Særemne-nostalgi

”Å være ung er for jævlig," "Døden på Oslo S," "Hard asfalt" … 

Bøker og filmer som tok for seg narkotika og stoffmisbruk var velkjent for oss som vokste opp på 1980- og 90-tallet. Jeg er sikker på at jeg ikke var alene om å sluke alt av bøker som hadde med denne tematikken å gjøre. Jeg var spesielt fascinert av bøker "fra virkeligheten" som skildret misbruk og avhengighet i all sin gru. Det som stod i disse bøkene var så langt unna min egen virkelighet som overhode mulig. Kanskje det var det som ga historiene en slik tiltrekningskraft?

For en liten stund tilbake leste jeg en omtale av Jon Michelets kriminalroman ”Hvit som Snø” på bokbloggen ebokhylla mi. Det satte virkelig nostalgien i sving. Michelets Rivertonvinnende krimbok er fortsatt en av mine absolutte favoritter innenfor sjangeren. Jeg likte boka så godt at jeg skrev særemne (eller ”temastudium” som det het dengang) om den i 3. klasse på videregående. Sist jeg var hjemme hos foreldrene mine lette jeg frem dette særemnet. Snakk om artig gjensyn!

I 1994, da jeg lagde dette arbeidet, var det forbudt med innleveringer skrevet på PC. Alt ble skrevet for hånd, med kulepenn og med blankoen i beredskap. Bøkene jeg tok for meg var ”Hard asfalt” av Ida Halvorsen, ”§162” av Petter Kokkim (selv etter å ha lest mitt eget handlingsreferat klarer jeg ikke å huske denne boka), ”Hvit som snø” av Jon Michelet og ”Den siste Revejakta” av Ingvar Ambjørnsen. De to siste titlene har jeg lest flere ganger siden, og Ambjørnsens bok har jeg blant annet omtalt her.

Oppgaven stod til en 5'er. Handlings-referatene er meeeeeget grundige, mens analysene var nok absolutt i korteste laget. 

Her er forøvrig en liten smakebit fra konklusjonen min etter å ha lest "Den siste revejakta" anno 1994: 

”Den siste revejakta” er etter min mening en av Ambjørnsens beste bøker (Her må jeg tilføye at jeg før oppgaven ble skrevet aldri hadde lest noe av Ambjørnsen...). Det er en spennende roman der det er lett å forstå personenes følelser og reaksjoner. Vi får et interessant innblikk i storbyens utgrupper, der loven utenfor loven er beinhard og brutal. Jeg selv og sikker mange lesere med meg, oppfattet forfatterens kritikk av samfunnets negative syn på hasj. At Ambjørnsen betrakter Vinmonopolets varer på lik linje, hvis ikke verre, kan kanskje ha noe for seg, men det unnskylder ikke bruken av narkotiske stoffer. Hovedpersonen Cark F. Wang, viser jo selv hvilken vei alt misbruket fører når han åpent forteller om alle mulige virkninger.”

1001-bok: Wittgensteins nevø av Thomas Bernhard

”To hundre venner vil være tilstede
i min begravelse og du må holde en tale ved graven”

(Paul Wittgenstein til Thomas Bernhard)

Jeg har lenge hatt planer om å lese noe av den østerrikske forfatteren og dramatikeren Thomas Bernhard (1931-1989). Da jeg nylig kom over en samleutgave av ham i norsk oversettelse bestemte jeg meg for å gjøre alvor av leseplanene. For Bernhard er ingen hvem som helst innenfor litteraturverdenen, skal vi tro dem som har greie på slikt. Selv om forfatteren døde relativt ung regnes han i dag som en av de viktigste samtidsforfattere fra 1900-tallets siste halvdel. På listen over 1001 bøker man må lese før man takker for seg er han representert med hele seks romaner, og han nevnes gjerne i samme åndedrag som sine landsmenn Peter Handke (som i disse dager mottar internasjonale Ibsen-prisen 2014) og Elfriede Jelinek, vinneren av nobelprisen i litteratur 2004.

Bernhard var en svært omstridt forfatter i hjemlandet. Et gjennomgående trekk ved forfatterskapet hans er et grunnleggende negativ syn på den østerrikske staten. I tillegg til eksplisitt samfunnskritikk hang forfatteren gjerne ut navngitte personer som han mente hadde begått urett mot ham. Slikt ble det gjerne skandaler av. Bernhards ambivalente forhold til Østerrike kom også til uttrykk etter hans død i 1989. I testamentet sitt forbød han nemlig alt salg av egne bøker i hjemlandet. Heller ikke teaterstykkene hans skulle oppføres der. Disse begrensningene har vist seg umulig å gjennomføre i praksis, og i dag ser Bernhard ut til å være mer populær i alpelandet enn noen sinne.

