Ikke la oss gå i hundene i kveld av Alexandra Fuller

- EN AFRIKANSK BARNDOM -

Jeg fortsetter å lese bøker av forfattere fra "det hvite Afrika." Denne sterke bokomtalen hos bokbloggeren Haruhi inspirerte meg til å ta Alexandra Fullers barndomsmemoarer Ikke la oss gå i hundene i kveld (2002) med hjem fra biblioteket. I boka gir forfatteren oss både et svært intimt portrett av sin egen familie og sterke historier fra oppveksten i Zimbabwe (tidligere Rhodesia), Malawi og Zambia på 1970-tallet.

Alexandra var bare to år gammel da foreldrene hennes flyttet fra England og etablerte seg som farmere i Rhodesia. Livet som gårdbrukere på et annet kontinent var alt annet enn enkelt, og på grunn av rådende poliske omstendigheter måtte familien flytte flere ganger. Borgerkrigen i Rhodesia og Robert Mugabes landreformer (som også har fått mye oppmerksomhet på 2000-tallet) fratvang familien eiendom og eiendeler. Jevnlige oppbrudd ble dermed et fast innslag i Alexandras barndom, men for familien var det aldri noe alternativ å returnere til England.

Det var ikke bare ytre, politiske faktorer som krig og fordelingspolitikk som satte den hvite farmer-familien på prøve. Alexandras historier forteller om en hverdag preget av isolasjon, hardt arbeid, selvtekt ovenfor tyver, sykdom og døde barn. Av fem søsken var det bare Alexandra og storesøsteren som vokste opp. I boka legges det ikke skjul på at moren strevde med depresjoner og alkoholmisbruk gjennom hele forfatterens oppvekst. Det å miste tre barn forsterket nok også de psykiske problemene hennes. I boka beskriver Alexandra tydelig hvordan de voksnes verden var skarpt adskilt fra barnas. Mye ble holdt skjult for dem og lite ble forklart. For små og store ble krig og oppbrudd, rusmisbruk og isolasjon en slags normaltilstand. Ikke la oss gå i hundene... er på mange måter historien om en familie med mange odds mot seg, men som lykkes (ut fra sine premisser) å ikke gå til grunne.

Forlaget omtaler Fullers bok som en slags moderne versjon Karen Blixens bok Out of Africa. Jeg synes det er en interessant sammenligning, selv om jeg nok ikke hadde trukket disse parallellene selv. Begge bøkene er selvbiografiske og begge vitner om en sterk tilhørighet til det afrikanske kontinentet. Det er først og fremst historiene til de hvite setlerne vi får ta del i, de som forlot Europa for å skape seg et nytt liv i en annen verdensdel. Felles er slitet for å skape en meningsfylt hverdag, og felles er sorgen over å måtte bryte opp og forlate det man har oppnådd.

De mest iøyenfallende forskjellene mellom bøkene er nok fortellerstemmen og fokuset. Der den voksne Blixen gir oss en storslagen panoramautsikt over det afrikanske landskapet vender Fuller blikket innover. Hun beskriver familien, omgivelsene og hendelser med barnets blikk. Å se historien gjennom det naive barnets øyne er et spennende og effektivt virkemiddel, men jeg synes ikke forfatteren lykkes helt på vei med sitt prosjekt. Historiene i boka blir fortalt i kronologisk rekkefølge, og vi følger forfatterems helt frem til hun gifter seg. I kapitlene hvor vi møter Alexandra som voksen savner jeg større grad av refleksjon. Hva tenker hun i ettertid om oppveksten, om det å leve i et dysfunksjonelt hjem som, mot alle odds, ikke gikk i oppløsning? Dersom forfatteren hadde delt  slike tanker med oss hadde dette hevet leseopplevelsen min.

For meg var Alexandra Fullers selvbiografi en interessant men noe ujevn leseopplevelse. Selv om jeg savnet mer refleksjon i boka, syntes jeg den gir interessante skildringer av en afrikansk barndom på 1970-tallet.

Tabu av Ferdinand von Schirach

"Han kunne ikke forklare det for henne, at han tenkte i bilder og farger, ikke i ord."

