Underholdende tysktime: Daniel Kehlmann på Litteraturhuset i Oslo

Tirsdag denne uken inviterte Gyldendal forlag til boklansering og intervju med Tysklands store litterære stjerne Daniel Kehlmann (f. 1975) på Litteraturhuset i Oslo. Mer enn 100 interesserte tilhørere møtte opp denne kvelden, og jeg var der sammen med bokbloggerne Line og Rose-Marie. Bokblogger Linn så jeg også i øyekroken. Jeg er glad for at jeg fikk med meg dette arrangementet, for det ble en en svært fornøyelig tysktime.

Her til lands er tyske Kehlmann nok mest kjent for romanen "Oppmålingen av verden" som kom ut på norsk i 2008. Med denne romanen fikk forfatteren sitt virkelig store internasjonale gjennombrudd. Boka er blitt oversatt til hele 46 språk, og de høye salgstallene har plassert boka hans som den nest mest solgte tyskspråklige romanen etter Susskinds "Parfymen."

I år utgir Gyldendal forlag to av Kehlmanns bøker på norsk, nemlig romanene "F" og "Jeg & Kaminski."  Romanen "F" fikk svært gode anmeldelser i tysk media i fjor, og boka var også å finne på Den tyske bokprisens langliste i 2013.

Kehlmann leste innledningsvis på tysk fra bokas første kapittel. Deretter overtok "bokbader" Elisabeth Beanca Halvorsen og leste videre på norsk. Samtalen fortsatte på engelsk, og Kehlmann fortalte levende og humoristisk om hovedpersonene i boka, researchen han hadde gjort i forkant av skriveprosessen og litt om mottagelsen romanen har fått i hjemlandet. Jeg hadde ikke lest boka i forkant av arrangementet, men Kehlmanns smittende entusiasme og humor må sies å være den beste reklamen for forfatterskapet!

Samtidig som Gyldendal lanserer fjorårets tyske salgsuksess utgir de også romanen «Jeg & Kaminski» fra 2003. Denne boka regnes som Kehlmans definitive gjennombrudd. Boka ble nominert til Den tyske bokprisens kortliste i 2005 og blir for tiden filmatisert.

Daniel Kehlmann er en forfatter det er lett å like. Han ga inntrykk av å være svært lite selvhøytidlig, han var vittig og uformell. Han fikk publikum til å le flere ganger underveis i bokbadet. Slik blir det plusspoeng av! Det var dessuten interessant å høre ham fortelle om sitt bevisste bruk av gramatikk (f.eks bruken av Konjunktiv 1 som skaper en slags objektivitet i teksten) og måten han driver research på ("Ikke driv for mye research. Selv eksperter tar feil"). Kehlmann fortalte også at han ofte skrev notater til romanene sine for hånd. Det ble spurt om han ikke var redd for å miste disse notatene. Til stor humring fra salen påpekte han at han av erfaring syntes det var mye letter å miste en fil på datamaskinen enn å miste en notisbok.

Det var for øvrig en fin gest av Gyldendal å gjøre ære på oversetter Sverre Dahl på arrangementet. Dahl er min absolutte favorittoversetter når det kommer til tysk litteratur på norsk, og det er han som har oversatt Daniel Kehlmanns bøker. I følge Wiki har Dahl nærmer 150 litterære oversettelser fra tysk til norsk bak seg, og mer enn 50 av dem er utgitt på Gyldendal forlag. Dahl har også oversatt en annen populær tysker i Gyldendals "stall", nemlig Ferdinand von Schirach.

Dette var mitt aller første arrangement på Litteraturhuset. men definitivt ikke det siste. Jeg koste meg stort og fikk et svært godt inntrykk av både Kehlmann og romanene hans. Neste gang skal jeg sette meg enda lenger fremme i salen, gjøre enda flere notater og ta med meg et enda bedre kamera. Alt i alt var det en svært hyggelig aften på Litteraturhuset! Jeg tror ikke jeg var alene om å bli sjarmert av denne uhøytidelige tyskeren.

