To av lesemålene mine for 2013 er å lese flere bøker på tysk (jeg studerte tysk for flere år siden) og å bli flinkere til å lese andre sjangre enn skjønnlitteratur. Sterkt inspirert av Bok-Karete, en bokblogger med stor lidenskap for 2. verdenskrig, har jeg så smått tatt opp igjen min egen interesse for emnet. Jeg er spesielt opptatt av tyskernes Vergangenheitsbewältigung, dvs måten de har bearbeidet sin egen nære historie gjennom litteraturen. Dette oppgjøret med fortiden pågår fortsatt, og slikt blir det gjerne interessante leseopplevelser av!
I biografien Schweigen tut weh (Taushet gjør vondt) forteller forfatter Alexandra Senfft, et tysk etterkrigsbarn, historien til moren Erika. Morfaren til forfatteren var Hanns Ludin, SA-mann og Hitlers utsendte til Slovakia i krigsårene. Ludin hadde ansvaret for at mer enn 70 000 slovakiske jøder ble deportert til konsentrasjonsleirene, og etter krigen ble han tiltalt for krigsforbrytelser, dømt til døden og hengt. Da var Erika bare 14 år gammel.
 |
| Hanns Ludin |
Som den eldste av 6 søsken måtte Erika raskt ta på seg et ansvar hun ikke var moden for, noe som førte til en voldsom opposisjon spesielt ovenfor moren. Hun ble "det sorte fåret" i familien med sin uforutsigbare oppførsel og sitt vekslende gemytt. Biografien følger Erika gjennom den vanskelige tiden etter farens død, gjennom ungdomsårene og videre i livet som voksen kvinne i etterkrigstidens Tyskland. De mørke sidene ved Erika blir stadig sterkere med årene. Hun plages av angst og depresjoner, og hun er ofte sengeliggende uten at legene klarer å stille noen diagnose. I voksen alder utvikler hun et omfattende alkoholmisbruk, et misbruket som til slutt tar livet av henne.
Ingen i Erikas familie ser sammenhengen mellom Erikas psykiske og fysiske plager og Hanns Ludins forbrytelser og straff. Først etter Erikas tragiske død begynner datteren å nøste opp i den delen av familiehistorien som ingen snakker høyt om. Historiene hun avdekker om moren danner utgangspunktet for denne biografien. I boka skildrer Senff hvordan tapet av faren preget Erika dobbelt: For det første var forbrytelsene faren ble dømt for uhyrlige, ja rent ut uforståelige for familien. Dessuten følte Erika det som et svik at faren selv meldte seg for de allierte for så å bli fengslet og dømt. Konflikten mellom skyldfølelse og lojalitet til faren forsterket følelsene av skam, og Erika fikk aldri mulighet til å bearbeidet dette traumet mens hun levde. Med såre eksempler fra eget liv viser forfatteren hvordan den ustabile Erika aldri klarte å skape nære bånd til sine egne barn.
 |
| Forfatteren Alexandra Senfft |
"Når blir Taushet til skyld?" spør Senfft og tar i boka et oppgjør med familiens historie om Hanns Ludin som "den gode nazist." I følge familiemytene var Hanns et offer for omstendighetene, på feil sted til feil tid. Han rettet aldri en pistol mot noens hode og trakk av eller stod med nøklene til gasskamrene. Han bare gjorde sin plikt, uvitende om skjebnen til jødene han hadde ansvaret for å deportere. Nesten 65 år etter Hanns' død er det barnebarnet Senfft og sønnen hans Malte som på hver sin måte tar tak i den offisielle familiehistorien og betrakter den med et kritisk blikk. Sennft gjør det gjennom denne biografien og Malte med dokumentarfilmen 2 oder 3 Dinge, die ich von ihm weiss (på engelsk 2 or 3 things I know about him).
Senfft benytter i hovedsak brevvekslingen mellom familiemedlemmer som kilde når hun gjenforteller morens historie. Dette gir biografien et svært personlig preg, men denne måten å fortelle historien på har også sine ulemper. Forfatteren kjente ikke moren sin særlig god, og deler av fortellingen har derfor lite "kjøtt på beina." Tidvis syntes jeg boka var både blodfattig, tørr og også kjedelig. Forfatteren kjente heller ikke morfaren sin, og vi nærmer oss aldri Hanns Ludin, hans liv og motivasjoner i denne boka. Jeg synes boka er som mest levende, enn om mer tragisk, når forfatteren selv beskriver sitt ambivalente forhold til Erika, sin egen mor. Det er en vanskelig kjærlighet og et mor-datter-forhold som aldri preges av ekte nærhet. Det var først i arbeidet med denne boka, nesten ti år etter morens død, at forfatteren fikk en større innsikt i årsakene til morens personlighetsforstyrrelser.
Schweigen tut weh, med undertittelen "en tysk familiehistorie" er likevel en viktig og ikke minst modig historie om hvordan en familie fortsetter å berøres av krigen, selv mange ti-år etter krigens slutt. Med stor presisjon viser forfatteren hvordan tre generasjoner kvinner har håndtert familiens nazi-fortid på svært ulike måter. Bestemoren, lojal mot sin avdøde ektemann, fortiet fortiden. Moren Erika fortrengte den, men det kostet. Gapet mellom historisk og personlig "sannhet" brøt henne ned både fysisk og psykisk. Barnebarnet, forfatteren selv, har konfrontert fortiden. Ved å utfordre vedtatte sannheter og sette ord på det usagte har hun gitt seg selv og familien en alternativ måte å tolke sin historie på.
