Nostalgi # 5 Kor e alle helter hen?

Tenk om det var slik at heltene i bøkene du leste som barn ikke forble i sitt evig-unge univers men ble voksne, akkurat som deg og meg. Hva ville det da blitt av Pippi, Hardy Guttene og Sjøormen Ruffen?

En av barnebokfigurene jeg likte veldig godt da jeg var liten var Jason med det store håret og med mammaen som alltid var så travel. Jeg må innrømme at jeg var litt bekymret for Jason, for mammaen stresset rundt og Jason hang med så godt han kunne. I den alderen filosoferte jeg ikke stort over tidsklemmer og alenemødre med mye ansvar, selv om jeg kan gjøre meg slike "voksentanker" når jeg titter gjennom Jason-bøkene i dag.

Tanken på at barnebokfigurer kanskje også vokser opp slo meg da jeg så på dvd sammen med ungene mine her om dagen. For her er beviset på at Jason faktisk er blitt voksen: Med sitt svarte hår og sine røde kinn gjenoppstår han som mekaniker i Rorri Racerbils Formel 1-stall. Snakk om overraskende karrierevalg!

Min kamp 3 av Karl Ove Knausgård

Etter en lang (men god) Knause-Pause har jeg trådd inn i Karl Ove Knausgårds omfangsrike, stygg-vakre og detaljerte univers igjen. Min kamp-bøkene er et ambisiøst prosjekt, både for forfatteren og leseren, men jeg stiller forberedt i år! i fjor leste jeg Min Kamp 1 og Min Kamp 2, og jeg gikk så langt at jeg utropte bok 1 til min beste leseopplevelse 2012. Ikke verst! Knausgård skriver gnistrende godt, og jeg beundrer og nyter språket i bøkene hans. Likevel trengte jeg en pause i knausinga etter at de to første bøkene var fortært. Tematikken er sterk, og jeg følte at språket hans ville miste kraften og intensiteten, bli en vane, uten en pause fra serien. Nå er jeg derimot tilbake der jeg slapp.

En av de viktigste romanfigurene i Min kamp 1 er Karl Oves far. Etter at jeg hadde lest den boka klarte ikke å slutte å tenke på hvorfor Karl Ove var så redd ham. Hvorfor følte han en slik fremmedhet, ja nært sagt et hat til sin egen far? Det ga ikke boka noe tydelig svar på. I Min Kamp 3 får vi derimot hele historien, og den er ikke spesielt hyggelig. Som småbarnsmor grøsser jeg på ryggen av denne mannen som Karl Ove og broren var grunnleggende redde for gjennom hele barndommen. Men nye ubesvarte spørsmål dukker også opp. Hvorfor er denne faren var ute av stand til å være far? Jeg liker å stille slike spørsmål.

I de to første bøkene i serien veksler Knausgårds stadig mellom fortid og nåtid. Denne romanen er derimot mer kronologisk fortalt der vi følger Karl Ove gjennom oppveksten på Tromøya frem til han flytter til Kristiansand etter 6.klasse. Frykten for farens uforutsigbare temperament er alltid nærværende hos Karl Ove, men heldigvis er barndomsskildringen og -minnene hans mer enn bare dette.

Med typisk selvutleverende blikk skildrer Knausgård alle de tingene som setter spor når man vokser opp: musikk, bøker, venner, den første forelskelsen. Det siste er akkurat så sterkt og så kleint som det bare kan være når man er 12 år. Karl Ove kjenner sterkt på følelsen av å være anderledes, og han strever med å knekke de sosiale kodene i vennekretsen. Hva man kan og ikke kan si om andre, er en av de tingene han må lære på den harde måten. Han blir flere ganger irrettesatt av de voksne når han har vært for løsmunnet:

- Det er ikke alt vi vet om andre som vi kan si videre, sa hun. - Det du sa om faren til Leif Tore, for eksempel. Tror du ikke Leif Tore er lei seg for det?
- Jo, sa jeg.
- Da vil jo ikke han at andre skal få vite det. Forstår du det?
- Ja, sa jeg og begynte å grine.
- Det er noe som heter privatliv, sa hun. - Vet du hva det er?
- Nei, sa jeg og snufset.
-Det er alt som hender, hjemme hos oss og hos dere og hos alle. Om man ser det som hender hos andre, er det ikke alltid fint å fortelle det videre. Forstår du? 
Jeg nikket.

(Min Kamp 3, side 152)

Etter å ha lest de tre første Min Kamp-bøkene må jeg jo si at den virkelige Karl Ove Knausgård ikke har latt seg stanse av denne type korrigeringer. Men fader så sterk litteratur det blir av det!