Andre som har skrevet om arrangementet:
Rose-Marie
Linn 
Les NRK Bok sitt intervju med Daniel Kehlmann her
Min omtale av "Oppmålingen av verden" finner du her

Rød kjærlighet (Haltet euer Herz bereit) av Maxim Leo - Vinner av Den europeiske bokprisen 2011

Eine ostdeutsche Familiengeschichte

(En øst-tysk familiehistorie)

Den tyske journalisten Maxim Leo (1970 -), født og oppvokst i Øst-Berlin, var 19 år gammel da Berlinmuren falt. Nesten tjue år etter den tyske gjenforeningen bestemmer han seg for å gjøre en mental reise tilbake til DDR-tiden. Han ønsker å se nærmere på hvordan livet i det tidligere Øst-Tyskland fortonte seg for familien og hva dette landet betød for det enkelte familiemedlem. Forfatteren har intervjuet foreldrene og besteforeldrene sine, og han har lett i dagboksnotater, fotoalbum og STASI-mapper etter ledetråder. Selvbiografien Haltet euer Herz bereit er resultatet av dette arbeidet. I 2011 mottok Maxim Den europeiske bokprisen for sin østtyske familiehistorie.

I boka vier Maxim relativt mye plass til historien om morfaren Gerhard, familiens patriark. Morfaren var en svært myteomspunnet person og en mann forfatteren aldri kom helt nær. Gerhards liv var preget av dramatikk: Han var bare 10 år gammel da familien flyktet til Frankrike etter nazistenes maktovertagelse i 1933. Det var ikke bare familiens jødiske herkomst som gjorde dem sårbare. Gerhards far, Maxims oldefar, var advokat. I 1927 representerte han motparten og vant en sak som Joseph Goebbels hadde ført til retten. Dette nederlaget glemte aldri Goebbels, og en arrestordre ble utstedt på familien da nazistene tok makten. Under andre verdenskrig var Gerhard spion og sabotør for den franske kommunistiske motstandsbevegelsen. Etter krigen returnerte han til Tyskland og deltok aktivt i gjenoppbygningen av landet. I DDR jobbet han som journalist og ble etterhvert en del av maktapparatet. I STASI-arkivet får Maxim ny informasjon om bestefaren. Denne informasjonen nyanserer barnebarnets bildet av Gerhard som en endimensjonal regimetilhenger. Men de nye opplysningene gjør ikke bildet av bestefaren mindre mystisk.

Forfatterens morfar Gerhard med kona Nora
Foto: Puchkin press©

Farfaren Werner kjempet på tysk side under krigen. Han skilte seg fra Maxims farmor da krigen var over, og kontakten mellom Werner og barna (Maxims far og tante) ble brutt. I arbeidet med denne boka gjennopptar Maxim kontakten med farfaren. Disse møtene vekker mange og motstridende følelser i barnebarnet: Slektslikheten mellom dem er slående, men det er vanskelig for Maxim å akseptere farfarens historier. For Werner var årene før andre verdenskrig rosenrøde. Han hevder at disse førkrigsårene var den beste tiden i hans liv, og for Maxim er disse utsagnene vanskelige å svelge: ”Det stod klart for meg at jeg kom fra en jødisk motstandsfamilie, og så dukker altså Werner opp og viser meg hvor bra alt var under nazistene. Alt i meg stritter i mot å la denne mannen komme meg for nær. Å akseptere at han tilhører min familie. At jeg tilhører hans.” (s.139). Maxim har vanskeligheter med å forstå hvordan farfaren så enkelt kunne innordne seg så ulike tankegods som det nasjonalsosialistiske og det sosialdemokratiske. Det som er klart er at Werner var en mann med evne til å tilpasse seg omstendighetene uten at han reflektere stort over disse tilpasningene.

Selv om de to bestefedrene hadde svært forskjellig bakgrunn og livsløp så delte de erfaringene fra krigen. For dem begge var DDR et slags drømmeland der de kunne legge alt det fryktelige de hadde opplevd i kamp og i krigsfangenskap bak seg. Gerhard kunne gi seg hen til illusjonen om at DDR-borgere var en annen type tyskere enn dem som hadde jaget ham og familien ut av landet, mens Werner kunne late som om han alltid hadde trodd på sosialismen. Dersom man var innstilt på å bli en del av det nye fellesskapet så ville alle feil og traumer tilhøre fortiden.

