En smakebit på søndag # 42 Shantaram av Gregory David Roberts

En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre blogglesere.

Nå er jeg endelig tilbake med en smakebit på søndag etter noen ukers fravær! Jeg er veldig i høst-modus om dagen. Mørket og regnet skaper ikke så mye energi og kreativitet, for å si det slik. Dessuten er mye å gjøre på jobben om dagen. Når arbeidsdagen vel er omme er det ikke alltid overskudd til bloggen. Men leser, det gjør jeg! 

Jeg er inne i en "India-stim" for øyeblikket. I forrige uke leste jeg ferdig den Bookerpris-nominerte romanen Narcopolis. Den gjorde inntrykk på meg, både språket og karakterskildringene. Jeg sliter derimot med å skrive en omtalen av boka som jeg er fornøyd med. Det er nemlig så mye som bør bli sagt om den! Omtale av boka kommer med tid og stunder.

Akkurat nå leser jeg Shantaram av Gregory David Roberts. For 30 år siden rømte forfatteren fra en 20 år lang fengsels-straff i Australia og klarte å rømme til India. Romanen er inspirert av virkelige hendelser fra Roberts liv i indisk exil. Jeg liker boka veldig godt så lang. Den er vittig skrevet og gir levende beskrivelser av Bombay, India, menneskene og kulturen. Dagens smakebit er hentet fra side 347 i boka:

"Sometimes we love with nothing more than hope. Sometimes we cry with everything except tears. In the end that's all there is: love and its duty, sorrow and its truth. In the end that's all we have - to hold tight until the dawn."

Med valget av Shantaram ble det tydelig hvordan min lille Kindle faktisk har endret noe av lesemønsteret mitt. Denne romanen kom ut i 2003, og vanligvis ville jeg ha lånt den på biblioteket. Men boka er på over 900 sider! Etter at jeg fikk Kindelen foretrekker jeg stadig oftere å kjøpe tykke bøker som engelsk e-bok. Det formatet er mer brukervennlig for meg.

Alle ukens søndags-smakebiter finner du her. Kanskje du lar deg inspirere?

Vinterstengt av Jørn Lier Horst

For første gang på lenge har jeg nytt den luksusen det er å lese en hel bok i løpet av en (lang-) helg. Min travle hverdag gir sjelden rom for rolige, sammenhengende lesestunder, men så er lykken desto større når man får tilbragt litt kvalitetstid med en god bok. Denne helgen har mannen min og jeg vært på tur til det store utland, uten barn i bagasjen. Med på reisen tok jeg med meg krimromanen Vinterstengt av Jørn Lier Horst, og boka viste seg å være et veldig godt reisefølge.

Det er ikke så lenge siden jeg gjorde min "Horst-debut" med forfatterens siste bok "Jakthundene," en bok jeg omtalte i rosende vendinger her. Vanligvis foretrekker jeg å lese et krimforfatterskap i kronologisk rekkefølge, men slik har det ikke blitt med Lier Horst sine bøker. Her har jeg rett og slett startet med siste bok i serien og begynt å lese meg bakover. Dette har så langt fungert veldig bra. Privatlivet til hovedpersonen, politimannen Wisting, er ikke av den mest turbulente sorten. Det er oppklaringen av kriminalsaken som er det mest sentrale hos Horst. Det har derfor ikke vært noe problem for meg å lese bøkene uten å tenke på kronologien.

I Vinterstengt blir en mann funnet drept på en av de vinterstengte hyttene langs Vestfold-kysten. Både identiteten til offeret, dødsårsaken og hvem som står bak drapet er uklart, men politiet setter mordet raskt i sammenheng en rekke hytteinnbrudd i distriktet. Når ukjente gjerningsmenn gjør alt de kan for at den drepte ikke skal identifiseres blir etterforskningen enda mer komplisert. Jakten på sannheten fører Wisting til Liauen og "Tyvenes Marked" i Vilnius, til København og tilbake til Oslo. Snart dukker flere lik opp, og døde fugler begynner å styrte fra himmelen...

