Vestfronten for nybegynnere

Siste nytt fra Vestfronten.

En reise i sporene etter første verdenskrig.

Med Synnøve Veinan Helleruds dokumentarbok «Siste nytt fra Vestfronten» (utgitt 2014) har jeg offisielt gjenopptatt fjorårets havarerte leseprosjekt; å lese skjønnlitteratur og sakprosa som på en eller annen måte omhandler temaet første verdenskrig. Dessverre inspirerte nesten ingen av bøkene jeg valgte meg i fjor til videre lesning, og prosjektet stoppet opp. I februar i år kom jeg så over romanen «Krig og terpentin» av belgiske Stefan Hertmans (se omtale), hvor mye av handlingen foregår i krigsårene 1914-1918. Jeg oppdaget, noe overrasket, at jeg ikke var helt ferdig med «The Great War» likevel.

«Siste nytt fra Vestfronten» er en av flere norske sakprosabøker som i fjor ble utgitt i anledning hundreårsmarkering for krigens begynnelse. Tittelen på boka var det første som fanget meg. Den henspiller selvfølgelig på den kanskje mest kjente skildringen av første verdenskrig, Erich Maria Remarques roman «Intet nytt fra Vestfronten.» Og det er Vestfronten som også står i fokus hos Hellerud. Det er nemlig umulig å snakke eller skrive om første verdenskrig uten at skyttergravskrigene på Vestfronten nevnes i samme åndedrag. Millioner av soldater ble drept, lemlestet og traumatisert langs den fastlåste frontlinen, og selv i dag ser man fortsatt tydelige spor etter krigen i dette området.

I arbeidet med boka har forfatteren reist langs hele den sytti-åtti mil lange fronten, fra Belgias nordsjøkyst via Nord-Frankrike, Tyskland og nesten helt til den sveitsiske grensen. Hellerud har oppsøkt steder som har hatt betydning for krigen, steder som Ypres, Somme, Verdun og mange flere. I boka setter hun disse stedene inn i en historisk kontekst; hun forteller hva som foregikk her og hvilken betydning utfallet av kampene i området hadde for krigens videre forløp. Forfatteren har valgt å fortelle historiene fra Vestfronten fra ulike perspektiver. Noen ganger følger man begivenhetene fra et overordnet ståsted. Da er det de stridende stormaktenes strategier, seire og tap som listes opp. Andre ganger følger vi skjebnene til enkeltmennesker og soldater, uavhengig av nasjonalitet. Samlet gir de ulike perspektivene oss en god beskrivelse av som foregikk på Vestfonten i krigsårene.

Helleruds bok er også en personlig fortelling om forfatterens egne reiser i dette området. Hun har oppsøkt krigskirkegårder, minnesmerker, museer og skyttergraver langs hele frontlinjen og forteller om det som møter henne der. Hun beskriver landskapet, menneskene og minnene om krigen som fortsatt holdes i hevd. I så måte kan boka nærmest leses som en guidebok til Vestfronten. De som kunne tenke seg å ta turen hit, uavhengig om det er som slagmarksturist eller pilgrimsreisende, får i alla fall mange gode tips til hva man bør få med seg av historiske stedet og hvorfor. Jeg synes forfatteren har funnet en god balansen mellom det å formidle personlige opplevelser og og det å formidle historiske fakta. Vestfronten og det som skjedde der forblir det sentrale gjennom hele boka.

Alt i alt synes jeg «Siste nytt fra Vestfronten» gir en god innføring i hva som utspilte seg på Vestfronten under første verdenskrig. Dette er nok en bok som fungerer best når leseren ikke har så mye forhåndskunnskap om emnet, slik som i mitt tilfelle. Noe jeg satte pris på med boka er at den var veldig lettlest. Hellerud formidler historien med et nøkternt spåk, uten alt for mange blodige detaljer. Det jeg kanskje likte best med denne boka er hvordan forfatteren klarer å binde nåtid og fortid sammen ved å la stemmer fra dengang og nå komme til orde. Første verdenskrig har en særstilling i europeisk historiefortelling, og forfatteren lykkes godt med å vise hvordan krigen påvirket hele det senere historieforløpet i Europa.

