Opp- og nedturer med Nick Hornby

Jeg har alltid vært veldig svak for Nick Hornbys bøker, og det er ikke til å komme utenom at denne svakheten har en nostalgisk side: Romanene Tribunefeber, Hight Fidelity og Gutter er Gutter var alle gode leseopplevelser da jeg leste bøkene første gang for noe som nå føles som en evighet siden. Jeg husker jeg levde meg veldig inn i Hornbys historier og personene han presenterte for oss lesere. I Tribunefeber tegner forfatteren for eksempel et fascinerende selvportrett ved å utlevere seg selv og sin lidenskap for fotballaget Arsenal. Slikt blir det gode bøker av.

Den viktigste grunnen til at jeg stadig kommer tilbake til disse bøkene (jeg leser dem på nytt cirka hvert 5. år) er språket i dem, humoren og ironien. Ikke ulikt forfatteren Mark Haddon skildrer Hornby romanpersonene sine med mye kjærlighet, og både Haddon og Hornby har denne evnen til å fortelle alvorlige historier på en morsom måte. Hornby har skrevet flere bøker de siste årene, men det er først nå jeg har trådd utenfor komfort-sonen min og hoppet av denne evige tre-romaners rulleringen. Dette vågestykket skulle vise seg å slå begge veier.

Nedtur: Juliet, Naked (2009)

Først ut i årets "Hornby-prosjekt" (som det kanskje kan kalles når man leser to bøker av samme forfatter på rad) var Hornbys siste roman Juliet, Naked, utgitt i 2009. Jeg hørte boka i lydbokversjon, og jeg hadde forventet meg et friskt gjensyn/gjenhør med forfatterens skarpe øye for en god historie, vittige formuleringer og interessante personbeskrivelser. Dessverre syntes jeg ikke min gamle forfatterhelt fikk til noen av disse tingene i denne boka.

I Juliet, Naked møter vi Annie som lever et ganske innholdsløst liv sammen med samboeren Duncan. Forholdet mellom dem preges i stor grad av Duncans lidenskapelige beundring for den amerikansk sangeren Tucker Crowe som ga ut albumet Juliet, Naked for 20 år siden. Etter utgivelsen trakk artisten seg ut av offentlighetens lys. Siden da har Duncan og en skare likesinnede levd ut sin dyrking av Crowe på nettet. En dag mottar Annies samboer en CD med demo-låter til Crowes nye album, det første på 20 år, og skriver en entusiastisk omtale på artistens fan-side. Annie er ikke like begeistret for det hun hører, og hun publiserer sin egen mening om de nye sangene det samme nettforumet. Dette fører til store endringer i Annies liv, både når det gjelder kjærligheten, jobben og framtiden. Tucker Crowe tar nemlig kontakt med Annie på e-post, og de to oppretter kontakt, først online og deretter i virkeligheten. Så langt, alt vel? Nei, egentlig ikke.

For å ta konklusjonen først: Denne Hornby-boka falt ikke i smak hos meg. Jeg forstår at forfatteren med denne boka gjerne vil si noen om hvordan Internett fremmer en kjendisdyrkelse der "etablerte sannheter" faktisk ikke stemmer overens med virkeligheten. For eksempel vet ingen av fansen til Tucker hvordan han egentlig ser ut etter 20 års fravær fra rampelyset. De eneste bildene av Tucker på nettet er faktisk bilder av naboen hans (blant venner kalt Fake Tucker eller ganske enkelt F***er). Det florerer også en mengde Juliet, Naked-tolkninger på nettet, men etterhvert som vi leser boka ser vi at disse tolkningene er milevis fra Tuckers egentlige mening med platen. Jeg forstår også at forfatteren ved å la Tucker og Annie møte hverandre leker med tanken om "hva som ville ha skjedd" dersom realiteten treffer den fans-skapte "virkeligheten", basert på myter og synsing. I møtet mellom disse to verdene kommer Annies samboeren Duncan i alle fall dårlig ut.

Dessverre engasjerte hverken historien eller problematikken i boka meg noe spesielt, selv om folks interesse for kjendiser og verdens-vevens bidrag til dette fokuset absolutt er interessant. Jeg synes Juliet, Naked manglet det fornøyelige og bittersøte språket jeg vanligvis forbinder med Hornby. Historien er tynn, og Tucker og Annie må være blant de mest usannsynlige parene i litteraturhistorien. At forfatteren denne gang har valgt seg en kvinnelig hovedperson er spennende, men selv om jeg er på Annies alder klarer jeg ikke å leve meg inn i situasjonen hennes. Og det at hun forelsker seg Tucker, til tross for forhistorien hans, med eks-koner, barn og forpliktelsevegring, klarer jeg bare ikke å forstå. Uansett, Hornbys siste roman var ikke noe høydepunkt for meg. Lydbokversjonen falt heller ikke i smak. Oppleseren hadde hakket for mange be-toningsfeil til at hun klarte å gjøre denne bok-opplevelsen til noe mer.

