordrevet av halvbroren Håkon den Gode. På sine eldre dager ble Eirik konge av i York og Northumberland, alltid med den myteomspunne dronning Gunnhild ved sin side. Titlestads biografi gir en god gjennomgang av sagatidens litteratur, og gir nye vinklinger på historien.

9) Ich nicht av Joachim Fest  

(Tysk sakprosa – utgitt 2006)
Joachim Fest regnes som en av Tysklands fremste autorieteter når det gjelder litteratur om andre verdenskrig. Her hjemme er han nok kanskje mest kjent for dokumentarboka I Hitlers bunker (2002) som filmen Der Untergang baserer seg på. Ich nicht (norsk: «Ikke jeg») er en memoarbok/erindringsbok der forfatteren ser tilbake på egen barndom og oppvekst i nazi-Tyskland. Boka er like mye et portrett av Fest foreldre og søsknen som av forfatteren selv, og tittelen henspiller på familiens sterke motstand mot Hitlers regime. Dessverre innfridde ikke boka helt forventningene mine. Se omtale her.

Den ubarmhjertige biolog

"Sjiraffens hals" av Judith Schalansky

Med sine vakre bøker og særegne fortellerstemme innehar den DDR-fødte forfatteren og formgiveren Judith Schalansky (f. 1980 -) en sentral posisjon innenfor nyere tysk samtidslitteratur. Både hennes «Atlas over fjerne øyer» (2009, utgitt på norsk 2012) og «Sjiraffens hals» (2011, utgitt på norsk 2013) har vekket kollektiv begeistring blant lesere og anmeldere. Jeg har lenge hatt Schalansky på leselisten min, og nå ble det endelig tid til å fordype meg i en av bøkene hennes. Jeg valgte meg romanen «Sjiraffens hals» som i 2011 ble nominert inn på langlisten til Den tyske bokprisen. En slik nominasjon pleier å borge for den litterære kvaliteten, og jeg ble ikke skuffet. Schalanskys roman viste seg å være en helt spesiell og original leseopplevelse.

Darwin og DDR

Handlingen i boka utspiller seg i vår nåtid, i en liten by i det tidligere Øst-Tyskland. Her bor romanens hovedperson, den eldre biologilærerinnen Inge Lohmark sammen med mannen sin. Lohmark har en sterk kjærlighet til naturen, men ikke til skog og fjell som kanskje er det de fleste av oss forbinder med natur. Hun finner snarere en egen skjønnhet og forklaringskraft i Darwins prinsipper om naturlig utvelgelse og evolusjon. Denne troen på naturens ufeilbarlige lovmessighet gjennomsyrer alle deler av livet hennes. Ikke minst preger dette forholdet hun har til egen familie, kollegaene sine og til elevene hun underviser.

Inge Lohmark har et svært deterministisk menneskesyn der ingen er mer enn det biologien har gitt dem av egenskaper – eller mangel på sådanne. Noen er altså født med evner som kan utvikles videre, mens de fleste, i følge Inge Lohmark, er født uten et slikt forbedringspotensial. For henne kan den brutale rangordning vi finner i naturen enkelt overføres til det menneskelige fellesskapet. I hennes verden er det i bunn og grunn lite som skiller menneskene fra dyrene når det gjelder den sterkestes rett i kampen for å overleve.

I begynnelsen får hovedpersonens kynisme meg til å trekke på smilebåndene, i det jeg tolker betraktningene hennes som satire. Etter hvert blir det stadig vanskeligere å se det humoristiske i observasjonene. Det jeg først oppfatter som mørk humor endrer raskt karakter, og jeg leser videre med en stadig voksende følelse av uro.

Kvinne på randen

For «Sjiraffens hals» er en mørk og svært foruroligende historie om en kvinne som fullstendig mangler evnen og viljen til å vise empati ovenfor sine medmennesker. Å ikke klare å leve seg inn i andres følelser passer svært dårlig med yrket hun har som lærer. Den kjølige væremåten hennes påvirker også familielivet. Datteren har emigrert til USA og har ingen planer om å vende tilbake til hjemstedet. Kontakten mellom de to er minimal, og hva sier det om forholdet dem imellom når datteren kun i en kort e-post annonserer at hun har giftet seg?