I løpet av få år har Ferdinand von Schirach etablert seg som en av Tysklands bestselgende forfattere og store litterære eksportprodukt. Nå er forfatteren endelig ute med sin andre roman på tysk, og jeg var raskt ute med å skaffe meg et eksemplar av boka. Aller først må jeg si at det å sammenfatte handlingen i von Schirachs bøker kan være en utfordrende øvelse. Handlingen er komprimert og språket ribbet for overflødige ord og fraser. Tekstene inneholder gjerne et element av overraskelse som man skal vokte seg vel for å avsløre for potensielle lesere. Uansett var jeg svært spent på om romanen ville holde samme høye nivå som forfatterens tidligere utgivelser.

Ferdinand von Schirachs nyeste roman Tabu kan sies å være både en kunstnerroman og et rettsdrama. I boka følger vi fotografen Sebastian von Eschburg som er berømt for sine sjokkerende og provoserende installasjoner. Karrieremessig og økonomisk er han en vellykket mann, men bak masken lider han enormt. Han har vanskeligheter med å knytte bånd til andre mennesker, og han er tidvis svært deprimert. Leseren følger Sebastian fra tidlige barneår. Han tilbrakte store deler av oppveksten på internatskole, og forholdet til foreldrene, og da spesielt til moren, virker kjærlighetsløst. Når Sebastian som ung blir vitne til farens selvmord er det noe som går i stykker inni ham. Det å uttrykke seg gjennom kunsten blir en slags redning. Gjennom fotografier og fotomontasjer viser han frem en alternativ virkelighet der han kan bearbeide fortiden.

Sebastian von Eschburgs liv tar en alvorlig vending i det han blir fengslet og anklaget for å ha drept en ung kvinne. Den erfarne advokaten Konrad Biegler får i oppdrag å forsvare kunstneren som står tiltalt for bortføring og mord. "Hvordan forsvare en mann som ikke ønsker å bli forsvart?" var et sentralt spørsmål i von Schirachs første roman Collini-saken. I Tabu har advokat Biegler en enda vanskeligere oppgave. Han skal forsøke å få frikjent en klient som har tilstått drapet i avhør og hvor alle indisier peker mot skyld. Måten dette gjøres på reiser en rekke interessante problemstillinger: Hvor langt kan man gå for å få frem sannheten og til hvilken pris? Og hvem avgjør hva som er sant?

Mönch am Meer (1808-1810) av Caspar Davi Friedrich

I bokas første del, kunstnerromanen (jeg skal komme tilbake til det selvbiografiske aspektet litt senere), følger vi Sebastian von Eschburg fra barndommen via farens selvmord og frem til gjennombruddet som kunstner. Alt blir sett med Sebastians øyne, og jeg synes hovedpersonens dunkle arv, sjelelige arr og store ensomhet blir beskrevet på en svært troverdig måte. Språket er også svært sanselig. Lyder, lukt og farger spiller en viktig rolle i teksten, og på sitt beste synes jeg språket er helt på linje medforfatterens beste noveller. Jeg likte spesielt godt måten han bruker ulike kunstverk på som metaforer i romanen. Han får plusspoeng av meg når han bruker en av mine favorittmalere til akkurat dette. Caspar David Friedrichs symboltunge maleri Mönch am Meer (1808-1810) illustrerer grunnstemningen i romanen på en ypperlig måte. Bildet av den lille munken som står alene ovenfor den allmektig naturen blir en slags lignelse på Sebastians indre og ytre liv.

Bokas andre del, rettsdramaet, innebærer et radikalt stemningsskifte. Her er det forbrytelsen og den påfølgende rettsaken som står i fokus. Virkeligheten trenger seg på, både for leseren og hovedpersonen, og fokuset i handlingen forflyttes til advokat Konrad Biegler og hans forsvarstrategier. Dette scenebyttet gjør seg også gjeldende i språket: Det blir mer formelt, saklig og nøkternt. Forfatterens hensikt med en slik deling av teksten er ganske klar. Å utforske forholdet mellom virkelighet og sannhet er jo et av romanens store prosjekt, og da er det selvfølgelig viktig å belyse temaet fra ulike ståsted. Problemet er at jeg ikke likte dette fortellergrepet i det hele tatt. Forbrytelsen som Sebastian von Eschburg står tiltalt for kommer (for meg) helt ut av det blå, og rettsaken virker både kunstig og oppkunstruert. De etiske dilemmaene som blir presentert i løpet av romanen er interessante, men utfordrer ikke mitt moralske kompass på samme måte som von Schirachs tidligere tekster.