Nok en gang leverer Lier Horst en krimroman med godt språk og en realistisk og troverdig handling. Han klarer også å formidle tankesettet til de kriminelle på en overbevisende måte i denne boka. Når han skildrer disse på godt og på vondt får handlingen en ekstra og interessant dimensjon. Persongalleriet er derimot ganske lite, og utover i boka får jeg derfor en følelse av hvordan ting henger sammen og hvem som er den virkelig skyldige i saken. I mindre gode krim-bøker er dette noe herk, men fordi denne boka er så velskrevet synes jeg at Horst kommer greit fra det. Det er helt greit å være ett skritt foran Wisting i denne saken.

Med denne boka har Horst begått nok en velskrevet krim-roman, og jeg forstår godt at Vinterstengt fikk bokhandlerprisen i fjor. Den er lett å like og lett å anbefale til alle som liker krim uten for mye vold og gørr. Horst har funnet en oppskrift som fungerer, og jeg blir derfor ikke overrasket om også "Jakthundene" blir å finne blant de nominerte til prisen i år.

Quiet. The Power of Introverts... av Susan Cain

If you leave them to their own devices, the introverts tend to sit around wondering about things, imagining things, recalling events from their past, and making plans for the future, The extroverts are more likely to focus om what’s happening around them. It’s as if extroverts are seeing “what is” while their introvert peers are asking “what if." 

(Susan Cain i boka Quiet. The Power of Introverts... s.168)

Er du blant dem som blir svett ved tanken på åpne kontorlandskap fordi du jobber best når du kan konsentrere deg i fred og ro? Blir du ofte overrasket over folks evne til å snakke før de tenker, mens du gjerne har formulert setningen ferdig inni deg før du åpner munnen? Har du dårlig samvittighet fordi du tilbringer fredagskvelden hjemme med en god bok i stedet for å dra ut på byen og bli kjent med nye mennesker? Setter du mer pris på dype diskusjoner fremfor small-talk og er supersosial – men da helst med de menneskene du liker og kjenner godt? Det er ingenting galt med deg! Du er bare introvert!

Selv om jeg for lengst har sluttet å ha dårlig samvittighet fordi jeg foretrekker en kveld hjemme, kan jeg absolutt relatere meg til punktene i avsnittet over. I sommer leste jeg derfor boka Quite. The Power of Introverts in a World that can’t Stop Talking med stor interesse. Selv om jeg ikke har hatt anledning til å skrive om boka før nå, synes jeg boka tar opp et tema som er både viktig og spennende: Hva kjennetegner personer med introverte egenskaper, og hvordan kan samfunnet dra best mulig nytte av de ressursene som introverte besitter? For alle kjenner vi noen; venner, kjæreste, ektefeller eller arbeidskolleger som er introverte. Eller kanskje du selv, som jeg, har en introvert personlighetstype?

Hentet fra Susan Cains blogg

I Quiet tar forfatteren Susan Cain for seg et kjent begrepspar innen psykologien, nemlig introversjon og ekstroversjon og diskuterer denne dikotomien ut fra et kulturelt perspektiv. I USA kan man, i følge Cain, se en utvikling fra en "culture of character" til en "culture of personality." Denne utviklingen kan man også observere i andre deler av den vestlige verden: Den utadvente (ekstroverte) personlighetstypen blir betraktet som et ideal som fremheves og dyrkes. Det er dette som er bekymringsverdig, sier Cain: Et samfunn som ensidig vektlegger et ekstrovert ideal har en tendens til å misforstå eller overse den kompetansen som menneskene med en innadvent (introvert) personlighetstype innehar. Bokas hovedbudskap er at mennesker med introverte personlighetstrekk har en rekke ferdigheter og egenskaper av stor verdi for samfunnet.

Studier forteller at minst 1/3 av oss har en innadvendt personlighetstype. Personer med innadvente egenskaper kjennetegnes gjerne ved at de foretrekker å lytte fremfor å snakke, å lese fremfor å feste, de er ofte kreative og skapende og foretrekker å jobbe på egenhånd fremfor i grupper. De er gjerne detaljorienterte og har god evne til å resonnere og analysere. De kommer med nye ideer, men liker ikke å fremheve seg selv. I boka understreker Cain at det ikke er slik at introverte personer er asosiale og ekstroverte personer er pro-sosiale. De er bare sosiale på ulike måter. En innadvent person kan ha sterke sosiale ferdigheter og trives både på fest og i møter, men etter en stund vil han/hun ønske de var hjemme i kosebuksa med en god bok.

