For tiden leser jeg...

- "The Goldfinch" av Donna Tarrt -

"And the flower of Pippa's kiss - bittersweet and strange - stayed with me all the way back uptown, swaying and sleepy I sailed home on the bus, melting with sorrow and loveliness, a starry ache that lifted med up above the windswept city like a kite. my head in the raincluds, my heart in the sky." (s.159)

Jeg er halvveis i Tarrts nesten 800 sider lange roman, og jeg er veldig begeistret! Dette er den type bok hvor man bare må la seg sluke av historien og ikke dukke fram igjen før siste side er lest. Dersom man ser bort fra store ulikheter i språk og stil så minner selve leseopplevelsen meg om bøker som Shantaram, IQ84 og Ballansekunst. Jeg elsker tykke bøker med en god historie, og kanskje blir The Goldfinch en ny favoritt?

Handlingen i boka spinner rundt den tretten år gamle hovedpersonen Theo Decker som mister moren sin i et terroranslag i New York. En bombe går av i et kunstmuseum hvor de to tilfeldigvis har søkt ly for regnet. Theo kommer fysisk uskadet fra den tragiske hendelsen, men livet hans endrer seg dramatisk. Gjennom de neste årene er det eneste faste i tilværelsen hans maleriet The Goldfinch (malt av Carel Fabritius i 1654) som han tok/stjal fra museumet etter eksplosjonen. Pippa, som han i utdraget nettopp har kysset, dukker også opp i romanen med jevne mellomrom. Så lang i boka ser hun ut til å fungere som et bindeledd mellom Theos fortid og nåtid - og sikkert også framtiden. Og hva er vel en roman uten en kjærlighetshistorie?

For meg fremstår Theo som en slags moderne Holden Caulfield (fra J.D. Sallingers Catcher in the Rye) eller en amerikansk Oliver Twist. Jeg kjenner en stor ømhet for Tarrts hovedperson og vil ham alt godt. Jeg gleder meg til å lese videre i boka, men ser ikke frem til all nattesøvnen lesingen vil frarøve meg. Men hva skal man gjøre når dagen har for få timer?

Etter planen vil Tiden forlag utgi boka på norsk i begynnelsen av mai neste år.

I Married a Communist av Philip Roth

    

Jeg, som får lesesperre og bloggaversjon så fort jeg setter meg (litterære) frister og mål, startet for noen uker siden en minisamlesning av Philip Roths I Married a Communist / Gift med en kommunist. Målet med samlesningen var tredelt. For det første hadde jeg et håp om det var årets nobelprisvinner i litteratur vi hadde foran oss. For det andre er romanen en naturlig del av mitt Philip Roth-leseprosjekt, min fjerde bok i år. For det tredje, og aller viktigst, hadde jeg et ønske om å (gjen-)vekke interessen for Roths forfatterskap hos andre leseglade der ute. Selv om bloggfristen var kort og deltagelsen lav har jeg fått positive tilbakemeldinger på initiativet, og mange har fortalt meg at de er blitt nysgjerrige på Roth. Det gleder!

Roths roman fra 1998 forteller historien om (den fiktive) radiostjernen Ira Ringolds vekst og fall. Ira vokser opp i en fattig, jødisk familie i Newark, New Jersey. Han startet som grøftegraver under depresjonen og ender med å gjøre en eventyrlig karrière som radioskuespilleren "Iron Rinn" på slutten av 1940-tallet. Som menig under andre verdenskrig ble han tilhenger av kommunismen, og gjennom alle år forblir han tro mot sin politiske overbevisning. Tilbake i USA holder han fast på ideologien, noe som får fatale følger da McCarthy startet sin heksejakt på kommunister i 1950-årene. Ira mister jobben, og ekteskapet med den vakre skuespillerinnen Eve Frame går i oppløsning. I kjølvannet av skilsmissen utgir Eve boka I Married a Communist der hun stempler eks-mannen som en landssviker med tette bånd til det sovjetiske kommunistpartiet.

