Tåreperser: Hvilke bøker får deg til å gråte?

God litteratur får leseren til å kjenne på hva det vil si å være menneske - på godt og vondt. Samtidig er det ikke alltid bøkene med den tristeste handlingen som får frem tårene hos meg. En god historie kan gjerne berøre meg dypt, men jeg gråter svært sjelden når jeg leser bøker. Film derimot kan med lyd, bilde og musikk bringe meg i krampegråt allerde før åpningssekvensen er ferdigspilt.

Jeg har ulike strategier for å takle de vanskelige leseopplevelsene. Spesielt Skumlesning og Hoppe-over-avsnitt (også kalt Lese med spamfilter) er gode og velbrukte metoder. Men av og til er bøkene for gode, handlingen for spennende og språket for oppslukende, og jeg glemmer forholdsreglene mine. Under har jeg listet opp tre bøker som har hatt høy snufse-faktor-score hos meg:

1) Det jeg elsket av Siri Hustvedt: 
Hvordan møter man sorg og hvordan lever man seg gjennom den? Hustvedts nydelige roman er blant mine største leseopplevelser og en av de første bøkene jeg husker å ha hulket meg igjennom. Det var spesielt scenen der den ene sønnen dør som fikk frem tårene. Jeg vet ikke om jeg tør å lese denne boka på nytt nå når jeg selv har fått barn.

2) Kompani Orheim av Tore Renberg:
Mannen som elsket Yngve er fortsatt min favoritt-bok om Jarle Klepp, men dette er virkelig en oppvekstroman til å grine av! Da boka var slutt og faren død måtte jeg bare ta meg 5 minutter og gråte litt. Med mannen min som forfjamset tilskuer.

3) Tempelridderen av Jan Guillou:
En overraskende bok på lista, kanskje, men Guillous Arn-triologi er både spennende og gripende. Dette er bok 2 i serien, og hovedpersonen Arn befinner seg midt i korsfarerkrigen. Det er dramatisk, det er blodig og folk dør som fluer. Jeg lå på et hotellrom i Madrid og lot tårene flomme da hans trofaste følgesvenn, hesten (!), ble drept. Denne serien skal jeg lese om igjen om ikke lenge.

Hvilke bøker er du blitt rørt av?

American Pastoral av Philip Roth

Three generations. All of them growing. The working. The saving. The success. Three generations in raptures over America. Three generations of becoming one with a people. And now with the fourth it had all come to nothing. The total vandalization of their world.

(Philip Roth, American Pastoral, s. 237)

En av USAs mest priselønnede forfattere, Philip Roth, har jeg vært nysgjerrig på lenge. Roth blir gjerne brakt på bane når nobelprisen i litteratur skal deles ut, og med hele åtte romaner på listen med 1001 bøker man må lese før man dør er det ikke tvil om at forfatterskapet hans er verdsatt. American Pastoral er min første roman av denne forfatteren, og jeg må innrømme at det var Pulitzerprisen han mottok for boka i 1998 som avgjorde valget. At forfatteren selv mener at dette er en av hans beste bøker veide også tungt. Jeg ble i alle fall ikke skuffet! Etter min mening kunne jeg ikke valgt en bedre roman som introduksjon til Roths forfatterskap.

For noen ganger er man så heldig at alt klaffer med lesingen. Du vet, den gode følelsen man sitter igjen med "when reading is going well, one book leads to another and to another, a paper trail of theme and meaning," som forfatteren Nick Hornby så presist uttrykker det i boka si The Polysyllabic Spree. Det er nettopp en slik følelse jeg fikk av å lese Roths roman. Boka handler, i alle fall i det ytre, om politisk radikalisering i sin ytterste konsekvens. Slik føyer den seg inn i rekken av bøker jeg har lest den siste tiden med ekstremisme som tema (for eksempel dokumentaren om Baader-Meinhof-gruppen og Geir Lippestads bok om 22/7-rettsaken). For meg ga det lesingen en ekstra dimensjon.

American Pastoral er en ekte amerikansk tragedie - på flere plan. Romanen er først og fremst en studie av en familie i dyp krise. Bokas hovedperson, Semour "Swede" Levoy, har levd den amerikanske drømmen til fulle. Som tredje generasjons jøde har han foretatt en ikke ubetydelig klassereise, om man kan kalle det slik. På high school var "Swede" idrettshelten alle beundret, og som voksen overtok han familiebedriften og ble en fremgangsrik forretningsmann. Vakker kone, yndig datter og drømmehuset til tross; Hele Semours tilværelse går til grunne den dagen en bombe raserer postkontoret i den lille hjembyen. En person mister livet, og den 16-årige datteren Merry blir etterlyst for attentatet. Merry selv går under jorden og nekter videre kontakt med familien. Familien står lamslått tilbake. Semours amerikanske pastorale, hans idyll, forvandles til et mareritt.

