Særemne-nostalgi

”Å være ung er for jævlig," "Døden på Oslo S," "Hard asfalt" … 

Bøker og filmer som tok for seg narkotika og stoffmisbruk var velkjent for oss som vokste opp på 1980- og 90-tallet. Jeg er sikker på at jeg ikke var alene om å sluke alt av bøker som hadde med denne tematikken å gjøre. Jeg var spesielt fascinert av bøker "fra virkeligheten" som skildret misbruk og avhengighet i all sin gru. Det som stod i disse bøkene var så langt unna min egen virkelighet som overhode mulig. Kanskje det var det som ga historiene en slik tiltrekningskraft?

For en liten stund tilbake leste jeg en omtale av Jon Michelets kriminalroman ”Hvit som Snø” på bokbloggen ebokhylla mi. Det satte virkelig nostalgien i sving. Michelets Rivertonvinnende krimbok er fortsatt en av mine absolutte favoritter innenfor sjangeren. Jeg likte boka så godt at jeg skrev særemne (eller ”temastudium” som det het dengang) om den i 3. klasse på videregående. Sist jeg var hjemme hos foreldrene mine lette jeg frem dette særemnet. Snakk om artig gjensyn!

I 1994, da jeg lagde dette arbeidet, var det forbudt med innleveringer skrevet på PC. Alt ble skrevet for hånd, med kulepenn og med blankoen i beredskap. Bøkene jeg tok for meg var ”Hard asfalt” av Ida Halvorsen, ”§162” av Petter Kokkim (selv etter å ha lest mitt eget handlingsreferat klarer jeg ikke å huske denne boka), ”Hvit som snø” av Jon Michelet og ”Den siste Revejakta” av Ingvar Ambjørnsen. De to siste titlene har jeg lest flere ganger siden, og Ambjørnsens bok har jeg blant annet omtalt her.

Oppgaven stod til en 5'er. Handlings-referatene er meeeeeget grundige, mens analysene var nok absolutt i korteste laget. 

Her er forøvrig en liten smakebit fra konklusjonen min etter å ha lest "Den siste revejakta" anno 1994: 

”Den siste revejakta” er etter min mening en av Ambjørnsens beste bøker (Her må jeg tilføye at jeg før oppgaven ble skrevet aldri hadde lest noe av Ambjørnsen...). Det er en spennende roman der det er lett å forstå personenes følelser og reaksjoner. Vi får et interessant innblikk i storbyens utgrupper, der loven utenfor loven er beinhard og brutal. Jeg selv og sikker mange lesere med meg, oppfattet forfatterens kritikk av samfunnets negative syn på hasj. At Ambjørnsen betrakter Vinmonopolets varer på lik linje, hvis ikke verre, kan kanskje ha noe for seg, men det unnskylder ikke bruken av narkotiske stoffer. Hovedpersonen Cark F. Wang, viser jo selv hvilken vei alt misbruket fører når han åpent forteller om alle mulige virkninger.”

Nostalgi # 5 Kor e alle helter hen?

Tenk om det var slik at heltene i bøkene du leste som barn ikke forble i sitt evig-unge univers men ble voksne, akkurat som deg og meg. Hva ville det da blitt av Pippi, Hardy Guttene og Sjøormen Ruffen?

En av barnebokfigurene jeg likte veldig godt da jeg var liten var Jason med det store håret og med mammaen som alltid var så travel. Jeg må innrømme at jeg var litt bekymret for Jason, for mammaen stresset rundt og Jason hang med så godt han kunne. I den alderen filosoferte jeg ikke stort over tidsklemmer og alenemødre med mye ansvar, selv om jeg kan gjøre meg slike "voksentanker" når jeg titter gjennom Jason-bøkene i dag.

Tanken på at barnebokfigurer kanskje også vokser opp slo meg da jeg så på dvd sammen med ungene mine her om dagen. For her er beviset på at Jason faktisk er blitt voksen: Med sitt svarte hår og sine røde kinn gjenoppstår han som mekaniker i Rorri Racerbils Formel 1-stall. Snakk om overraskende karrierevalg!

Nostalgi # 4 Den siste revejakta

Jeg vet ikke helt hva det er med meg og Den siste Revejakta av Ingvar Ambjørnsen. Denne boka har fulgt meg i snart 20 år, og eksemplaret jeg kjøpte i 1994 har fulgt med meg på mangt et flyttelass. Cirka hvert femte år tar jeg fram boka og leser den på nytt. Dels skyldes vårt langvarlige forhold nostalgi; Den siste revejakta var en av de første spenningsromanene jeg leste i voksen alder. Sammen med "Elskede Poona" av Karin Fossum dyttet Ambjørnsens bok meg videre inn i krimbøkenes verden. De mange gjensynene skyldes også at dette rett og slett er en god historie. Ambjørnsen skriver godt. Miljø- og personbeskrivelsene er troverdige, språket overbevisende.