Historien om Ira blir ført i pennen av forfatteren Nathan Zuckerman, Roths alter ego. I voksen alder møter Nathan igjen sin gamle lærer og Iras bror, den nå 90 år gamle Murray Ringold. Dette møtet vekker til live mange gamle minner. Da Nathan var 16-17 år tilbrakte han mye tid sammen med Ira og ble sterkt påvirket av det politiske tankegodset hans. Vennskapet med Ira var også en slags løsrivelsesprosess fra egen familie: ”The Ringolds compelled me to respond at a level that felt appropriate to who I now was. Be a good boy wasn't the issue with them. The sole issue was my convitions (s 32).”

Philip Roth

Murray og Nathan tilbringer flere kvelder sammen, og i løpet av den tiden får Nathan høre den hele og fulle historien om Ira. Nathan innser raskt at bildet han har hatt av Ira er svært ufullstendig. Han har betraktet sitt tidligere forbilde gjennom et barns øyne der Iras berømmelse og sterke politiske engasjement var det som tiltrakk. Store deler av de voksnes verden var skjult for ham: Iras voldelige fortid, hans turbulente ekteskap, utroskap og det dårlige forholdet til stedatteren. I godt voksen alder må Nathan konstatere: "That whole other life of his was almost entirely invisible to me. All I got was the rant and the raving and the retoric, the window dressing (s 232)." Bildet av helten er mer nyansert og komplisert enn det Nathan på forhånd hadde kunnet tenke seg.

Roths I Married a Communist blir gjerne omtalt som en del av en forfatterens ”amerikanske triologi” som i tillegg til denne består av romanene American Pastoral (1997) og The human stain (2000). Felles for disse tre bøkene er at de tar opp ulike aspekter ved etterkrigstidens USA, sett gjennom øynene til nettopp Nathan Zuckermann. I tillegg til å skildre tidsånden i det amerikanske samfunnet gir bøkene leserne nostalgiske tilbakeblikk på Nathans barndom og oppvekst. Jeg synes Roth langt på vei lykkes med å gi et autentisk bilde av USA på 50-tallet. Jeg har hørt og lest om McCarthyismen, og her får leseren et interessant innblikk i den politiske stemningen som rådet den gang. Ikke minst får vi oppleve hvordan heksejakten på kommunister påvirket og ødela forholdet mellom kollegaer, venner og ektefeller. Som i flere av sine andre bøker blander Roth bevisst fiksjon og fakta. Han plasserer Nathan og Ira inn i en virkelig historisk sammenheng sammen med reelle hendelser og personer. Det er denne gråsonen mellom ekte og fiktiv biografi at litteraturen hans blir til, og det er nettopp dette jeg liker så godt med Roth sine bøker.

Denne boka er umiskjennelig "Rothsk", men jeg vil nok anbefale andre romaner enn denne som introduksjon til forfatterskapet hans. Selv syntes jeg første del av boka var ganske tung. Forfatteren bruker mye tid på å tegne opp det historiske tablået og å redegjøre for Iras valg av politisk ståsted. Etterhvert som historien skrider frem kommer også andre og mørkere sider ved Ira til syne. Hovedpersonens går fra å være en endimensjonal politisk figur, den overbeviste kommunisten, til en bli en mer kompleks karakter. Slik endres både lesernes og Nathans oppfatning av ham i løpet av historien. Det er når dette inntreffer jeg synes historien om Ira blir som mest interessant.

Alt i alt likte jeg denne romanen ganske godt, selv om deler av den ble litt vel omstendelig og "politisk" for min del. Likevel berører boka en rekke tema som virkelig interesserer meg og som får meg til å ville grave dypere, tema som identitet og tilhørighet, skillet fiksjon/virkelighet, politisk aktivisme/ekstremisme og radikalisering, den amerikanske drømmen som blir til et mareritt, amerikansk politisk historie (fra McCarthy til Tea Party). Det er nettopp denne kompleksiteten i tematikk som fascinerer med Roth men som en skarve omtale umulig klarer å yte rettferd. Uansett gleder jeg meg til å lese mer av Philip Roth!

