Philip Roth - om det å skrive

“I turn sentences around. That's my life. I write a sentence and then I turn it around. Then I look at it and turn it around again...” 

― Philip Roth, The Ghostwriter

All I want for christmas.....

IS YOU....

Et gavekort på amazon.com 

på et beskjedent beløp

AND YOU....

Philip Roth's samlede

AND YOU....

Knause, bare må Knause...

Skyggebilder av Storbritannia av Øivind Bratberg

  -Tradisjoner i en krisetid-

- EN REVOLVEROMTALE -

HVILKEN BOK?
Jeg har lest boka Skyggebilder av Storbritannia. Tradisjoner i en krisetid av Øivind Bratberg. Bratberg er statsviter med blant annet britisk politikk som spesialfelt. Han har en doktorgrad i emnet og jobber ved Universitetet i Oslo.


HVORFOR?
Det er flere grunner til at jeg fikk lyst til å lese denne boka. For det første har jeg virkelig fått øynene opp for sakprosa i år, og i 2013 har jeg lest mer sakprosa enn på mange år. For det andre er jeg veldig interessert i europeisk etterkrigshistorie. Selv om jeg ikke er spesielt anglofil (i den den engelske betydningen av ordet) er Storbritannia fortsatt toneangivende i Europa og verden. For det tredje er jeg utdannet statsviter selv, og dette var en fin anledning til å oppdatere meg på "fag".


I HVILKET FORMAT?
Jeg har lånt boka på biblioteket. Flotte Lørenskog bibliotek har det meste!


HVA HANDLER DEN OM?
I løpet av de siste ti-årene har Storbritannia gjennomgått store endringer. Disse endringene er av både økonomisk, sosial og politisk art og utfordrer landets institusjoner og samfunnsliv as we know it. I boka ser Bratberg nærmere på de mange utfordringene landet nå står ovenfor, og det er spesielt problemstillinger knyttet til økonomi, nasjonal autonomi og endrede samfunsstrukturer som trekkes frem og drøftes. Britenes historisk arv (koloni-tiden), parti-og valgsystemet, klassesamfunnet, innvandring og multikulturalisme, regionalisme og britenes ambivalente forhold til EU er noen av de mange temaene som diskuteres i boka.


HVA SYNES JEG?
Trenger du en rask oppdatering om hva som rører seg i britisk politikk og samfunnsliv om dagen? Da kan jeg absolutt anbefale Øivind Bratbergs bok! I løpet av knappe 200 sider får man en innsiktsfull og konsis analyse av strømningene i dagens Storbritannia. Innholdet i boka er rykende ferskt, og problemstillingene som drøftes er interessante og ikke minst relevante for å forstå landets utfordringer og mulige veivalg. Bratberg formidler stoffet på en god og strukturert måte. Det kommer godt med for boka har mange faktaopplysninger fordelt på få sider. Lesningen krever altså litt konsentrasjon. Dette er ingen nattbordsbok, med andre ord.


HVA VAR MEST INTERESSANT?
Bratberg skriver spennende og engasjerende om økonomiske prosesser og politiske veivalg, men personlig syntes jeg kapitlene om skotsk (og i noen grad walisisk) nasjonalisme og regionalisme var mest interessante. Disse temaene faller da også godt innenfor mitt interessefelt. I 2014 vil skottene i en folkeavstemming avgi et "ja" eller "nei" på spørsmålet "Should Scotland be an independent country?". Da jeg skrev bachelor-oppgave om skotsk nasjonalisme for over ti år siden var løsrivelse fra unionen et ganske fjernt scenario. Nå kan det derimot bli en realitet. Hvilke konsekvenser skotsk selvstendighet vil få for det videre samarbeidet med UK, NATO og EU er spørsmål som forfatteren diskuterer nærmere i denne boka.


TRIVIA:
Den skotske folkeavstemningen om uavhengighet har satt i gang en interessant flaggdebatt på de britiske øyer. En undersøkelse viser at 65 % av spurte briter mener det velkjente Union Jack bør byttes ut dersom skottene bestemmer seg for løsrivelse. Organisasjonen Flag Institute har i den forbindelse lansert en rekke flaggforslag som en mulig erstatter for det erkebriske unionsflagget.