Jeg likte at Min Kamp 3  kastet lys over en del ting som vi bare ante konturene av i de to foregående bøkene. Selv om mange av episodene i boka var smertefulle å lese, var det for eksempel fint å se farmoren til Karl Ove som noe annet enn den senile, halvt alkoholiserte damen vi møtte i bok 1. Jeg synes bok 3 var mer lettlest også, samtidig som språket kanskje ikke var like intenst dirrende som i de to andre bøkene. Etter min mening lykkes Knausgård nok en gang med å skildre livet "som det er" på både godt og til tider veldig vondt.

Gudfaren av Mario Puzo

De siste ukene har jeg kost meg med romanen Gudfaren i lydbokversjon, selv om begrepet kos kanskje ikke er helt dekkende for en historie hvor handlingen i stor grad foregår på samfunnets voldelige og brutale skyggeside. Uansett, Mario Puzos bok er uten tvil en moderne klassiker. Boka står på 1001-listen over bøker man må lese, og den er også utgangspunktet for de berømte filmene med samme navn. Jeg har ikke sett Gudfaren-filmene, men filmrullen som er blitt spilt av i mitt eget hode under lyttingen har vært ubetalelig! Ikke minst takket være oppleser Jon Husø.

Puzos Gudfaren er historien om den mektige mafia-familien Corleone, dens medlemmer, fiender og støttespillere. Vi befinner oss i New York på begynnelsen av 1950-tallet. Krigen er over, USA blomstrer og byens rivaliserende mafia-familier står ved et veiskille. Hittil har gruppene konsentrert om lyssky aktiviter som prostitusjon, gambling, utpressing og korrupsjon. Nå åpnes det opp for et nytt illegalt marked med narkotikahandel, og flere mafiafamilier ønsker samarbeid om dette.

Don Vito Corleone, Corleone-klanens overhode, har store ambisjoner for familien, men narkotika er ikke en del av disse planene. Han avviser derfor rivalenes tilbud om samarbeid, noe som får alvorlige konsekvenser for ham og familien. Når Vito blir utsatt for drapsforsøk og så vidt overlever forrykkes maktbalansen i New Yorks underverden. Corleone-familien settes ytterligere under press når den eldste sønnen Sonny blir skutt og drept i et bakholdsangrep. Broren Michael har frem til da stått utenfor familiebedriften. Nå tar han på seg rollen som farens og brorens hevner. I romanen blir Michael Corleone helt sentral i kampen mot familiens motstandere, og det er han som skal fullføre farens planer for familien. Dette er hovedhistorien i svært korte trekk.

I Gudfaren blir vi introdusert for en verden hvor rikdom og makt ikke er oppnådd gjennom ærlig arbeid, men snarere er et resultat av kriminalitet, korrupsjon og et intrikat nett av tjenester og gjenytelser. For mafiaens medlemmer betyr makt og innflytelse alt, og de involverte skyr ingen midler når egne interesser står på spill. Utpressing, grov vold og drap er midler som sikrer posisjonen i det kriminelle hierarkiet. Maktutøvelsen er uten kompromisser og bak ligger en klar filosofi: Det er bare forretninger, ingenting er personlig (Vito Corleone). Det er denne brutale filosofien som driver handlingen i boka fremover og som skaper en følelse av spenning og autentisitet.

I tillegg til hovedfortellingen så har Puzos bok et vell av sidehistorier som alle er med på å belyse mafiaens framvekst og innflytelse. Flere kapitler er viet Vito Corleones oppvekst på Sicilia og hans tid som ung mann i New York. Slik får leserne et interessant innblikk i hvordan Gudfaren bygget opp sitt kriminelle imperium og ble en slik mektig og innflytelsesrik mann i New Yorks underverden.

Forfatteren beveger seg dessuten med letthet mellom ulike miljøer og mellom nåtid og fortid. Gjennom Vitos gudsønn, sangeren og skuespilleren Johnny Fontane (som har mange paralleller til Frank Sinatra) får vi et innblikk i hvordan mafiaen kontrollerte deler av Hollywoods underholdningsbransje på 1950-tallet. I andre deler av boka følger vi også Corleone-søsknenes barndomsvenninne Lucy Mancini. Gjennom hennes øyne ser vi hvordan Kasinoene i Las Vegas vokser frem. Fremveksten av denne delen av amerikansk underholdningskultur skal få stor betydning for Corleone-familiens fremtid.