Detaljer fra krigsminnesmerker, London (Egne bilder)

Slekters gang og menneskelig mot i skyggen av den store krigen

Krig og terpentin av Stefan Hertmans

«Vi blir harde og er sentimentale; vi ler og gråter om hverandre; vi sover våkne og våker sovende; vi krangler med armene om hverandre, vi denger løs mens vi trekker på skuldrene; ingenting blir værende på plass i kroppene og tankene, vi puster så lenge vi lever og vi lever bare fordi vi puster, så lenge det varer» 

(Krig og Terpentin, s 194)

En av ambisjonene mine for leseåret 2014 var å ta for meg bøker som på ulike måter omhandlet temaet første verdenskrig. I fjor var det nemlig 100 år siden «The Great War» brøt ut; den store krigen 1914-1918 som skulle forandre Europa på så mange avgjørende måter. Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å gå videre med dette emnet i år. Med unntak av Florian Illies uhorvelig vakre «1913» (se omtale) og Christopher Clarkes til tider svært vellykkede «The Sleepwalkers» (se omtale) forkastet jeg de fleste bøkene jeg hadde valgt ut om temaet. Men så, ved en tilfeldighet, fant jeg ut at jeg likevel ikke var ferdig med første verdenskrig i litteraturen. Årsaken til det er en liten, og jeg tror for mange her hjemme, ukjent bokperle som fortjener all den gode omtalen den kan få.

Boka jeg snakker om er romanen «Krig og terpentin» av Stefan Hertmans (f. 1951). Hertmans regnes blant Belgias mest anerkjente forfattere, og med «Krig og terpentin» (utgitt i Belgia 2013 og i norsk oversettelse 2014) fikk han sitt internasjonale gjennombrudd. Romanen er i stor grad basert på nedtegnelsene til forfatterens avdøde bestefar som ble født på tampen av det 18. århundre. Som ung mann gjennomlevde han første verdenskrig. Rett før han døde i 1989 ga han barnebarnet sitt Stefan noen tettskrevne notatbøker med barndomsskildringer, glimt fra soldattilværelsen og livet i mellomkrigstiden. Det skulle gå nesten 30 år før Hertmans begynte å gå gjennom disse nedtegnelsene. Resultatet er blitt en blitt en både vond og vakker historie om slekters gang og menneskelig mot i skyggen av den store krigen.

100 år er gått mellom de to fotografiene av Hertmans og bestefaren hans.
Bildekilde: Forfatterens hjemmeside (link)

Før Hertmans begynte å skrive på denne romanen hadde livet til bestefaren vært innhyllet i et slør av mystikk. Gjennom arbeidet med boka har konturene av bestefaren trått tydeligere frem, og mytene og historiene om ham fått mer substans. Romanen er delt i tre deler. Bokas første del handler om bestefarens barndom og oppvekst i en fattig familie i den belgiske byen Gent i årene rundt århundreskiftet. Hertmans oldefar var kirkemaler. De kunstneriske evnene og gleden ved å male var noe også bestefaren skulle bære med seg livet ut. Den andre og mest dramatiske delen av boka tar for seg bestefarens opplevelser ved fronten. Her tjente han i fire år, kun avbrutt av kortere og lengre rekonvalesensperioder. Det er sterke og vanskelige scener vi blir vitne til; søle, skitt og brå død, men også mirakuløse overlevelseshistorier og skildringer av stort mot. Krigsopplevelsene skulle prege bestefaren lenge etter krigens slutt. Selv om Hertmans ikke utbroderer det så mye i romanen, er det tydelig at bestefaren i perioder har lidd psykisk som en følge av traumene fra krigsårene. Romanens tredje og siste del handler om bestefarens videre liv etter krigens slutt. Alle familier har sine hemmeligheter, og i disse siste kapitlene kaster forfatteren nytt lys over familiens skjulte fortid.

Første verdenskrig spiller en sentral rolle i bestefarens liv og erindringer, men dette er så mye mer enn «enda en» bok om krigens råskap. I tillegg til sterke bilder fra skyttergravskrigen er romanen også en slektshistorie som man må ha et hjerte av stein for ikke bli berørt av. I romanen følger vi forfatteren i jakten på puslebiter som til sammen utgjør fortellingen om familien. For meg var det veldig gripende å lese om Hertmans leting etter minner og spor fra fortiden; Når han endelig var klar til å fordype seg i slektshistorien var det knapt noen familiemedlemmer igjen å spørre. «Nå skulle jeg gjerne ha hørt historiene deres om igjen i minste detalj, for jeg var seende blind og hørende døv, den i egenskap av det å være barn usynlig tilstedeværende (…) (s 110),» skriver Hertmans når han i ettertid tenker på alle familieselskapene han var med på som barn. Han burde lyttet bedre etter, mener han, for personene som var til stede den gang er borte i dag. Det de visste har ingen notert ned.

