onsdag 27. mai 2015

«Det behagelige er ikke alltid interessant»: Eugen Ruge på Litteraturhuset i Oslo


Torsdag 21. mai besøkte den tyske forfatteren Eugen Ruge (f. 1954) Litteraturhuset i Oslo, noe jeg absolutt måtte få med meg! I 2011 vant Ruge Den tyske bokprisen for debutromanen «Når lyset svinner» («Im Schatten des abnehmendes Licht»). Boka kom ut på norsk i fjor og forteller historien til en øst-tysk familie gjennom fire generasjoner. Vi får et godt innblikk i familiens gradvise forfall og oppløsning, en utvikling som går parallellt med DDRs vekst og fall. Dette var en roman som gjorde stort inntrykk på meg, både på grunn av den historiske konteksten handlingen utspiller seg i, personskildringene og ikke minst humoren.

Det var det norske Goethe-instituttet som hadde innvitert til forfattermøtet, og de drøye 90 minuttene arrangementet varte var både interessante og lærerike. Først leste Ruge fra romanen sin, og deretter snakket han og Benedikt Jager, førsteamanuensis i tysk og skandinavisk litteratur ved UiS, om boka. Etter det ble det åpnet for spørsmål fra salen. Alt som ble sagt på tysk ble sømløst oversatt til norsk. Selv var jeg veldig fornøyd med å ha forstått det meste av tysken, men den norske tolkningen skapte en fin og inkluderende ramme om arrangementet, synes jeg.

Det kom opp flere interessante poeng om roman som jeg flittig noterte ned. Disse poengene har jeg forsøkt å gjengi så godt jeg har kunnet under. Den tidligere omtalen min av «Når lyset svinner» finner du forøvrig her.


DDR som historiegenerator. 

Handlingen i Ruges prisbelønte roman utspiller seg i det tidligere Øst-Tyskland før murens fall. Ruge ble spurt om hva han tror er grunnen til at så mange bøker de siste årene har hatt DDR som tema.

Ruge svarte at han selv er forundret over dette. En av grunnene til at han forlot DDR var at det ikke var noen fremtid der, det var ingenting å skrive om. Men med mer distanse har han likevel sett at dette landet hadde mange historier, personer og skjebner som det var verdt å utforske nærmere. Han var nok ikke alene om å ha oppdaget dette.

«Det behagelige er ikke alltid interessant [å skrive om]» sa Ruge da han snakket om det å ha DDR-tiden som historisk ramme for romanen sin. Kompliserte omstendigheter skaper kompliserte historier. DDR var komplisert, og det er nettopp dette han forsøker å få frem i boka si.

Hukommelses rolle

Ruges roman har mange selvbiografiske trekk, og han ble spurt om hvilken betydning egne erfaringer og minner har hatt for teksten.

En av de viktigste motivasjonene hans for å skrive denne boka, svarte Ruge, var at han ønsket å finne en måte å bevare minnene om familien og oppveksten på. Roman-formen passet ham best; slik kunne han skildre denne perioden av livet sitt uten å måtte forklare så mye. En dokumentarfilm ville ikke gjort den samme nytten, mente Ruge. For ham var litteraturen den beste måten å huske denne delen av livet sitt.

Ulike perspektiver

I romanen er det syv ulike personer som kommer til orde og som forteller sin versjon av historien. Ruge fortalte at han valgte flere fortellerperspektiv fordi han som forfatter ønsket å holde seg utenfor fortellingen. De enkelte karakterenes forhold til fortiden (og fremtiden) kunne derfor løsrives fra forfatterens eget syn.

Ruge kunne også fortelle at han i utgangspunktet hadde forsøkt å skrive romanen ut fra ett perspektiv, sitt eget. Han oppdaget derimot raskt at holdningene hans til ting, som f.eks ideologi (kommunismen), staten DDR etc. hele tiden endret seg under skrivingen. Løsningen ble å integrere / kanalisere de ulike ståstedene inn i de ulike romankarakterene. Ruge mente at valget av flere fortellerperspektiv egentlig var en slags nødløsning, men det ble en løsning som fungerte.

