Minnenes mester - Austerlitz av W.G. Sebald

Da franske Patrick Modiano mottok Nobelprisen i litteratur i 2014 ble forfatterskapet hans beskrevet som «[en] minnenes kunst med hvilket han fremkaller de mest uhåndgripelige menneskeskjebner og avdekker okkupasjonens livsverden*» (*Sitat fra Den svenska Akademiens begrunnelse for prisen). Under lesingen av romanen «Austerlitz» (utgitt 2001) av den tyske forfatteren W.G. Sebald dukket denne beskrivelsen av Modianos forfatterskap stadig opp i tankene mine.

Også hos Sebald er minner et sentralt tema, og da ikke først og fremst det man konkret husker. Det er snarere det man har glemt eller fortrengt og som vekkes til live av lukt, samtaler og i møte med mennesker og steder som er det viktige. Som hos Modiano er handlingen i «Austerlitz» knyttet nært opp til hendelser under andre verdenskrig. Sebald gjør et dypdykk i den menneskelige psyke og viser på en mesterlig måte hvordan mennesker påvirkes av historien selv om de tilsynelatende står utenfor hendelsenes sentrum.

Det er forfatterens alter ego som er bokas jeg-forteller. På en av sine mange reiser til Belgia møter han Jaquot Austerlitz, og det oppstår et slags vennskap mellom de to mennene. Gjennom mange år møtes de jevnlig, både tilfeldig og gjennom avtalte møter. Hver gang de treffes forteller Austerlitz om seg selv og sitt liv. Parallelt med disse møtene avdekker Austerlitz selv stadig mer av sin egen livshistorie. Det blir forfatterens oppgave å formidle denne historien.

Som nevnt har minner en sentral plass i denne boka. Vi får vite at Austerlitz vokste opp i England hos fosterforeldre under et annet navn, men i ungdomsårene ble han klar over at han hadde en annen identitet, en annen bakgrunn. Det viser seg at han som 5-åring, rett før utbruddet av andre verdenskrig, ble fraktet fra Praha til London med en av flere barnetransporter som fant sted på den tiden. I England vokste han opp i trygghet men uten kjærlighet. Vi følger Austerlitz når han tar den endelige beslutningen om å oppsøke fortiden gjennom sine fortrengte minner. Vi følger ham når han på nytt foretar barndommens jernbanereise fra England gjennom Tyskland til Praha der de jødiske foreldrene hans tok farvel med ham før krigen.

Store deler av teksten er utformet som en monolog, eller rettere sagt forfatterens gjengivelse av Austerlitz historier og mer eller mindre klare minnesbilder. Derfor blir ikke helt riktig å kalle «Austerlitz» for en roman; den er nemlig mye mer enn det. Boka er fiksjon, prosa, reiseskildring og minner. Den gir inntrykk av å være en gjengivelse av ekte samtaler, reiser, og møter med mennesker. De nøye utvalgte bildene i boka forsterker inntrykket av fortellingens autensitet og er med på å styrke leserens følelse av det som fortelles faktisk har skjedd.

Språket i både denne og andre av Sebalds bøker kan nok oppleves som litt vanskelig. Noen ganger er teksten nesten ugjennomtrengelig og andre ganger lett som spindelvev. Dette er tekster jeg må tvinge meg til å lese sakte. Forfatterens spesielle setningsoppbygging gir assosiasjoner til den østerrikske forfatteren Thomas Bernhard. Hos begge finner vi disse lange, intrikate setningene som er smidd sammen med en mengde kommategn til et meningsbærende hele. Begges tekster har også noe messende, ja nærmest hypnotiserende over seg, men "Austerlitz" mangler Bernhards kompromissløse samfunnskritikk.

Når det er sagt så er premien desto større dersom man tar seg tid til å trenge inn i språket og la seg fange av rytmen, stemningen og skjebnene. Da har man en bok foran seg som er helt særegen både når det gjelder kvalitet og innhold. Sebald døde dessverre så alt for tidlig i en ulykke i 2001. Hadde han fortsatt sitt forfatterskap sies det at han ville vært en kandidat til Nobelprisen i litteratur. Om han faktisk hadde vunnet får vi aldri vite, men min påstand er i alle fall at «Austerlitz» er en tekst av absolutt nobelpriskvalitet.

Mastodontlesing

For tiden leser jeg den nesten 1000 sider tykke romanen «Tårnet. Historie fra et sunket land» av den tyske forfatteren Uwe Tellkamp. Dette verket er blitt hyllet som en av de virkelig store romanene om livet i det tidligere Øst-Tyskland. Da romanen kom ut på tysk i 2008 beskrev blant annet Süddeutsche Zeitung boka som «Et mesterverk … Hvis noen i fremtiden ønsker å vite hvordan det virkelig var i DDR, burde man gi ham Uwe Tellkamps roman.» Samme år mottok Tellkamp Den tyske bokprisen for «Tårnet».