Krigserindringer og slekters gang. Til syvende og sist er Hertmans roman en veldig hyllest til bestefaren. I boka løfter forfatteren frem dette enkeltmennesket og setter ham inn i en større historisk sammenheng. Bestefaren tilhørte den siste generasjonen der ære og plikt var blant de viktigste verdiene. Han tilhørte også en generasjonen som vokste opp under én verdensorden og som måtte leve videre i et Europa som etter krigen falt fra hverandre. Dette er ingen heltefremstilling, selv om bestefarens krigsinnsats var full av heltemodige gjerninger. Han var en mann med sine styrker og svakheter, en mann av kjøtt og blod. Kanskje viktigst av alt så var han en mann som gjorde så godt han kunne. Når et livet skal oppsummeres, så viser forfatteren at dette er mer enn godt nok.

«Krig og terpentin» var en flott leseopplevelse av den typen som ikke slipper taket i en med det første. Boka beveger seg hele veien i grenselandet mellom roman/dokumentar/memoar, men tonen i den er hele veien nydelig poetisk. Resultatet er blitt en vakker, hjerteskjærende, rå og insisterende historie som gjør inntrykk. Oversetter Hedda Vormeland har klart å fange alle disse aspektene ved romanen. Hun er nominert til Kritikerprisen 2014 for beste oversettelse for arbeidet med «Krig og terpentin».

Krigsminnesmerke - Brussel, Belgia (eget bilde)

I solskinn og i skygge - Sveitsisk dystopi som fascinerer og forvirrer

I sommer har jeg lest en svært spesiell roman, nemlig sveitsiske Christian Krachts "Jeg blir her i solskinn og i skygge." Denne boka utkom på tysk allerede i 2008 men foreligger først nå i norsk oversettelse. Noen ganger er valget mitt av lesestoff ganske så følelsesstyrt, og i akkurat dette tilfellet var det den tyske romantittelen som tiltrakk meg. "Ich werde hier sein im Sonnenschein und im Schatten" klinger så vakkert, synes jeg. Da jeg kom over Krachts roman på biblioteket før sommerferien lånte jeg den med meg uten å vite noe som helst om handlingen på forhånd. Etter å ha lest ferdig boka kan jeg konkludere med at den var ganske anderledes enn de bøkene som vanligvis finner veien til lesebunken min.

"Jeg blir her i solskinn og i skygge" er den andre kontrafaktiske romanen jeg har lest denne sommeren (Jeg har også lest Philip Roths "The Plot Against America," se egen omtale her). Tro det eller ei, men før dette hadde jeg aldri lest en kontrafaktisk roman. Det var derfor på høy tid å bli nærmere kjent med denne sjangeren. Det spesielle med handlingen i Krachts roman er at den beskriver et alternativt historieforløp for tiden etter første verdenskrig: Lenin vendte aldri tilbake til Russland etter sitt eksil i Sveits, og den russiske revolusjon fant dermed aldri sted. I stedet var det alpelandet som opplevde et kommunistisk kupp som resulterte i opprettelsen av Den Sveitsiske Sovjetiske Republikk (SSR).

Hovedpersonen i boka er en navnløs, sovjetisk partikommisær fra den sveitsiske byen Ny-Bern. Vi møter ham i vår egen nå-tid i et dystopisk Europa hvor krigen mellom SSR og de fascistiske statene Tyskland og England har vart i snart hundre år. Som mange embedsmenn fra den sveitiske sovjetrepublikken kommer vår hovedperson opprinnelig fra en av SSRs afrikanske kolonier. I romanen skal han innhente den rømte avhopperen Brazhinsky som har søkt tilflukt i en enorm sveitsisk festning dypt inne i alpene. For vår mann blir dette en reise i skyggen av en evigvarende krig. Han ferdes i et folketomt, kaldt og grått ingenmannsland der vold og død rammer virkårlig, men hvor han også opplever plutselige glimt av medmenneskelighet.

Krachts bok både forvirret og fascinerte meg. Jeg visste ikke noe om handlingen og forfatteren i forkant, og uten noen form for referanserammer syntes jeg det var vanskelig å plassere romanen inn i en kontekst som ga meg noen mening. I ettertid ser jeg at bokas vaskeseddel gir noen hint om hvordan boka kan tolkes. Her mer enn antydes det at Krach har skrevet en omvendt versjon av Joseph Conrads "Mørkets hjerte" (utgitt 1899). Conrads roman er en brutal historie om en hvit manns reise inn i det mørke og ukjente Afrika. Hos Kracht følger vi en afrikaner som drar inn i et ukjent europeisk landskap. På grunn av krigen er det Europa som framstår som farlig og usivilisert.