Under samtalen ble det nevnt at familiens 90 år gamle overhode, den DDR-tro Wilhelm, kunne oppfattes som en svært negativ figur. Til det svarte forfatteren at han hadde forsøkt å gjøre alle bokas karakterer så troverdige som mulig. Han ville ikke fremstille noen spesielt positivt eller negativt, men snarere forklare hvorfor de enkelte romanfigurene handler som de gjør, som f.eks at Wilhelm fortsatt synger partihymnen med stort alvor. Ruge selv ville ikke ta stilling til hvordan den enkelte romankarakteren fremsto, men lot det være opp til den enkelte leser å bedømme dette.

Det ble også snakket om at det er mye humor i boka. Ruge mente selv at dette var humor som hele tiden balanserte på grensen til det tragiske. For personene det gjelder kunne situasjonen oppleves som veldig alvorlig, men for leserne blir det veldig morsomt.

Farvel til utopien

Akkurat som en av hovedpersonene i romanen, flyktet Ruge selv til Vesten i 1988. I ettertid ønsket han å vise at livet i DDR ikke var så grått og trøstesløst som det nok kunne fortone seg fra den andre siden. Bak muren fantes det tross alt sanselighet, smak, lukt og farger. Det er disse sidene av livet i Øst-Tyskland han ønsket å få frem gjennom boka.

I bunn og grunn er «Når lyset svinner» en avskjed med utopien DDR, sa Ruge. Mange forfatteren som vokste opp i DDR og som nå skriver om DDR klarer ikke alltid å formidle de mange sidene/historiene som landet bærer på. De klarer ikke alltid å se ut over dette lille landet men forblir innenfor landets grenser, i alle fall mentalt. For Ruge var det viktig å kunne skildre DDR slik det også kunne være.


Avslutningsvis snakket Ruge om sin andre roman «Cabo de Gata» (som ikke er oversatt til norsk) som handler om en forfatter som forlater alt i forsøket på å skrive sin store roman. Også denne boka har en del selvbiografiske trekk, avslørte Ruge. Det var også fint å høre at han jobber med et nytt romanprosjekt som han håpet ville komme på norsk etterhvert.

I sum innfridde møtet med Eugen Ruge alle mine forventninger. Ruge fremstod som reflektert og sympatisk, med en velutviklet sans for humor. Jeg har en tendens til å bli veldig «star struck» i slike situasjoner, men jeg klarte på stotrende tysk å få en personlig dedikasjon av forfatteren. Det var dessuten veldig hyggelig å få hilse på Elin fra bloggen Tyskbokhylle.


Alle bilder / all photos ©bokofilia

tirsdag 19. mai 2015

En historikers erindringer

 
Ich nicht av Joachim Fest

For dem som er litt mer enn gjennomsnittlig interessert i bøker om andre verdenskrig vil nok navnet Joachim Fest lyde kjent. Joachim Fest (1927-2006) var tysk journalist, historiker og forfatter, og etter krigens slutt var han tidig ute med å skrive om det som hadde skjedd i Tyskland under nazitiden. Biografien hans om Adolf Hitler («Hitler. En biografi», 1973) er blitt stående som et standardverk innenfor historiefaget. I tillegg er bøker som «Det tredje rikets ansikt» (1963) og «De umulige spørsmålene: notater fra samtaler med Albert Speer» (2005) blitt oversatt til norsk. I 2002 ga han ut dokumentarboken «I Hitlers bunker», en dramatisk skildring av det tredje rikets siste dager. Handlingen i filmen «Der Untergang» (fra 2004) baserer seg i stor grad på de historiske hendelsene slik Fest fremstiller dem i denne dokumentaren.

