Plan D av Simon Urban

Tidligere leste jeg veldig mye krim. De siste tre-fire årene har jeg derimot følt en enorm metthet når det gjelder bøker i denne sjangeren. Jeg orker rett og slett ikke å forholde meg til halvgode krimplot der slapt språk og uinteressante romankarakterer dominerer. Selv Nesbø, min tidligere favoritt, styrer jeg unna. I min sneversynthet synes jeg historiene om Harry Hole er blitt en suppe av usannsynlige hendelser, forutsigbare cliff-hangers og en eksess av vold kun for voldens skyld. Som dere skjønner så har jeg for lengst abdisert som krimelsker.

Men av og til dukker det opp krimromaner som gir meg troen på at det fortsatt finnes originale og velskrevne bøker innenfor sjangeren; bøker som virkelig hadde fortjent større oppmerksomhet og en plass på bestselgerlistene. Et eksempel på en slik kriminell godbit er boka «Plan D» av den tyske forfatteren Simon Urban (1975 - ). «Plan D» utkom på norsk i 2013 og er noe så usedvanlig som en kontrafaktiske kriminalroman. Mens det i år er 25 år siden Berlinmuren falt, stiller Urban det ubehagelige spørsmålet: Hva om den tyske gjenforeningen aldri hadde funnet sted?

I Urbans fiktive romanunivers befinner vi oss i vår egen samtid, i 2011, i et DDR som eksisterer i beste velgående. I stedet for å opphøre som selvstendig stat i 1990 gjennomgikk landet en vellykket «gjenopplivning» basert på åpne grenser (om enn for en kort periode) og sosiale reformer. Etter tjue år er lite forandret: Muren skiller fortsatt Øst fra Vest, og DDR er et lukket land som henger etter i den teknologiske utviklingen. I boka er Øst-Berlin anno 2011 arkitektonisk uforandret, fattigslig, grå og klaustrofobisk - i skarp kontrast til sin vestlige «tvillingbror».

Forfatter Simon Urban

Plottet i boka er like historisk interessant som det er spennende: En gammel mann blir funnet hengt i byskogen utenfor Berlin, og det blir raskt klart at det dreier seg om en regelrett henrettelse. Måten skolissene til offeret er knyttet sammen på peker mot den øst-tyske etterretningstjenesten STASI. Før «Gjenopplivningen» signerte nemlig det hemmelige politiet sine likvidasjoner på denne måten. Når historien om det mulige STASI-mordet lekkes til vest-tysk presse står plutselig hele DDRs fremtid på spill. Skulle det vise seg at STASI fortsatt er aktive, vil Vest-Tyskland og EU stanse alle handel med øst-tyskerne. Uten inntekter fra Vesten vil DDR raskt gå konkurs.

Det er den noe forsofne og desillusjonerte kriminaletterforskeren Martin Wegener som blir satt til å løse saken, men jakten på sannheten skal vise seg å bli svært vanskelig. Spillereglene endres tidlig i det myndighetene på begge sider av muren krever innsyn i saken. Snart har Wegener to nye medhjelpere, kolleger fra Vest-Tyskland, som skal bistå ham i etterforskningen. Undersøkelsene leder dem til DDRs skyggeside. Her forsvinner fortsatt regimekritikere sporløst i landets hemmelige fengsler samtidig som en øst-tysk protestbevegelse vokser fram i det skjulte. I slike tider må man rask kunne avgjøre hvem man kan stole på. Hvem er venn og hvem er fiende? Og hva er egentlig «Plan D,» dokumentet som den drepte hadde i sin besittelse og som alle nå ser ut til å være på jakt etter?

Urbans bok er etter min mening en annerledes, spennende og intelligent roman som skiller seg positivt ut både som krimbok og som kontrafaktisk historiefortelling. Bildet forfatteren maner fram av et delt Tyskland i vår samtid er både dystert og foruroligende. For det er lett å glemme at et gjenforent Tyskland ikke var gitt på forhånd i 1990. Et reformert DDR, slik Urban beskriver, kunne vært et like sannsynlig resultat av Murens fall. Selv var jeg 14 år da Berlinmuren falt, og det er ikke tvil om at denne historiske hendelsen endre min måte å se verden på. Hvor hadde Europa vært i dag dersom Jernteppet fortsatt eksisterte? Det er en skremmende tanke!

Jeg vil anbefale «Plan D» til alle som er interessert i vår nære historie, er ute etter en fengende krimbok eller som rett og slett ønsker en spennende leseopplevelse! Slik sett er boka det rene Kinder-egget!