Med sine drøyt 150 sider var dette en roman som jeg leste på få dager. Det jeg likte best var den dystre og mørke stemningen som forfatteren klarte å mane fram: Et Europa hvor ingen levende har opplevd noe annet enn krig er og blir en uhyggelig tanke. Min store utfordring med boka er at jeg aldri helt fikk klart for meg hva Kracht egentlig ønsker å formidle. Skal boka leses som satire, samfunnskritikk, Sci-fi eller er den rett og slett skrevet for å underholde?

Jeg har saumfart avisanmeldelser på nettet for å få andre vinklinger på boka. Romanen fikk en blandet mottagelse da den utkom i Tyskland, fra kommentarer som "Endelig, den store sveitser-romanen!"(Frankfurter Allgemeine) til "En stor dumhet" (Neue Zürcher Zeitung). Norske anmelderne har derimot vært gjennomgående positive til Krachts tekst. I motsetning til sine tyske kollegaer ser det norske anmelderkorpset ut til å være enige om at det er den åpne tolkningen som er bokas store styrke. Jeg er enig at boka har en rekke tolkningsmuligheter, men jeg fant aldri en tolkning jeg kunne slå meg til tåls med. Det er mulig det skyldes sommervarmen, men "Jeg blir her i solskinn og i skygge" er en roman som ikke satte de helt store spor hos meg.

Christian Kracht (f. 1966) er journalist og har blant annet skrevet for de tyske avisene Die Zeit og Frankfurter Allgemeine Zeitung. Han debuterte som forfatter i 1995 med romanen "Faserland." "Jeg blir her i solskinn og i skygge" er hans tredje roman. I tillegg har Kracht gitt ut "1979" (2001) og "Imperium" (2012 - utgitt på norsk i 2013). Forfatteren har lenge blitt regnet som en viktig stemme innen nyere tysk litteratur.

The Sleepwalkers. How Europe Went to War in 1914 av Christopher Clark

"[…] the protagonists of 1914 were sleepwalkers, watchful but unseeing, haunted by dreams, yet blind to the reality of the horror they were about to bring into the world."

The Sleepwalkers, s. 562

I år er det 100 år siden første verdenskrig brøt ut, noe som ikke går ubemerket hen her på bloggen min. Jeg har nemlig som mål å lese bøker som på en eller annen måte relaterer seg til krigsårene 1914-1918. Jeg hadde egentlig tenkt å se nærmere på denne perioden utelukkende gjennom skjønnlitterære tekster. Ganske raskt innså jeg at jeg måtte ta med sakprosa på leselisten. Det jeg husket om temaet fra historietimene på skolen var nemlig litt vagt. Under press kunne jeg hente frem stikkord som Skuddene i Sarajevo, ikke-angrepsplaner, ententer og allianser, vestfronten og skyttergravskrig fra hukommelsen. Men hvordan hang det hele sammen? Jeg trengte uten tvil en oppfriskning av historiske fakta for at leseprosjektet skulle bli komplett.

De siste månedene har jeg derfor lest sakprosaboken The Sleepwalkers. How Europe went to war in 1914 av den australske historikeren Christopher Clark. Clark er professor i moderne historie ved Universitetet i Cambridge (UK) og har skrevet flere bøker med nyere europeisk historie som tema. Da The Sleepwalkers... kom ut i 2012 ble den raskt en internasjonal bestselger. Jeg valgte meg Clarks bok både på grunn av de gode omtalene boka har fått i internasjonal presse og fordi den begynner i riktig ende av mitt prosjekt. The Sleepwalkers… er, kort oppsummert, en grundig analyse av hvordan første verdenskrig faktisk kom i stand. I boka ser forfatteren nærmere på resonnementene til de europeiske stormaktene for å gå til krig, og han setter vurderingene og handlingene deres inn i en bredere historisk og politisk sammenheng.