Fremtidige favoritter #5: Høstlektyre

Høsten har festet grepet her på Østlandet. Dagene er korte, og kveldene er ikke spesielt lange de heller. Mørketid er lesetid, sies det, og jeg følger absolutt dette utsagnet. Dessuten har jo årets bokhøst et hav av spennende leseoppplevelser å by på. Men hvilke bøker skal man velge? Jeg har sjelden en "plan" for lesingen min der jeg som oftest intuisjonen og magefølelsen ved utvelgelsen. Nye bøker av forfattere jeg liker er nesten alltid sikre valg. Mens klokka tikker ubønnhørlig mot vinter gleder jeg meg til å lese disse kommende favorittene:

Tabu av Ferdinand von Schirach
I Tyskland har Ferdinand von Schirach nyeste roman Tabu nettopp kommet ut, og som ventet rager den høyt på bestselgerlistene der nede. Jeg har skaffet meg et eksemplar på tysk og er veldig spent på hva forfatteren vil prestere denne gang. Forlaget beskriver romanen som en blanding av kunstnerroman og rettsdrama. Det blir ikke noe gjensyn med advokat Caspar Leinen (fra Collini-saken) i denne boka, men forholdet mellom klient og advokat vil fortsatt være et sentralt tema. I følge forlaget tar også denne romanen opp aktuelle samfunnsspørsmål, idet forfatteren, i kjent stil, utforske grensene mellom virkelighet og sannheten. Gyldendal forlag utgir boka på norsk i januar 2014.

The Goldfinch av Donna Tarrt
Den 22. oktober slippes endelig den nye romanen til Donna Tarrt på engelsk. Jeg elsket debutromanen hennes Den hemmelige historien, og selv om oppfølgeren Den lille vennen ikke var en like stor opplevelse er det all grunn til å se frem i mot Tarrts tredje roman. Her møter vi den tretten år gamle Theo som får livet dramatisk forandret etter å ha blitt utsatt for en ulykke. Han overlever men livet blir aldri det samme. Vi følger Theo gjennom de neste ti årene. Det eneste faste i tilværelsen hans er maleriet The Goldfinch (malt av Carel Fabritius i 1654) som følger ham over alt. Boka er på nesten 800 sider, så jeg har forhåndsbestilt den som ebok hos Amazon.

Vi ses i morgen av Tore Renberg
Finnes det en Tore Renberg uten Jarle Klepp? Ut fra omtalene i norske medier å dømme så er svaret et rungende JA! Jeg gleder meg til å lese Renbergs nye bok Vi ses i morgen med handling fra oljebyen Stavanger. Jeg forventer meg dystre skildringer og historier om outsidere, kjærlighet og svik. Jeg håper på vare menneskeportrett, indre monologer og noen tårer på slutten. Jeg setter meg sjelden inn i handlingen til en bok på forhånd, og jeg har nok litt urealistiske forventninger til selve plottet i Renbergs nye roman. Vil det være et Kompani Orheim på syre? Jeg gleder meg til å utforske et ny side av Renbergs forfatterskap.



Hvilke bøker gleder du deg til å lese i høst?

BOKPRAT - Bokofilia intervjuer Astrid Sverresdotter Dypvik

 

Det tidligere DDR opphørte å eksistere som selvstendig stat da Tyskland ble gjenforent høsten 1990. Nærmest ved et pennestrøk ble et helt land avviklet og ideologien, samfunnstrukturen og politikken forvist til historiens skraphaug. Mytene og historiene om DDR derimot, består.

Astrid Sverresdotter Dypvik har intervjuet en rekke mennesker fra det tidligere DDR og samlet historiene i boka Det var DDR. Forteljingar frå eit nedlagt land. Jeg har lest, likt og anbefalt boka i denne omtalen. Jeg synes Dypviks valg av tema var svært interessant, og jeg ville gjerne vite mer om hennes tanker rundt temaet og skriveprosessen. Jeg satte derfor stor pris på at hun ville svare på noen av spørsmålene mine rundt dette.