Ikke la oss gå i hundene i kveld av Alexandra Fuller

- EN AFRIKANSK BARNDOM -

Jeg fortsetter å lese bøker av forfattere fra "det hvite Afrika." Denne sterke bokomtalen hos bokbloggeren Haruhi inspirerte meg til å ta Alexandra Fullers barndomsmemoarer Ikke la oss gå i hundene i kveld (2002) med hjem fra biblioteket. I boka gir forfatteren oss både et svært intimt portrett av sin egen familie og sterke historier fra oppveksten i Zimbabwe (tidligere Rhodesia), Malawi og Zambia på 1970-tallet.

Alexandra var bare to år gammel da foreldrene hennes flyttet fra England og etablerte seg som farmere i Rhodesia. Livet som gårdbrukere på et annet kontinent var alt annet enn enkelt, og på grunn av rådende poliske omstendigheter måtte familien flytte flere ganger. Borgerkrigen i Rhodesia og Robert Mugabes landreformer (som også har fått mye oppmerksomhet på 2000-tallet) fratvang familien eiendom og eiendeler. Jevnlige oppbrudd ble dermed et fast innslag i Alexandras barndom, men for familien var det aldri noe alternativ å returnere til England.

Det var ikke bare ytre, politiske faktorer som krig og fordelingspolitikk som satte den hvite farmer-familien på prøve. Alexandras historier forteller om en hverdag preget av isolasjon, hardt arbeid, selvtekt ovenfor tyver, sykdom og døde barn. Av fem søsken var det bare Alexandra og storesøsteren som vokste opp. I boka legges det ikke skjul på at moren strevde med depresjoner og alkoholmisbruk gjennom hele forfatterens oppvekst. Det å miste tre barn forsterket nok også de psykiske problemene hennes. I boka beskriver Alexandra tydelig hvordan de voksnes verden var skarpt adskilt fra barnas. Mye ble holdt skjult for dem og lite ble forklart. For små og store ble krig og oppbrudd, rusmisbruk og isolasjon en slags normaltilstand. Ikke la oss gå i hundene... er på mange måter historien om en familie med mange odds mot seg, men som lykkes (ut fra sine premisser) å ikke gå til grunne.

Forlaget omtaler Fullers bok som en slags moderne versjon Karen Blixens bok Out of Africa. Jeg synes det er en interessant sammenligning, selv om jeg nok ikke hadde trukket disse parallellene selv. Begge bøkene er selvbiografiske og begge vitner om en sterk tilhørighet til det afrikanske kontinentet. Det er først og fremst historiene til de hvite setlerne vi får ta del i, de som forlot Europa for å skape seg et nytt liv i en annen verdensdel. Felles er slitet for å skape en meningsfylt hverdag, og felles er sorgen over å måtte bryte opp og forlate det man har oppnådd.

De mest iøyenfallende forskjellene mellom bøkene er nok fortellerstemmen og fokuset. Der den voksne Blixen gir oss en storslagen panoramautsikt over det afrikanske landskapet vender Fuller blikket innover. Hun beskriver familien, omgivelsene og hendelser med barnets blikk. Å se historien gjennom det naive barnets øyne er et spennende og effektivt virkemiddel, men jeg synes ikke forfatteren lykkes helt på vei med sitt prosjekt. Historiene i boka blir fortalt i kronologisk rekkefølge, og vi følger forfatterems helt frem til hun gifter seg. I kapitlene hvor vi møter Alexandra som voksen savner jeg større grad av refleksjon. Hva tenker hun i ettertid om oppveksten, om det å leve i et dysfunksjonelt hjem som, mot alle odds, ikke gikk i oppløsning? Dersom forfatteren hadde delt  slike tanker med oss hadde dette hevet leseopplevelsen min.

For meg var Alexandra Fullers selvbiografi en interessant men noe ujevn leseopplevelse. Selv om jeg savnet mer refleksjon i boka, syntes jeg den gir interessante skildringer av en afrikansk barndom på 1970-tallet.