Da det østerriksk-ungarske kronprinsparet ble skutt og drept i Sarajevo juli 1914 uløste dette en internasjonal krise av dimensjoner. På kontinentet ble sovende allianser og gammelt fiendskap vekket til live. I det multietniske Østerrike-Ungarn, og da særlig på det evig urolige Balkan, hadde man over lang tid sett en ulmende nasjonalisme. Disse strømningene kom enda tydeligere til overflaten etter attentatet. I løpet av få sommeruker var alle de europeiske stormaktene, Frankrike, England, Russland, Tyskland, Italia og Østerrike-Ungarn, trukket inn i et komplekst og sjansefylt maktspill, fylt av provokasjoner og heftige ordskifter. At drapet på de keiserlige tronarvingene skulle resultere i den blodigste krigen på europeisk jord var likevel ikke gitt på forhånd.

Clark argumenterer for at juli-krisen var en katalysator, snarere enn en direkte årsak til krigsutbruddet. I boka viser forfatteren hvordan det allerede før 1914 var etablert en rekke strukturer, særlig geopolitiske, som styrte aktørenes handlingsvalg. Kolonikappløpet bidro til å øke spenningsforholdet mellom de europeiske stormaktene, og statenes imperialistiske ambisjoner førte til tilspissede konflikter både i Afrika, Kina, Persia, Tibet og Afghanistan. Spesielt Tangierkrisen (1905) og Agadirkrisen (1911) la stort press på forholdet mellom Tyskland, Frankrike og England. De to Balkankrigene (1912-1913) bidro også til å ytterligere forsterke de to kontinentale alliansene, Trippelententen og Trippelalliansen.

Det som gjør Clarks analyse spesielt interessant er at forfatteren ikke peker ut syndebukker. På skolen lærte vi at første verdenskrig hovedsakelig kom i stand som en følge av tysk aggresjon og militarisme. Clark utfordrer og nyanserer dette synet. I stedet for å fordele skyld argumenterer forfatteren for at krisen i 1914 må betraktes som en moderne politisk hendelse som involverte mange aktører med sterke egeninteresser. Utfallet av krisen, altså krigen, skyldtes ikke nødvendigvis aggressiviteten til én nasjon. Forfatterens poeng er at krigsutbruddet heller bør betraktes som et resultat av interne forhold og prosesser hos den enkelte europeiske stormakt.

For fullt ut å forstå årsakene til første verdenskrig er det derfor ikke tilstrekkelig å bare se på utenrikspolitiske forhold, sier Clark. Innenrikspolitiske faktorer hadde svært mye å si for utfallet. På den ene siden var det stadige gnisninger mellom politikere og det militære om politikk, penger og prioriteringer. Dette la forholdene til rette for de stemmene som ønsket en krig. På den annen side, og dette syntes jeg var veldig interessant, hadde mange av de involverte aktørene god kjennskap til hverandre fra tidligere konflikter i inn- og utland. Da snakker vi ikke bare om kong George V (Storbritannia), Keiser Wilhelm II (Tyskland) og Tsar Nikolai II (Russland) som var både statsoverhoder og fettere. Clark viser med mange eksempler hvordan retorikken til politikere, diplomater og militære var farget av mistillit og gamle antipatier. Denne type argumentasjon skulle vise seg å være svært avgjørende for stormaktenes endelige beslutning om å gå til krig.

Jeg er glad for å ha lest Christopher Clarks bok selv om den var litt av et langtidsprosjekt! The Sleepwalkers… ga meg både en solid repetisjon av historiepensum og mye ny kunnskap om årsakene til første verdenskrig. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg til tider opplevde boka som i overkant faglig «tung». Samtidig er det nettopp presisjonsnivået, den store detaljrikdommen og den grundige analysen som er bokas store styrke. Clark gir med denne boka et unikt og spennende innblikk i det komplekse diplomatiske spillet som fulgte av juli-krisen. Jeg er ikke i tvil om at Clarks bok vil bli stående som et viktig referanseverk når senere historier om første verdenskrig skal fortelles.

Smuggtitt på leseprosjektet mitt!

Alle bokblogger er forskjellige. Selv holder jeg meg svært lite oppdatert på bokhandlenes bestselgerlister. Jeg leser til tider både smalt og sært. Likevel er det mange der ute som faktisk leser det jeg skriver. Akkurat det er noe som aldri slutter å forundre meg.

I 2014 har jeg flere leseprosjekt på gang. Et av prosjektene i år er å lese bøker relatert til første verdenskrig. I år er det nemlig 100 år siden denne krigen brøt ut. Her er noen av bøkene som står på leselisten min:

                            

Første verdenskrig av Norman Stone

I følge forlagsomtalen skal denne boka oppsummere 4 års krig på 200 konsise sider. Det blir spennende å se om et så komplekst tema lar seg sammenfatte på så liten plass.


