Nå har jeg utfordret fordommene mine grundig og lest 3 bøker av le Carré i løpet av et halvt år. Planen var å lese gjennombruddsromanen hans Spionen som kom inn fra kulden som en del av Lines lesesirkel. Jeg likte boka, og da jeg oppdaget at han hadde ytterligere to bøker på 1001-listen over bøker man må lese var jeg ikke til å stanse. Selv om forfatteren neppe er en kandidat til nobelprisen i litteratur så har bøkene hans uten tvil en del interessante kvaliteter. For mitt vedkommende er det den historiske settingen som tiltrekker mest; Som leser kjenner man virkelig pusten av den kalde krigen i nakken. Dessuten byr bøkene hans jevnt over på god spenning.
Her er en kort gjennomgang av de tre bøker som jeg nå kan krysse av på leselisten min:
(The Spy Who Came in from the Cold - 1963)
I le Carrés kanskje mest kjente roman følger vi briten Alec Leamas som jobber bak jernteppet for den britiske etterretningstjenesten. Når Leamas mister sin siste agent på oppdrag i Øst-Tyskland blir han bedt om å holde seg "ute i kulden" for en lenger periode. Ved å fremstå som vanæret spion og potensiell avhopper er målet å infiltrere øst-tysk etterretning. Her er det dobbeltspill og psykologisk drama på høyt nivå, og etterhvert som handlingen skrider frem blir det stadig vanskeligere for leserne å skille mellom sannhet og løgn. Med sin sjokkernede innledning og kompromissløse slutt er dette min absolutte favorittbok av le Carré.
(Tinker Taylor Soldier Spy - 1974)
Når en rekke spionoppdrag i utlandet feiler fatalt styrkes mistanken om at østmaktene har plantet en spion, en muldvarp, i hovedkvarteret til den britiske etterretningen. At overløperen er å finne blant organisasjonens mest betrodde medarbeidere gjør saken enda mer alvorlig. Den pensjonerte agenten George Smiley får i oppdrag å avsløre dobbeltspilleren. Boka gir oss et første møte med Smileys nemesis, den russiske agenten Karla, som vi møter igjen i flere av forfatterens senere romaner. Jeg synes Le Carrés femte roman var greit tidsfordriv, men jeg sluttet aldri å ergre meg over at bokas kløktige engelske tittel (Tinker Taylor Soldier Spy) har fått en så kjedelig norsk oversettelse.
(Smiley's people - 1979)
Britenes hemmelige tjenester er fortsatt rystet etter spionskandalen som agent Smiley rullet opp i boka Muldvarpen. I forfatterens syvende romanen blir Smileys pensjonisttilværelse satt ytterligere på vent etter at en tidligere informant blir funnet skutt og drept. Letingen etter drapsmotiv leder Smiley på kjente trakter og til en gamle motstander: Karla. Det kommer til et endelig oppgjør mellom de to agentene. Jeg likte boka, men syntes den hadde litt for mange feilspor og sidehistorier. Det ultimate oppgjøret mellom Smiley og Karla var også et antiklimaks, selv om jeg mistenker at le Carré konstruerte denne slutten med hensikt.
Jeg har lånt alle bøkene på biblioteket, og som dere ser er omslagene svært "retro." Det samme gjelder språket i bøkene. Jeg opplevde de norske oversettelsene, og da særlig i Spionen som kom inn fra kulden, som svært gammeldags. Jeg forstår at språket fanger tiden den er skrevet (og oversatt) i, men 50 år etter utgivelsen hadde romanen fortjent en språklig oppfriskning.