Kan du si litt om hvorfor du som nordmann ville skrive en bok med DDR som tema? Hvor lang tid brukte du på å skrive boka?

Eg var utvekslingsstudent i Leipzig, midt i hjarta av det tidlegare DDR. Dette var lenge etter at muren fall, men spora frå DDR var fortsatt svært synlege. Det var mykje blokkbebyggelse, bygardar som sto og smuldra opp og gater oppkalla etter kommunistiske heltar. Det er vanskeleg å svare på kor lang tid eg brukte, mykje vart gjort på sida av anna jobbing. Men det tok eit og eit halvt år frå den effektive jobbinga byrja og til boka vart gitt ut.


I Det var DDR får vi høre historiene til både opposisjonelle og folk som jobbet i regimets tjeneste. Vi hører også om skjebnene til vanlige borgere som var uheldige å komme i søkelyset til øst-tyske myndigheter. Hvorfor har du valgt ut nettopp disse historiene til boka di? Kan du si noe om hvordan du fant frem til og valgte ut intervjuobjektene? 

Eg valde ut historier som eg sjølv syntes var spennande og som eg tenkte ville kaste lys over enkelte sider ved DDR-samfunnet. Ein av personane, ein tidlegare Stasi-offiser kom eg over fordi eg las i ei avis at han hadde gitt råd til regissøren av filmen "De andres liv" (se link). Eg fann ut at han arbeidde svært aktivt for å betre tryggingstenesta Stasis ettermæle og tok difor kontakt. Ein annan kom eg i kontakt med fordi han er ein ven av ein ven.


Historiene i boka gir ulike versjoner av hva DDR representerte for dem som bodde der. Har ditt inntrykk av det tidligere Øst-Tyskland endret seg under arbeidet med denne boka og på hvilken måte? Hva er "ditt" DDR?

Mine første assosiasjonar til DDR var, og er vel framleis, Berlinmuren, flyktningane og Stasi. Og det er kanskje ikkje så rart i og med at eg er vokse opp i eit land som set demokrati høgt. Men eg fekk opna opp auga for at DDR var langt meir enn kommunistpartiet og den stengte grensa. Sjølv om mange tenkjer på DDR som landet som folk ville rømme frå, var det jo eit mindretal av folk i DDR som faktisk rømte.


Et interessant poeng i boka er de tyske myndighetenes manglende bearbeidelse av DDR-fortiden. Hva tror du er årsaken til dette? Vil historiene om DDR bare være et felt for forskere og for dem som dyrker "Ostalgien"?

Eg trur det er nokså vanskeleg i Tyskland å bearbeide DDR-fortida. Det kjem nok delvis av at Tyskland er ein slags verdsmeister i å bearbeide nazi-fortida si. Ein kan ikkje akkurat kopiere den måten det er gjort på over til DDR, for brotsverka til Nazi-Tyskland var av eit heilt anna kaliber. Som eit tema for å ta oppgjer med, vil DDR dermed alltid stå i skuggen av åra 1933-1945. Det som er litt pussig er at Tyskland har faktisk hatt eit meir gjennomgripande oppgjer med eliten frå DDR enn dei i si tid hadde med eliten frå nazi-tida. Mellom anna kan ikkje tidlegare Stasi-folk bli offentlege tenestemenn. Samstundes er det mange sider av DDR-diktaturet som er svært lite utforska, mellom anna temaet tvangsadopsjonar.


Har du noen lesetips for dem som ønsker å lese mer om temaet DDR? 

Boka "Tårnet" av Uwe Tellkamp er ein heilt fantastisk roman som gir eit svært godt bilde av dynamikken i DDR-samfunnet, det fortel om folk som er kritiske til regimet, folk som tilpassar seg og folk som vel å ikkje gjere det. I år kom den snurrige kriminalboka "Plan D" av Simon Urban på norsk. Den fortel ei skikkeleg røvarhistorie om eit DDR som ikkje vart lagt ned i 1990, men som gjenoppsto og som framleis finst i 2013. Boka "Stasiland" av den australske journalisten Anna Funder er også bra, den konsentrerer seg, slik tittelen antyder om problematiske sider ved DDR.