Foreldrene til Maxim, Anne og Wolf, måtte leve videre med fedrenes illusjoner om at DDR var drømmelandet. Hverken Anne eller Wolf hadde noen fortid som måtte glemmes eller bearbeides. Det ble derfor stadig vanskeligere for dem å tro på myndighetenes sosialistiske prosjekt. Maxims mor var lenge aktiv i partiet, men begynte etter hvert å tvile på det hele. Faren Wolf var mer av en bohem som stadig testet grensene for hvor langt han kunne gå før det fikk konsekvenser. Sine små protester til tross; når Maxim leser farens STASI-mappe forstår han at myndighetene aldri betraktet Wolf som en reell trussel. Da var det kanskje heller slik at Wolfs små rebelske utfall ga ham en illusjon av frihet og valgmuligheter, selv om det var myndighetene som til syvende og sist bestemte spillereglene.

Forfatter Maxim Leo

                           
Selv om Haltet euer Herz bereit handler om tre generasjoner østtyskere så synes jeg kanskje at boken er som mest spennende når forfatteren skildrer sin egen barndom og oppvekst på 1970 og -80 tallet. Jeg synes det var spesielt interessant å lese om hvordan forfatteren opplevde de dramatiske dagene før murens fall. Jeg er ikke så mange år yngre enn forfatteren, og jeg husker svært godt TV-bildene fra disse novemberdagene i 1989. Jeg forstod helt sikkert ikke rekkevidden av det som utspilte seg foran øynene mine dengang, men jeg forstod at dette var historiske begivenheter. I boka beskriver Maxim spenningen, angsten, tvilen og håpet som bygde seg opp i befolkningen på denne tiden. Lettelsen han følte da grensene ble åpnet var ubeskrivelig. Samtidig var det et sjokk å bli konfrontert med vestens negative syn på DDR, sier forfatteren. Denne kritikken mot Øst-Tyskland var det lett å ta personlig.

Jeg synes Maxim Leos bok var svært leseverdig, og jeg ser mange paralleller mellom selvbiografien hans og romanen Når lyset svinner (av Eugen Ruge) som jeg leste på tampen av fjoråret. Både Maxim og hovedpersonen i Ruges roman vokste opp i et borgerlig, intellektuelt miljø med sterke familiepatriarker på den ene siden og en enorm lengsel mot Vesten på den andre. Begges familier var på mange måter et DDR i miniatyr: Her fant man idealismen og håpet til generasjonen som grunnla landet. Man fant også resignasjon og fremmedgjøring hos barna som ikke delte foreldrenes sosialistiske drøm i like stor grad. Og ikke minst følte barnebarna en stor lettelse da det sosialistiske prosjektet ble skrinlagt for godt.

Jeg har lest Maxim Leos selvbiografi på tysk, men boka er oversatt til flere språk. Boka er kommet i norsk oversettelse i 2015 med tittelen Rød Kjærlighet. Den engelske utgaven tittelen Red Love: The story of an east german family.

1913. Århundrets sommer av Florian Illies

Året er 1913 og Europas kulturliv blomstrer. Kanskje aldri før har kontinentet opplevd en slik kulminasjon av kunstnerisk og intellektuell skapertrang som i akkurat dette året. Ved inngangen til det 20. århundret er det ingenting som synes umulig; de teknologiske nyvinningene er mange og troen på fremtiden er stor. Et år senere, i juni 1914, faller de berømte skuddene i Sarajevo. Mordet på det østerriksk-ungarske kronprinsparet fører stormaktene ut i en av de blodigste krigene som er utkjempet på europeisk jord. Europa skal aldri mer bli det samme etter dette.

I boka 1913. Århundrets sommer tar den tyske journalisten og kunsthistorikeren Florian Illies oss med tilbake til et tilsynelatende sorgløst Europa i tiden før første verdenskrig. Forfatteren introduserer leserne for en rekke personer som preget kulturen, politikken og samfunnslivet på denne tiden. Vi møter også skikkelser som fortsatt var "ukjente" i 1913, som for eksempel Hitler og Stalin, men som senere skulle påvirke europeisk historie på avgjørende måter. Felles for personene i Illies sitt utvalg er at svært mange av dem, i smått eller stort, på godt eller vondt, er blitt en del av vår historiske og kulturelle bevissthet.

