Olje, vulkaner, fossiler og sånn… En reise i Norges dype forhistorie

"Det som ble Norge. Om fjell, is og liv gjennom 2902 millioner år"

Akkurat i tide til grunnlovsjubileet 2014 kom det i fjor en litt annerledes norgeshistorie på markedet. I sakprosaboka «Det som ble Norge» tar geologen og journalisten Reidar Müller oss med på en formidabel reise tilbake i tid. I løpet av snaue 250 sider tilbakelegger vi hele 2902 millioner år – i raskt tempo – på jakt etter Norges egentlige historie. Alt sett fra et naturvitenskapelig ståsted.

I arbeidet med denne boka har Müller reist på kryss og tvers i vårt langstrakte land for å finne konkrete spor etter Norges dype forhistorie. Hvorfor ser landet vårt ut som det gjør? Hvorfor har vi gass og olje? Hvordan har klimaet endret seg? er noen av de mange spørsmålene som forfatteren utforsker nærmere. Boka er som en tidsmaskin der hvert kapittel fører oss stadig lenger tilbake i tid. Det er ikke til å unngå at man får en viss andaktsfølelse når man står ovenfor et slikt svimlende tidsrom: Totusennihundreogto millioner år er ufattelig lang tid, og her er vi i dag!

«Det som ble Norge» er en bok som absolutt faller inn under kategorien populærvitenskap. Når jeg leser denne type bøker er det flere kriterier som må oppfylles for at jeg skal la meg begeistre. Den viktigste årsaken til at jeg leser sakprosa er jo at jeg vil lære noe nytt, uavhengig av om boka handler om årsakene til Første verdenskrig, svensk polarhistorie eller det øst-tyske sikkerhetspolitiet STASI. At forfatteren er en god formidler er derfor svært viktig for meg. Han/hun må skrive godt og lettfattelig, men samtidig vil jeg ikke føle meg undervurdert som leser. Forfatteren må altså finne den riktige balansen: presentasjonen må ikke bli så vanskelig at man legger fra seg boka, men stoffet må heller ikke forenkles så mye at spenningen ved temaet forsvinner.

For meg utgjør den amerikanske forfatteren Bill Brysons «A Short History of Nearly Everything (for omtale, se link)» selve gullstandarden når det gjelder hvordan naturfag best kan fremstilles populærvitenskapelig. Så hva med denne norske gjennomgangen av vårt lands opprinnelse, oppbygging og forandring gjennom tusen av millioner av år? Med tanke på de svært personlige kriteriene jeg skisserte over så synes jeg at Müller langt på vei lykkes med å formidle tungt vitenskapelig materie på en interessant og lettfattelig måte. Forfatteren har valgt å favne bredt når det gjelder den historiske fremstillingen. Nesten hele spekteret av geovitenskapelige disipliner er tatt med i boka. Vi lærer om geologi, vulkaner, isbreer, mineraler og bergarter, forhistoriske planter og dyr, og mye mer. Temaene Müller har valgt ut er både relevante og velvalgte, gitt bokas konsept. Selv synes jeg det var fascinerende å lese kapitlene om vulkanaktiviteten som har formet landskapet på Østlandet og de himalaya-høye fjellkjedene som før raget på Vestlandet.

Dette er også en svært lettlest bok, ja nesten for enkel etter min smak. Språket er, sikkert bevisst, lagt nært opp til muntlig norsk. Her skal ingen lesere skremmes med fagterminologi. For min del kunne forfatteren gjerne ha lagt listen litt høyere når det gjelder det faglige. Jeg synes nesten at boka ble for kort, og jeg savnet mer dypdykk i temaene. Når det er sagt så finner man en omfattende referanseliste bakerst i boka for lesere som har lyst til å gå mer i dybden. En ting jeg derimot ikke var så begeistret for var måten forfatteren har valgt å presentere stoffet på. Det er visst ikke bare innenfor biografi-sjangeren at trenden med en synlig og tilstedeværende forteller ser ut til å bre om seg. Müllers bok er spekket med anekdoter der forfatteren spiller en sentral rolle. Jeg synes at denne tydelig jeg-stemmen ble for dominerende. Så er jeg nok av «den gamle skolen» som synes at temaet, ikke forfatteren, skal stå i sentrum.