Handlingen i boka er lagt til årene rett før murens fall. Sakte men sikkert, side for side, beveger vi oss fremover mot 1989, året da muren falt. På det stedet jeg for øyeblikket befinner meg i lesingen, er det ingenting som tyder på at DDRs dager er talte. På side 577 lever landet fortsatt i beste velgående. Tellkamps roman skildrer inngående et land og et samfunnssystem som ikke lenger finnes. Historiene i boka fortelles i hovedsak gjennom øynene til tre menn som tilhører samme familie: Vi møter den unge Christian Hoffmann som nettopp er ferdig med gymnaset. Før han kan starte på medisinstudiene må han gjennomføre treårig verneplikt. Richard Hoffmann, som er Christians far og kirurg, spiller også en sentral rolle. Det samme gjør Meno Rohde, Richards svoger og Christians onkel, som jobber som forlagskonsulent. På hver sin måte balanserer mennene på stram line når det gjelder det politiske regimet. De har alle en sterk motvilje mot det politiske systemet de er underlagt. Samtidig er livene og karrierene deres helt i hendene på myndighetene. De er nødt til å tilpasse seg så godt det lar seg gjøre.

Jeg har nå lest 2/3 av boka, og så langt jeg liker den veldig godt. Likevel kjenner jeg at det butter litt imot med lesingen. Dette er en roman som gir mest tilbake dersom man leser den i større bolker om gangen. I juleferien kunne jeg lese både én og to timer sammenhengende, noe som passet fint. «Tårnet» er nemlig ikke en roman med de store spenningskurvene. Bokas styrke ligger snarere i skildringen av alt det hverdagslige, alt det som utgjorde DDR for menneskene som bodde der. Å bruke tid på boka gjorde at jeg kunne leve meg inn i historiene og stemningen som Tellkamp så fint bretter ut. Nå når hverdagen er her igjen, er tidslommene jeg har til lesing kortere. Flyten blir ikke den samme. Jeg skal komme meg igjennom boka, men jeg må nok ta helgene til hjelp for å bli ferdig.

For denne gangen gir jeg meg ikke! Dette er tredje runden jeg har lånt med meg «Tårnet» hjem fra biblioteket. De to første gangene kom jeg aldri ordentlig i gang. Nå er jeg fast bestemt på å fullføre. For dette er ikke en roman som byr på «Ostalgi» i betydningen av å lengte tilbake til DDR-tiden. Tellkamp beskriver alle tenkelige sider ved den øst-tyske hverdagen. Slik klarer han på en troverdigmåte å vise hva det fakisk innebar å leve under et slikt styresett. Samtidig gjør det inntrykk å lese om hvordan menneskene, til tross for utryggheten og ufriheten, ufortrødent forsøker å skape seg et liv. Skildringene av deres ubendige trang til å normalisere en unormal hverdag er kanskje noe av det sterkeste med denne romanen.

«Det behagelige er ikke alltid interessant»: Eugen Ruge på Litteraturhuset i Oslo

Torsdag 21. mai besøkte den tyske forfatteren Eugen Ruge (f. 1954) Litteraturhuset i Oslo, noe jeg absolutt måtte få med meg! I 2011 vant Ruge Den tyske bokprisen for debutromanen «Når lyset svinner» («Im Schatten des abnehmendes Licht»). Boka kom ut på norsk i fjor og forteller historien til en øst-tysk familie gjennom fire generasjoner. Vi får et godt innblikk i familiens gradvise forfall og oppløsning, en utvikling som går parallellt med DDRs vekst og fall. Dette var en roman som gjorde stort inntrykk på meg, både på grunn av den historiske konteksten handlingen utspiller seg i, personskildringene og ikke minst humoren.

Det var det norske Goethe-instituttet som hadde innvitert til forfattermøtet, og de drøye 90 minuttene arrangementet varte var både interessante og lærerike. Først leste Ruge fra romanen sin, og deretter snakket han og Benedikt Jager, førsteamanuensis i tysk og skandinavisk litteratur ved UiS, om boka. Etter det ble det åpnet for spørsmål fra salen. Alt som ble sagt på tysk ble sømløst oversatt til norsk. Selv var jeg veldig fornøyd med å ha forstått det meste av tysken, men den norske tolkningen skapte en fin og inkluderende ramme om arrangementet, synes jeg.

Det kom opp flere interessante poeng om roman som jeg flittig noterte ned. Disse poengene har jeg forsøkt å gjengi så godt jeg har kunnet under. Den tidligere omtalen min av «Når lyset svinner» finner du forøvrig her.

DDR som historiegenerator. 

