Beklager, spalten "Bok og Film" utgår

Mitt dilemma... (Kilde)

Jeg hadde egentlig tenkt å introdusere en ny spalte i bloggen i år. Spalten skulle ha det fengende navnet "Bok og Film", og tanken var at jeg skulle lese en bok for så å se en film med tilknytning til boka. Deretter skulle jeg skrive noe klokt og underfundig om opplevelsen. Jeg hadde til og med en plan: Gudfaren av Mario Puzo og filmene ved samme navn, Truman Capotes Med kaldt blod og deretter filmen Capote, Joyce Carol Oates Blonde og filmen My week with Marilyn. Ja, du skjønner konseptet?

Det var et spennende tankespinn helt til jeg kom på at jeg jo egentlig ikke er så glad i film. Det er ikke det at jeg ikke kan se en film og like den, ja til og med elske den, men selve filmopplevelsen, særlig de storslagne, blir ofte for overveldende. Bøker kan jeg sette "på vent" eller distansere meg mentalt fra. Jeg kan hoppe over avsnitt eller lese dem så lynraskt at beskrivelsene mister noe av kraften. En film derimot er så gjennomgripende og visuelt. For ikke å snakke om filmmusikken! Den har en egen evne til å få frem hele følelsesspekteret i meg og gjør at noen filmer føles mer som et maratonløp enn sofakosen det er ment å være. Slik er min subjektive opplevelse av film.

Jeg har hatt dette ambivalente forholdet til film så lenge jeg kan huske. Jeg har alltid vært lettrørt, lettskremt og generelt lett å engasjere. Disse egenskapene kan gjøre film til en krevende øvelse. Jeg misunner alle dere som har evnen til å slippe kontrollen, gi seg en film i vold og virkelig nyte det. Hvordan unngår dere å bli emosjonelle vrak? Eller å få en adrenalin-overdose som holder dere våkne til langt på natt? Tja, jeg undres!

Historien om Pi...close enough (Kilde)

I tillegg til dette med å være dårlig til å se film er jeg heller ikke så begeistret for å se filmer som er basert på bøker. For ikke å snakke om filmatisering av mine favorittbøker! I motsetningen til filmelskere klarer jeg sjelden å skille bok og film fra hverandre og verdsette ulikhetene mellom dem. Jeg klarer ikke å betrakte filmen som en annen måte å fortelle en historie på. Jeg er detaljorientert og har altfor stor fantasi. Denne kombinasjonen er nok grunnen til at jeg alltid har vært mest glad i bildene inne i mitt eget hode. Da er det ikke rart at en bok-til-film-versjon sjelden lever opp til forventningene mine.

En storslagen bok kan selvfølgelig bli en storslagen film, men det er her jeg rykker tilbake til start. En storslått filmopplevelse gir meg ofte en ubehagelig emosjonell overdose, først og fremst på grunn av det visuelle. Romanen "Historien om Pi" gjorde for eksempel stort inntrykk da jeg leste boka for en del år siden. Filmatiseringen har fått mye skryt,  men jeg tør nesten ikke tenke på hvor sterkt jeg ville bli berørt av den. Etter å ha lest Susan Cains Quiet. The power of introverts i fjor forstår jeg nå litt mer av dynamikken, eller mangel på sådan, mellom meg og film. I følge Cain viser forskning at noen mennesker er mer sensitive for stimuli enn andre og derfor trenger mindre av dette. Disse menneskene, og her kommer nok jeg inn, tømmes gjerne for energi når mengden stimuli blir for stor. Da er det ikke rart at noen filmopplevelser gir meg en total "overload."

Er det andre der ute som foretrekker bøker fremfor filmer? Og dere som liker film, kan dere anbefale meg noen gode filmatiseringer? Kanskje spalten "Bok og Film" likevel har en framtid?