Kaiser Wilhelm II av Cristopher Clark
Slutten på første verdenskrig betydde også slutten på det tyske keiserriket (1871-1918). Jeg ble oppmerksom på denne biografien om den siste tyske keiseren, Wilhelm II da jeg nylig leste "The Sleepwalkers" av samme forfatter. Dette er en bok jeg gleder meg til å lese!


Intet nytt fra Vestfronten av Erich Maria Remarque
Dette er en bok man ikke kommer utenom når krigsårene 1914-1918 er tema. Intet nytt... er på listen over 1001 bøker man bør lese, og den er også månedens bok i Lines lesesirkel i mai.


Jeg har funnet ut at det er mange fordeler med slike leseprosjekt. Ikke bare strukturerer det lesingen min og er lærerikt; jeg kommer også over interessante bøker som jeg ellers aldri hadde oppdaget.

Har du anbefalinger om litteratur som passer inn under dette temaet blir jeg kjempeglad for tips!

Har du et leseprosjekt? 

Radetzkymarsch av Joseph Roth

                                   

I år er det hundre år siden første verdenskrig brøt ut, og et av lesemålene mine for 2014 er å ta for meg litteratur som omhandler denne dramatiske perioden i europeisk historie. I tillegg til å lese bøker som skildrer krigsårene 1914-1918 (som f.eks. Remarques "Intet nytt fra Vestfronten" og Ernst Jüngers dagbøker "I en storm av stål") skal jeg lese prosa som omhandler tiden før selve krigsutbruddet. Jeg har nemlig en sterk dragning mot dette Europa som gikk tapt som en følge av første verdenskrig; den epoken som Stefan Zweig så mesterlig skildrer i sine memoarer "Verden av i går." På begynnelsen av 1900-tallet blomstret det europeiske kontinentet både økonomisk og kulturelt. At stormaktene i løpet av få år skulle kaste seg inn i to blodige og uforsonlige kriger er vanskelig å forstå. Jeg har klokkertro på at man gjennom litteraturen kan finne noen svar på spørsmålene "hvordan" og "hvorfor".

Skal man gjøre et skjønnlitterært dypdykk i denne historiske perioden så kommer man, etter min mening, ikke utenom den tyskspråklige forfatteren Joseph Roth (1894-1939). Roth var et ektefødt barn av det østerriksk-ungarske keiserriket. Han vokste opp i et jødisk hjem i Galicia i det nåværende Ukraina og jobbet senere som journalist i Wien, Berlin og Paris. Roth var både verdensborger og patriot. Selv om Østerrike-Ungarn ble oppløst etter første verdenskrig så bevarte Roth sterke bånd til det tidligere dobbeltmonarkiet. Store deler av forfatterskapet hans er preget av denne fedrelandsnostalgien. Lengselen etter en tapt fortid og angsten for en hjemløs framtid er stadig tilbakevendende temaer i bøkene hans.

Forfatter Joseph Roth (bildelink)

Roths romaner tar leseren med tilbake til en svunnen tid; til det Europa som gikk til grunne som en følge av første verdenskrig. I de siste ukene har jeg hatt et gjensyn med et av hans mest kjente verk, romanen Radetzkymarsch, skrevet i 1932. Det er nesten 20 år siden jeg leste denne boka sist, men historien gjør fortsatt inntrykk. Dette er en klassiker på alle måter: Det presise språket, de psykologiske skildringene og de overbevisende person- og miljøbeskrivelsene gjør Roths hovedverk til en selvskrevet representant på listen over 1001 bøker man må lese.

I "Radetzkymarsch" følger leseren Trotta-familiens menn gjennom tre generasjoner. Det mest slående ved romanen er hvordan familiens vekst og fall uløselig knyttes til Habsburgmonarkiets skjebne. I slaget ved Solferino (1859) redder den slovenske løytnanten Joseph Trotta livet til den unge keiseren Franz Joseph. Som belønning for heltedåden blir han forfremmet og adlet. Familiens løftes brått ut av bondestanden og over i en helt annen tilværelse.

Det er sønnen og barnebarnet til "Helten fra Solferino" som vies mest plass i romanen. Sønnen Franz er en embets- og adelsmann av "den gamle tiden": Keisertro, pliktbevisst og svært spartansk i sitt levesett. Han er veldig lik keiser Franz Joseph, både av utseende og i holdninger. Barnebarnet Carl Joseph (navnelikhetene med keiseren er ikke tillfeldig) går inn i hæren men finner seg ikke til rette i rollen som offiser. Forholdene han har til kvinner ender alltid med konflikter og skyldfølelse. Han er en miserabel ung mann som mislykkes både som elsker, som gambler og som dranker. Carl Joseph blir drept under det galiciske felttoget i 1914. Faren kommer aldri over tapet av sønnen og dør et par år senere, i 1916. Slik går Trotta-familien ut av tiden samme år keiser Franz Joseph faller fra. Bare to år etter er også Østerrike-Ungarn historie.