Handlingen i Ruges prisbelønte roman utspiller seg i det tidligere Øst-Tyskland før murens fall. Ruge ble spurt om hva han tror er grunnen til at så mange bøker de siste årene har hatt DDR som tema.

Ruge svarte at han selv er forundret over dette. En av grunnene til at han forlot DDR var at det ikke var noen fremtid der, det var ingenting å skrive om. Men med mer distanse har han likevel sett at dette landet hadde mange historier, personer og skjebner som det var verdt å utforske nærmere. Han var nok ikke alene om å ha oppdaget dette.

«Det behagelige er ikke alltid interessant [å skrive om]» sa Ruge da han snakket om det å ha DDR-tiden som historisk ramme for romanen sin. Kompliserte omstendigheter skaper kompliserte historier. DDR var komplisert, og det er nettopp dette han forsøker å få frem i boka si.

Hukommelses rolle

Ruges roman har mange selvbiografiske trekk, og han ble spurt om hvilken betydning egne erfaringer og minner har hatt for teksten.

En av de viktigste motivasjonene hans for å skrive denne boka, svarte Ruge, var at han ønsket å finne en måte å bevare minnene om familien og oppveksten på. Roman-formen passet ham best; slik kunne han skildre denne perioden av livet sitt uten å måtte forklare så mye. En dokumentarfilm ville ikke gjort den samme nytten, mente Ruge. For ham var litteraturen den beste måten å huske denne delen av livet sitt.

Ulike perspektiver

I romanen er det syv ulike personer som kommer til orde og som forteller sin versjon av historien. Ruge fortalte at han valgte flere fortellerperspektiv fordi han som forfatter ønsket å holde seg utenfor fortellingen. De enkelte karakterenes forhold til fortiden (og fremtiden) kunne derfor løsrives fra forfatterens eget syn.

Ruge kunne også fortelle at han i utgangspunktet hadde forsøkt å skrive romanen ut fra ett perspektiv, sitt eget. Han oppdaget derimot raskt at holdningene hans til ting, som f.eks ideologi (kommunismen), staten DDR etc. hele tiden endret seg under skrivingen. Løsningen ble å integrere / kanalisere de ulike ståstedene inn i de ulike romankarakterene. Ruge mente at valget av flere fortellerperspektiv egentlig var en slags nødløsning, men det ble en løsning som fungerte.

Under samtalen ble det nevnt at familiens 90 år gamle overhode, den DDR-tro Wilhelm, kunne oppfattes som en svært negativ figur. Til det svarte forfatteren at han hadde forsøkt å gjøre alle bokas karakterer så troverdige som mulig. Han ville ikke fremstille noen spesielt positivt eller negativt, men snarere forklare hvorfor de enkelte romanfigurene handler som de gjør, som f.eks at Wilhelm fortsatt synger partihymnen med stort alvor. Ruge selv ville ikke ta stilling til hvordan den enkelte romankarakteren fremsto, men lot det være opp til den enkelte leser å bedømme dette.

Det ble også snakket om at det er mye humor i boka. Ruge mente selv at dette var humor som hele tiden balanserte på grensen til det tragiske. For personene det gjelder kunne situasjonen oppleves som veldig alvorlig, men for leserne blir det veldig morsomt.

Farvel til utopien

Akkurat som en av hovedpersonene i romanen, flyktet Ruge selv til Vesten i 1988. I ettertid ønsket han å vise at livet i DDR ikke var så grått og trøstesløst som det nok kunne fortone seg fra den andre siden. Bak muren fantes det tross alt sanselighet, smak, lukt og farger. Det er disse sidene av livet i Øst-Tyskland han ønsket å få frem gjennom boka.

I bunn og grunn er «Når lyset svinner» en avskjed med utopien DDR, sa Ruge. Mange forfatteren som vokste opp i DDR og som nå skriver om DDR klarer ikke alltid å formidle de mange sidene/historiene som landet bærer på. De klarer ikke alltid å se ut over dette lille landet men forblir innenfor landets grenser, i alle fall mentalt. For Ruge var det viktig å kunne skildre DDR slik det også kunne være.

Avslutningsvis snakket Ruge om sin andre roman «Cabo de Gata» (som ikke er oversatt til norsk) som handler om en forfatter som forlater alt i forsøket på å skrive sin store roman. Også denne boka har en del selvbiografiske trekk, avslørte Ruge. Det var også fint å høre at han jobber med et nytt romanprosjekt som han håpet ville komme på norsk etterhvert.

I sum innfridde møtet med Eugen Ruge alle mine forventninger. Ruge fremstod som reflektert og sympatisk, med en velutviklet sans for humor. Jeg har en tendens til å bli veldig «star struck» i slike situasjoner, men jeg klarte på stotrende tysk å få en personlig dedikasjon av forfatteren. Det var dessuten veldig hyggelig å få hilse på Elin fra bloggen Tyskbokhylle.