Jeg leste Den siste revejakta for første gang i forbindelse med særemne på videregående skole. Jeg skulle gjerne ha lett fram det særemnet fra loftet hjemme hos foreldrene mine! Det hadde vært morsom å lese hvordan jeg som 18-åring begrunnet valg av bøker og hvordan jeg sammenlignet dem. Selv om jeg ikke husker analysene og konklusjonene i dag så husker jeg godt bøkene. Sammen med Den siste revejakta utgjorde Hvit som snø av John Michelet det skjønnlitterære alibiet. De to romanene ble diskutert opp mot Wir Kinder vom Bahnhof Zoo/Å være ung er for jævlig (sannelig en frisk oversettelse av den tyske tittelen) av Christiane F. og Hard Asfalt av Ida Halvorsen. De to siste bøkene gir en realistisk skildring av storbyers narkotika- og prostitusjonsmiljø.

Jeg fikk skikkelig flash-back da jeg fant disse retro-omslagene på nettet:

 (kilde: www.bokelskere.no)

I Den siste revejakta befinner vi oss i Oslo på slutten av 1970-tallet. Kompisene Carl og Robert har lang fartstid i hasj-bransjen men har bestemt seg for å legge hasjlangingen på hylla for godt. Det er bare dette siste store opplegget som gjenstår: 45 kilo hasj skal ut, og med guttas kontakter og erfaring bør alt ligge til rette for et vellykket oppdrag. Dessverre melder den dårlige magefølelsen seg tidlig hos Carl og Robert. Når Roberts kjæreste Tone blir funnet død av en overdose heroin forstår gutta at noen har endret spillereglene dramatisk og at de kun kan stole på hverandre i denne aller siste revejakta.

Ambjørnsens spenningsroman er en bok om småkjeltringer, tystere, dopere og dealere. Det er historien om å leve på samfunnets skyggeside i en by med voksesmerter, i et Oslo som ved inngangen til jappetidens 80-tall har fått alle storbyens problemer i fanget. Dette er en bok om kameratskap og samhold, men også hvor langt en person er i stand til å gå når de uskrevne reglene i dop-miljøet brytes. Dessuten er historien, gjennom Carls stemme, ikke minst et kraftig oppgjør med norske myndigheters narkotikapolitikk.



Alt for mye Peace & Love for meg

Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch i Den siste revejakta. 

                                      Foto: Maipo Film & TV 

Jeg er generelt ingen tilhenger av å se filmatiseringer av bøker jeg har lest og likt. Slik er det også med Den sist revejakta som ble film og allemannseie i 2008. Jeg har ikke sett filmen og kommer nok ikke til å gjøre det heller. Da jeg tok en rask titt på rollelista til denne filmen så jeg at skuespillerne befinner seg milevis unna mitt indre bilde av personene i boka (med all respekt). Når jeg leser boka går den i toner av grått, brunt og svart. Da er persongalleriet mye nærmere Christopher Nielsens univers og teaterforestillingene hans Verdiløse menn og Hustyrannen.



Denne brokete skaren er mer etter mitt hode

Skuespillerne i Christopher Nielsens oppsetning
Foto: Paul Weaver

--------------------------------

I spalten Nostalgi mimrer jeg om bøker som gjorde inntrykk på meg som ung leser, den gang man leste uten filter. Bøkene jeg skriver om her representerer mange ulike sjangre og ganske sikkert også et stort spenn i kvalitet. Men hva er vel kvalitet? Det viktigste er at bøkene i denne spalten har vært med å påvirke meg og gjøre meg til den leseren jeg er i dag. God lesning!

Nostalgi # 3 Tommy & Tigern

Bildet er hentet herfra

Jeg har lest en del tegneserier i min tid, men jeg har ikke kost meg så mye med noen annen tegneserie som med Bill Watersons Tommy og Tigern! Det første tegneserieheftet med de to gode kameratene kjøpte jeg i 1988, for 99,- på Mosseporten Senter, og jeg abonnerte på bladene i mange år - helt frem til Waterson la ned tegnepennen for godt. 

