Jeg knauser #5

Foto: Morten Holtum © Gyldendal

Når jeg fikk husarrest, leste jeg. Da jeg var 11 år, gjorde En dødssyk venn av Daniel Zimakoff inntrykk på meg. Den handler om et vennepar der den ene har kreft. Da jeg ble tatt vekk fra hjemmet mitt og plassert på institusjon som tenåring, meldte jeg meg inn i en bokklubb. Det var slik jeg kom over Min kamp av Karl Ove Knausgård. Jeg leste den første av de seks bøkene på rommet mitt i Solhaven på Farsø på Nordjylland. Jeg så at det var likheter mellom Knausgårds oppvekst og min egen. Han hadde også en voldelig far. Kanskje ikke i samme omfang som min, men han levde også med frykt hele tiden. Det var spesielt én scene i boken jeg husker. Faren smører brødskiver til Knausgård og broren. Jeg hadde en lignende episode i min oppvekst, hvor faren min smurte brødskiver til oss, samtidig som han sa at han skulle ønske at vi aldri var blitt født. Knausgård viste meg at det ikke er noe å skamme seg over å ha en far som slår.

(Den danske poeten Yahyan Hassan i Amagasinet 17.01.14)

I desember i fjor (2013) begynte jeg å høre på lydbokutgaven av  Karl Ove Knausgårds Min Kamp 6. Jeg kom ikke lenger enn til cd 1 før julen traff meg, og siden den gang har Karl Over vært satt på vent.  Et av lesemålene mine for 2014 er å fullføre dette siste bindet i Knausgårds selvbekjennende prosjekt. Dersom jeg lykkes har jeg brukt tre år på gjennomføringen. Det er akkurat passe tid, synes jeg.

Jeg knauser #4

Rocky av Kellermann, Pondus 12/2012

Jeg knauser #3

"RENBERG: I forlengelsen av det festlige emnet "far": Jeg husker en situasjon fra den gang du og jeg hadde reist til det jeg husker som en herregård utenfor Kristiansand for å skrive et filmmanus. Var det 1996, tro? Vi skrev et manus, ganske i stil med Hitchcocks Vindu mot bakgården. Den het Brødrene og handlet om to brødre jeg i dag ikke husker navnene på, som hatet sin far så til de grader at de låste ham inne i en leilighet og banket ham til døde. Det var vi enige om var en god idé.
 
Det inntraff en situasjon under dette skrivearbeidet som jeg vil fortelle om, og høre hva du sier til. Det gikk jo til tider noe trått - særlig gikk det veldig sent når Karl Ove skulle skrive - men så kom en sekvens hvor alt fløt i et fantastisk tempo, som vi var én kropp og én forfatter der vi satt og skrev, hvor mitt maniske tempo og ditt skeptiske tempo smeltet sammen til en glad maskin.

Og dette hendte idet en av oss hermet etter sin egen far med følgende replikk: «Svarer du faren din?» Det at den ene av oss sa dette, gjorde at den andre av oss lo og kom med en lignende replikk, hermet sin egen far, med for eksempel, «her i huset spiser vi opp maten, forstår du». «Det er ingen som løper over plenen her». «Det er natt, nå får du legge deg!» Og sånn ble vi sittende den dagen i Kristiansand, og kaste replikker fra våre fedre fram og tilbake, og våre fedre smeltet sammen til en far den dagen, og du og jeg smeltet, for noen minutter, sammen til en sønn. Det er sånn jeg husker det. Og det er lett å se det i dag, at det manuset vi skrev var en slags forstudie til både Kompani Orheim og Min Kamp..."

(Fra samtalen mellom Tore Renberg og Karl Ove Knausgård i Samtiden 1/2010, side 38)

Jeg skal straks ta fatt på Knausgårds Min Kamp 3 og har brukt januar til å høre Tore Renbergs siste roman om Jarle Klepp på lydbok. Jeg har vært uvitende om det nære vennskapet mellom de to forfatterne helt til jeg ved en tilfeldighet kom over denne artikkelen i Samtiden. Der fikk jeg bekreftet at likheten i tematikken hos de to forfatterne ikke er tilfeldig. Både Renbergs og Knausgårds bøker har klare selvbiografiske trekk, om enn pakket inn på ulik måte. Denne artikkelen gir oss et spennende innblikk i hvordan en av de viktigste romankarakterene deres, nemlig "far", har fått litterær form.