Etter min mening fungerer likevel «Det som ble Norge» etter hensikten; å gi en kortfattet, enkel og populærvitenskapelig innføring i vårt lands historie gjennom tre milliarder år. Høydepunktene i vårt lands historie er mange og dramatiske. Det er det absolutt vel verdt å skrive bok om.

Andre som har omtalt denne boka:
Ellikken på bloggen Ellikens bokhylle (anbefales!)

Marsfioler av Philip Kerr

Original krim med handling fra nazitidens Tyskland

Det er ikke mange innlegg siden jeg akket og oiet meg over middelmådig krim og hevdet at denne sjangeren ikke lenger appellerte til meg. Dette er selvfølgelig en sannhet med modifikasjoner. I 2014 har jeg faktisk lest flere krimbøker som både har hatt originale plot og spennende handling, bøker jeg uten å nøle vil anbefale videre. En av disse bøkene er «Marsfioler» (utgitt på engelsk i 1989) av den skotske forfatteren Philip Kerr (1956 -). Som forfatter er nok Kerr mer kjent internasjonalt enn her i hjemme. Til nå har han i alle fall vært et ukjent navn for meg. Kerr skriver både krim- og barnebøker, og som krimforfatter har han vunnet flere priser (se link). I 2009 vant han RBA International Prize for Crime Writing (link), en ære han deler med kjente navn som Michael Connely, Patricia Cornwell og Harlan Coben.

Romanen «Marsfioler» utgjør første del av Kerrs såkalte «Berlin Noir» -triologi, som igjen er den første av i alt 7 bøker med privatdetektiven Bernhard (Bernie) Günther i hovedrollen. Handlingen i boka utspiller seg i Berlin rett før andre verdenskrig. Året er 1936, og byen forbereder seg til sommerolympiaden. Bak hovedstadens pyntede fasader er derimot alt ikke like vakkert. Dette er en tid hvor mange mennesker forsvinner i Tyskland. Noen går under jorden eller rømmer til utlandet, mens andre blir fengslet og sendt til konsentrasjonsleire fordi regimet betrakter dem som uønskede elementer.

I dette politiske klimaet virker Bernie Günther som privatdetektiv. Hans spesialitet er å oppspore forsvunne mennesker på vegne av slektningene deres. Günther har lang erfaring fra politiarbeid. I 11 år jobbet han som etterforsker i Berlin-politiet men sluttet da nazistene overtok makten i 1933. I boka får han i oppdrag å oppspore et verdifullt diamantsmykke som er blitt stjålet i forbindelse med en mordbrann i Berlin. Eieren av smykket, en stålmillionær, mistet datteren og svigersønnen i brannen. Etterforskningen viste at de to var blitt skutt før huset ble tent på. Günther får streng beskjed å holde seg unna selve drapsetterforskningen. Hans oppgave er å finne det forsvunne smykket uten at Gestapo får kjennskap til det. Dette viser seg raskt å bli vanskelig. Sporene etter smykketyvene og drapsmennene krysser hverandre, og snart er noen av de mektigste mennene i Nazi-Tyskland involvert i etterforskningen.

Både Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich opptrer i boka

I boka maner forfatteren frem et bilde av Berlin anno 1936 som jeg opplever som svært troverdig. Jakten på det stjålne smykket foregår over hele byen, og gjennom Günters øyne og tanker får leserne et innblikk i hvordan livet i den tyske hovedstaden artet seg bare få år før andre verdenskrig brøt ut. Vi befinner oss i en pulserende storby hvor nazistenes nærvær er svært merkbart. Hitlers regime holder befolkningen i et jerngrep, og politisk motivert vold og antisemittisme er en del av hverdagen. Dette ser Günther, og han får ikke minst oppleve dette på kroppen selv.