Bildeutsnitt fra den tyske utgaven av boka

I skyggen av den kalde krigen - Jeg leser John le Carré [Del 1]

Noen vil nok hevde at den britiske forfatteren John le Carré er gammelt nytt. Heldigvis er det aldri for sent å oppdage nye forfatterskap, selv om forfatteren det gjelder allerede er godt etablert. Jeg hadde selvfølgelig hørt om le Carré tidligere. Bøkene hans er jo ikoniske innenfor spionromansjangeren, men frem til nå har jeg likevel ikke latt meg friste. Jeg har snarere vært full av fordommer og plassert bøkene hans i kategorien "lett underholdning," sammen med western- og detektivromaner. Etter min oppfatning har dette vært litteratur for menn, av menn, der menn er menn.

Nå har jeg utfordret fordommene mine grundig og lest 3 bøker av le Carré i løpet av et halvt år. Planen var å lese gjennombruddsromanen hans Spionen som kom inn fra kulden som en del av Lines lesesirkel. Jeg likte boka, og da jeg oppdaget at han hadde ytterligere to bøker på 1001-listen over bøker man må lese var jeg ikke til å stanse. Selv om forfatteren neppe er en kandidat til nobelprisen i litteratur så har bøkene hans uten tvil en del interessante kvaliteter. For mitt vedkommende er det den historiske settingen som tiltrekker mest; Som leser kjenner man virkelig pusten av den kalde krigen i nakken. Dessuten byr bøkene hans jevnt over på god spenning.

Her er en kort gjennomgang av de tre bøker som jeg nå kan krysse av på leselisten min:

Spionen som kom inn fra kulden 
(The Spy Who Came in from the Cold - 1963)
I le Carrés kanskje mest kjente roman følger vi briten Alec Leamas som jobber bak jernteppet for den britiske etterretningstjenesten. Når Leamas mister sin siste agent på oppdrag i Øst-Tyskland blir han bedt om å holde seg "ute i kulden" for en lenger periode. Ved å fremstå som vanæret spion og potensiell avhopper er målet å infiltrere øst-tysk etterretning. Her er det dobbeltspill og psykologisk drama på høyt nivå, og etterhvert som handlingen skrider frem blir det stadig vanskeligere for leserne å skille mellom sannhet og løgn. Med sin sjokkernede innledning og kompromissløse slutt er dette min absolutte favorittbok av le Carré.

Muldvarpen
(Tinker Taylor Soldier Spy - 1974)
Når en rekke spionoppdrag i utlandet feiler fatalt styrkes mistanken om at østmaktene har plantet en spion, en muldvarp, i hovedkvarteret til den britiske etterretningen. At overløperen er å finne blant organisasjonens mest betrodde medarbeidere gjør saken enda mer alvorlig. Den pensjonerte agenten George Smiley får i oppdrag å avsløre dobbeltspilleren. Boka gir oss et første møte med Smileys nemesis, den russiske agenten Karla, som vi møter igjen i flere av forfatterens senere romaner. Jeg synes Le Carrés femte roman var greit tidsfordriv, men jeg sluttet aldri å ergre meg over at bokas kløktige engelske tittel (Tinker Taylor Soldier Spy) har fått en så kjedelig norsk oversettelse.

Den usynlige spion
(Smiley's people - 1979)
Britenes hemmelige tjenester er fortsatt rystet etter spionskandalen som agent Smiley rullet opp i boka Muldvarpen. I forfatterens syvende romanen blir Smileys pensjonisttilværelse satt ytterligere på vent etter at en tidligere informant blir funnet skutt og drept. Letingen etter drapsmotiv leder Smiley på kjente trakter og til en gamle motstander: Karla. Det kommer til et endelig oppgjør mellom de to agentene. Jeg likte boka, men syntes den hadde litt for mange feilspor og sidehistorier. Det ultimate oppgjøret mellom Smiley og Karla var også et antiklimaks, selv om jeg mistenker at le Carré konstruerte denne slutten med hensikt.



Jeg har lånt alle bøkene på biblioteket, og som dere ser er omslagene svært "retro." Det samme gjelder språket i bøkene. Jeg opplevde de norske oversettelsene, og da særlig i Spionen som kom inn fra kulden, som svært gammeldags. Jeg forstår at språket fanger tiden den er skrevet (og oversatt) i, men 50 år etter utgivelsen hadde romanen fortjent en språklig oppfriskning.