Kilde

Jeg leste også boka som en svanesang over USAs gyldne og optimistiske etterkrigsår. Handlingen i boka er lagt til slutten av 1960-, begynnelsen av 70-tallet, en tid hvor protestene mot Vietnamkrigen var på sitt sterkeste. Anti-krigsbevegelsen avfødte en radikal fløy som oppfordret til voldelig motstand mot myndighetene. Før jeg leste Roths roman kjente jeg bare til fremveksten av venstreradikale grupper i Europa. At ventreekstreme grupper også hadde fotfeste i USA på den tiden var ukjent for meg. I boka si lager Roth en forbindelse mellom Merry og gruppa Weather Underground Organization, som gjennomførte en rekke bombeattentat mot offentlige bygninger i USA i 1970-årene.

Sentralt i boka står dessuten historien om hanskefabrikken som Levoy-familien bygde opp gjennom flere år. Bedriften representerer familiens vei from rags to riches på noen få generasjoner, en suksesshistorie som bare kunne skjedd i USA. Med sine handlinger tar ikke Merry bare avstand fra religionen og alt familien har oppnådd av fremgang. Hun vender også ryggen til landet som har gjort denne fremgangen mulig.

American Pastoral fanget meg fra første stund, både på grunn av den historiske rammen, den psykologiske dybden og fortellerstilen. Jeg er også svak for dystre historier der familiehemmeligheter avsløres en for en. Det er forfatteren Nathan Zuckerman, Roths alter ego, som gir oss historien om Levoy-familiens fall. Jeg likte veldig godt hvordan fortellingen stadig veksler mellom indre monolog (Semour) og en allvitende, men nokså upålitelig fortellerstemme (Zuckerman). Jeg ble helt oppslukt av romanen, men også litt forvirret. Zuckerman/Roth lurer leseren til å tro at hans versjon er den rette, men hva er den egentlige sannheten?

Språket til Roth er rikt, intenst og full av energi. Jeg liker den kompromissløse stilen hvor forfatteren hele tiden balanserer hårfint mellom satire og tragedie. Det er lett å forstå hvorfor forfatteren nevnes som kandidat til nobelprisen i litteratur. Det er i alle fall sjelden jeg leser noe så friskt og annerledes. Jeg kommer definitivt til å lese mer av Philip Roth!

My therapist said [poems] av Hal Sirowitz

CLOSING YOUR EARS

Your mother called me, my therapist said, 

& was very concerned about you. She said

you look lifeless. I told her you've

been making great progress. She said

that I must be crazy. I told her that I'm

a psychiatrist. I can't be crazy. Then she

told me about this crazy psychiatrist she heard

on the radio. I just let her talk. I realized

it was useless to argue with her. 

And that's what you should do. Just because

someone is talking doesn't mean that you have 

to listen.

          

Forrige helg børstet jeg støvet av en gammel kjenning i bokhylla mi, nemlig Hal Sirowitz diktsamling Mother Said. Jeg hadde også oppfølgeren My therapist said stående i hylla, så de siste kveldene har jeg brukt til å lese nok en gammel følgesvenn. Man kan kanskje spørre seg hvordan disse to smått obskure diktsamlingene egentlig havnet i mitt eie. Svaret er ganske enkelt at de var på salg i bokhandelen jeg jobbet i for mange år siden. Jeg likte det jeg leste, og siden har bøkene fulgt meg.

My therapist said fortsetter der Sirowitz debut sluttet. Nå er det ikke lenger bare moren til hovedpersonen som kommer med sine formaninger om hvordan han bør leve livet sitt. Gjennom diktene forstår vi at hovedpersonens forhold til jobb, kjærester og familie er ganske mislykket. Han går i terapi for å bearbeide forholdet til foreldrene og særlig moren. Det er også tydelig at han trenger hjelp til å få et levedyktig forhold til kvinner. Her gjenstår det uten tvil mye arbeid. Terapeuten gir pasienten sin en rekke råd som blir gjengitt i dikts form. Mange av rådene er selvfølgeligheter og grenser til tider mot det absurde. Av og til må man spørre seg hvem av dem som er mest forskrudd: Moren eller terapeuten.