Romanen har sterke og gode personskildringer og et rikt persongalleri. Jeg likte veldig godt hvordan Puzo lar blikket dvele ekstra lenge ved enkelte personer i boka, som f.eks en begravelsesagent, en korrupt politimann og en leiemorder. Selv om disse karakterene er som bi-personer å regne så spiller de en viktig rolle når det gjelder å forklare folks motiver for å søke hjelp hos mafiaen. Disse menneskene lever i et samfunn hvor politikere, politi og rettsvesen svikter de svakeste, hvor fattigdommen råder og hvor urettferdigheten oppleves som stor. En slik situasjon skaper grobunn for mafiaens makt i et samfunnet hvor alt og alle kan kjøpes med penger: en filmrolle, en jobb, en identitet, en tilståelse. Som leser bli man innlemmet i mafiaens måte å tenke på, og man får en slags ufrivillig forståelse for mafiaens forakt for dem som er egentlig er satt til å styre samfunnet.

Fortellingen om Corleone-familien er en spennende, voldsom og ikke minst mangefassetert roman som jeg absolutt kan anbefale. Ikke bare er det en god historie; det er ingen tvil om at boka og filmene er en viktig del av amerikansk populærkultur, vel verdt å få med seg!

Beklager, spalten "Bok og Film" utgår

Mitt dilemma... (Kilde)

Jeg hadde egentlig tenkt å introdusere en ny spalte i bloggen i år. Spalten skulle ha det fengende navnet "Bok og Film", og tanken var at jeg skulle lese en bok for så å se en film med tilknytning til boka. Deretter skulle jeg skrive noe klokt og underfundig om opplevelsen. Jeg hadde til og med en plan: Gudfaren av Mario Puzo og filmene ved samme navn, Truman Capotes Med kaldt blod og deretter filmen Capote, Joyce Carol Oates Blonde og filmen My week with Marilyn. Ja, du skjønner konseptet?

Det var et spennende tankespinn helt til jeg kom på at jeg jo egentlig ikke er så glad i film. Det er ikke det at jeg ikke kan se en film og like den, ja til og med elske den, men selve filmopplevelsen, særlig de storslagne, blir ofte for overveldende. Bøker kan jeg sette "på vent" eller distansere meg mentalt fra. Jeg kan hoppe over avsnitt eller lese dem så lynraskt at beskrivelsene mister noe av kraften. En film derimot er så gjennomgripende og visuelt. For ikke å snakke om filmmusikken! Den har en egen evne til å få frem hele følelsesspekteret i meg og gjør at noen filmer føles mer som et maratonløp enn sofakosen det er ment å være. Slik er min subjektive opplevelse av film.

Jeg har hatt dette ambivalente forholdet til film så lenge jeg kan huske. Jeg har alltid vært lettrørt, lettskremt og generelt lett å engasjere. Disse egenskapene kan gjøre film til en krevende øvelse. Jeg misunner alle dere som har evnen til å slippe kontrollen, gi seg en film i vold og virkelig nyte det. Hvordan unngår dere å bli emosjonelle vrak? Eller å få en adrenalin-overdose som holder dere våkne til langt på natt? Tja, jeg undres!

Historien om Pi...close enough (Kilde)

I tillegg til dette med å være dårlig til å se film er jeg heller ikke så begeistret for å se filmer som er basert på bøker. For ikke å snakke om filmatisering av mine favorittbøker! I motsetningen til filmelskere klarer jeg sjelden å skille bok og film fra hverandre og verdsette ulikhetene mellom dem. Jeg klarer ikke å betrakte filmen som en annen måte å fortelle en historie på. Jeg er detaljorientert og har altfor stor fantasi. Denne kombinasjonen er nok grunnen til at jeg alltid har vært mest glad i bildene inne i mitt eget hode. Da er det ikke rart at en bok-til-film-versjon sjelden lever opp til forventningene mine.

En storslagen bok kan selvfølgelig bli en storslagen film, men det er her jeg rykker tilbake til start. En storslått filmopplevelse gir meg ofte en ubehagelig emosjonell overdose, først og fremst på grunn av det visuelle. Romanen "Historien om Pi" gjorde for eksempel stort inntrykk da jeg leste boka for en del år siden. Filmatiseringen har fått mye skryt,  men jeg tør nesten ikke tenke på hvor sterkt jeg ville bli berørt av den. Etter å ha lest Susan Cains Quiet. The power of introverts i fjor forstår jeg nå litt mer av dynamikken, eller mangel på sådan, mellom meg og film. I følge Cain viser forskning at noen mennesker er mer sensitive for stimuli enn andre og derfor trenger mindre av dette. Disse menneskene, og her kommer nok jeg inn, tømmes gjerne for energi når mengden stimuli blir for stor. Da er det ikke rart at noen filmopplevelser gir meg en total "overload."