Alle bilder / all photos ©bokofilia

En historikers erindringer

 

Ich nicht av Joachim Fest

For dem som er litt mer enn gjennomsnittlig interessert i bøker om andre verdenskrig vil nok navnet Joachim Fest lyde kjent. Joachim Fest (1927-2006) var tysk journalist, historiker og forfatter, og etter krigens slutt var han tidig ute med å skrive om det som hadde skjedd i Tyskland under nazitiden. Biografien hans om Adolf Hitler («Hitler. En biografi», 1973) er blitt stående som et standardverk innenfor historiefaget. I tillegg er bøker som «Det tredje rikets ansikt» (1963) og «De umulige spørsmålene: notater fra samtaler med Albert Speer» (2005) blitt oversatt til norsk. I 2002 ga han ut dokumentarboken «I Hitlers bunker», en dramatisk skildring av det tredje rikets siste dager. Handlingen i filmen «Der Untergang» (fra 2004) baserer seg i stor grad på de historiske hendelsene slik Fest fremstiller dem i denne dokumentaren.

I erindringsboka «Ich nicht» (2006) legger forfatteren sine historiske analyser til side og gir oss en mer privat skildring av egen barndom og undomstid. Fest kom til verden i mellomkrigstidens Berlin og vokste opp som den nest eldste av 5 søsken i et borgerlig, katolsk hjem. Da nazistene overtok makten i ’33 fikk faren Johannes, som var lærer, arbeidsforbud fordi han nektet å melde seg inn i NSDAP. Arbeidsforbudet ble opprettholdt helt frem til krigens slutt, og mangelen på inntekt gjorde livet til familien svært vanskelig. Likevel avslo faren flere ganger nye tilbud om partimedlemskap; Å støtte nazistene var helt utenkelig. Innenfor hjemmets fire vegger var foreldrene åpne om sin motstand mot Hitlers regime, men utad ville åpen opposisjon være livsfarlig. Familien Fest gjorde sitt beste for å holde seg utenfor myndighetenes radar, men til slutt innhentet krigen også dem. I 1944 ble faren og alle de tre brødrene innkalt til millitærtjeneste. Da Tyskland kapitulerte hadde familien både mistet både en sønn og hjemmet i Berlin. Forfatteren selv og faren hans tilbrakte flere år i krigsfangenskap.

Joachim Fest (1927-2006) Bildelink 

Handlingen i Fests bok strekker seg fra 1920-årene og fram til 1950-tallet, med størst fokus på perioden 1933-1945. Gjennom om lang rekke tablåer og minnesbilder får vi glimt fra forfatterens skoleår, livet som soldat  og årene som krigsfange. I sentrum av historien står familien og deres tause, men bestemte motstand mot Hitler. Bokas tittel «Ich nicht» (norsk oversettelse: «Ikke jeg») viser til det latinske begrepet Etiam si omnes, ego non, hentet fra Matteus-evangeliet. Fritt oversatt betyr setningen noe slikt som «Selv om alle andre, ikke jeg» (engelsk: «Even if all [others]... I will never»). Dette mottoet ble en slags læresetning for familien: Selv under et urettsregime skulle man følge sin egen moralske overbevisning og gjøre det rette, uavhengig av andres valg.

Fests erindringer er verdt å få med seg av flere grunner. Først og fremst er dette en viktig tidsvitneskildring. Forfatteren tilhørte den generasjonen tyskere som vokste opp i skyggen av Hitlers regime. Han var bare 6 år da nazistene tok makten i 1933 og 18 år da freden kom. Det var hans generasjonen som for alvor var med på å bygge opp det nye Tyskland, og det var denne generasjonen som i voksen alder ble vitne til et delt Europa. Fest skriver dessuten stilsikkert og godt, og formidler stemningen og tidsånden på en overbevisende måte. Skildringen av familiens indre motstandskamp bikker aldri over i det banale eller heroiske, men er snarere en nøktern beskrivelse av hvordan en vanlig familie forsøkte å gjøre en forskjell i en veldig vanskelig tid.

Jeg er glad for å ha lest denne boka, men jeg lot meg ikke ubetinget begeistre av den. Min største innvending er at Fest skriver med litt for stor distanse til stoffet. Det at han skriver personlig men på en litt upersonlig måte, er muligens et bevisst fortellergrep. Som leser savnet jeg likevel å få et større innblikk i forfatterens egne tanker og følelser, å bli innvitert inn. Uansett er dette en bok som kan sies å ha kommet ut "til rett tid". Fest døde av sykdom kun få måneder før «Ich nicht» ble utgitt.