Jobber du for tiden med noen nye skriveprosjekt?

Eg skulle ha jobba med eit nytt skriveprosjekt, men er kome ganske mykje kortare enn eg sjølv hadde ønska.


Om forfatteren:
Astrid Sverresdotter Dypvik (1977-) er tidligere leder i Noregs Mållag, historiker, journalist og forfatter. Det var DDR er hennes første bok. Den ble nominert til Kritikerprisen for beste sakprosa i 2012. Boka er utgitt på Samlaget.

Jeg sier takk til forfatteren for spennende svar og ønsker henne lykke til med nye skriveprosjekt!

Bokofilia - nå også på Facebook!

Bokbloggertreffet i høst ga meg dyttet jeg trengte til å sette opp en egen Facebook-side for bloggen. Her skal det bli klikk og "likes" må vite! Nå gleder jeg meg til å ta nerdingen videre til neste nivå!

Gjør som morra mi: Klikk på bildet og lik!

Mini-samlesning: I Married a Communist (Philip Roth)

  

Les en (ikke helt usannsynlig) Nobelprisvinner!

Hvor mange av dere har til gode å lese Philip Roth, eller går i tanker om å lese mer av denne forfatteren? Den 10. oktober blir årets nobelprisvinner i litteratur annonsert, og dette er en gylden mulighet til å stille forberedt!

Philip Roth har lenge vært favoritt til prisen, og dette er kanskje hans siste mulighet til å få den. Oddsene for at prisen vil gå til en nord-amerikaner er høye: Det er 20 år siden sist en forfatter fra USA fikk prisen (Tony Morrison i 1993), og for Roth som nå er 80 år, renner tiden snart ut. Vil Nobelprisen bli kronen på verket etter et langt, produktivt og ikke minst prisbelønt forfatterskap? Jeg krysser fingrene!

Frem mot kåringen av årets vinner skal jeg lese Roths roman I married a communist fra 1998, og jeg håper at flere har lyst til å lese den sammen med meg. Meld deg på i kommentarfeltet dersom dette høres spennende ut!

Forlaget skriver følgende om boka:

Ira Ringold begynner sin karriere som grøftegraver i 1930-årenes Newark, blir radiostjerne i 1940-årene og blir ødelagt under McCarthys heksejakt i 1950-årene. 

I sine storhetsdager gifter Ira seg med den berømte stumfilmstjernen Eve Frame. Deres glamorøse hvetebrødsdager blir imidlertid av kort varighet. Ira er en ivrig og høyrøstet tilhenger av kommunistpartiet, og Eves skandaløse, bestselgende bok, "Gift med en kommunist", stempler ham som «en amerikaner som får sine ordrer fra Moskva». 

I denne romanen om svik og hevn har Philip Roth tegnet et briljant portrett av etterkrigsepoken da antikommunistisk feber ikke bare forgiftet den nasjonale politikken, men også ødela forhold mellom venner og familie, mellom ektefolk og foreldre og barn.

Typisk Roth, med andre ord.

Jeg har tenkt å skrive et blogginnlegg om boka søndag 20. oktober. Da er Nobelprisen allerede lovt bort til en verdig (?) vinner. Forhåpentligvis kan man briske seg med at man har lest nettopp vinneren.

Har du vært gjennom denne boka allerede, sier du? Ta et titt på mitt leseprosjekt, velg deg en Roth-bok og meld deg på i kommentarfeltet!