Er det andre der ute som foretrekker bøker fremfor filmer? Og dere som liker film, kan dere anbefale meg noen gode filmatiseringer? Kanskje spalten "Bok og Film" likevel har en framtid?

(Kilde)

Jeg knauser #4

Rocky av Kellermann, Pondus 12/2012

Fremtidige favoritter #3 WW2 på tysk

Jeg har besøkt tyske Amazon flittig den siste tiden. Har man et mål om å lese flere tyske bøker og mer sakprosa i 2013 så må man gå grundig til verks! Som jeg har nevnt i tidligere innlegg er jeg veldig interessert i hvordan tyskerne har bearbeidet sin nasjonalsosialistiske fortid gjennom litteraturen. De siste månedene har jeg derfor børstet støvet av gamle språkkunnskaper og lest to tyske biografier med sterke og interessante historier: Schweigen tut weh og Der Schatten meines Vaters. I begge bøkene tar forfatterne et oppgjør med familienes nazi-fortid. Denne tilnærmingen til andre verdenskrig har jeg lyst til å utforske videre.

Her er et utvalg bøker som står på ønskelisten min for tiden:

Spandauer Tagebücher av Albert Speer
Albert Speer var Hitlers sjefsarkitekt og rustningsminister, dømt til 20 års fengsel av Nürnberg-tribunalet etter krigen. Speer sonet straffen i Spandau-fengselet i Berlin sammen med bl.a. Baldur von Schirach som omtales i boka Der Schatten meines Vaters. I løpet av soningstiden fikk han smuglet ut en mengde dagboksnotater og andre nedtegnelser som er samlet i denne boka. Dagbøkene gir et spennende innblikk i tankene til en av Hitlers nærmeste medarbeidere. Boka er også oversatt til engelsk (isbn 9784871878791).

Die Brüder Himmler av Katrin Himmler
Forfatteren av denne dokumententaren er barnebarnet til en av Heinrich Himmlers brødre. Hun forteller at familien hennes ofte snakket om Heinrichs forbrytelser, mens brødrene, i følge de samme familiehistoriene, hadde svært lite med NS-regimet å gjøre. Når Katrin Himmler leter etter informasjon om bestefaren Ernst oppdager hun at båndene mellom de tre brødrene og nasjonalsosialismen var mye tettere enn først antatt. Denne dokumentaren er både en historie om Himmler-familien og et oppgjør med de eksisterende familiemytene. Boka er også oversatt til engelsk (isbn 9780330448147).

Schweigen die Täter reden die Enkel av Claudia Brunner og Uwe von Seltmann (Når gjerningsmennene tier, snakker barnebarna)
Broren til Claudia Brunners bestefar var Alois Brunner, Adolf Eichmanns høyre hånd. Brunner er blant de mest ettersøkte krigsforbrytere i vår tid, og har vært på rømmen siden krigens slutt. På 1990-tallet brevvekslet familien med ham, inntil forbindelsen ble brutt. Bestefaren til Uwe von Seltmann, Lothar, var med i Waffen-SS og døde under krigen. I denne dokumentaren går begge forfattere i fotsporene til sine forfedre og gir et personlig innblikk i sine familiehistorier.

Schweigen tut weh (Taushet gjør vondt) av Alexandra Senfft

   
To av lesemålene mine for 2013 er å lese flere bøker på tysk (jeg studerte tysk for flere år siden) og å bli flinkere til å lese andre sjangre enn skjønnlitteratur. Sterkt inspirert av Bok-Karete, en bokblogger med stor lidenskap for 2. verdenskrig, har jeg så smått tatt opp igjen min egen interesse for emnet. Jeg er spesielt opptatt av tyskernes Vergangenheitsbewältigung, dvs måten de har bearbeidet sin egen nære historie gjennom litteraturen. Dette oppgjøret med fortiden pågår fortsatt, og slikt blir det gjerne interessante leseopplevelser av!

I biografien Schweigen tut weh (Taushet gjør vondt) forteller forfatter Alexandra Senfft, et tysk etterkrigsbarn, historien til moren Erika. Morfaren til forfatteren var Hanns Ludin, SA-mann og Hitlers utsendte til Slovakia i krigsårene. Ludin hadde ansvaret for at mer enn 70 000 slovakiske jøder ble deportert til konsentrasjonsleirene, og etter krigen ble han tiltalt for krigsforbrytelser, dømt til døden og hengt. Da var Erika bare 14 år gammel.