Fests erindringer i bokform finnes dessverre ikke i norsk oversettelse, men den er oversatt til engelsk med tittelen «Not I» / «Not me». Jeg har sett begge versjonen av tittelen i salg via f.eks Amazon.

Den ubarmhjertige biolog

"Sjiraffens hals" av Judith Schalansky

Med sine vakre bøker og særegne fortellerstemme innehar den DDR-fødte forfatteren og formgiveren Judith Schalansky (f. 1980 -) en sentral posisjon innenfor nyere tysk samtidslitteratur. Både hennes «Atlas over fjerne øyer» (2009, utgitt på norsk 2012) og «Sjiraffens hals» (2011, utgitt på norsk 2013) har vekket kollektiv begeistring blant lesere og anmeldere. Jeg har lenge hatt Schalansky på leselisten min, og nå ble det endelig tid til å fordype meg i en av bøkene hennes. Jeg valgte meg romanen «Sjiraffens hals» som i 2011 ble nominert inn på langlisten til Den tyske bokprisen. En slik nominasjon pleier å borge for den litterære kvaliteten, og jeg ble ikke skuffet. Schalanskys roman viste seg å være en helt spesiell og original leseopplevelse.

Darwin og DDR

Handlingen i boka utspiller seg i vår nåtid, i en liten by i det tidligere Øst-Tyskland. Her bor romanens hovedperson, den eldre biologilærerinnen Inge Lohmark sammen med mannen sin. Lohmark har en sterk kjærlighet til naturen, men ikke til skog og fjell som kanskje er det de fleste av oss forbinder med natur. Hun finner snarere en egen skjønnhet og forklaringskraft i Darwins prinsipper om naturlig utvelgelse og evolusjon. Denne troen på naturens ufeilbarlige lovmessighet gjennomsyrer alle deler av livet hennes. Ikke minst preger dette forholdet hun har til egen familie, kollegaene sine og til elevene hun underviser.

Inge Lohmark har et svært deterministisk menneskesyn der ingen er mer enn det biologien har gitt dem av egenskaper – eller mangel på sådanne. Noen er altså født med evner som kan utvikles videre, mens de fleste, i følge Inge Lohmark, er født uten et slikt forbedringspotensial. For henne kan den brutale rangordning vi finner i naturen enkelt overføres til det menneskelige fellesskapet. I hennes verden er det i bunn og grunn lite som skiller menneskene fra dyrene når det gjelder den sterkestes rett i kampen for å overleve.

I begynnelsen får hovedpersonens kynisme meg til å trekke på smilebåndene, i det jeg tolker betraktningene hennes som satire. Etter hvert blir det stadig vanskeligere å se det humoristiske i observasjonene. Det jeg først oppfatter som mørk humor endrer raskt karakter, og jeg leser videre med en stadig voksende følelse av uro.

Kvinne på randen

For «Sjiraffens hals» er en mørk og svært foruroligende historie om en kvinne som fullstendig mangler evnen og viljen til å vise empati ovenfor sine medmennesker. Å ikke klare å leve seg inn i andres følelser passer svært dårlig med yrket hun har som lærer. Den kjølige væremåten hennes påvirker også familielivet. Datteren har emigrert til USA og har ingen planer om å vende tilbake til hjemstedet. Kontakten mellom de to er minimal, og hva sier det om forholdet dem imellom når datteren kun i en kort e-post annonserer at hun har giftet seg?

I løpet av romanen går jeg gjennom en rekke følelser når det gjelder Inge Lohmark. I begynnelsen syntes jeg synd på henne; Den eldre lærerinnen fremstår som en svært ensom person som ikke klarer å knytte emosjonelle bånd til noen rundt seg, ikke engang til sin egen familie. Men med sitt deterministiske menneskesyn fremstår hovedpersonen som veldig ekstrem. Det blir stadig vanskeligere å føle sympati for henne. Samtidig hun vekker en nysgjerrighet i meg som leser etter å få vite mer om hva som driver henne.

For det er lett å bli oppslukt av Inge Lohmarks måte å se verden på. Romanteksten består i hovedsak av indre monologer. Gjennom disse gir hun leseren en innføring i hvordan naturens regelmessigheter, systemer og kategorisering kan overføres på mennesker. I det boka når et slags klimaks rykkes vi lesere ut av suggesjonen som forfatteren har skapt, og vi ser på det som har skjedd med forferdelse - og med en ny distanse. For er det ikke slik at det som faktisk skiller oss menneskene fra dyrene er evnen vår til å vise empati, og at vi har et felles normativt sett av regler for hva som er rett og galt? Det er i alle fall det jeg i min naivitet gjerne vil tro. Forakten og likegyldigheten som Lohmark fremviser i møte med familien, kollegaer og elever strider på sin side mot en slik forestilling.