(Kilde)

Jeg knauser #4

Rocky av Kellermann, Pondus 12/2012

Fremtidige favoritter #3 WW2 på tysk

Jeg har besøkt tyske Amazon flittig den siste tiden. Har man et mål om å lese flere tyske bøker og mer sakprosa i 2013 så må man gå grundig til verks! Som jeg har nevnt i tidligere innlegg er jeg veldig interessert i hvordan tyskerne har bearbeidet sin nasjonalsosialistiske fortid gjennom litteraturen. De siste månedene har jeg derfor børstet støvet av gamle språkkunnskaper og lest to tyske biografier med sterke og interessante historier: Schweigen tut weh og Der Schatten meines Vaters. I begge bøkene tar forfatterne et oppgjør med familienes nazi-fortid. Denne tilnærmingen til andre verdenskrig har jeg lyst til å utforske videre.

Her er et utvalg bøker som står på ønskelisten min for tiden:

Spandauer Tagebücher av Albert Speer
Albert Speer var Hitlers sjefsarkitekt og rustningsminister, dømt til 20 års fengsel av Nürnberg-tribunalet etter krigen. Speer sonet straffen i Spandau-fengselet i Berlin sammen med bl.a. Baldur von Schirach som omtales i boka Der Schatten meines Vaters. I løpet av soningstiden fikk han smuglet ut en mengde dagboksnotater og andre nedtegnelser som er samlet i denne boka. Dagbøkene gir et spennende innblikk i tankene til en av Hitlers nærmeste medarbeidere. Boka er også oversatt til engelsk (isbn 9784871878791).

Die Brüder Himmler av Katrin Himmler
Forfatteren av denne dokumententaren er barnebarnet til en av Heinrich Himmlers brødre. Hun forteller at familien hennes ofte snakket om Heinrichs forbrytelser, mens brødrene, i følge de samme familiehistoriene, hadde svært lite med NS-regimet å gjøre. Når Katrin Himmler leter etter informasjon om bestefaren Ernst oppdager hun at båndene mellom de tre brødrene og nasjonalsosialismen var mye tettere enn først antatt. Denne dokumentaren er både en historie om Himmler-familien og et oppgjør med de eksisterende familiemytene. Boka er også oversatt til engelsk (isbn 9780330448147).

Schweigen die Täter reden die Enkel av Claudia Brunner og Uwe von Seltmann (Når gjerningsmennene tier, snakker barnebarna)
Broren til Claudia Brunners bestefar var Alois Brunner, Adolf Eichmanns høyre hånd. Brunner er blant de mest ettersøkte krigsforbrytere i vår tid, og har vært på rømmen siden krigens slutt. På 1990-tallet brevvekslet familien med ham, inntil forbindelsen ble brutt. Bestefaren til Uwe von Seltmann, Lothar, var med i Waffen-SS og døde under krigen. I denne dokumentaren går begge forfattere i fotsporene til sine forfedre og gir et personlig innblikk i sine familiehistorier.

Schweigen tut weh (Taushet gjør vondt) av Alexandra Senfft

   
To av lesemålene mine for 2013 er å lese flere bøker på tysk (jeg studerte tysk for flere år siden) og å bli flinkere til å lese andre sjangre enn skjønnlitteratur. Sterkt inspirert av Bok-Karete, en bokblogger med stor lidenskap for 2. verdenskrig, har jeg så smått tatt opp igjen min egen interesse for emnet. Jeg er spesielt opptatt av tyskernes Vergangenheitsbewältigung, dvs måten de har bearbeidet sin egen nære historie gjennom litteraturen. Dette oppgjøret med fortiden pågår fortsatt, og slikt blir det gjerne interessante leseopplevelser av!

I biografien Schweigen tut weh (Taushet gjør vondt) forteller forfatter Alexandra Senfft, et tysk etterkrigsbarn, historien til moren Erika. Morfaren til forfatteren var Hanns Ludin, SA-mann og Hitlers utsendte til Slovakia i krigsårene. Ludin hadde ansvaret for at mer enn 70 000 slovakiske jøder ble deportert til konsentrasjonsleirene, og etter krigen ble han tiltalt for krigsforbrytelser, dømt til døden og hengt. Da var Erika bare 14 år gammel.