Keiser Franz Joseph av Østerrike-Ungarn (1830-1916)

"Det var lettest å dø for ham til militærmusikkens toner, og aller lettest til Radetzkymarsjen."

Det er lett å lese Roths Radetzkymarsch som en vemodig svanesang over det østerriksk-ungarske keiserriket, uten at historien noen gang tipper over i det sentimentale. Forfatteren beskriver keisertidens vektlegging av det militære, betydningen av ære og ikke minst hang til pomp og prakt, og han evner å fange tidsånden i denne perioden på en overbevisende måte. Maleriet av keiser Franz Joseph (Carl Joseph von Trotta redder blant annet et slikt maleri ut av et bordell som en slags obskur gjentagelse av bestefarens heltedåd) og militærmarsjen Radetskymarsj dukker opp med jevne mellomrom i løpet av romanen. De er to av flere elementer i boka som symboliser keiserdømmets storslåtte fortid, men de varsler også katastrofen (krigen) som stadig nærmer seg.

Noe av det jeg liker aller best med denne romanen er Roths fabelaktige sans for psykologisk drama. Kapittelet hvor han skildrer den siste natten til Carl Josephs regimentslege før en duell ved daggry er mesterlig skrevet. Det samme er kapittelet hvor vi følger faren Franz i forsøkene på å få sønnens spillegjeld betalt.Til slutt ender Franz opp hos selve keiseren, en selsom og gripende opplevelse. Forholdet mellom far og sønn er ellers preget av formell distanse, og de har få, om ingen venner. Det gjør vondt å lese om denne hjerteskjærende ensomheten hver av dem bærer på. Kanskje skyldes den manglende evnen til å vise følelser og gi nærhet det påfallende fraværet av kvinner i livene deres (og i romanen for øvrig)? Dette er mennenes verden. Kvinnene i familien dør tidlig, av sykdom eller av barnefødsler. De øvrige kvinnene i boka er prostituerte, sangerinner eller allerede gifte. Hos Trottaene er det bare de maskuline verdiene som tillates å komme til uttrykk.

Jeg kan anbefale Joseph Roths klassiker på det varmeste til alle med sans for denne epoken i europeisk historie. Boka er også pliktlesning (i ordets mest positive forstand) for alle som er glad i god litteratur. Dessverre finnes det ingen nyere norsk oversettelse av Radetzkymarsch i salg, men den finnes blant annet i en splitter ny engelsk oversettelse.  Jeg kommer definitivt til å lese mer av Joseph Roth i tiden fremover!

1913. Århundrets sommer av Florian Illies

Året er 1913 og Europas kulturliv blomstrer. Kanskje aldri før har kontinentet opplevd en slik kulminasjon av kunstnerisk og intellektuell skapertrang som i akkurat dette året. Ved inngangen til det 20. århundret er det ingenting som synes umulig; de teknologiske nyvinningene er mange og troen på fremtiden er stor. Et år senere, i juni 1914, faller de berømte skuddene i Sarajevo. Mordet på det østerriksk-ungarske kronprinsparet fører stormaktene ut i en av de blodigste krigene som er utkjempet på europeisk jord. Europa skal aldri mer bli det samme etter dette.

I boka 1913. Århundrets sommer tar den tyske journalisten og kunsthistorikeren Florian Illies oss med tilbake til et tilsynelatende sorgløst Europa i tiden før første verdenskrig. Forfatteren introduserer leserne for en rekke personer som preget kulturen, politikken og samfunnslivet på denne tiden. Vi møter også skikkelser som fortsatt var "ukjente" i 1913, som for eksempel Hitler og Stalin, men som senere skulle påvirke europeisk historie på avgjørende måter. Felles for personene i Illies sitt utvalg er at svært mange av dem, i smått eller stort, på godt eller vondt, er blitt en del av vår historiske og kulturelle bevissthet.