En omvendt dannelsesroman

Schalansky har valgt å gi romanen sin undertittelen «En dannelsesroman» (tysk: Bildungsroman), en betegnelse som i dette tilfellet må tolkes ironisk. Tradisjonelt er dannelsesromanen en roman der hovedpersonen i løpet av historien gjennomgår en personlig utvikling. Gjennom prøvelser og motgang oppnår han/hun en form for erkjennelse – altså «dannelse.» Det finner mange eksempler på litterære skikkelser som faller inn under denne sjangerkategorien, som for eksempel Goethes Wilhelm Meister («Wilhelm Meisters læreår»), Dickens’ Pip («Great Expectations») og Twains Huck Finn («The Adventures of Tom Sawyer» / «The Adventures of Huckleberry Finn»).

I en dannelsesroman følger vi altså protagonisten på dennes vei til økt innsikt og modning. Ingenting av dette lar seg overføre til tilfellet Inge Lohmark. I løpet av romanen ser vi ingen tegn til endring hos henne, ingen innsikt og ingen vilje til utvikling. Bare mot slutten av boka ser vi et lite avvik fra hennes vanlige handlingsmønster i det hun plutselig blir oppmerksom på klassens mobbeoffer. Men om interessen for denne eleven ville ha fremtvunget en reell forandring hos Lohmark, får vi lesere aldri vite.

Anmelderen i den tyske avisen Frankfurter Allgemeine har kalt «Sjiraffens hals» for en «omvendt dannelsesroman,» noe som etter min mening oppsummerer Shalanskys bok på en god måte. Ved å snu kjente sjangerkarakteristika på hodet blir romanpersonens manglende evne til forandring tydeliggjort og forsterket. Forfatteren viser med mange eksempler hvordan Lohmark på grunn av sitt spesielle menneskesyn ødelegger alle personlige relasjoner. Hun svikter også som lærer når hun betrakter elevene som enten «lovende» eller «håpløse» tilfeller. Nettopp ved å projisere sitt menneskesyn over på elevene tar hun fra dem muligheten til å utvikle og endre seg. Slik sett kan man si at Inge Lohmarks mislykkede dannelsesprosjekt bærer i seg en dobbelt tragedie, både hennes egen og elevenes.

Vakker bok – god oversettelse

Schalanskys roman er et flott stykke arbeid som virkelig rørte ved noe i meg. Det er en velskrevet og finurlig anlagt roman som manet frem et ubehag det tok tid å riste av seg etter at lesingen var avsluttet.

I tillegg til bokas innholdsmessige kvaliteter synes jeg at dens særegne utseende også er verdt å fremheve. Romanen har ikke det tradisjonelle, glansede smussomslaget som vi finner på så mange andre bøker. I stedet har den innbundne for- og baksiden en grovkornet tekstur som føles som gammeldags strietapet. Selve teksten er trykket på godt, tykt papir, og boka er også illustrert med en rekke vakre trykk. Disse trykkene skaper på den ene siden et element av ro i lesningen, noe å hvile øynene på. På den annen side lar bildene oss se naturen gjennom hovedpersonens blikk. Naturen kan være både vakker og brutal på samme tid. Judith Schalansky har studert kunsthistorie, grafisk design og typografi i Berlin, og har selv illustrert, formgitt og typografert romanen. I 2012 ble «Sjiraffens hals» kåret til årets vakreste bok av Stiftung Buchkunst.

Jeg vil også trekke frem den gode norske oversettelsen av boka. Det er Elisabeth B. Halvorsen som stilsikkert har oversatt Schalanskys roman fra tysk.

Søttiåtte tyske boktips

Tyskspråklig litteratur på 1001-listen

Det flotte oppslagsverket "1001 bøker du må lese før du dør" byr på et vell av gode lesetips. De siste årene har jeg brukt boka aktivt for å bli nærmere kjent med både klassikerne og ukjente perler. En av tankene bak bloggen min er at den skal speile interessen jeg har for tysk litteratur. At noen av de mest innflytelsesrike forfatterne i verdenslitteraturen kommer fra det tyske språkområdet er jo ingen hemmelighet. Jeg fikk derfor lyst til å se nærmere på hvilke tyskspråklige forfattere som faktisk er representert på 1001-listen. 

Jeg har altså plukket ut alle verk av tyskspråklige fortfattere som står oppført på 1001-listen og satt dem inn i en egen oversikt. Og jeg må si at det er mange godbiter her! Du finner både velkjente klassikere - som "Buddenbrooks", "Intet nytt fra vestfronten" og "Blikktrommen" - og mer «obskure» titler som nok i større grad er representanter for en bestemt litterær periode. Takket være et tilbakelagt tysk-studium har jeg lest en god del av bøkene på listen. Grass’ "Blikktrommen" og Roths "Radetzkymarsch" er to store favoritter. Men mange bøker gjenstår på listen. Peter Handke, Hermann Hesse og W.G. Sebald er noen av de forfatterene jeg ennå ikke har lest noe av.