Hanns Ludin

Som den eldste av 6 søsken måtte Erika raskt ta på seg et ansvar hun ikke var moden for, noe som førte til en voldsom opposisjon spesielt ovenfor moren. Hun ble "det sorte fåret" i familien med sin uforutsigbare oppførsel og sitt vekslende gemytt. Biografien følger Erika gjennom den vanskelige tiden etter farens død, gjennom ungdomsårene og videre i livet som voksen kvinne i etterkrigstidens Tyskland. De mørke sidene ved Erika blir stadig sterkere med årene. Hun plages av angst og depresjoner, og hun er ofte sengeliggende uten at legene klarer å stille noen diagnose. I voksen alder utvikler hun et omfattende alkoholmisbruk, et misbruket som til slutt tar livet av henne.

Ingen i Erikas familie ser sammenhengen mellom Erikas psykiske og fysiske plager og Hanns Ludins forbrytelser og straff. Først etter Erikas tragiske død begynner datteren å nøste opp i den delen av familiehistorien som ingen snakker høyt om. Historiene hun avdekker om moren danner utgangspunktet for denne biografien. I boka skildrer Senff hvordan tapet av faren preget Erika dobbelt: For det første var forbrytelsene faren ble dømt for uhyrlige, ja rent ut uforståelige for familien. Dessuten følte Erika det som et svik at faren selv meldte seg for de allierte for så å bli fengslet og dømt. Konflikten mellom skyldfølelse og lojalitet til faren forsterket følelsene av skam, og Erika fikk aldri mulighet til å bearbeidet dette traumet mens hun levde. Med såre eksempler fra eget liv viser forfatteren hvordan den ustabile Erika aldri klarte å skape nære bånd til sine egne barn.

Forfatteren Alexandra Senfft

"Når blir Taushet til skyld?" spør Senfft og tar i boka et oppgjør med familiens historie om Hanns Ludin som "den gode nazist." I følge familiemytene var Hanns et offer for omstendighetene, på feil sted til feil tid. Han rettet aldri en pistol mot noens hode og trakk av eller stod med nøklene til gasskamrene. Han bare gjorde sin plikt, uvitende om skjebnen til jødene han hadde ansvaret for å deportere. Nesten 65 år etter Hanns' død er det barnebarnet Senfft og sønnen hans Malte som på hver sin måte tar tak i den offisielle familiehistorien og betrakter den med et kritisk blikk. Sennft gjør det gjennom denne biografien og Malte med dokumentarfilmen 2 oder 3 Dinge, die ich von ihm weiss (på engelsk 2 or 3 things I know about him).

Senfft benytter i hovedsak brevvekslingen mellom familiemedlemmer som kilde når hun gjenforteller morens historie. Dette gir biografien et svært personlig preg, men denne måten å fortelle historien på har også sine ulemper. Forfatteren kjente ikke moren sin særlig god, og deler av fortellingen har derfor lite "kjøtt på beina." Tidvis syntes jeg boka var både blodfattig, tørr og også kjedelig. Forfatteren kjente heller ikke morfaren sin, og vi nærmer oss aldri Hanns Ludin, hans liv og motivasjoner i denne boka. Jeg synes boka er som mest levende, enn om mer tragisk, når forfatteren selv beskriver sitt ambivalente forhold til Erika, sin egen mor. Det er en vanskelig kjærlighet og et mor-datter-forhold som aldri preges av ekte nærhet. Det var først i arbeidet med denne boka, nesten ti år etter morens død, at forfatteren fikk en større innsikt i årsakene til morens personlighetsforstyrrelser.

Schweigen tut weh, med undertittelen "en tysk familiehistorie" er likevel en viktig og ikke minst modig historie om hvordan en familie fortsetter å berøres av krigen, selv mange ti-år etter krigens slutt. Med stor presisjon viser forfatteren hvordan tre generasjoner kvinner har håndtert familiens nazi-fortid på svært ulike måter. Bestemoren, lojal mot sin avdøde ektemann, fortiet fortiden. Moren Erika fortrengte den, men det kostet. Gapet mellom historisk og personlig "sannhet" brøt henne ned både fysisk og psykisk. Barnebarnet, forfatteren selv, har konfrontert fortiden. Ved å utfordre vedtatte sannheter og sette ord på det usagte har hun gitt seg selv og familien en alternativ måte å tolke sin historie på.