Jeg knauser #2

Bilde hentet fra http://www.gamla-stan-stockholm.se

"- Kjenner du Stockholm? sa han. Jeg ristet på hodet. - Ikke noe særlig. Jeg har bare vært her noen timer. - Det er en vakker by. Men kald som is. Du kan leve et helt liv her uten å komme i nærkontakt med noen. Alt er lagt opp til at man ikke skal komme i berøring med hverandre. Se i rulletrappene, sa han, og nikket ut mot hallen, hvor rulletrappene formodentlig lå. - Alle som står, står på høyre side, alle som går, går på venstre. Når jeg kommer til Oslo, blir jeg hele tiden rystet av alle sammenstøt man får med mennesker. Dulting og dunking hele tiden. Det der at man først går til venstre, så til høyre, så til venstre igjen når man møter noen på gaten, du vet, det skjer bare ikke her. På flyplassen, der er det en gul strek som man ikke får trå over, foran bagasjebåndet. Og ingen trår over den. Bagasjeutleveringen foregår fint og ordentlig. Slik er også samtalen i dette landet ordnet. Det finnes en gul strek ingen får trå over. Alle er høflige, alle er veloppdratte, alle sier det de skal. Det handler om å ikke støte. Er man vant til det, er det et sjokk å lese avisdebattene i Norge. For en temperatur! De skjeller jo hverandre ut! Det er utenkelig her." (Min Kamp 2, side 149-150)

Knausgård er nettopp kommet til Stockholm etter å ha brutt med sitt tidligere liv i Bergen. I dette avsnittet gir vennen, forfatteren Geir Angell Øygarden, ham en innføring i "det svenske". Som halvt svensk smiler jeg gjenkjennende til Geirs beskrivelse av Sverige, Stockholm og svensker. Svenskene er glade i sitt gjennomregulerte samfunn. Ordning og reda, trygghet ogt trivsel. Selv på Ullared står de høflig i kø.

Jeg knauser #1

Min lille datter - 2 dager gammel.

"Den natten Vanja ble født, lå hun og så på oss i flere timer. Øynene hennes var som to svarte lykter. Kroppen hennes var blodig, det lange håret var klistret mot hodet., og når hun flyttet på seg, var det med et krypdyrs langsomme bevegelser. Hun så ut som noe fra skogen der hun lå på magen til Linda og stirret på oss. Vi kunne ikke få nok av henne og blikket hennes. Men hva var det som fantes i det? Ro, alvor, mørke. Jeg rakte ut tungen, det gikk et minutt så rakte hun ut tungen. Aldri har det vært så mye framtid i livet mitt som da, aldri så mye glede. Nå er hun fire år, og alt er annerledes. Øynene hennes er kvikke, fylles like raskt av sjalusi som av glede, av sorg som av vrede, hun er alt dreven i verden, og kan være så frekk at jeg fullstendig mister besinnelsen og kan stå og rope til henne, eller riste henne til hun begynner å grine. Men ofte bare ler hun. Sist det hendte, sist jeg var så sint at jeg ristet henne, og hun bare lo, fikk jeg en innskytelse og la hånden på brystet hennes. Hjertet hennes hamret. Å hvor det hamret." (Min Kamp 1, side 31)

Jeg lurer på hvordan man kan lese noe slikt uten å begynne å grine... Jeg synes nemlig sitatet over er en utrolig vakker og poetisk skildring av livets begynnelse. Og selv om jeg har svært liten sans for den type barneoppdragelse som Knausgård skildrer her, er det noe med de to siste setningene som bare river og sliter i hjerterøttene mine. Jeg har selv to små med sterk vilje, stor livsglede og en til tider ubegrenset tro på eget verdensherredømme. Så lenge mamma eller pappa er i nærheten, vel og merke. Det kan være krevende stunder, men jeg håper vi klarer å oppmuntre dem til et positivt selvbilde og gi dem god selvtillit. Måtte jeg se den samme tryggheten i øynene deres når de vokser opp som jeg gjør i dag. To selvsikre 2-åringer som nyter og mestrer livet.