Når man leser Tommy og Tigern trer man inn i en 6-årings univers. Tommys fantasi er uten grenser, og sammen med den høyst levende tøytigeren Tigern er ingenting umulig: Tidsmaskiner, duplikatorer og romreiser (Romhelten Spiff!), verdensherredømme utøvd fra trehytta og sandkassa, snømenn-zombier, dinosaurer og monstre under senga, endeløse sommerdager med Supertommy, Sukkerbomber og Tommyball. For ikke å glemme hat/kjærlighetsforholdet til flinkis-jenta Marianne og angsten for Barnevakten.

Humoren i denne tegneserien går fra det spinnville og absurde over til lune og alvorlige øyeblikk. Skolen, med sine regnestykker og historieprøver, er ikke enkel for Tommy, og da er det godt å ha en fantasiverden å flykte inn i. Tegneren Waterson våger også å ta opp emner som berører oss på et annet nivå utover det rent underholdende. Vi lever med Tommy når Tigern blir borte, bortrøvet av en hund, eller når de finner et sykt ekorn som senere dør. Vi føler med Tommy og familien når de kommer hjem fra ferie og oppdager at det har vært innbrudd i huset.

Det er vanskelig å velge en favoritthistorie bland alle Tommy og Tigern-stripene, men en av mine store favorittene er episoden hvor Tigern skal klippe Tommy og ender opp med å skamklippe ham. Etter den obligatoriske slåsskampen bli de to enige om at Tommy skal gå med hatt for å skjule den mislykkede sveisen. Tommy forvandles så til detektiv, sittende i et røykfyllt kontor. Til slutt oppdager den strenge sekretæren (mammaen) selvfølgelig frisyren. Hun blir gal og nekter å tro på Tommys forklaring at det hele er Tigerns verk.

En annen av mine favoritter er historien der Tommy har samlet inn masse kuponger for å få en lue med propell fra frokostblandingsprodusenten. Vi følger Tommy gjennom den (ulidelige) ventetiden. Når lua endelig dukker opp i posten klarer Tommy å ødelegge propellen. Tommy skylder på Tigern, og det blir slåsskamp. Faren kommer heldigvis til unnsetning, men nå viser det seg at man faktisk ikke kan FLY med lua på hodet. Hele historien ender med at esken som lua kom i blir mye mer interessant.

Tommy er en liten Peter Pan-figur. Han blir aldri eldre, men forblir i sitt eget 6-årings-univers. Jeg tror nettopp det er grunnen til at det er så lett å like denne tegneserien. Personene i serien, også Tigeren, er lette å kjenne seg igjen i. Og hvem skulle ikke ønske å ha en så trofast venn som Tigern og et eget fantasi-univers å rømme inn i fra tid til annen?

Kanskje du har en favoritt blant Tommy og Tigern-historiene som du vil dele?

--------------------------------

I spalten Nostalgi mimrer jeg om bøker som gjorde inntrykk på meg som ung leser, den gang man leste uten filter. Bøkene jeg skriver om her representerer mange ulike sjangre og ganske sikkert også et stort spenn i kvalitet. Men hva er vel kvalitet? Det viktigste er at bøkene i denne spalten har vært med å påvirke meg og gjøre meg til den leseren jeg er i dag. God lesning!

Nostalgi # 2 Erich von Däniken

Da jeg var tretten år fikk jeg endelig lånekort til voksenavdelingen på det lokale biblioteket. Før den tid hadde jeg jobbet meg gjennom det noe begrensede bokutvalget i barne- og ungdomsavdelingen både en og to ganger. Bøkene der var oppbrukt, utlest, uspennende. Med det nye lånekortet åpnet det seg en ny bok-verden for meg, og jeg turde endelig å krysse den usynlige grensen mellom barne- og voksenavdelingen som var strengt bevoktet av de myndige damene bak skranken. Endelig kunne jeg ta steget inn i det ukjente!

I en tretten-årings øyne var voksenavdelingen en uoversiktlig plass. Hvor skulle man begynne? Jeg hadde ingen preferanser overhodet, og det var nok grunnen til at jeg i begynnelsen lånte mest fra hyllene med generell litteratur enn romaner og dikt. Og det var nok nettopp i disse hyllene jeg kom over Erich von Däniken sine bøker. Dette var en serie på kanskje 10-12 bøker som til tross for lite tiltalende bokomslag blandet historie og vitenskap på en spennende måte. I dag vil jeg nok kalle bøkene kvasi-vitenskap og ren fiksjon, men dengang slukte jeg bøkene og inneholdet i dem helt uten motforestillinger.