Lesesirkellykke

Snille Elisabeth fra bloggen Bokstavelig talt har sendt meg Murakamis Trekkoppfuglen i posten! Snakk om heldig bivirkning av å delta i lesesirkel på nett!

I januar leste en gjeng bokbloggere Kafka på stranden av Murakami i lesesirkelen hos Lines bibliotek. Jeg har lest boka to ganger tidligere og er ubetinget begeistret for boka. Jeg stålsatte meg derfor mot negative reaksjoner. Overraskende nok var det de litt mer lunkne omtalene som ga meg mest og som fikk meg til å se enda flere sider ved boka. Er det ikke flott?

Elisabeth var såpass lunken til Murakami at hun ville adoptere bort resten av bøkene hun hadde av ham. Så tusen takk for Trekkoppfuglen! Jeg lover å gi den et god hjem :)

Murakami-bingo

Kilde: www.nytimes.com

Denne illustrerte oppsummeringen av Murakamis forfatterskap fikk meg til å trekke på smilebåndene og nikke gjenkjennende!

Jeg knauser #3

"RENBERG: I forlengelsen av det festlige emnet "far": Jeg husker en situasjon fra den gang du og jeg hadde reist til det jeg husker som en herregård utenfor Kristiansand for å skrive et filmmanus. Var det 1996, tro? Vi skrev et manus, ganske i stil med Hitchcocks Vindu mot bakgården. Den het Brødrene og handlet om to brødre jeg i dag ikke husker navnene på, som hatet sin far så til de grader at de låste ham inne i en leilighet og banket ham til døde. Det var vi enige om var en god idé.
 
Det inntraff en situasjon under dette skrivearbeidet som jeg vil fortelle om, og høre hva du sier til. Det gikk jo til tider noe trått - særlig gikk det veldig sent når Karl Ove skulle skrive - men så kom en sekvens hvor alt fløt i et fantastisk tempo, som vi var én kropp og én forfatter der vi satt og skrev, hvor mitt maniske tempo og ditt skeptiske tempo smeltet sammen til en glad maskin.

Og dette hendte idet en av oss hermet etter sin egen far med følgende replikk: «Svarer du faren din?» Det at den ene av oss sa dette, gjorde at den andre av oss lo og kom med en lignende replikk, hermet sin egen far, med for eksempel, «her i huset spiser vi opp maten, forstår du». «Det er ingen som løper over plenen her». «Det er natt, nå får du legge deg!» Og sånn ble vi sittende den dagen i Kristiansand, og kaste replikker fra våre fedre fram og tilbake, og våre fedre smeltet sammen til en far den dagen, og du og jeg smeltet, for noen minutter, sammen til en sønn. Det er sånn jeg husker det. Og det er lett å se det i dag, at det manuset vi skrev var en slags forstudie til både Kompani Orheim og Min Kamp..."

(Fra samtalen mellom Tore Renberg og Karl Ove Knausgård i Samtiden 1/2010, side 38)

Jeg skal straks ta fatt på Knausgårds Min Kamp 3 og har brukt januar til å høre Tore Renbergs siste roman om Jarle Klepp på lydbok. Jeg har vært uvitende om det nære vennskapet mellom de to forfatterne helt til jeg ved en tilfeldighet kom over denne artikkelen i Samtiden. Der fikk jeg bekreftet at likheten i tematikken hos de to forfatterne ikke er tilfeldig. Både Renbergs og Knausgårds bøker har klare selvbiografiske trekk, om enn pakket inn på ulik måte. Denne artikkelen gir oss et spennende innblikk i hvordan en av de viktigste romankarakterene deres, nemlig "far", har fått litterær form.