Som romankarakter ligner vår helt på mange av politietterforskerne jeg har møtt i andre krimbøker. Han har få nære venner, han drikker og røyker for mye og han har vanskelig med å få forhold til å fungere. Likevel er det mange grunner til at jeg liker ham godt. Først og fremst er han en ekte Berliner; røff, selvsikker og med en ironisk innstilling til det som skjer rundt ham. For lesere med sans for slikt er Günthers betraktninger kostelig lesing. Han er også noe så uvanlig som en mann av ære. Når ting står på spill går han ikke på akkord med sine verdier. Han følger sitt moralske kompass og tar de rette valgene.

Sist men ikke minst er Günther en utpreget anti-autoritær person i en tid hvor en slik egenskap kan koste en mann livet. Hans holdning til regimet er likevel pragmatisk: han tilpasser seg de rådende forholdende og er påpasselig med å ikke kritisere myndighetene åpent. For oss lesere er det ingen tvil om at han forakter nazistene. Bokas tittel, «Marsfioler» (tysk: Märzveilchen) henspiller også på dette. «Marsfioler» er i utgangspunktet en nedsettende merkelapp som Hitlers tidligste støttespillere satte på nye medlemmer av NSDAP (Hitlers parti). «Gammelnazistene» mente at de som ble medlemmer først etter partiets maktovertagelsen i 1933 kun ble medlemmer for egen vinnings skyld. For Günther er alle som støtter Hitler "marsfioler," uavhengig av når innmeldingen skjedde.

Forfatter Philip Kerr (Kilde: Wikipedia)

Etter min mening er Kerrs bok en kriminalroman som skiller seg fra andre bøker i samme sjanger. Det vi får servert er i utgangspunktet en klassisk detektivhistorie i tradisjonen til Raymond Chandler og hans detektiv Philip Marlow. Historien er handlingsdrevet og har på mange måter et karikert persongalleri. Vi møter den rike finansmannen, den vakre skuespillerinnen, den hardkokte detektiven og de grove kriminelle osv. Likevel synes jeg at boka er både original og annerledes, ikke minst på grunn av den historiske settingen som handlingen utspiller seg i. Jeg er mer enn gjennomsnittlig interessert i europeisk historie, og romanen har en overbevisende tidskoloritt. I tillegg er boka velskrevet og spennende.

Selv om handlingen i boka altså er lagt til Tyskland og hovedpersonen er tysk, så er humoren i boka umiskjennelig britisk. Under lesningen spurte jeg meg selv om en tysker kunne ha skrevet noe som dette. Tyskerne er utvilsomt verdensmestere når det gjelder å bearbeide fortiden i ord og handling, noe som spesielt gjelder for andre verdenskrig. De har til og med et eget tysk ord for dette, begrepet «Vergangenheitsbewältigung.» Vi har jo sett at tyskerne også kan spøke med fortiden. Senest i 2012 utkom Timur Lenks satiriske roman «Han er her igjen» (fra 2012). Her våkner Hitler opp i et nåtidig Tyskland etter å ha sovet en tornerosesøvn i 60 år. Likevel kan man nok si at Kerr lykkes så godt med sin historien nettopp fordi den er skrevet med en viss distanse.

Jeg kommer absolutt til å lese flere av Kerrs bøker om Bernie Günther!

Leseåret 2014 - En oppsummering

Nok et leseår er tilbakelagt, og tradisjonen tro skal det hele oppsummeres, analyseres og vurderes. Jeg er absolutt fornøyd med bokvalgene mine i 2014, men skulle gjerne ha blogget mer i året som gikk. Men slik er livet når både jobben og twinsa på 4 år krever sitt. Med mindre TV-titting i 2015 blir det forhåpentligvis nye og bedre takter på bloggen.

Tallenes tale:

Jeg leste 42 bøker i 2014.

I år har jeg:

• Lest 33 papirbøker, 9 e-bøker.
• Lest 26 skjønnlitterære bøker, 15 sakprosabøker og 1 essaysamling.
• Lest 25 bøker på norsk, 9 på engelsk, 7 på tysk og 1 på svensk.
• Lest forfattere fra 13 land: Norge, Sverige, Island, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Sveits, USA, Russland, Østerrike, Australia, Colombia, og Sør-Afrika.

Listen over alle bøkene jeg leste i 2014 kan du se her.