Ferdinand von Schirach (Foto: Andreas Pein)

Da er det altså som kunstnerroman at boka har sin styrke, synes jeg. Som leser kan jeg ikke unngå å legge merke til de mange selvbiografiske parallellene mellom hovedpersonen i romanen og forfatteren selv. Som sin egen romanfigur vokste Ferdinand von Schirach opp i et borgerlig hjem og tilbrakte skoleårene på internat. I hjemmet og på skolen var det forventet at barn knapt skulle synes og i alle fall ikke høres. Es war immer da, ein Grundgefühl der Distanziertheit und Leere, har forfatteren sagt om barndommen sin i et tidligere intervju i avisen Die Zeit. I romanen er farens selvmord en livsendrende opplevelse for Sebastian. Også Ferdinand von Schirach mistet faren sin i ung alder. Forfatteren var 16 år da faren Robert døde bare 42 år gammel. Internett avslører ingenting om dødsårsaken, og jeg skal heller ikke konspirere om selvmord. Uansett er tapet av en far en erfaring de to deler. Tomhet, fremmedgjorthet, ensomhet og en «ikke-kom-meg-for-nær»-følelse gjennomsyrer romanen. Von Schirach har uttalt at jobben som advokat reddet ham fra den årelange følelsen av utenforskap. For Sebastian blir kunsten det viktigste holdepunktet i en vanskelig tilværelse.

I Tabu betrakter hovedpersonen verden med andre øyne enn de fleste av oss. Han er en annerledestenkende og annerledessansende. Under lesningen ble jeg aldri helt klok på hva det var som gjorde ham så sårbar for impulser utenfra. Var det opplevelsene fra barndommen, depresjon, kreativitet eller rett og slett en diagnose? I et intervju med det østerrikske nyhetsmagasinet News trekker Ferdinand von Schirach nok en parallell til eget liv, en parallell som i ettertid ga meg en bedre forståelse av hovedpersonens sinnstilstand. Både forfatteren og hovedpersonen har en neurologisk tilstand som kalles synestesi. Denne tilstanden gjør at noen personer får en fargeopplevelse når de ser tall eller bokstaver. Noen opplever også bestemte farger og/eller visuelle former når de hører ulike typer lyd. Denne tilstanden var helt ukjent for meg, men med dette i bakhodet ser jeg nå romanen med litt andre øyne.

Kilde: Wikipedia

Alt i alt var Tabu en litt skuffende leseopplevelse. Deler av romanen virket uforløst og historien representerer ikke så mye nytt. Personlig hadde jeg ønsket at Ferdinand von Schirach droppet rettsdramaet og fordypet seg videre i selve kunstnerportrettet. Selv om jeg liker forfatterens fokus på aktuelle samfunnsspørsmål, syntes jeg denne gang at han ikke lyktes helt med å vise oss sannhetens mange ansikter.

Ferdinand von Schirachs nye roman kommer ut på norsk i januar 2014.

For tiden leser jeg...

- "The Goldfinch" av Donna Tarrt -

"And the flower of Pippa's kiss - bittersweet and strange - stayed with me all the way back uptown, swaying and sleepy I sailed home on the bus, melting with sorrow and loveliness, a starry ache that lifted med up above the windswept city like a kite. my head in the raincluds, my heart in the sky." (s.159)

Jeg er halvveis i Tarrts nesten 800 sider lange roman, og jeg er veldig begeistret! Dette er den type bok hvor man bare må la seg sluke av historien og ikke dukke fram igjen før siste side er lest. Dersom man ser bort fra store ulikheter i språk og stil så minner selve leseopplevelsen meg om bøker som Shantaram, IQ84 og Ballansekunst. Jeg elsker tykke bøker med en god historie, og kanskje blir The Goldfinch en ny favoritt?