De fleste av bøkene på den tyske listen er oversatt til norsk. Ikke alle norsk oversettelser er i ordinært salg lenger men bøkene kan alternativt lånes på biblioteket eller leses via nasjonalbibliotekets digitale samling: www.bokhylla.no. Flere av de eldre romanene kan også lastes ned som gratis e-bok via Amazon i engelsk utgave. Bøkene har gjerne ulike titler avhengig av oversettelsen, og jeg har valgt å oppgi boktitlene både på norsk/engelsk/tysk (der dette er relevant). Hele 1001-listen finner du her.

Har du noen tyske favoritter fra denne listen?

Adalbert Stifter (1805-1868) :

♥ Indian Summer (1857) / Der Nachsommer

Alfred Döblin (1878-1957) :

♥ Berlin Alexanderplatz (1929)

Arno Geiger (1968-)

Vinner av Den tyske bokprisen 2005:

♥ Vi har det bra (2005) / We are doing fine / Es geht uns gut

Arthur Schnitzler (1862-1931) :
♥ Løytnant Gustl (1900) / Lieutenant Gustl / Leutnant Gustl
 

Bernhard Schlink (1944-) :
♥ Høytleseren (1995) / The Reader / Der Vorleser

 
Bertolt Brecht (1898-1956) :
♥ Threepenny Novel (1928) / Die Dreigroschenoper

 
Botho Strauss (1944-) :
♥ Den unge mann (1984) / The Young Man / Der junge Mann

Christa Wolf (1929-2011) :
♥ The Quest for Christa T. (1968) / Nachdenken über Christa T.
♥ Barndomsmønstre (1976) / Patterns of Childhood / Kindheitsmuster

Christoph Ransmayr (1954-) :
♥ Den siste verden (1988) / The last world / Die letzte Welt

Daniel Kehlmann (1975-) :
♥ Oppmålingen av verden (2005) / Measuring the world / Die Vermessung der Welt

LES MIN OMTALE HER

Daniel P. Schreber (1842-1911) :
♥ En nervepasients minner (1903) / Memoirs of My Nervous Illness / Denkwürdigkeiten eines Nervenkranken

E. T. A. Hoffmann (1776-1822) :
♥ Katten Murrs livsanskuelser (1819-21) / The Life and Opinions of the Tomcat Murr / Lebens-Ansichten des Katers Murr

Erich Maria Remarque (1898-1970) :
♥ Intet nytt fra vestfronten (1929) / All quiet on the western front / ImWesten nicht neues

Ernst Jünger (1895-1998) :
♥ I stålstormer (1920) / Storm of Steel / In Stahlgewittern
♥ Glassbiene (1957) / Gläserne Bienen

Frank Schätzing (1957-) :
♥ Svermen (2004) / The Swarm Suite / Der Schwarm

Friedrich Dürrenmatt (1921-1990) :

♥ Dommeren og hans bøddel (1950) / The judge and his hangman / Der Richter und sein Henker

LES MIN OMTALE HER

Friedrich Hölderlin (1797-1843) :
♥ Hyperion (1797-99)

Gert Hofmann (1931-1993) :
♥ De blindes fall (1985) / The Parable of the Blind / Der Blindensturz

Gottfried Keller (1819-1890) :
♥ Den grønne Heinrich (1855) / Green Henry / Der Grüne Heinrich

Günter Grass (1927-)

Nobelprisvinner i litteratur 1999:
♥ Blikktrommen (1959) / Der Blechtrommel / The Tin Drum
♥ Katt og mus (1961) / Cat and mouse / Katz und Maus
♥ Hundeår (1963) / Dog years /Hundejahre

Hans von Grimmelshausen (1621-1676) :
♥ Den eventyrlige Simplicissimus (1699) / The Adventurous Simplicissimus / Der abenteuerliche Simplicissimus

Heinrich Böll (1917-1985)

Nobelprisvinner i litteratur 1972:
♥ Biljard klokken halv ti (1959) / Billiards at Half-Past Nine / Billard um halb zehn
♥ Gruppebilde med dame (1971) / Group Portrait with Lady / Gruppenbild mit Dame
♥ Katharina Blums tapte ære (1974) / The Lost Honor of Katharina Blum / Die verlorene Ehre der Katharina Blum
♥ The Safety Net (1979) / Fürsorgliche Belagerung

Heinrich Mann (1871-1950) :
♥ Den blå engel (1904) / The blue angel / Professor Unrat