(T)opptur: The Complete Polysyllabic Spree (2007)

Beklager det billige påske-ordspillet i overskriften, men påske er nå en gang påske! Når man har hatt et mindre oppløftende møte med en yndlingsforfatter er det bare å holde hodet kaldt, følge fjellvettreglene og lytte til erfarne kjentfolk. Både Linesbibliotek og Ingalill har den siste tiden anbefalt Nick Hornbys spalte "Stuff I've been reading" i magasinet Believer. Her skriver Hornby om sitt forhold til litteratur og om bøker han leser, og heldigvis for oss er essayene også samlet i bokform. Og - halleluja - det er utrolig fornøyelig lesning!

I The Complete Polysyllabic Spree får vi vite alt om hva forfatteren har lest, har kjøpt, skal lese og vil lese av bøker. Dette er Hornby slik jeg liker ham; herlig maksimalistisk, fornøyelig og interessant. Hornby skriver om det å lese på en måte som mange bokelskere kan kjenne seg igjen i. Her er det lesetørke og lese-overload: Hva gjør man når ingen bøker frister, og hva skal man lese når man har hatt den fullkomne leseopplevelse? Blant annet.

Der Juliet, Naked var skåret ned til beinet språklig sett er språket i The Complete... et overflødighetshorn når det kommer til boktips, vittige formuleringer og smarte vinklinger på lesingen. Et lite tips kan være å lese boka som e-bok da ordbokfunksjonen vil gi deg fullt utbytte av Hornby boltringer i det engelske språket. Ord som matey, ludicrous, assiduous, wussy og beatific smaker godt på tungen men det er ikke alltid lett å vite hva ordene betyr. Men ikke la deg avskrekke! Det er språket som virkelig gir boka klasse!

Gullkornene sitter også løst, som f.eks "All the books we own, both read and unread, are the fullest expression of self we have at our disposal" eller "Book lenght, like time, is an abstract consept (særlig når vi leser korte, men kjedelige bøker)." Hornby hadde heller ikke vært Hornby dersom han hadde unnlatt å nevne fotball, for livet består jo annet enn bøker og lesing for de fleste av oss: "Ah, the old dilemma: books versus rubbish (or maybe, books versus stuff that can sometimes seem more fun than books.)." 

Det er lett å kjenne seg igjen i Hornbys boktanker, og jeg flirte og lo meg gjennom hele boka. The Complete Polysyllabic Spree er bok som må nytes langsomt (ellers tar den altfor fort slutt), og jeg kan anbefale den på det varmeste til alle som er glade i bøker!

GOD PÅSKE!
(Måtte godværet holde - jobber med påskefargen)

Not so ordinary...

Kilde: bibliocolors.blogspot.no

"I'm a very ordinary human being; 

I just happen to like reading books."

(Haruki Murakami 1Q84 s. 231)

Nostalgi # 5 Kor e alle helter hen?

Tenk om det var slik at heltene i bøkene du leste som barn ikke forble i sitt evig-unge univers men ble voksne, akkurat som deg og meg. Hva ville det da blitt av Pippi, Hardy Guttene og Sjøormen Ruffen?

En av barnebokfigurene jeg likte veldig godt da jeg var liten var Jason med det store håret og med mammaen som alltid var så travel. Jeg må innrømme at jeg var litt bekymret for Jason, for mammaen stresset rundt og Jason hang med så godt han kunne. I den alderen filosoferte jeg ikke stort over tidsklemmer og alenemødre med mye ansvar, selv om jeg kan gjøre meg slike "voksentanker" når jeg titter gjennom Jason-bøkene i dag.

Tanken på at barnebokfigurer kanskje også vokser opp slo meg da jeg så på dvd sammen med ungene mine her om dagen. For her er beviset på at Jason faktisk er blitt voksen: Med sitt svarte hår og sine røde kinn gjenoppstår han som mekaniker i Rorri Racerbils Formel 1-stall. Snakk om overraskende karrierevalg!