Patentöchter (Guddøtre) av Julia Albrecht og Corinna Ponto

Im Schatten der RAF - ein dialog   
 (I skyggen av RAF - en dialog)

Den 30. juli 1977 ble Jürgen Ponto, sjef for den tyske storbanken Dresner Bank, skutt og drept i sitt eget hjem. Tre medlemmer av den tyske terrororganisasjonen Røde Armé Fraksjon (RAF), Christian Klar, Brigitte Mohnhaupt og Susanne Albrecht, stod bak attentatet. Susanne Albrecht hadde en sentral rolle i det som var ment å være et bortføringsforsøk. Hun var datteren til en av Pontos nærmeste venner og fungerte bokstavelig talt som døråper til huset hans. Konfrontasjonen mellom terroristene og Ponto endte i håndgemeng. Inntrengerne avfyrte flere skudd, og da de flyktet fra stedet var Jürgen Ponto dødelig såret. Han døde kort tid etter.

Etter mordet ble det lange vennskapet mellom familiene Ponto og Albrecht brutt. Først 30 år senere ble kontakten mellom de pårørende på begge sider tatt opp igjen. Patentöchter er et resultat av brevveksling og møter mellom Julia Albrecht, Susannes søster, og Corinna Ponto, Jürgens datter. Tittelen på boka ("Guddøtre" - min oversettelse), viser til det dengang så nære forholdet mellom de to familiene. Fedrene til Susanne og Corinna var de to forfatternes respektive gudfedre. I boka beskriver Julia og Corinna hvordan de opplevde den skjebnesvangre julidagen i 1977 og hvordan drapet på Ponto fortsatt preger dem den dag i dag.

Forfatterene Corinna Ponto og Julia Albrecht

Julia Albrecht var bare 13 år gammel da søsteren Susanne fikk status som en av Tysklands farligste forbrytere. Julia forteller om en tid preget av skam, skyldfølelse og forvirring. Hjemme hadde Susanne levd et dobbeltliv, og ingen i familien hadde tenkt tanken på at Susannes skulle være tilknyttet RAF. At hun hadde utnyttet familiens vennskapet til Ponto for å virkeliggjøre RAFs ideologiske mål var nesten ikke å fatte. Noe av det vanskeligste, sier Julia, var tausheten. I årene etterpå var Julia og Albrecht-navnet uløselig forbundet med søsteren, men ingen venner eller lærere snakket noen gang med henne om det som hadde hendt.

Etter mordet på Ponto gikk Susanne under jorden. Hun ga aldri familien noe livstegn i den perioden. Julia gir en sterk skildring av hvordan hun savnet søsteren samtidig som hun stadig møtte bildet av henne i media. Å hilse på bildene på etterlysningsplakatene ble en forsvarsmekanisme for henne. I 1990, etter murens fall, ble Susanne og en rekke andre RAF-medlemmer pågrepet og fengslet i det tidligere DDR. For Albrecht-familien hadde Susannes forsvinning vært altoverskyggende: Var hun i live og hvor befant hun seg? Det var en stor overraskelse for dem da det viste seg at Susanne hadde levd de siste 13 årene i øst-Berlin. Her hadde hun startet et nytt liv med mann og barn. Det var først da hun ble stilt for retten at familien begynne å ta inn over seg handlingene hun stod tiltalt for. Og ved å gjenoppta kontakten med Ponto-familien kunne Julia for første gang se handlingene gjennom øynene til offerets etterlatte.

Etterlysningsplakat fra 1980 (Kilde)
Både Susane Albrecht, Brigitte Mondhaupt og Christian Klar
er blant de etterlyste.

Drapet på Jürgen Ponto var selvfølgelig et stort sjokk for familien hans. De flyttet til USA kort tid etter for å få tragedien på avstand. For RAF var Ponto en samfunnsfiende. Han representerte kapitalismen og alt som var galt med det samfunnet de ønsket å forandre. For Corinna er det viktig å vise at ofrene for RAFs terror ikke var anonyme statister, redusert til navn og årstall, men ekte mennesker. Jürgen Ponto var far, ektemann, kollega og venn. Han var engasjert i gjenoppbyggingen av Tyskland etter andre verdenskrig og hadde sentrale stillinger i tysk næringsliv.

