For tiden lar jeg meg fascinere av stemmene fra «det hvite Afrika». Mens jeg i fjor leste bøker med handling fra India er det i år litteratur fra Sør-Afrika som gjelder. Landets voldelige og kontrastfylte historie er vanskelig å gripe, og nok en gang søker jeg til bøkenes verden i et forsøk på å forstå. Det som trekker meg mot denne delen av verden er arven fra koloni-tiden og skillelinjene som fortsatt eksisterer i landet, dobbeltheten, brutaliteten og skammen. Alltid skammen. Den som J.M Coetzee så mesterlig beskriver i sin selvbiografiske roman Barndom. Dagens sør-afrikanske forfattere forteller historier om levde liv, langt fra Karen Blixens kenyanske farm og mine egne sør-afrikanske ferieminner. Det er til tider både opprivende og svært provoserende lesning.
For en stund tilbake ble jeg ble tipset om forfatteren Damon Galgut av Clementine, norske bokbloggeres ukronede Bookerpris-dronning. Sør-afrikanske
Galgut (f. 1963) er blitt shortlistet til Bookerprisen to ganger, først for romanen The good doctor (2003) som var
hans internasjonale gjennombrudd og senere for boka In a strange room (2010). I likhet med sine nobelprisvinnende
landsmenn Gordimer og Coetzee gir han leserne et autentisk innblikk i hva
det vil si å være sør-afrikaner - på godt og på vondt.
The good doctor er historien om et usannsynlig vennskap mellom to svært ulike menn. Frank Eloff og Lawrence Walker arbeider begge som leger på et avsidesliggende sykehus i den sørafrikanske provinsen. Det hviler et spøkelsesaktig skjær over dette sykehuset i ingenmannsland. Det mangler både pasienter, ansatte og ressurser. Den nyankomne Lawrence har et sterkt ønske om forandring, og planene hans om å etablere klinikker i de omkringliggende landsbyene blir møtt med entusiasme. Frank er den eneste som er skeptisk til den nye kollegaens ideer, noe som setter forholdet mellom de to mennene på prøve. |
| Forfatter Damon Galgut |
Galguts roman er på bare drøye 200 sider men rommer et helt lands tro og tvil på fremtiden. De to hovedpersonene, Frank og Lawrence, speiler dette. Lawrence er den litt naive idealisten som frivillig søker seg til sykehuset som ligger i et av Sør-Afrikas homelands, reservater som apharteid-regimet opprettet for sine svarte innbyggere. Han har en sterkt tro på at forandring er mulig og at skillelinjene i samfunnet nå har opphørt: "You mean politics (...) But that's all past now. It doesn't matter any more." Frank er realisten, eldre og mer kynisk i forhold til omgivelsene enn kollegaen: "The past has only just happen. It's not past yet." I løpet av romanen får Frank rett i at menneskene endrer seg saktere enn politikken. Likevel er det mye han ikke forstår. Blant annet har han vanskelig for å ta inn over seg situasjonen til den svarte befolkningen. I løpet av historien innleder han et forhold til en svart kvinne, men må gi det opp på grunn av kulturforskjellene: "I was only here to learn again how much I didn't know and would never understand."
Jeg satt igjen med en litt ambivalent følelse etter å ha lest Galguts roman. På den ene siden synes jeg Galgut lykkes med å vise utfordringene det nye Sør-Afrika står ovenfor. Det hele er svært troverdig. Selv om apartheid-regimet er avskaffet er skillelinjene i samfunnet fortsatt tydelige, både de geografiske, økonomiske og ikke minst når det kommer til rase. Innlærte handlingsmønstre er vanskelige å endre, noe Frank er et godt eksempel på. Jeg synes dessuten at forfatteren beskriver de til dels skjøre relasjonene mellom menneskene i boka svært godt. Det er vond lesning og gjør The good doctor til en roman som sitter lenge i kroppen.
På den andre siden, og det er her det ambivalente kommer inn, følte jeg at kulturforskjellene kom litt i veien for leseopplevelsen. Det er nok bare meg, men jeg syntes det var vanskelig å identifisere meg med noen som er så farget av sitt lands kultur og historie som det hovedpersonene i denne boka er. Denne kulturen og historien ligger som et premiss for Galguts fortelling, og jeg savnet å få med meg alle nyansene. Men for all del, dette er en bok som er verdt å få med seg! Jeg håper bare at følelsen av motløshet og maktesløshet som jeg satt igjen da boka var ferdig ikke gjenspeiler hva Sør Afrika har i vente.
Jeg satt igjen med en litt ambivalent følelse etter å ha lest Galguts roman. På den ene siden synes jeg Galgut lykkes med å vise utfordringene det nye Sør-Afrika står ovenfor. Det hele er svært troverdig. Selv om apartheid-regimet er avskaffet er skillelinjene i samfunnet fortsatt tydelige, både de geografiske, økonomiske og ikke minst når det kommer til rase. Innlærte handlingsmønstre er vanskelige å endre, noe Frank er et godt eksempel på. Jeg synes dessuten at forfatteren beskriver de til dels skjøre relasjonene mellom menneskene i boka svært godt. Det er vond lesning og gjør The good doctor til en roman som sitter lenge i kroppen.
På den andre siden, og det er her det ambivalente kommer inn, følte jeg at kulturforskjellene kom litt i veien for leseopplevelsen. Det er nok bare meg, men jeg syntes det var vanskelig å identifisere meg med noen som er så farget av sitt lands kultur og historie som det hovedpersonene i denne boka er. Denne kulturen og historien ligger som et premiss for Galguts fortelling, og jeg savnet å få med meg alle nyansene. Men for all del, dette er en bok som er verdt å få med seg! Jeg håper bare at følelsen av motløshet og maktesløshet som jeg satt igjen da boka var ferdig ikke gjenspeiler hva Sør Afrika har i vente.