Min kamp 3 av Karl Ove Knausgård

Etter en lang (men god) Knause-Pause har jeg trådd inn i Karl Ove Knausgårds omfangsrike, stygg-vakre og detaljerte univers igjen. Min kamp-bøkene er et ambisiøst prosjekt, både for forfatteren og leseren, men jeg stiller forberedt i år! i fjor leste jeg Min Kamp 1 og Min Kamp 2, og jeg gikk så langt at jeg utropte bok 1 til min beste leseopplevelse 2012. Ikke verst! Knausgård skriver gnistrende godt, og jeg beundrer og nyter språket i bøkene hans. Likevel trengte jeg en pause i knausinga etter at de to første bøkene var fortært. Tematikken er sterk, og jeg følte at språket hans ville miste kraften og intensiteten, bli en vane, uten en pause fra serien. Nå er jeg derimot tilbake der jeg slapp.

En av de viktigste romanfigurene i Min kamp 1 er Karl Oves far. Etter at jeg hadde lest den boka klarte ikke å slutte å tenke på hvorfor Karl Ove var så redd ham. Hvorfor følte han en slik fremmedhet, ja nært sagt et hat til sin egen far? Det ga ikke boka noe tydelig svar på. I Min Kamp 3 får vi derimot hele historien, og den er ikke spesielt hyggelig. Som småbarnsmor grøsser jeg på ryggen av denne mannen som Karl Ove og broren var grunnleggende redde for gjennom hele barndommen. Men nye ubesvarte spørsmål dukker også opp. Hvorfor er denne faren var ute av stand til å være far? Jeg liker å stille slike spørsmål.

I de to første bøkene i serien veksler Knausgårds stadig mellom fortid og nåtid. Denne romanen er derimot mer kronologisk fortalt der vi følger Karl Ove gjennom oppveksten på Tromøya frem til han flytter til Kristiansand etter 6.klasse. Frykten for farens uforutsigbare temperament er alltid nærværende hos Karl Ove, men heldigvis er barndomsskildringen og -minnene hans mer enn bare dette.

Med typisk selvutleverende blikk skildrer Knausgård alle de tingene som setter spor når man vokser opp: musikk, bøker, venner, den første forelskelsen. Det siste er akkurat så sterkt og så kleint som det bare kan være når man er 12 år. Karl Ove kjenner sterkt på følelsen av å være anderledes, og han strever med å knekke de sosiale kodene i vennekretsen. Hva man kan og ikke kan si om andre, er en av de tingene han må lære på den harde måten. Han blir flere ganger irrettesatt av de voksne når han har vært for løsmunnet:

- Det er ikke alt vi vet om andre som vi kan si videre, sa hun. - Det du sa om faren til Leif Tore, for eksempel. Tror du ikke Leif Tore er lei seg for det?
- Jo, sa jeg.
- Da vil jo ikke han at andre skal få vite det. Forstår du det?
- Ja, sa jeg og begynte å grine.
- Det er noe som heter privatliv, sa hun. - Vet du hva det er?
- Nei, sa jeg og snufset.
-Det er alt som hender, hjemme hos oss og hos dere og hos alle. Om man ser det som hender hos andre, er det ikke alltid fint å fortelle det videre. Forstår du? 
Jeg nikket.

(Min Kamp 3, side 152)

Etter å ha lest de tre første Min Kamp-bøkene må jeg jo si at den virkelige Karl Ove Knausgård ikke har latt seg stanse av denne type korrigeringer. Men fader så sterk litteratur det blir av det!

Jeg likte at Min Kamp 3  kastet lys over en del ting som vi bare ante konturene av i de to foregående bøkene. Selv om mange av episodene i boka var smertefulle å lese, var det for eksempel fint å se farmoren til Karl Ove som noe annet enn den senile, halvt alkoholiserte damen vi møtte i bok 1. Jeg synes bok 3 var mer lettlest også, samtidig som språket kanskje ikke var like intenst dirrende som i de to andre bøkene. Etter min mening lykkes Knausgård nok en gang med å skildre livet "som det er" på både godt og til tider veldig vondt.

Gudfaren av Mario Puzo

De siste ukene har jeg kost meg med romanen Gudfaren i lydbokversjon, selv om begrepet kos kanskje ikke er helt dekkende for en historie hvor handlingen i stor grad foregår på samfunnets voldelige og brutale skyggeside. Uansett, Mario Puzos bok er uten tvil en moderne klassiker. Boka står på 1001-listen over bøker man må lese, og den er også utgangspunktet for de berømte filmene med samme navn. Jeg har ikke sett Gudfaren-filmene, men filmrullen som er blitt spilt av i mitt eget hode under lyttingen har vært ubetalelig! Ikke minst takket være oppleser Jon Husø.