Handlingen i boka spinner rundt den tretten år gamle hovedpersonen Theo Decker som mister moren sin i et terroranslag i New York. En bombe går av i et kunstmuseum hvor de to tilfeldigvis har søkt ly for regnet. Theo kommer fysisk uskadet fra den tragiske hendelsen, men livet hans endrer seg dramatisk. Gjennom de neste årene er det eneste faste i tilværelsen hans maleriet The Goldfinch (malt av Carel Fabritius i 1654) som han tok/stjal fra museumet etter eksplosjonen. Pippa, som han i utdraget nettopp har kysset, dukker også opp i romanen med jevne mellomrom. Så lang i boka ser hun ut til å fungere som et bindeledd mellom Theos fortid og nåtid - og sikkert også framtiden. Og hva er vel en roman uten en kjærlighetshistorie?

For meg fremstår Theo som en slags moderne Holden Caulfield (fra J.D. Sallingers Catcher in the Rye) eller en amerikansk Oliver Twist. Jeg kjenner en stor ømhet for Tarrts hovedperson og vil ham alt godt. Jeg gleder meg til å lese videre i boka, men ser ikke frem til all nattesøvnen lesingen vil frarøve meg. Men hva skal man gjøre når dagen har for få timer?

Etter planen vil Tiden forlag utgi boka på norsk i begynnelsen av mai neste år.

I Married a Communist av Philip Roth

    

Jeg, som får lesesperre og bloggaversjon så fort jeg setter meg (litterære) frister og mål, startet for noen uker siden en minisamlesning av Philip Roths I Married a Communist / Gift med en kommunist. Målet med samlesningen var tredelt. For det første hadde jeg et håp om det var årets nobelprisvinner i litteratur vi hadde foran oss. For det andre er romanen en naturlig del av mitt Philip Roth-leseprosjekt, min fjerde bok i år. For det tredje, og aller viktigst, hadde jeg et ønske om å (gjen-)vekke interessen for Roths forfatterskap hos andre leseglade der ute. Selv om bloggfristen var kort og deltagelsen lav har jeg fått positive tilbakemeldinger på initiativet, og mange har fortalt meg at de er blitt nysgjerrige på Roth. Det gleder!

Roths roman fra 1998 forteller historien om (den fiktive) radiostjernen Ira Ringolds vekst og fall. Ira vokser opp i en fattig, jødisk familie i Newark, New Jersey. Han startet som grøftegraver under depresjonen og ender med å gjøre en eventyrlig karrière som radioskuespilleren "Iron Rinn" på slutten av 1940-tallet. Som menig under andre verdenskrig ble han tilhenger av kommunismen, og gjennom alle år forblir han tro mot sin politiske overbevisning. Tilbake i USA holder han fast på ideologien, noe som får fatale følger da McCarthy startet sin heksejakt på kommunister i 1950-årene. Ira mister jobben, og ekteskapet med den vakre skuespillerinnen Eve Frame går i oppløsning. I kjølvannet av skilsmissen utgir Eve boka I Married a Communist der hun stempler eks-mannen som en landssviker med tette bånd til det sovjetiske kommunistpartiet.

Historien om Ira blir ført i pennen av forfatteren Nathan Zuckerman, Roths alter ego. I voksen alder møter Nathan igjen sin gamle lærer og Iras bror, den nå 90 år gamle Murray Ringold. Dette møtet vekker til live mange gamle minner. Da Nathan var 16-17 år tilbrakte han mye tid sammen med Ira og ble sterkt påvirket av det politiske tankegodset hans. Vennskapet med Ira var også en slags løsrivelsesprosess fra egen familie: ”The Ringolds compelled me to respond at a level that felt appropriate to who I now was. Be a good boy wasn't the issue with them. The sole issue was my convitions (s 32).”