Mest minneverdige leseopplevelser i 2014:

Sakprosa:

• Florian Illies: 1913 (omtale) 
• Maxim Leo: Haltet euer Herz Bereit (omtale)
• Katja Petrowskaja: Vielleicht Esther 

Petrowskajas kritikerroste bok er et must for alle som interesserer seg for 2. verdenskrig og Holocaust. I boka forsøker forfatteren å samle sin egen families historier. Et sentralt spørsmål i boka er hvordan vi skal kunne minnes historien når tidsvitnene forsvinner. Boka foreligger i norsk oversettelse i april 2015 med tittelen Esther, kanskje.

Skjønnlitteratur:

• Philip Roth: The Plot Against America (omtale)
• Lars Mytting: Svøm med dem som drukner

Krim:

• John le Carré: Spionen som kom inn fra kulden (omtale)
  
• James Lee Burke: I skyggen av Swan Peak
• Simon Urban: Plan D (omtale)

 
Mine leseprosjekt i 2014:

Leseprosjekt #1: DDR / Den kalde krigen:

Europeisk etterkrigshistorie er et tema jeg synes er uhyre interessant. I 2014 var det 25 år siden Berlinmuren falt, og jeg har lest bøker som kan knyttes til dette jubileumet. Jeg har lest 3 skjønnlitterære bøker og 3 dokumentarer om emnet i året som gikk:

• John Le Carré: Spionen som kom inn fra kulden, Muldvarpen og Den usynlige spion (samleomtale her)
• Maxim Leo: Haltet euer Herz Bereit (omtale)
• Anna Funder: Stasiland
• Ingrid Brekke: Da Øst ble Vest 

Leseprosjekt #2: Philip Roth:

Et av mine langsiktige mål er å lese hele forfatterskapet til den amerikanske forfatteren Philip Roth. I år har jeg lest fire av romanene hans; Exit-Ghost, Indignation, Portnoy's complaint og The Plot Against America (norsk: Konspirasjonen mot Amerika). Av de fire bøkene var det egentlig bare The Plot Against America som gjorde inntrykk. Til gjengjeld vil jeg regne den blant de beste bøkene jeg noen gang har lest. Se min omtale av boka her.

Leseprosjekt #3: 1001-bøker:

2014 var klassikernes år for min del, og jeg har lest 12 bøker på listen over 1001 bøker man må lese før man takker for seg:

• Philip Roth: Portnoy's complaint og The Plot Against America (omtale)
• John Le Carré: Spionen som kom inn fra kulden, Muldvarpen og Den usynlige spion (omtale)
  
• Joseph Roth: Radetzkymarsch (omtale) - Gjenlesning
• J.M. Coetzee: Ungdom
• Arno Geiger: Es geht uns gut (norsk tittel: Vi har det bra) - Vinner av den tyske bokprisen 2005
• Ford Maddox Ford: The Good Soldier
• Gabriel Garcia Marquez: Kjærlighet i koleraens tid - Gjenlesning
  
• Thomas Bernhard: Wittgensteins nevø (omtale)
• Ivan Turgenjev: Fedre og sønner (omtale)

Leseprosjekt #4: Første Verdenskrig

I 2014 kunne vi også markere at det var 100 år siden Første Verdenskrig startet. Mitt mål var å lese meg opp på emnet, både gjennom skjønnlitteratur og sakprosa. Jeg leste 3 bøker med tilknytning til temaet:

• Florian Illies: 1913 (omtale)
• Christopher Clark: The Sleepwalkers. How Europe Went to War in 1914 (omtale)
• Ford Maddox Ford: The Good Soldier 

Dette antallet er jeg bare sånn passe fornøyd med, for aldri har vel et leseprosjekt ført til så mange uavsluttede bøker. Jeg nevner i farten: Christopher Clarks Kaiser Wilhelm II, Roy Andersens 1914. Inn i katastrofen, Norman Stones Første Verdenskrig og Brandal m.fl. De ukjente krigerne. Nordmenn i Første Verdenskrig.

 

Jeg gleder meg til mange gode leseopplevelser i 2015 - og til å dele dem med deg!