Heinrich von Kleist (1777-1811) :
♥ Michael Kohlhaas (1810)

Hermann Broch (1886-1950) :
♥ Vergils død (1945) / Death of Virgil / Der Tod des Vergil
♥ De skyldløse (1950) / The Guiltless / Die Schuldlosen

Hermann Hesse (1877-1962) :

Nobelprisvinner i litteratur 1946
♥ Rosshalde (1914)
♥ Siddharta (1922)
♥ Steppeulven (1927) / Steppenwolf / Der Steppenwolf
♥ Glassperlespillet (1943) / The Glass Bead Game / Das Glasperlenspiel

Ingeborg Bachmann (1926-1973) :
♥ Malina (1971)

Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) :
♥ Unge Werthers lidelser (1774) / The Sorrows of Young Werther / Die Leiden des jungen Werther
♥ Wilhelm Meisters læreår (1795/96) / Wilhelm Meister's Apprenticeship / Wilhelm Meisters Lehrjahre
♥ Valgslektskapene (1809) / Elective Affinities / Die Wahlverwandtschaften

Joseph Roth (1894-1939) :
♥ Radetzskymarsjen (1932) / Radetzkymarch / Radetzkymarsch

LES MIN OMTALE HER

Joseph von Eichendorff (1788-1857) :
♥ En døgenikt (1826) / Life of a Good-for-Nothing / Aus dem Leben eines Taugenichts

Jurek Becker (1937-1997) :
♥ Jakob løgneren (1969) / Jacob the liar / Jakob der Lügner

Karl Kraus (1874-1936) :
♥ The Last Days of Humanity (1915-22) / Die letzten Tage der Menschheit

Novalis (1772-1801) :
♥ Heinrich von Ofterdingen (1802)

Max Frisch (1911-1991) :
♥ Jeg er ikke Stiller (1954) / I’m not Stiller / Stiller
♥ Homo Faber (1957)

Patrick Süskind (1949-) :
♥ Parfymen (1985) / Perfume / Das Parfum
♥ Duen (1987) / Die Taube

Peter Handke (1942-) :
♥ Den kjevhendte kvinnen (1976) / Left Handed Woman / Die linkshändige Frau
♥ En forfatters ettermiddag (1987) / Afternoon of a Writer / Nachmittag eines Schriftstellers
♥ Målmannens angst ved straffesparkmerket (1970) / Goalie’s Anxiety at the Penalty Kick / Die Angst des Tormanns beim Elfmeter

Rainer Maria Rilke (1875-1926) :
♥ Malte Laurids Brigges opptegnelser (1910) / The Notebooks of Malte Laurids Brigge / Die Aufzeichnungen des Malte Laurids Brigge

Robert Musil (1880-1946) :
♥ Unge Törless (1906) / The Confusions of Young Törles / Die Verwirrungen des Zöglings Törleß
♥ Mannen uten egenskaper (1930-32) / The Man Without Qualities / Der Mann ohne Eigenschaften

Siegfried Lenz (1926-2014) :
♥ Tysktime (1968) / The German Lesson / Deutschstunde

Stefan Zweig (1881-1942) :
♥ Amok (1922) / Amok and other Stories / Der Amokläufer
♥ Sjakknovelle (1941/43) / Chess / Schachnovelle

Theodor Fontane (1819-1898) :
♥ Effi Briest (1894-95)
♥ Der Stechlin (1895-97)

Thomas Bernhard (1931-1989) :
♥ Correction (1975) / Korrektur
♥ Ja (1978) / Yes / Ja
♥ Wittgensteins nevø (1982) / Wittgenstein's Nephew / Wittgensteins neffe

LES MIN OMTALE HER
♥ Betong (1982) / Concrete / Beton
♥ Gamle mestere (1985) / Old Masters / Alte Meister
♥ Utslettelse (1986) / Extinction / Auslöschung.
♥ Gamle mestere (1985) / Old Masters / Alte Meister

Thomas Mann (1875-1955) :

Nobelprisvinner i litteratur 1929:
♥ Buddenbrooks (1901)
♥ Trolldomsfjellet (1924) / The Magic Mountain / Der Zauberberg
♥ Josef og brødrene hans (1933-43) / Joseph and His Brothers / Joseph und seine Brüder
♥ Doktor Faustus (1947) / Doctor Faustus

Uwe Timm (1940-) :
♥ The Invention of Curried Sausage (1993) / Die Entdeckung der Currywurst

W. G. Sebald (1944-2001) :
♥ Vertigo (1990) / Schwindel, Gefühle
♥ De utvandrede (1992) / The Emigrants / Die Ausgewanderten
♥ Saturns ringer (1995) / The Rings of Saturn / Die Ringe des Saturn
♥ Austerlitz (2001)