Tittelen på en av Dänikens bøker, "Gudene var astronauter", oppsummerer greit essensen i forfatterskapet. I bøkene hevder Däniken at gamle sivilisasjoner, som f.eks mayakulturen og egypterne, umulig kunne ha skapt sine mesterverk uten dagens moderne teknologi. Forfatteren mener at de mange og teknisk avanserte byggverkene fra gamle dager er spor etter utenomjordiske vesner som besøkte jorden. I følge Däniken finner man ikke bare bevis for besøkene fra verdensrommet i byggverk som Stonehenge, pyramidene og statuene på Påskeøya, men også figurer og hellristninger fra lang tid tilbake skildrer astronauter og flygende objekter. Ja, til og med i bibelen beskrives et møte med romskip og dets besetning, hevder forfatteren.

Med Dänikens bøker fikk jeg øynene opp for at det kunne finnes mer mellom himmel og jord enn det man lærte på skolen. Samtidig erfarte jeg hvor lett det kunne være å overbevise folk med ord. Å tilpasse fakta slik at det passer inn som bevis i ens egen argumentasjonsrekke er en øvelse som Däniken benyttet flittig i bøkene sine. En periode var jeg også helt overbevist om at forfatteren hadde rett i sine teorier. Hvorfor skulle han ikke ha rett når det han skrev var velbegrunnet?

Man kan godt si at dette ikke var bøker som var beregnet for lettpåvirkelige 13-åringer som meg, men etterhvert som jeg leste mer om hvordan verden hang sammen, smuldret også teorienen til Däniken opp. Jeg tror jeg kan si at bøkene hans faktisk bidro til at jeg etterhvert opparbeide meg (en viss) kritisk sans i forhold til det jeg senere leste.

Selv om denne type bøker ikke appellerer til meg lenger, ser jeg at Dänikens teorier lever i beste velgående den dag i dag, både i film og litteratur. Plottet i filmen "Indiana Jones og krystallhodeskallenes rike" er et godt eksempel på dette, og i noen avsnitt av "Nostradamus Testamente" av Tom Egeland finner vi faktisk igjen noen av de samme tankene som Däniken forfektet.

--------------------------------

I spalten Nostalgi mimrer jeg om bøker som gjorde inntrykk på meg som ung leser, den gang man leste uten filter. Bøkene jeg skriver om her representerer mange ulike sjangre og ganske sikkert også et stort spenn i kvalitet. Men hva er vel kvalitet? Det viktigste er at bøkene i denne spalten har vært med å påvirke meg og gjøre meg til den leseren jeg er i dag. God lesning!

Nostalgi #1 Boken om VM i fotball 1990

Året var 1990 og jeg fylte 15 år på høsten. Det var bare en ting som stod i hodet på meg den sommeren, nemlig fotball-VM i Italia. For en ung jente full av hormoner ble det italienske landslaget, med sine blå trøyer og solbrune fotballegger, raskt en stor favoritt. Spillere som Walter Zenga, Roberto Baggio og Guiseppe Giannini smeltet pikehjerter verden over. Også mitt, selvfølgelig.

Vel, nok om det... Jeg ønsket meg og fikk boken VM i fotball 1990 av Jon Michelet og Dag Solstad på 15-års-dagen min. De har skrevet bøker om tilsvarende mesterskap i -82, -86, -94 og -98, men jeg har bare lest denne boken i "serien". Da jeg var 15 år visste jeg litt om hvem Jon Michelet var. Han hadde skrevet en god del i avisen under VM, og jeg hadde sett navnet hans på noen bøker på biblioteket. Dag Solstad kan jeg ikke tenke meg at jeg visste stort om, bortsett fra at han var forfatter. Det hadde jeg fått med meg.

Oppskriften i bøkene er enkel. Forfatterparet deler kampene mellom seg og skriver om opplevelsene sine før, under og etter kampen. Jeg, som hadde fulgt VM tett, syntes at denne boken var helt fantastisk! VM i fotball 1990 gjorde at jeg fikk øynene opp for hvordan språk kunne beskrive stemninger og følelser på en måte som fikk en til å (gjen-)oppleve store begivenheter på nytt. Denne sjongleringen med språket var virkelig noe disse gutta var mesterlige til. Jeg leste, noterte, humret og lo meg gjennom boka tre-fire ganger det året. Etter denne leseropplevelsen hadde jeg planene klare: Jeg skulle bli sportsjournalist.

Nå, 22 år etter (hjelpe meg!), gjør jeg et kjapt Googel-søk på navnene til de italienske fotballspillerne, og de romantiske frysningene fra den gang blir erstattet med grøss. Karrieren som sportsjournalist ble det heller aldri noe av. Men boka står fortsatt i bokhylla mi og har overlevd utallige flyttelass. Smussomslaget er belagt med kontaktpapir og vil sikkert holde i 22 år til, minst.