Puzos Gudfaren er historien om den mektige mafia-familien Corleone, dens medlemmer, fiender og støttespillere. Vi befinner oss i New York på begynnelsen av 1950-tallet. Krigen er over, USA blomstrer og byens rivaliserende mafia-familier står ved et veiskille. Hittil har gruppene konsentrert om lyssky aktiviter som prostitusjon, gambling, utpressing og korrupsjon. Nå åpnes det opp for et nytt illegalt marked med narkotikahandel, og flere mafiafamilier ønsker samarbeid om dette.

Don Vito Corleone, Corleone-klanens overhode, har store ambisjoner for familien, men narkotika er ikke en del av disse planene. Han avviser derfor rivalenes tilbud om samarbeid, noe som får alvorlige konsekvenser for ham og familien. Når Vito blir utsatt for drapsforsøk og så vidt overlever forrykkes maktbalansen i New Yorks underverden. Corleone-familien settes ytterligere under press når den eldste sønnen Sonny blir skutt og drept i et bakholdsangrep. Broren Michael har frem til da stått utenfor familiebedriften. Nå tar han på seg rollen som farens og brorens hevner. I romanen blir Michael Corleone helt sentral i kampen mot familiens motstandere, og det er han som skal fullføre farens planer for familien. Dette er hovedhistorien i svært korte trekk.

I Gudfaren blir vi introdusert for en verden hvor rikdom og makt ikke er oppnådd gjennom ærlig arbeid, men snarere er et resultat av kriminalitet, korrupsjon og et intrikat nett av tjenester og gjenytelser. For mafiaens medlemmer betyr makt og innflytelse alt, og de involverte skyr ingen midler når egne interesser står på spill. Utpressing, grov vold og drap er midler som sikrer posisjonen i det kriminelle hierarkiet. Maktutøvelsen er uten kompromisser og bak ligger en klar filosofi: Det er bare forretninger, ingenting er personlig (Vito Corleone). Det er denne brutale filosofien som driver handlingen i boka fremover og som skaper en følelse av spenning og autentisitet.

I tillegg til hovedfortellingen så har Puzos bok et vell av sidehistorier som alle er med på å belyse mafiaens framvekst og innflytelse. Flere kapitler er viet Vito Corleones oppvekst på Sicilia og hans tid som ung mann i New York. Slik får leserne et interessant innblikk i hvordan Gudfaren bygget opp sitt kriminelle imperium og ble en slik mektig og innflytelsesrik mann i New Yorks underverden.

Forfatteren beveger seg dessuten med letthet mellom ulike miljøer og mellom nåtid og fortid. Gjennom Vitos gudsønn, sangeren og skuespilleren Johnny Fontane (som har mange paralleller til Frank Sinatra) får vi et innblikk i hvordan mafiaen kontrollerte deler av Hollywoods underholdningsbransje på 1950-tallet. I andre deler av boka følger vi også Corleone-søsknenes barndomsvenninne Lucy Mancini. Gjennom hennes øyne ser vi hvordan Kasinoene i Las Vegas vokser frem. Fremveksten av denne delen av amerikansk underholdningskultur skal få stor betydning for Corleone-familiens fremtid.

Romanen har sterke og gode personskildringer og et rikt persongalleri. Jeg likte veldig godt hvordan Puzo lar blikket dvele ekstra lenge ved enkelte personer i boka, som f.eks en begravelsesagent, en korrupt politimann og en leiemorder. Selv om disse karakterene er som bi-personer å regne så spiller de en viktig rolle når det gjelder å forklare folks motiver for å søke hjelp hos mafiaen. Disse menneskene lever i et samfunn hvor politikere, politi og rettsvesen svikter de svakeste, hvor fattigdommen råder og hvor urettferdigheten oppleves som stor. En slik situasjon skaper grobunn for mafiaens makt i et samfunnet hvor alt og alle kan kjøpes med penger: en filmrolle, en jobb, en identitet, en tilståelse. Som leser bli man innlemmet i mafiaens måte å tenke på, og man får en slags ufrivillig forståelse for mafiaens forakt for dem som er egentlig er satt til å styre samfunnet.

Fortellingen om Corleone-familien er en spennende, voldsom og ikke minst mangefassetert roman som jeg absolutt kan anbefale. Ikke bare er det en god historie; det er ingen tvil om at boka og filmene er en viktig del av amerikansk populærkultur, vel verdt å få med seg!