I løpet av romanen går jeg gjennom en rekke følelser når det gjelder Inge Lohmark. I begynnelsen syntes jeg synd på henne; Den eldre lærerinnen fremstår som en svært ensom person som ikke klarer å knytte emosjonelle bånd til noen rundt seg, ikke engang til sin egen familie. Men med sitt deterministiske menneskesyn fremstår hovedpersonen som veldig ekstrem. Det blir stadig vanskeligere å føle sympati for henne. Samtidig hun vekker en nysgjerrighet i meg som leser etter å få vite mer om hva som driver henne.

For det er lett å bli oppslukt av Inge Lohmarks måte å se verden på. Romanteksten består i hovedsak av indre monologer. Gjennom disse gir hun leseren en innføring i hvordan naturens regelmessigheter, systemer og kategorisering kan overføres på mennesker. I det boka når et slags klimaks rykkes vi lesere ut av suggesjonen som forfatteren har skapt, og vi ser på det som har skjedd med forferdelse - og med en ny distanse. For er det ikke slik at det som faktisk skiller oss menneskene fra dyrene er evnen vår til å vise empati, og at vi har et felles normativt sett av regler for hva som er rett og galt? Det er i alle fall det jeg i min naivitet gjerne vil tro. Forakten og likegyldigheten som Lohmark fremviser i møte med familien, kollegaer og elever strider på sin side mot en slik forestilling.

En omvendt dannelsesroman

Schalansky har valgt å gi romanen sin undertittelen «En dannelsesroman» (tysk: Bildungsroman), en betegnelse som i dette tilfellet må tolkes ironisk. Tradisjonelt er dannelsesromanen en roman der hovedpersonen i løpet av historien gjennomgår en personlig utvikling. Gjennom prøvelser og motgang oppnår han/hun en form for erkjennelse – altså «dannelse.» Det finner mange eksempler på litterære skikkelser som faller inn under denne sjangerkategorien, som for eksempel Goethes Wilhelm Meister («Wilhelm Meisters læreår»), Dickens’ Pip («Great Expectations») og Twains Huck Finn («The Adventures of Tom Sawyer» / «The Adventures of Huckleberry Finn»).

I en dannelsesroman følger vi altså protagonisten på dennes vei til økt innsikt og modning. Ingenting av dette lar seg overføre til tilfellet Inge Lohmark. I løpet av romanen ser vi ingen tegn til endring hos henne, ingen innsikt og ingen vilje til utvikling. Bare mot slutten av boka ser vi et lite avvik fra hennes vanlige handlingsmønster i det hun plutselig blir oppmerksom på klassens mobbeoffer. Men om interessen for denne eleven ville ha fremtvunget en reell forandring hos Lohmark, får vi lesere aldri vite.

Anmelderen i den tyske avisen Frankfurter Allgemeine har kalt «Sjiraffens hals» for en «omvendt dannelsesroman,» noe som etter min mening oppsummerer Shalanskys bok på en god måte. Ved å snu kjente sjangerkarakteristika på hodet blir romanpersonens manglende evne til forandring tydeliggjort og forsterket. Forfatteren viser med mange eksempler hvordan Lohmark på grunn av sitt spesielle menneskesyn ødelegger alle personlige relasjoner. Hun svikter også som lærer når hun betrakter elevene som enten «lovende» eller «håpløse» tilfeller. Nettopp ved å projisere sitt menneskesyn over på elevene tar hun fra dem muligheten til å utvikle og endre seg. Slik sett kan man si at Inge Lohmarks mislykkede dannelsesprosjekt bærer i seg en dobbelt tragedie, både hennes egen og elevenes.

Vakker bok – god oversettelse

Schalanskys roman er et flott stykke arbeid som virkelig rørte ved noe i meg. Det er en velskrevet og finurlig anlagt roman som manet frem et ubehag det tok tid å riste av seg etter at lesingen var avsluttet.

I tillegg til bokas innholdsmessige kvaliteter synes jeg at dens særegne utseende også er verdt å fremheve. Romanen har ikke det tradisjonelle, glansede smussomslaget som vi finner på så mange andre bøker. I stedet har den innbundne for- og baksiden en grovkornet tekstur som føles som gammeldags strietapet. Selve teksten er trykket på godt, tykt papir, og boka er også illustrert med en rekke vakre trykk. Disse trykkene skaper på den ene siden et element av ro i lesningen, noe å hvile øynene på. På den annen side lar bildene oss se naturen gjennom hovedpersonens blikk. Naturen kan være både vakker og brutal på samme tid. Judith Schalansky har studert kunsthistorie, grafisk design og typografi i Berlin, og har selv illustrert, formgitt og typografert romanen. I 2012 ble «Sjiraffens hals» kåret til årets vakreste bok av Stiftung Buchkunst.