Thomas Bernhard

Boka jeg nå har lest - ”Wittgensteins nevø,” med undertittelen ”et vennskap”- ble utgitt første gang i 1982. Det er en selvbiografisk roman der forfatterens 12 år lange vennskap med Paul Wittgenstein, nevøen til den kjente østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein, danner utgangspunktet for fortellingen. De to mennene hadde først og fremst interessen for klassisk musikk til felles. I boka beskriver Bernhard hvordan vennskapet deres utviklet seg videre da de begge var innlagt på samme sykehus. Dårlig helse var noe de to mennene også delte; Bernhard var lungesyk hele livet mens Pauls nerveproblemer førte til stadige innleggelser på psykiatrisk avdeling.

Ved hjelp av notater og opptegnelser fra disse årene gir Bernhard et bilde av vennen Paul og forholdet dem i mellom. Paul var et kulturmenneske, mer rik i ånden enn i penger. Selv om han tilhørte Wittgenstein-familien, en av Østerrikes rikeste familier, ødslet han bort formuen sin mens han levde. Mot slutten av livet ble de psykiske problemene hans verre og innleggelsene hyppigere. Det førte til at de fleste vennene hans, også Bernhard, tok avstand fra ham. I innledningen til romanen siterer forfatteren Pauls ønske om at vennen skal holde tale i begravelsen hans. Bernhard møtte aldri opp i denne begravelsen. For meg blir romanen derfor stående som det endelige gravskriftet over et tapt vennskap, og teksten blir den minnetalen Bernhard aldri holdt for Paul. 

Men boka er mer enn dette. I tillegg til å gi et portrett av Paul Wittgenstein er romanen like mye et portrett av forfatteren selv i denne perioden av livet. Her kommer Bernhards hat-kjærlighetsforholdet til hjemlandet tydelig til uttrykk; en innbitt forakt for det provinsielle og for det spissborgerlige, for Wiens kunstnermiljø og teaterscene gjennomsyrer teksten. Jeg syntes Bernhards bitende kommentarer til noen av prisene han er blitt tildelt var spesielt interessante - og fornøyelige i all sin groteskhet.

Etter å ha lest min første bok av Thomas Bernhard må jeg nok innrømme at det ikke oppstod en umiddelbar forelskelse mellom meg og denne forfatteren. "Wittgensteins nevø” er ingen spennings- eller konfliktdreven roman. Teksten består snarere en lang rekke tanker og erindringer satt ned på papir. Skal man velge enn bok som inngangsport til forfatterskapet hans bør man kanskje velge noe annet enn denne selvbiografiske romanen?

Når det er sagt så klarte boka å engasjere meg. Det er lenge siden jeg har følt meg så utfordret av en tekst, spesielt med tanke på det språklige. Bernhard har en særegen skrivestil med lange, omstendelige, repeterende, ja nærmest messende, setninger. Det florerer av komma og innskutte tanker. Det likte jeg godt. Jeg leste "Wittgensteins nevø” parallelt i norsk og i tysk utgave (på mobil – via Goethe instituttets gratis Onleihe-tjeneste). Å oversette Bernhard til norsk må være en mesterprøve for hvilken som helst oversetter. Selv om jeg foretrakk å lese den tyske originalteksten fremfor den norske oversettelsen synes jeg oversetter Sverre Dahl har gjort et svært godt arbeid.

Et ambivalent første møte med en ny forfatter til tross; Jeg er sikkert på at jeg kommer til å lese mer av Thomas Bernhard.

Kortlisten til Den tyske bokprisen ble presentert i dag!

Deutscher Buchpreis, Den tyske bokprisen, regnes som en av Tysklands viktigste litteraturpriser. Siden 2005 har det tyske bokhandlerforbundet gitt prisen til forfatteren av årets beste tyskspråklige roman.

I år var mer enn 170 skjønnlitterære bøker nominert før en langliste på 20 titler ble presentert for en måned tid siden. I dag har juryen endelig offentliggjort de 6 finalistene. Vinneren, som i tillegg til heder og ære også får 25 000 Euro i prispenger, utropes når bokmessen i Frankfurt starter 6. oktober.

Årets seks finalister er:

• Thomas Hettche: Pfaueninsel 
• Angelika Klüssendorf: April  
• Gertrud Leutenegger: Panischer Frühling 
• Thomas Melle: 3000 Euro 
• Lutz Seiler: Kruso 
• Heinrich Steinfest: Der Allesforscher 

Av bøkene på denne listen er jeg mest nysgjerrig på Heinrich Steinfests roman Der Allesforscher og Angelika Klüssendorfs April. Begge forfattere er godt etablerte innenfor det tyske språkområdet. Steinfest har mottatt en lang rekke priser for krimbøkene han har skrevet, mens Klüssendorf er nominert til Den tyske bokprisen for andre gang. I 2011 var hun kortlistekandidat med romanen Das Mädschen / Jenta (utgitt på norsk i 2013). Kanskje det blir hennes tur i år?

Følg Den tyske bokprisen på Facebook: www.facebook.com/DeutscherBuchpreis

Se også hjemmesiden til Den tyske bokprisen: http://www.deutscher-buchpreis.de/

Bildet er hentet fra Deutscher Buchpreis sin facebookside