I erindringsboka «Ich nicht» (2006) legger forfatteren sine historiske analyser til side og gir oss en mer privat skildring av egen barndom og undomstid. Fest kom til verden i mellomkrigstidens Berlin og vokste opp som den nest eldste av 5 søsken i et borgerlig, katolsk hjem. Da nazistene overtok makten i ’33 fikk faren Johannes, som var lærer, arbeidsforbud fordi han nektet å melde seg inn i NSDAP. Arbeidsforbudet ble opprettholdt helt frem til krigens slutt, og mangelen på inntekt gjorde livet til familien svært vanskelig. Likevel avslo faren flere ganger nye tilbud om partimedlemskap; Å støtte nazistene var helt utenkelig. Innenfor hjemmets fire vegger var foreldrene åpne om sin motstand mot Hitlers regime, men utad ville åpen opposisjon være livsfarlig. Familien Fest gjorde sitt beste for å holde seg utenfor myndighetenes radar, men til slutt innhentet krigen også dem. I 1944 ble faren og alle de tre brødrene innkalt til millitærtjeneste. Da Tyskland kapitulerte hadde familien både mistet både en sønn og hjemmet i Berlin. Forfatteren selv og faren hans tilbrakte flere år i krigsfangenskap.

Joachim Fest (1927-2006) Bildelink 

Handlingen i Fests bok strekker seg fra 1920-årene og fram til 1950-tallet, med størst fokus på perioden 1933-1945. Gjennom om lang rekke tablåer og minnesbilder får vi glimt fra forfatterens skoleår, livet som soldat  og årene som krigsfange. I sentrum av historien står familien og deres tause, men bestemte motstand mot Hitler. Bokas tittel «Ich nicht» (norsk oversettelse: «Ikke jeg») viser til det latinske begrepet Etiam si omnes, ego non, hentet fra Matteus-evangeliet. Fritt oversatt betyr setningen noe slikt som «Selv om alle andre, ikke jeg» (engelsk: «Even if all [others]... I will never»). Dette mottoet ble en slags læresetning for familien: Selv under et urettsregime skulle man følge sin egen moralske overbevisning og gjøre det rette, uavhengig av andres valg.

Fests erindringer er verdt å få med seg av flere grunner. Først og fremst er dette en viktig tidsvitneskildring. Forfatteren tilhørte den generasjonen tyskere som vokste opp i skyggen av Hitlers regime. Han var bare 6 år da nazistene tok makten i 1933 og 18 år da freden kom. Det var hans generasjonen som for alvor var med på å bygge opp det nye Tyskland, og det var denne generasjonen som i voksen alder ble vitne til et delt Europa. Fest skriver dessuten stilsikkert og godt, og formidler stemningen og tidsånden på en overbevisende måte. Skildringen av familiens indre motstandskamp bikker aldri over i det banale eller heroiske, men er snarere en nøktern beskrivelse av hvordan en vanlig familie forsøkte å gjøre en forskjell i en veldig vanskelig tid.

Jeg er glad for å ha lest denne boka, men jeg lot meg ikke ubetinget begeistre av den. Min største innvending er at Fest skriver med litt for stor distanse til stoffet. Det at han skriver personlig men på en litt upersonlig måte, er muligens et bevisst fortellergrep. Som leser savnet jeg likevel å få et større innblikk i forfatterens egne tanker og følelser, å bli innvitert inn. Uansett er dette en bok som kan sies å ha kommet ut "til rett tid". Fest døde av sykdom kun få måneder før «Ich nicht» ble utgitt.

Fests erindringer i bokform finnes dessverre ikke i norsk oversettelse, men den er oversatt til engelsk med tittelen «Not I» / «Not me». Jeg har sett begge versjonen av tittelen i salg via f.eks Amazon.

torsdag 7. mai 2015

Et solid samleinnlegg - Lest i mars og april (2015)

Mars måned forsvant i overtid og utmattende arbeidsdager. Begynnelsen av april stod i påskens tegn, og med det koblet jeg meg av fra både jobb og internett. Tiden har nesten ikke strukket til når det gjelder å blogge om bøkene jeg har lest i disse månedene. For lest har jeg, og nå kan jeg angre på at jeg skoftet mars-innlegget. Her kommer nemlig et solid oppsummeringsinnlegg for begge månedene.