Philip Roth

Murray og Nathan tilbringer flere kvelder sammen, og i løpet av den tiden får Nathan høre den hele og fulle historien om Ira. Nathan innser raskt at bildet han har hatt av Ira er svært ufullstendig. Han har betraktet sitt tidligere forbilde gjennom et barns øyne der Iras berømmelse og sterke politiske engasjement var det som tiltrakk. Store deler av de voksnes verden var skjult for ham: Iras voldelige fortid, hans turbulente ekteskap, utroskap og det dårlige forholdet til stedatteren. I godt voksen alder må Nathan konstatere: "That whole other life of his was almost entirely invisible to me. All I got was the rant and the raving and the retoric, the window dressing (s 232)." Bildet av helten er mer nyansert og komplisert enn det Nathan på forhånd hadde kunnet tenke seg.

Roths I Married a Communist blir gjerne omtalt som en del av en forfatterens ”amerikanske triologi” som i tillegg til denne består av romanene American Pastoral (1997) og The human stain (2000). Felles for disse tre bøkene er at de tar opp ulike aspekter ved etterkrigstidens USA, sett gjennom øynene til nettopp Nathan Zuckermann. I tillegg til å skildre tidsånden i det amerikanske samfunnet gir bøkene leserne nostalgiske tilbakeblikk på Nathans barndom og oppvekst. Jeg synes Roth langt på vei lykkes med å gi et autentisk bilde av USA på 50-tallet. Jeg har hørt og lest om McCarthyismen, og her får leseren et interessant innblikk i den politiske stemningen som rådet den gang. Ikke minst får vi oppleve hvordan heksejakten på kommunister påvirket og ødela forholdet mellom kollegaer, venner og ektefeller. Som i flere av sine andre bøker blander Roth bevisst fiksjon og fakta. Han plasserer Nathan og Ira inn i en virkelig historisk sammenheng sammen med reelle hendelser og personer. Det er denne gråsonen mellom ekte og fiktiv biografi at litteraturen hans blir til, og det er nettopp dette jeg liker så godt med Roth sine bøker.

Denne boka er umiskjennelig "Rothsk", men jeg vil nok anbefale andre romaner enn denne som introduksjon til forfatterskapet hans. Selv syntes jeg første del av boka var ganske tung. Forfatteren bruker mye tid på å tegne opp det historiske tablået og å redegjøre for Iras valg av politisk ståsted. Etterhvert som historien skrider frem kommer også andre og mørkere sider ved Ira til syne. Hovedpersonens går fra å være en endimensjonal politisk figur, den overbeviste kommunisten, til en bli en mer kompleks karakter. Slik endres både lesernes og Nathans oppfatning av ham i løpet av historien. Det er når dette inntreffer jeg synes historien om Ira blir som mest interessant.

Alt i alt likte jeg denne romanen ganske godt, selv om deler av den ble litt vel omstendelig og "politisk" for min del. Likevel berører boka en rekke tema som virkelig interesserer meg og som får meg til å ville grave dypere, tema som identitet og tilhørighet, skillet fiksjon/virkelighet, politisk aktivisme/ekstremisme og radikalisering, den amerikanske drømmen som blir til et mareritt, amerikansk politisk historie (fra McCarthy til Tea Party). Det er nettopp denne kompleksiteten i tematikk som fascinerer med Roth men som en skarve omtale umulig klarer å yte rettferd. Uansett gleder jeg meg til å lese mer av Philip Roth!

Fremtidige favoritter #5: Høstlektyre

Høsten har festet grepet her på Østlandet. Dagene er korte, og kveldene er ikke spesielt lange de heller. Mørketid er lesetid, sies det, og jeg følger absolutt dette utsagnet. Dessuten har jo årets bokhøst et hav av spennende leseoppplevelser å by på. Men hvilke bøker skal man velge? Jeg har sjelden en "plan" for lesingen min der jeg som oftest intuisjonen og magefølelsen ved utvelgelsen. Nye bøker av forfattere jeg liker er nesten alltid sikre valg. Mens klokka tikker ubønnhørlig mot vinter gleder jeg meg til å lese disse kommende favorittene:

Tabu av Ferdinand von Schirach
I Tyskland har Ferdinand von Schirach nyeste roman Tabu nettopp kommet ut, og som ventet rager den høyt på bestselgerlistene der nede. Jeg har skaffet meg et eksemplar på tysk og er veldig spent på hva forfatteren vil prestere denne gang. Forlaget beskriver romanen som en blanding av kunstnerroman og rettsdrama. Det blir ikke noe gjensyn med advokat Caspar Leinen (fra Collini-saken) i denne boka, men forholdet mellom klient og advokat vil fortsatt være et sentralt tema. I følge forlaget tar også denne romanen opp aktuelle samfunnsspørsmål, idet forfatteren, i kjent stil, utforske grensene mellom virkelighet og sannheten. Gyldendal forlag utgir boka på norsk i januar 2014.

The Goldfinch av Donna Tarrt
Den 22. oktober slippes endelig den nye romanen til Donna Tarrt på engelsk. Jeg elsket debutromanen hennes Den hemmelige historien, og selv om oppfølgeren Den lille vennen ikke var en like stor opplevelse er det all grunn til å se frem i mot Tarrts tredje roman. Her møter vi den tretten år gamle Theo som får livet dramatisk forandret etter å ha blitt utsatt for en ulykke. Han overlever men livet blir aldri det samme. Vi følger Theo gjennom de neste ti årene. Det eneste faste i tilværelsen hans er maleriet The Goldfinch (malt av Carel Fabritius i 1654) som følger ham over alt. Boka er på nesten 800 sider, så jeg har forhåndsbestilt den som ebok hos Amazon.

Vi ses i morgen av Tore Renberg
Finnes det en Tore Renberg uten Jarle Klepp? Ut fra omtalene i norske medier å dømme så er svaret et rungende JA! Jeg gleder meg til å lese Renbergs nye bok Vi ses i morgen med handling fra oljebyen Stavanger. Jeg forventer meg dystre skildringer og historier om outsidere, kjærlighet og svik. Jeg håper på vare menneskeportrett, indre monologer og noen tårer på slutten. Jeg setter meg sjelden inn i handlingen til en bok på forhånd, og jeg har nok litt urealistiske forventninger til selve plottet i Renbergs nye roman. Vil det være et Kompani Orheim på syre? Jeg gleder meg til å utforske et ny side av Renbergs forfatterskap.



Hvilke bøker gleder du deg til å lese i høst?

BOKPRAT - Bokofilia intervjuer Astrid Sverresdotter Dypvik

 

Det tidligere DDR opphørte å eksistere som selvstendig stat da Tyskland ble gjenforent høsten 1990. Nærmest ved et pennestrøk ble et helt land avviklet og ideologien, samfunnstrukturen og politikken forvist til historiens skraphaug. Mytene og historiene om DDR derimot, består.

Astrid Sverresdotter Dypvik har intervjuet en rekke mennesker fra det tidligere DDR og samlet historiene i boka Det var DDR. Forteljingar frå eit nedlagt land. Jeg har lest, likt og anbefalt boka i denne omtalen. Jeg synes Dypviks valg av tema var svært interessant, og jeg ville gjerne vite mer om hennes tanker rundt temaet og skriveprosessen. Jeg satte derfor stor pris på at hun ville svare på noen av spørsmålene mine rundt dette.

Kan du si litt om hvorfor du som nordmann ville skrive en bok med DDR som tema? Hvor lang tid brukte du på å skrive boka?

Eg var utvekslingsstudent i Leipzig, midt i hjarta av det tidlegare DDR. Dette var lenge etter at muren fall, men spora frå DDR var fortsatt svært synlege. Det var mykje blokkbebyggelse, bygardar som sto og smuldra opp og gater oppkalla etter kommunistiske heltar. Det er vanskeleg å svare på kor lang tid eg brukte, mykje vart gjort på sida av anna jobbing. Men det tok eit og eit halvt år frå den effektive jobbinga byrja og til boka vart gitt ut.


I Det var DDR får vi høre historiene til både opposisjonelle og folk som jobbet i regimets tjeneste. Vi hører også om skjebnene til vanlige borgere som var uheldige å komme i søkelyset til øst-tyske myndigheter. Hvorfor har du valgt ut nettopp disse historiene til boka di? Kan du si noe om hvordan du fant frem til og valgte ut intervjuobjektene? 