I boka kritiserer Corinna medias ensidige fokus på RAFs historie, dets medlemmer og handlinger. I følge henne har bøker og filmer bidratt til en mytologisering av organisasjonen og nærmest skapt en slags forståelse eller empati med gjerningsmennene. Til nå har ofrene for volden og deres pårørende stått i skyggen av RAF. Det gjør dem ikke mindre viktige, sier Corinna. Terrorgruppen valgte sine mål med omhu, og ofrene var alt annet enn tilfeldige. Ved å løfte frem ofrene kan man si mye om hva RAF faktisk stod for.

Filmatiseringen av Stefan Austs dokumentar om Baader-Meinhof-gruppen (som jeg forøvrig syntes var veldig godt skrevet) blir trukket frem som et eksempel på hvordan man bygger myter rundt sentrale medlemmer av terrororganisasjonen. Historiene som fortelles blir tilpasset en dramaturgi som de pårørende ikke kjenner seg igjen i. Det er tankevekkende å lese hvordan ofrenes pårørende (men også familiene til gjerningsmennene) syntes de mistet eierskapet til sin egen historie og sorg. De to forfatterne mener det derfor er på tide at ofrene for RAF tar ordet: "Vår historie er bare en miniatyr av det store "RAF-komplekset", men den kan bidra til å gi ofrene et ansikt samtidig som de får sine egne historier tilbake (s.19)."

Tysk karikatur: Morderbanden blir til heltemyte (kilde)

Corinna Ponto peker også på det ironiske i at mange tidligere RAF-medlemmer nekter å ta et oppgjør med sin radikale fortid. Selv protesterte de mot foreldregenerasjon manglende oppgjør med nazi-tiden. Nå nekter de å uttale seg om egen fortid og til å bidra til at uløste saker blir oppklart. Ponto er også kritisk til tyske myndigheters manglende åpenhet om hva de faktisk visste om RAF-medlemmer i DDR-eksil. Etter gjenforeningen har det ikke vært noe offisielt oppgjør med det hun kaller "Stasi-sporet". Øst-Tyskland lot vest-tyske terrorister, deriblant farens morder, få opphold i landet og økonomisk hjelp til å starte en ny tilværelse. RAF fikk også finansiell støtte fra DDR. De pårørende etter ofrene har ikke mottatt noen offisiell beklagelse fra myndighetene, og det finnes pr i dag heller ikke noe offisielt minnesmerke over ofrene for RAFs terror.

Jeg er nok litt over gjennomsnittet tiltrukket av dette mørke kapittelet i tysk historie, men jeg vil hevde at Patentöchter er den mest interessante sakprosa-boken jeg har lest på svært lang tid. Jeg hadde veldig god nytte av dokumentarboka til nevnte Aust. Jeg leste den tidligere i år, og boka gir en grundig innføring i RAFs historie. Det var også interessant å trekke paralleller mellom nylig leste Det var DDR og det ubearbeidede "Stasi-sporet" som Corinna Ponto stiller seg så kritisk til.

Julia og Corinna formidler sine respektive historier på en svært god og overbevisende måte. De klarer å forbli private uten å gli over i det sentimentale. Samtidig var det for meg som leser umulig å ikke bli berørt av det de forteller. Jeg likte spesielt godt at de to fortellerstemmene både utfordrer og balanserer hverandre. Det gir boka dynamikk og tyngde. Jeg synes forfattere lykkes svært godt med sitt prosjekt: Å gi RAFs ofre og deres pårørende en stemme. Deres bidrag gir oss en ny måte å betrakte et av Tysklands store nasjonale traumer på. Jeg synes vinklingen på ofrene, snarere enn på gjerningsmannen/-mennene gir oss perspektiver som vi kan ta med oss videre i diskusjonen rundt andre straffesaker. Kanskje ikke minst når vi snakker om egne nasjonale tragedier og da spesielt 22/7.

Tusen takk til Elin på bloggen Tyskbokhylle for dette uhyre interessante lesetipset!