Kapitlene i boka følger kalenderåret 1913 måned for måned. Både boka som helhet og hvert enkelt kapittel har en collage-aktig form: Noen personer blir kun nevnt i en enkel setning mens andre historier vies et avsnitt eller fortelles over et par sider. Illies bruker også mye plass på å skildre flere av datidens mest kjente kjærlighetsforhold (som forholdet mellom maleren Oskar Kokoschka og Alma Mahler, og mellom Franz Kafka og Felice Bauer), faglige uoverensstemmelser (Sigmund Freud versus Carl Gustav Jung) og familiekrangler (mellom brødrene Heinrich og Thomas Mann). Krangelen mellom Mann-brødrene bunnet i Thomas Manns bruk av familien som forbilde for romanen Buddenbrooks (1901), en strid man kan si foregrep Knausgård-debatten med mer enn 100 år.

Oskar Kokoschkas "Die Windsbraut" (1913) viser maleren og Alma Mahler.

Jeg ble oppmerksom på 1913. Århundrets sommer da jeg besøkte München i høst. Boka kom ut i Tyskland i 2012, og ett år etter utgivelsen lå den fortsatt høyt på de tyske bestselgerlistene. En av grunnene til de gode salgstallene skyldes nok at forfatteren beskriver datidens samfunn fra et utpreget tysk perspektiv. Noen av personene som nevnes i boka, som politikere og litt mer perifere kulturpersonligheter, er nok ikke så kjente utenfor den tyskspråklige sfæren. Et tysk fokus er likevel ikke helt unaturlig: Svært mange av de ledende skikkelsene innenfor datidens europeisk åndsliv kom jo nettopp fra Tyskland eller det Habsburgske riket. Jeg synes stedene (vi snakker Berlin, Wien, Praha, Munchen, Salzburg), historiene og personene som forfatteren har valgt ut gjenspeiler denne epoken på en veldig god måte.

Jeg tror også at Illies sin bok rører ved en nostalgisk streng hos mange lesere. Første verdenskrig står fortsatt sterkt i europeernes kollektive hukommelse, og for mange, forfatteren inkludert, har året 1913 en viktig symbolfunksjon: 1913 var det siste fredelige året før stormaktene startet krigen som skulle forandre Europa både geografisk og historisk. Som leser kjenner også jeg en dragningen mot dette "tapte" Europa som Stefan Zweig skildrer så lysende i sine memoarer Verden av i går (Die Welt von Gestern) og som Joseph Roth tar et vemodig farvel med i sin roman Radetzkymarsch. I sistnevnte bok knyttes en families vekst og fall tett sammen med keiserriket Østerrike-Ungarns skjebne. Jeg kjenner på meg at jeg trenger et gjensyn med Joseph Roths roman ganske snart.

Franz Marcs maleri "Der Turm der blauen Pferde"
ble malt i 1913. Kunstverket har vært forsvunnet
siden slutten av andre verdenskrig.

Sist men ikke minst gir teksten et fascinerende bilde av hverdagsliv og mellommenneskelige relasjoner på begynnelsen av 1900-tallet. I bakgrunnen fornemmer leserne stormaktenes rasling med sablene, men folk flest virker mest opptatte av sine forelskelser, kunstprosjekter og ekteskapsproblemer. Tankene på en mulig krig synes uendelig fjern i 1913. Noe av det jeg likte best ved boka er nettopp måten forfatteren blander biografi og fantasi på. Illies tar utgangspunkt i biografiske fakta for så å leve seg inn personenes tanker og følelsesliv. Slik levendegjør han ikke bare historien på en ny og annerledes måte; han menneskeliggjør også utvalget sitt på ypperlig vis og plasserer dem i en større historisk og kulturell sammenheng.

Jeg tror nok man vil ha størst glede av Illies sin bok dersom man har litt kjennskap til og interesse for europeisk kunst- og kulturhistorie fra før. Personlig likte jeg i alle fall boka kjempegodt og koste meg med forfatterens mange anekdoter og historiske krumspring. Jeg hadde dessuten stor glede av å google navn og kunstverk underveis i lesningen. Det å se bilder av personene og kunstverkene som omtales i boka ga lesingen en ekstra dimensjon og jeg fikk lyst til å fordype meg mer i kunsten og litteraturen. Alt i alt synes jeg at forfatteren lykkes svært godt med sitt prosjekt. Ved å blande biografiske elementer med fiksjon klarer han å fange stemningen fra denne svunne tiden på en svært troverdig måte.

1913. Århundrets sommer kom ut på norsk i fjor. Denne omtalen baserer seg på den norske utgaven, som er svært godt oversatt fra tysk av Ute Neumann.