I tillegg til de mange terapeut-utsagnene inneholder diktsamlingen en rekke "Mother said"-, "Father said"- og "My girlfriend said"-dikt. De er alle med på å tegne et bittersøtt bilde av en ung mann på leting etter bekreftelse og kjærlighet. Sirowitz unike blanding av humor og tragedie gjør også denne diktsamlingen ytterst leseverdig.

Mother said [poems] av Hal Sirowitz

POKED-OUT EYE 

Don't stick your head out the window, 

Mother said, while your father is driving. 

A branch from a tree can poke out  

your eye, & even if he stops in time, 

& is able to find it among all the fallen leaves,  

you can't just put it back into the socket,  

& espect it to work like it did before.  

A doctor will have to reconnect the tissues,  

& if any part is damaged - your father  

might have stepped on it before finding it -  

it'll never work right, & and everyone 

will know that it's defective, 

because of the way that you squint.

For tiden har vi to 3-åringer i huset som daglig setter mors og fars tålmodighet på prøve. Grenser skal testes. Konstant. Fra å ha to småbarn i huset som ivrig fulgte våre minste vink har vi nå fått to viljesterke unger med sterke meninger og frodig fantasi. For hvem var det som faktisk startet den krangelen og hvem avsluttet den? Og når den ene har fått et "nei" kjemper den andre like innbitt videre for et "ja".

Når jeg føler at formaningene mine går på repeat og aldri vil ta slutt er det godt å ta frem diktsamlingen Mother said fra bokhylla. Diktene til den amerikanske poeten Hal Sirowitz har fulgt med på mangt et flyttelass. Det passet fint å børste støvet av dem nå når man selv har barn som tøyer ens egen utholdenhet til det ytterste.

Sentralt i Sirowitz sine dikt står en amerikansk-jødisk mor og hennes overveldende og tidvis dysfunksjonelle kjærlighet til sin egen sønn. Hun gir sønnen stadige formaninger, gjengitt i dikts form. Diktene handler om alt fra oppdragelse, sex, personlig hygiene og forholdet til levende og døde slektninger. De er både morsomme og tragiske på samme tid, og det er lett å identifisere seg med den stakkars sønnen. Denne gangen kjente jeg meg veldig igjen i morens retorikk, men jeg har fortsatt en lang vei å gå før jeg er på samme nivå. Håper jeg.

Er du ute etter en diktsamling med "noe attåt" kan jeg absolutt anbefale Sirowitz' krumspring. Boka finnes forøvrig også på norsk. Erlend Loe står bak den norske gjendiktningen av boka.

Plutselig tilbake...

Greek salad, anyone?

Ingenting er som å komme tilbake fra to ukers familieferie på Kypros til et Oslo i sommerprakt! Ikke et vondt ord om all-inklusive, Bamseklubb og unger på pasta, pommes frittes og is-diett. Det er utrolig hvor fort laks- og brokkoli-spisende barn forvandles til fast-food-monstre så fort foreldrene åpner opp for det. Men når twinsa trives på tur har vi voksne det godt. Sydenliv er et deilig avbrekk i hverdagen, uansett om man må utenlands eller ser at gradestokken her hjemme bare går en vei - oppover. Heldige meg har enda en uke igjen av ferien, og slik været er nå må både cola og iskrem-nedtrappingen vente.

Når jeg har ferie, særlig utenlands, lever jeg mer eller mindre avlogget. Ingen blogg, ingen Face, knapt med TV og ingen mail. Jeg kaster såvidt et blikk på mobilen i ny og ne, men det er også alt. Jeg er ikke alltid så flink til å sette pris på de små gledene i en travel hverdag. Sommeren gir meg alltid anledning til å stoppe opp og kjenne på hverdagslykken, gjøre opp status og legge planer for høsten.

Barna måler nok kvaliteten på ferien etter hvor mange is de har spist og hvor mange bad de har tatt. Min målestokk for en god ferie er gjerne hvor mange bøker jeg har fått lest. Jo flere bøker, jo mer avslapping. Planen er å komme tilbake med fyldigere omtaler av bøkene etterhvert. Nå har jeg i alle fall logget meg på det virtuelle livet igjen, og gleder meg til å lese hva dere alle har lest i sommer.

Her er mine feriebøker (så langt):

• This is where I leave you av Jonathan Tropper
• More Baths Less Talking av Nick Hornby
• To Kill a Mockingbird av Harper Lee (Lines lesesirkel august)
• Politi av Jo Nesbø
• A room with a view av E.M Forster

Jeg lader opp til bokbloggertreffet