I mars og april har jeg lest 9 bøker:
  • 5 sakprosabøker og 4 romaner.
  • 6 papirbøker og 3 e-bøker (kindle)
  • 6 menn og 3 kvinner
  • Forfattere fra 4 land: Storbritannia, Tyskland, USA og Norge.
  • 4 bøkene på norsk, 3 bøker på engelsk og 2 bøker på tysk.

Temaer:DDR, første verdenskrig og andre verdenskrig, vikingetiden, engelsk litteraturhistorie og geografi.

1) The One From the Other av Philip Kerr

(Britisk krimroman - utgitt 2006)
Dette er bok nummer fire i krimserien med den tyske privatdetektiven Bernie Günther i hovedrollen. Günther er en romankarakter jeg får stadig større sans for. Samtidig er jeg spent på om Kerr klarer å holde den høye standarden fra de første bøkene videre utover i serien. I fjerde bok blir vår helt oppsøkt av en vakker kvinne som ønsker å få bekreftet om ektemannen, en etterlyst naziforbryter, fortsatt er i live. Hun ønsker å gifte seg med en annen og ber Günther om hjelp til å finne ut om ektemannen lever eller er død. I denne boka synes jeg Kerr bruker mye tid på å stable selve historien på beina. Når rammeverket først er på plass er dette både en spennende og fartsfylt krimbok. Se min omtale her.


2) Kruso av Lutz Seiler

(Tysk roman – utgitt 2014)
Endelig har jeg lest vinneren av Den tyske bokprisen 2014! Handlingen i romanen utspiller seg på øya Hiddensee sommeren 1989, den siste sommeren før murens fall. Øya er DDRs siste utpost mot Danmark, og mange mennesker kommer hit hver sommer. Noen er turister, noen har fluktplaner og noen ønsker å rømme fra selve Livet. Her fortelles historien om det spesielle vennskapet mellom de to hovedpersonene Edgar Bendler og Alexander «Kruso» Krusowitsch. Romanen er også et sterkt minnesmerke over de mange navnløse som mistet livet i forsøket på flykte over havet. Romanen har fått vanvittig gode omtaler i tyske aviser, men selv er jeg mer ambivalent. Jeg har gjort mange notater underveis i lesningen og har planer om en mer utfyllende omtale.


 3) Fatherland av Robert Harris  

(Amerikansk spenningsroman – utgitt 1992)
Jeg hadde store forventninger til denne kontrafaktiske spenningsromanen, og historien begynte også bra. Med handling satt til 1964 og et Tyskland som aldri tapte krigen, burde denne boka være midt i blinken for meg. Plottet er interessant: En rekke tidligere nazi-topper blir funnet drept, og den antiautoritære KRIPO-etterforskeren Xavier March (parallellene til Bernie Günther er mange) blir satt til å lede mordetterforskningen. Etterhvert finner han ut at de drepte har en ting til felles: De deltok alle på Wahnsee-konferansen drøye tyve år tidligere. Når dette er avklart mistet boka det den måtte ha av spenning for min del. For meg ble opprullingen av saken og motivet for mordene kjedelig. Konklusjon: Boka er et interessant tankeeksperiment og skreddersydd for Hollywood. Bare så synd jeg ikke liker Hollywood så godt...


4) Siste nytt fra Vestfronten av Synnøve Veinan Hellerud 

(Norsk sakprosa - utgitt 2014)
Dette er min andre bok i år med første verdenskrig som tema. Boka gir leserne en god innføring i Vestfrontens betydning for krigen. Forfatteren har reist langs hele den sytti-åtti mil lange fronten, fra Belgias nordsjøkyst via Nord-Frankrike, Tyskland og nesten helt til den sveitsiske grensen. Hun har oppsøkt steder som Ypres, Somme, Verdun og mange fler, og setter disse stedene inn i en historisk kontekst. Dette er også en personlig fortelling om forfatterens egne reiser i dette området av Europa, et område som fortsatt er preget av den store krigen. Hellerud har oppsøkt krigskirkegårder, minnesmerker, museer og skyttergraver langs hele frontlinjen og forteller om det som møter henne der. Se min omtale av boka her.