Kapitlene i boka følger kalenderåret 1913 måned for måned. Både boka som helhet og hvert enkelt kapittel har en collage-aktig form: Noen personer blir kun nevnt i en enkel setning mens andre historier vies et avsnitt eller fortelles over et par sider. Illies bruker også mye plass på å skildre flere av datidens mest kjente kjærlighetsforhold (som forholdet mellom maleren Oskar Kokoschka og Alma Mahler, og mellom Franz Kafka og Felice Bauer), faglige uoverensstemmelser (Sigmund Freud versus Carl Gustav Jung) og familiekrangler (mellom brødrene Heinrich og Thomas Mann). Krangelen mellom Mann-brødrene bunnet i Thomas Manns bruk av familien som forbilde for romanen Buddenbrooks (1901), en strid man kan si foregrep Knausgård-debatten med mer enn 100 år.

Oskar Kokoschkas "Die Windsbraut" (1913) viser maleren og Alma Mahler.

Jeg ble oppmerksom på 1913. Århundrets sommer da jeg besøkte München i høst. Boka kom ut i Tyskland i 2012, og ett år etter utgivelsen lå den fortsatt høyt på de tyske bestselgerlistene. En av grunnene til de gode salgstallene skyldes nok at forfatteren beskriver datidens samfunn fra et utpreget tysk perspektiv. Noen av personene som nevnes i boka, som politikere og litt mer perifere kulturpersonligheter, er nok ikke så kjente utenfor den tyskspråklige sfæren. Et tysk fokus er likevel ikke helt unaturlig: Svært mange av de ledende skikkelsene innenfor datidens europeisk åndsliv kom jo nettopp fra Tyskland eller det Habsburgske riket. Jeg synes stedene (vi snakker Berlin, Wien, Praha, Munchen, Salzburg), historiene og personene som forfatteren har valgt ut gjenspeiler denne epoken på en veldig god måte.

Jeg tror også at Illies sin bok rører ved en nostalgisk streng hos mange lesere. Første verdenskrig står fortsatt sterkt i europeernes kollektive hukommelse, og for mange, forfatteren inkludert, har året 1913 en viktig symbolfunksjon: 1913 var det siste fredelige året før stormaktene startet krigen som skulle forandre Europa både geografisk og historisk. Som leser kjenner også jeg en dragningen mot dette "tapte" Europa som Stefan Zweig skildrer så lysende i sine memoarer Verden av i går (Die Welt von Gestern) og som Joseph Roth tar et vemodig farvel med i sin roman Radetzkymarsch. I sistnevnte bok knyttes en families vekst og fall tett sammen med keiserriket Østerrike-Ungarns skjebne. Jeg kjenner på meg at jeg trenger et gjensyn med Joseph Roths roman ganske snart.

Franz Marcs maleri "Der Turm der blauen Pferde"
ble malt i 1913. Kunstverket har vært forsvunnet
siden slutten av andre verdenskrig.

Sist men ikke minst gir teksten et fascinerende bilde av hverdagsliv og mellommenneskelige relasjoner på begynnelsen av 1900-tallet. I bakgrunnen fornemmer leserne stormaktenes rasling med sablene, men folk flest virker mest opptatte av sine forelskelser, kunstprosjekter og ekteskapsproblemer. Tankene på en mulig krig synes uendelig fjern i 1913. Noe av det jeg likte best ved boka er nettopp måten forfatteren blander biografi og fantasi på. Illies tar utgangspunkt i biografiske fakta for så å leve seg inn personenes tanker og følelsesliv. Slik levendegjør han ikke bare historien på en ny og annerledes måte; han menneskeliggjør også utvalget sitt på ypperlig vis og plasserer dem i en større historisk og kulturell sammenheng.

Jeg tror nok man vil ha størst glede av Illies sin bok dersom man har litt kjennskap til og interesse for europeisk kunst- og kulturhistorie fra før. Personlig likte jeg i alle fall boka kjempegodt og koste meg med forfatterens mange anekdoter og historiske krumspring. Jeg hadde dessuten stor glede av å google navn og kunstverk underveis i lesningen. Det å se bilder av personene og kunstverkene som omtales i boka ga lesingen en ekstra dimensjon og jeg fikk lyst til å fordype meg mer i kunsten og litteraturen. Alt i alt synes jeg at forfatteren lykkes svært godt med sitt prosjekt. Ved å blande biografiske elementer med fiksjon klarer han å fange stemningen fra denne svunne tiden på en svært troverdig måte.

1913. Århundrets sommer kom ut på norsk i fjor. Denne omtalen baserer seg på den norske utgaven, som er svært godt oversatt fra tysk av Ute Neumann.