Torsdag 21. mai besøkte den tyske forfatteren Eugen Ruge (f. 1954) Litteraturhuset i Oslo, noe jeg absolutt måtte få med meg! I 2011 vant Ruge Den tyske bokprisen for debutromanen «Når lyset svinner» («Im Schatten des abnehmendes Licht»). Boka kom ut på norsk i fjor og forteller historien til en øst-tysk familie gjennom fire generasjoner. Vi får et godt innblikk i familiens gradvise forfall og oppløsning, en utvikling som går parallellt med DDRs vekst og fall. Dette var en roman som gjorde stort inntrykk på meg, både på grunn av den historiske konteksten handlingen utspiller seg i, personskildringene og ikke minst humoren.
Det var det norske Goethe-instituttet som hadde innvitert til forfattermøtet, og de drøye 90 minuttene arrangementet varte var både interessante og lærerike. Først leste Ruge fra romanen sin, og deretter snakket han og Benedikt Jager, førsteamanuensis i tysk og skandinavisk litteratur ved UiS, om boka. Etter det ble det åpnet for spørsmål fra salen. Alt som ble sagt på tysk ble sømløst oversatt til norsk. Selv var jeg veldig fornøyd med å ha forstått det meste av tysken, men den norske tolkningen skapte en fin og inkluderende ramme om arrangementet, synes jeg.
Det kom opp flere interessante poeng om roman som jeg flittig noterte ned. Disse poengene har jeg forsøkt å gjengi så godt jeg har kunnet under. Den tidligere omtalen min av «Når lyset svinner» finner du forøvrig her.
DDR som historiegenerator.
Handlingen i Ruges prisbelønte roman utspiller seg i det tidligere Øst-Tyskland før murens fall. Ruge ble spurt om hva han tror er grunnen til at så mange bøker de siste årene har hatt DDR som tema.Ruge svarte at han selv er forundret over dette. En av grunnene til at han forlot DDR var at det ikke var noen fremtid der, det var ingenting å skrive om. Men med mer distanse har han likevel sett at dette landet hadde mange historier, personer og skjebner som det var verdt å utforske nærmere. Han var nok ikke alene om å ha oppdaget dette.
«Det behagelige er ikke alltid interessant [å skrive om]» sa Ruge da han snakket om det å ha DDR-tiden som historisk ramme for romanen sin. Kompliserte omstendigheter skaper kompliserte historier. DDR var komplisert, og det er nettopp dette han forsøker å få frem i boka si.
Hukommelses rolle
Ruges roman har mange selvbiografiske trekk, og han ble spurt om hvilken betydning egne erfaringer og minner har hatt for teksten.En av de viktigste motivasjonene hans for å skrive denne boka, svarte Ruge, var at han ønsket å finne en måte å bevare minnene om familien og oppveksten på. Roman-formen passet ham best; slik kunne han skildre denne perioden av livet sitt uten å måtte forklare så mye. En dokumentarfilm ville ikke gjort den samme nytten, mente Ruge. For ham var litteraturen den beste måten å huske denne delen av livet sitt.
Ulike perspektiver
I romanen er det syv ulike personer som kommer til orde og som forteller sin versjon av historien. Ruge fortalte at han valgte flere fortellerperspektiv fordi han som forfatter ønsket å holde seg utenfor fortellingen. De enkelte karakterenes forhold til fortiden (og fremtiden) kunne derfor løsrives fra forfatterens eget syn.Ruge kunne også fortelle at han i utgangspunktet hadde forsøkt å skrive romanen ut fra ett perspektiv, sitt eget. Han oppdaget derimot raskt at holdningene hans til ting, som f.eks ideologi (kommunismen), staten DDR etc. hele tiden endret seg under skrivingen. Løsningen ble å integrere / kanalisere de ulike ståstedene inn i de ulike romankarakterene. Ruge mente at valget av flere fortellerperspektiv egentlig var en slags nødløsning, men det ble en løsning som fungerte.
Under samtalen ble det nevnt at familiens 90 år gamle overhode, den DDR-tro Wilhelm, kunne oppfattes som en svært negativ figur. Til det svarte forfatteren at han hadde forsøkt å gjøre alle bokas karakterer så troverdige som mulig. Han ville ikke fremstille noen spesielt positivt eller negativt, men snarere forklare hvorfor de enkelte romanfigurene handler som de gjør, som f.eks at Wilhelm fortsatt synger partihymnen med stort alvor. Ruge selv ville ikke ta stilling til hvordan den enkelte romankarakteren fremsto, men lot det være opp til den enkelte leser å bedømme dette.
Det ble også snakket om at det er mye humor i boka. Ruge mente selv at dette var humor som hele tiden balanserte på grensen til det tragiske. For personene det gjelder kunne situasjonen oppleves som veldig alvorlig, men for leserne blir det veldig morsomt.
Farvel til utopien
Akkurat som en av hovedpersonene i romanen, flyktet Ruge selv til Vesten i 1988. I ettertid ønsket han å vise at livet i DDR ikke var så grått og trøstesløst som det nok kunne fortone seg fra den andre siden. Bak muren fantes det tross alt sanselighet, smak, lukt og farger. Det er disse sidene av livet i Øst-Tyskland han ønsket å få frem gjennom boka.I bunn og grunn er «Når lyset svinner» en avskjed med utopien DDR, sa Ruge. Mange forfatteren som vokste opp i DDR og som nå skriver om DDR klarer ikke alltid å formidle de mange sidene/historiene som landet bærer på. De klarer ikke alltid å se ut over dette lille landet men forblir innenfor landets grenser, i alle fall mentalt. For Ruge var det viktig å kunne skildre DDR slik det også kunne være.
Avslutningsvis snakket Ruge om sin andre roman «Cabo de Gata» (som ikke er oversatt til norsk) som handler om en forfatter som forlater alt i forsøket på å skrive sin store roman. Også denne boka har en del selvbiografiske trekk, avslørte Ruge. Det var også fint å høre at han jobber med et nytt romanprosjekt som han håpet ville komme på norsk etterhvert.
I sum innfridde møtet med Eugen Ruge alle mine forventninger. Ruge fremstod som reflektert og sympatisk, med en velutviklet sans for humor. Jeg har en tendens til å bli veldig «star struck» i slike situasjoner, men jeg klarte på stotrende tysk å få en personlig dedikasjon av forfatteren. Det var dessuten veldig hyggelig å få hilse på Elin fra bloggen Tyskbokhylle.
Alle bilder / all photos ©bokofilia