5) Shakespear. The World as Stage av Bill Bryson

(Britisk sakprosa – utgitt 2007)
Bill Bryson har skrevet bøker om alt mellom himmel og jord. Jeg liker ham desidert best når han skriver om andre enn seg selv. Det er også tilfellet når det gjelder biografien hans om William Shakespear. Dette er en ganske kort og konsis bok som likevel favner mye. Her får leserne en god innføring i hva man vet om Shakespear, og kanskje enda viktigere; alt man ikke vet om dramatikeren. Selv om Shakespears verker er udødelige er mye av livet hans ukjent for oss. Shakespear selv kan virke utilnærmelig men Bryson klarer å levendegjøre både ham og tiden han levde i for oss lesere. Anbefales!


6) Sjiraffens hals av Judith Schalansky  

(Tysk roman – utgitt 2011)
For den eldre lærerinnen Inge Lohmark er Darwins teorier om evolusjon og naturlig utvelgelse urokkelige prinsipper som styrer hennes måte å se verden på. Dette deterministisk verdenssynet har hun overført til alle deler av livet; til familien, til kollegaene og elevene hun underviser. Dette er en mørk og til tider uhyggelig roman om en ensom kvinne som mangler evnen til å føle empati. Jeg ble veldig begeistret for denne boka, og du kan lese omtalen min her.




7) Atlas over fjerne øyer av Judith Schalansky

(Tysk sakprosa – utgitt 2009)
Atlas over fjerne øyer er en sakprosabok av de sjeldne. I det ytre er det et slags atlas med femti øyer som forfatteren aldri har besøkt og aldri kommer til å besøke. Hver øy er presentert med et kart, nydelig illustrert av forfatteren selv, og nærmere informasjon om stedet. I tillegg har Schalansky skrevet en liten historie for hver av øyene. Det er de vakre kart-tegningene og de tilhørende historiene som gjør denne boka spesiell. Som leser smittes jeg av forfatterens fascinasjonen for avsidesliggende steder. Denne og Bea Uusmas Ekspedisjonen (se omtale) er blant de sakprosabøkene jeg har lest som blander fakta og poesi på en veldig god måte.


8) Eirik Blodøks av Torgrim Titlestad

(Norsk sakprosa - utgitt 2011)
Denne biografien om sagakongen Eirik Blodøks (ca 897-954) inngår i serien "Sagakongene," en serie på i alt 10 bøker om den norske kongerekken i vikingetida. Eirik Blodøks var sønn av Harald Hårfagre, han som fikk æren for å ha samlet Norge til ett rike. Da Hårfagre døde fikk Eirik den vanskelige oppgaven å holde landet samlet. Han drepte flere av halvbrødrene sine for å hindre splittelse og for å sikre makten. Dette gjorde ham lite populær. Eirik Blodøks var konge i Norge i bare noen få år før han ble fordrevet av halvbroren Håkon den Gode. På sine eldre dager ble Eirik konge av i York og Northumberland, alltid med den myteomspunne dronning Gunnhild ved sin side. Titlestads biografi gir en god gjennomgang av sagatidens litteratur, og gir nye vinklinger på historien.


9) Ich nicht av Joachim Fest  

(Tysk sakprosa – utgitt 2006)
Joachim Fest regnes som en av Tysklands fremste autorieteter når det gjelder litteratur om andre verdenskrig. Her hjemme er han nok kanskje mest kjent for dokumentarboka I Hitlers bunker (2002) som filmen Der Untergang baserer seg på. Ich nicht (norsk: «Ikke jeg») er en memoarbok/erindringsbok der forfatteren ser tilbake på egen barndom og oppvekst i nazi-Tyskland. Boka er like mye et portrett av Fest foreldre og søsknen som av forfatteren selv, og tittelen henspiller på familiens sterke motstand mot Hitlers regime. Dessverre innfridde ikke boka helt forventningene mine. Se omtale her.