Forskingen viser nemlig at introverte ofte er mer sensitive for stimuli og derfor trenger mindre av dette enn ekstroverte. Introverte tømmes gjerne for energi når de deltar i sosiale sammenhenger og lader batteriene best når de tilbringe tid på egenhånd. Ekstroverte trenger derimot å lade batteriene dersom de ikke sosialiserer nok.

Kilde: http://blog.eliasscultori.com

Forfatteren understreker at det å være innadvent eller utadvent ikke sier noe om evnen til å være sosial eller noe om en persons følelsesregister eller intelligens. De ulike personlighetstypene er heller med på å si noe om hvordan en person vil handle og tenke i gitte situasjoner. Selv innenfor evolusjonær biologi antyder forskere at dyr innenfor en gruppe har ulike "personlighetstrekk." Dette får dem til å utvikle ulike overlevelsesstrategier: "Introverte" dyr holder seg på sidelinjen og overlever når rovdyrene angriper. "Ekstroverte" dyr streifer mer rundt og utforsker omgivelsene i større grad. I følge forskerne vil de "utadvendte" dyrene ha en fordel når det er knapphet på mat. Så kan det jo diskuteres hvor fruktbart det er å føre menneskelige egenskaper over på dyr.

Quiet gir leserne en grundig gjennomgang av forskning som er gjort på de ulike personlighetstypene. Cain illustrerer med mange og konkrete eksempler hvordan introversjon og ekstroversjon verdsettes i ulike kulturer ved å sammenligne vestlige og asiatiske verdisett. Hun viser også med eksempler hvordan studiesteder og arbeidsplasser kan bli mer oppmerksomme på arbeidsmønsteret til innadvente personer slik at ressursene til denne gruppen kan bli utnyttet på en enda bedre måte. Forfatteren avliver også myten om at de beste lederne har en utadvent personlighet. Cain trekker frem mange eksempler på innadvendte ledere, alt fra Ghandi til Steve Jobs og Bill Gates. I boka gir hun oss også en interessant analyse av finanskrisens årsaker og utvikling sett i lys av ekstrovert og introvert lederskap.

Auguste Rodin: The Thinker

Jeg merker at jeg blir veldig engasjert når jeg skriver om Susan Cains bok. Kanskje det er fordi jeg kjenner igjen så mange av de egenskapene som beskriver innadvente personer i meg selv? Jeg har ikke lest bøker om dette temaet tidligere, og syntes derfor at boka ga en veldig god innføring i hva det vil si å ha en introvert personlighet og hva som er styrkene til denne personlighetstypen. I boka setter ikke Cain personlighetstypene opp mot hverandre. Alle har vi deler av de ulike personlighetstypene i oss. Ingenting er enten svart eller hvitt når vi snakker om menneskelig psykologi.

Quiet. The Power of Introverts... er skrevet på et lettfattelig engelsk uten kronglete fagbegreper og -terminologi. Boka er ingen selvhjelvhjelpsbok i den forstand at den skal lære deg å bli mer utadvendt. Derimot lar den oss introverte få innblikk i tankegangen til de ekstrovertes tankegang. Det var en a-ha opplevelse for meg. Først og fremst ga boka meg en forståelse for hvilke styrker som ligger i en innadvendt personlighet og hvordan samfunnet kan bli mer effektivt dersom den benytter seg av egenskapene til begge personlighetstypene på en best mulig måte.

En av de mest kjente metodene for å teste og identifisere en persons personlige preferanser er Myers-Briggs typeindikator (MTIB) som baserer seg på psykoanalytikeren Carl Jungs forskning på personlighetstyper. Ble du, som meg, nysgjerrig på dette med personlighetstyper kan du  ta en gratis test her. 

Kilde: http://esteem.nd.edu/news/28768-are-you-an-extrovert/

Ikke overraskende ble jeg klokket inn som en ISTJ. Jeg kan bare nikke (ganske) bekreftende og proklamere: 

Kilde: http://www.tumblr.com/tagged/istj?before=1315353459

There's more to life than books...

Kilde: http://littleintrovertthings.tumblr.com

"Because I knew what I loved. I loved to read; I loved to listen to music; and I love cats. Those three things. So, even though I was an only kid, I could be happy because I knew what I loved. Those three things haven’t changed from my childhood. I know what I love, still, now. That’s a confidence. If you don’t know what you love, you are lost." 

(Haruki Murakami til The Guardian)