Hanns Ludin

Som den eldste av 6 søsken måtte Erika raskt ta på seg et ansvar hun ikke var moden for, noe som førte til en voldsom opposisjon spesielt ovenfor moren. Hun ble "det sorte fåret" i familien med sin uforutsigbare oppførsel og sitt vekslende gemytt. Biografien følger Erika gjennom den vanskelige tiden etter farens død, gjennom ungdomsårene og videre i livet som voksen kvinne i etterkrigstidens Tyskland. De mørke sidene ved Erika blir stadig sterkere med årene. Hun plages av angst og depresjoner, og hun er ofte sengeliggende uten at legene klarer å stille noen diagnose. I voksen alder utvikler hun et omfattende alkoholmisbruk, et misbruket som til slutt tar livet av henne.

Ingen i Erikas familie ser sammenhengen mellom Erikas psykiske og fysiske plager og Hanns Ludins forbrytelser og straff. Først etter Erikas tragiske død begynner datteren å nøste opp i den delen av familiehistorien som ingen snakker høyt om. Historiene hun avdekker om moren danner utgangspunktet for denne biografien. I boka skildrer Senff hvordan tapet av faren preget Erika dobbelt: For det første var forbrytelsene faren ble dømt for uhyrlige, ja rent ut uforståelige for familien. Dessuten følte Erika det som et svik at faren selv meldte seg for de allierte for så å bli fengslet og dømt. Konflikten mellom skyldfølelse og lojalitet til faren forsterket følelsene av skam, og Erika fikk aldri mulighet til å bearbeidet dette traumet mens hun levde. Med såre eksempler fra eget liv viser forfatteren hvordan den ustabile Erika aldri klarte å skape nære bånd til sine egne barn.

Forfatteren Alexandra Senfft

"Når blir Taushet til skyld?" spør Senfft og tar i boka et oppgjør med familiens historie om Hanns Ludin som "den gode nazist." I følge familiemytene var Hanns et offer for omstendighetene, på feil sted til feil tid. Han rettet aldri en pistol mot noens hode og trakk av eller stod med nøklene til gasskamrene. Han bare gjorde sin plikt, uvitende om skjebnen til jødene han hadde ansvaret for å deportere. Nesten 65 år etter Hanns' død er det barnebarnet Senfft og sønnen hans Malte som på hver sin måte tar tak i den offisielle familiehistorien og betrakter den med et kritisk blikk. Sennft gjør det gjennom denne biografien og Malte med dokumentarfilmen 2 oder 3 Dinge, die ich von ihm weiss (på engelsk 2 or 3 things I know about him).

Senfft benytter i hovedsak brevvekslingen mellom familiemedlemmer som kilde når hun gjenforteller morens historie. Dette gir biografien et svært personlig preg, men denne måten å fortelle historien på har også sine ulemper. Forfatteren kjente ikke moren sin særlig god, og deler av fortellingen har derfor lite "kjøtt på beina." Tidvis syntes jeg boka var både blodfattig, tørr og også kjedelig. Forfatteren kjente heller ikke morfaren sin, og vi nærmer oss aldri Hanns Ludin, hans liv og motivasjoner i denne boka. Jeg synes boka er som mest levende, enn om mer tragisk, når forfatteren selv beskriver sitt ambivalente forhold til Erika, sin egen mor. Det er en vanskelig kjærlighet og et mor-datter-forhold som aldri preges av ekte nærhet. Det var først i arbeidet med denne boka, nesten ti år etter morens død, at forfatteren fikk en større innsikt i årsakene til morens personlighetsforstyrrelser.

Schweigen tut weh, med undertittelen "en tysk familiehistorie" er likevel en viktig og ikke minst modig historie om hvordan en familie fortsetter å berøres av krigen, selv mange ti-år etter krigens slutt. Med stor presisjon viser forfatteren hvordan tre generasjoner kvinner har håndtert familiens nazi-fortid på svært ulike måter. Bestemoren, lojal mot sin avdøde ektemann, fortiet fortiden. Moren Erika fortrengte den, men det kostet. Gapet mellom historisk og personlig "sannhet" brøt henne ned både fysisk og psykisk. Barnebarnet, forfatteren selv, har konfrontert fortiden. Ved å utfordre vedtatte sannheter og sette ord på det usagte har hun gitt seg selv og familien en alternativ måte å tolke sin historie på.