Jeg vil også trekke frem den gode norske oversettelsen av boka. Det er Elisabeth B. Halvorsen som stilsikkert har oversatt Schalanskys roman fra tysk.

Vestfronten for nybegynnere

Siste nytt fra Vestfronten.

En reise i sporene etter første verdenskrig.

Med Synnøve Veinan Helleruds dokumentarbok «Siste nytt fra Vestfronten» (utgitt 2014) har jeg offisielt gjenopptatt fjorårets havarerte leseprosjekt; å lese skjønnlitteratur og sakprosa som på en eller annen måte omhandler temaet første verdenskrig. Dessverre inspirerte nesten ingen av bøkene jeg valgte meg i fjor til videre lesning, og prosjektet stoppet opp. I februar i år kom jeg så over romanen «Krig og terpentin» av belgiske Stefan Hertmans (se omtale), hvor mye av handlingen foregår i krigsårene 1914-1918. Jeg oppdaget, noe overrasket, at jeg ikke var helt ferdig med «The Great War» likevel.

«Siste nytt fra Vestfronten» er en av flere norske sakprosabøker som i fjor ble utgitt i anledning hundreårsmarkering for krigens begynnelse. Tittelen på boka var det første som fanget meg. Den henspiller selvfølgelig på den kanskje mest kjente skildringen av første verdenskrig, Erich Maria Remarques roman «Intet nytt fra Vestfronten.» Og det er Vestfronten som også står i fokus hos Hellerud. Det er nemlig umulig å snakke eller skrive om første verdenskrig uten at skyttergravskrigene på Vestfronten nevnes i samme åndedrag. Millioner av soldater ble drept, lemlestet og traumatisert langs den fastlåste frontlinen, og selv i dag ser man fortsatt tydelige spor etter krigen i dette området.

I arbeidet med boka har forfatteren reist langs hele den sytti-åtti mil lange fronten, fra Belgias nordsjøkyst via Nord-Frankrike, Tyskland og nesten helt til den sveitsiske grensen. Hellerud har oppsøkt steder som har hatt betydning for krigen, steder som Ypres, Somme, Verdun og mange flere. I boka setter hun disse stedene inn i en historisk kontekst; hun forteller hva som foregikk her og hvilken betydning utfallet av kampene i området hadde for krigens videre forløp. Forfatteren har valgt å fortelle historiene fra Vestfronten fra ulike perspektiver. Noen ganger følger man begivenhetene fra et overordnet ståsted. Da er det de stridende stormaktenes strategier, seire og tap som listes opp. Andre ganger følger vi skjebnene til enkeltmennesker og soldater, uavhengig av nasjonalitet. Samlet gir de ulike perspektivene oss en god beskrivelse av som foregikk på Vestfonten i krigsårene.

Helleruds bok er også en personlig fortelling om forfatterens egne reiser i dette området. Hun har oppsøkt krigskirkegårder, minnesmerker, museer og skyttergraver langs hele frontlinjen og forteller om det som møter henne der. Hun beskriver landskapet, menneskene og minnene om krigen som fortsatt holdes i hevd. I så måte kan boka nærmest leses som en guidebok til Vestfronten. De som kunne tenke seg å ta turen hit, uavhengig om det er som slagmarksturist eller pilgrimsreisende, får i alla fall mange gode tips til hva man bør få med seg av historiske stedet og hvorfor. Jeg synes forfatteren har funnet en god balansen mellom det å formidle personlige opplevelser og og det å formidle historiske fakta. Vestfronten og det som skjedde der forblir det sentrale gjennom hele boka.

Alt i alt synes jeg «Siste nytt fra Vestfronten» gir en god innføring i hva som utspilte seg på Vestfronten under første verdenskrig. Dette er nok en bok som fungerer best når leseren ikke har så mye forhåndskunnskap om emnet, slik som i mitt tilfelle. Noe jeg satte pris på med boka er at den var veldig lettlest. Hellerud formidler historien med et nøkternt spåk, uten alt for mange blodige detaljer. Det jeg kanskje likte best med denne boka er hvordan forfatteren klarer å binde nåtid og fortid sammen ved å la stemmer fra dengang og nå komme til orde. Første verdenskrig har en særstilling i europeisk historiefortelling, og forfatteren lykkes godt med å vise hvordan krigen påvirket hele det senere historieforløpet i Europa.

Detaljer fra krigsminnesmerker, London (Egne bilder)