Eg valde ut historier som eg sjølv syntes var spennande og som eg tenkte ville kaste lys over enkelte sider ved DDR-samfunnet. Ein av personane, ein tidlegare Stasi-offiser kom eg over fordi eg las i ei avis at han hadde gitt råd til regissøren av filmen "De andres liv" (se link). Eg fann ut at han arbeidde svært aktivt for å betre tryggingstenesta Stasis ettermæle og tok difor kontakt. Ein annan kom eg i kontakt med fordi han er ein ven av ein ven.


Historiene i boka gir ulike versjoner av hva DDR representerte for dem som bodde der. Har ditt inntrykk av det tidligere Øst-Tyskland endret seg under arbeidet med denne boka og på hvilken måte? Hva er "ditt" DDR?

Mine første assosiasjonar til DDR var, og er vel framleis, Berlinmuren, flyktningane og Stasi. Og det er kanskje ikkje så rart i og med at eg er vokse opp i eit land som set demokrati høgt. Men eg fekk opna opp auga for at DDR var langt meir enn kommunistpartiet og den stengte grensa. Sjølv om mange tenkjer på DDR som landet som folk ville rømme frå, var det jo eit mindretal av folk i DDR som faktisk rømte.


Et interessant poeng i boka er de tyske myndighetenes manglende bearbeidelse av DDR-fortiden. Hva tror du er årsaken til dette? Vil historiene om DDR bare være et felt for forskere og for dem som dyrker "Ostalgien"?

Eg trur det er nokså vanskeleg i Tyskland å bearbeide DDR-fortida. Det kjem nok delvis av at Tyskland er ein slags verdsmeister i å bearbeide nazi-fortida si. Ein kan ikkje akkurat kopiere den måten det er gjort på over til DDR, for brotsverka til Nazi-Tyskland var av eit heilt anna kaliber. Som eit tema for å ta oppgjer med, vil DDR dermed alltid stå i skuggen av åra 1933-1945. Det som er litt pussig er at Tyskland har faktisk hatt eit meir gjennomgripande oppgjer med eliten frå DDR enn dei i si tid hadde med eliten frå nazi-tida. Mellom anna kan ikkje tidlegare Stasi-folk bli offentlege tenestemenn. Samstundes er det mange sider av DDR-diktaturet som er svært lite utforska, mellom anna temaet tvangsadopsjonar.


Har du noen lesetips for dem som ønsker å lese mer om temaet DDR? 

Boka "Tårnet" av Uwe Tellkamp er ein heilt fantastisk roman som gir eit svært godt bilde av dynamikken i DDR-samfunnet, det fortel om folk som er kritiske til regimet, folk som tilpassar seg og folk som vel å ikkje gjere det. I år kom den snurrige kriminalboka "Plan D" av Simon Urban på norsk. Den fortel ei skikkeleg røvarhistorie om eit DDR som ikkje vart lagt ned i 1990, men som gjenoppsto og som framleis finst i 2013. Boka "Stasiland" av den australske journalisten Anna Funder er også bra, den konsentrerer seg, slik tittelen antyder om problematiske sider ved DDR.


Jobber du for tiden med noen nye skriveprosjekt?

Eg skulle ha jobba med eit nytt skriveprosjekt, men er kome ganske mykje kortare enn eg sjølv hadde ønska.


Om forfatteren:
Astrid Sverresdotter Dypvik (1977-) er tidligere leder i Noregs Mållag, historiker, journalist og forfatter. Det var DDR er hennes første bok. Den ble nominert til Kritikerprisen for beste sakprosa i 2012. Boka er utgitt på Samlaget.

Jeg sier takk til forfatteren for spennende svar og ønsker henne lykke til med nye skriveprosjekt!

Bokofilia - nå også på Facebook!

Bokbloggertreffet i høst ga meg dyttet jeg trengte til å sette opp en egen Facebook-side for bloggen. Her skal det bli klikk og "likes" må vite! Nå gleder jeg meg til å ta nerdingen videre til neste nivå!

Gjør som morra mi: Klikk på bildet og lik!