Philip Roth - om det å skrive

“I turn sentences around. That's my life. I write a sentence and then I turn it around. Then I look at it and turn it around again...” 

― Philip Roth, The Ghostwriter

All I want for christmas.....

IS YOU....

Et gavekort på amazon.com 

på et beskjedent beløp

AND YOU....

Philip Roth's samlede

AND YOU....

Knause, bare må Knause...

Skyggebilder av Storbritannia av Øivind Bratberg

  -Tradisjoner i en krisetid-

- EN REVOLVEROMTALE -

HVILKEN BOK?
Jeg har lest boka Skyggebilder av Storbritannia. Tradisjoner i en krisetid av Øivind Bratberg. Bratberg er statsviter med blant annet britisk politikk som spesialfelt. Han har en doktorgrad i emnet og jobber ved Universitetet i Oslo.


HVORFOR?
Det er flere grunner til at jeg fikk lyst til å lese denne boka. For det første har jeg virkelig fått øynene opp for sakprosa i år, og i 2013 har jeg lest mer sakprosa enn på mange år. For det andre er jeg veldig interessert i europeisk etterkrigshistorie. Selv om jeg ikke er spesielt anglofil (i den den engelske betydningen av ordet) er Storbritannia fortsatt toneangivende i Europa og verden. For det tredje er jeg utdannet statsviter selv, og dette var en fin anledning til å oppdatere meg på "fag".


I HVILKET FORMAT?
Jeg har lånt boka på biblioteket. Flotte Lørenskog bibliotek har det meste!


HVA HANDLER DEN OM?
I løpet av de siste ti-årene har Storbritannia gjennomgått store endringer. Disse endringene er av både økonomisk, sosial og politisk art og utfordrer landets institusjoner og samfunnsliv as we know it. I boka ser Bratberg nærmere på de mange utfordringene landet nå står ovenfor, og det er spesielt problemstillinger knyttet til økonomi, nasjonal autonomi og endrede samfunsstrukturer som trekkes frem og drøftes. Britenes historisk arv (koloni-tiden), parti-og valgsystemet, klassesamfunnet, innvandring og multikulturalisme, regionalisme og britenes ambivalente forhold til EU er noen av de mange temaene som diskuteres i boka.


HVA SYNES JEG?
Trenger du en rask oppdatering om hva som rører seg i britisk politikk og samfunnsliv om dagen? Da kan jeg absolutt anbefale Øivind Bratbergs bok! I løpet av knappe 200 sider får man en innsiktsfull og konsis analyse av strømningene i dagens Storbritannia. Innholdet i boka er rykende ferskt, og problemstillingene som drøftes er interessante og ikke minst relevante for å forstå landets utfordringer og mulige veivalg. Bratberg formidler stoffet på en god og strukturert måte. Det kommer godt med for boka har mange faktaopplysninger fordelt på få sider. Lesningen krever altså litt konsentrasjon. Dette er ingen nattbordsbok, med andre ord.


HVA VAR MEST INTERESSANT?
Bratberg skriver spennende og engasjerende om økonomiske prosesser og politiske veivalg, men personlig syntes jeg kapitlene om skotsk (og i noen grad walisisk) nasjonalisme og regionalisme var mest interessante. Disse temaene faller da også godt innenfor mitt interessefelt. I 2014 vil skottene i en folkeavstemming avgi et "ja" eller "nei" på spørsmålet "Should Scotland be an independent country?". Da jeg skrev bachelor-oppgave om skotsk nasjonalisme for over ti år siden var løsrivelse fra unionen et ganske fjernt scenario. Nå kan det derimot bli en realitet. Hvilke konsekvenser skotsk selvstendighet vil få for det videre samarbeidet med UK, NATO og EU er spørsmål som forfatteren diskuterer nærmere i denne boka.


TRIVIA:
Den skotske folkeavstemningen om uavhengighet har satt i gang en interessant flaggdebatt på de britiske øyer. En undersøkelse viser at 65 % av spurte briter mener det velkjente Union Jack bør byttes ut dersom skottene bestemmer seg for løsrivelse. Organisasjonen Flag Institute har i den forbindelse lansert en rekke flaggforslag som en mulig erstatter for det erkebriske unionsflagget.

Ikke la oss gå i hundene i kveld av Alexandra Fuller

- EN AFRIKANSK BARNDOM -

Jeg fortsetter å lese bøker av forfattere fra "det hvite Afrika." Denne sterke bokomtalen hos bokbloggeren Haruhi inspirerte meg til å ta Alexandra Fullers barndomsmemoarer Ikke la oss gå i hundene i kveld (2002) med hjem fra biblioteket. I boka gir forfatteren oss både et svært intimt portrett av sin egen familie og sterke historier fra oppveksten i Zimbabwe (tidligere Rhodesia), Malawi og Zambia på 1970-tallet.

Alexandra var bare to år gammel da foreldrene hennes flyttet fra England og etablerte seg som farmere i Rhodesia. Livet som gårdbrukere på et annet kontinent var alt annet enn enkelt, og på grunn av rådende poliske omstendigheter måtte familien flytte flere ganger. Borgerkrigen i Rhodesia og Robert Mugabes landreformer (som også har fått mye oppmerksomhet på 2000-tallet) fratvang familien eiendom og eiendeler. Jevnlige oppbrudd ble dermed et fast innslag i Alexandras barndom, men for familien var det aldri noe alternativ å returnere til England.

Det var ikke bare ytre, politiske faktorer som krig og fordelingspolitikk som satte den hvite farmer-familien på prøve. Alexandras historier forteller om en hverdag preget av isolasjon, hardt arbeid, selvtekt ovenfor tyver, sykdom og døde barn. Av fem søsken var det bare Alexandra og storesøsteren som vokste opp. I boka legges det ikke skjul på at moren strevde med depresjoner og alkoholmisbruk gjennom hele forfatterens oppvekst. Det å miste tre barn forsterket nok også de psykiske problemene hennes. I boka beskriver Alexandra tydelig hvordan de voksnes verden var skarpt adskilt fra barnas. Mye ble holdt skjult for dem og lite ble forklart. For små og store ble krig og oppbrudd, rusmisbruk og isolasjon en slags normaltilstand. Ikke la oss gå i hundene... er på mange måter historien om en familie med mange odds mot seg, men som lykkes (ut fra sine premisser) å ikke gå til grunne.

Forlaget omtaler Fullers bok som en slags moderne versjon Karen Blixens bok Out of Africa. Jeg synes det er en interessant sammenligning, selv om jeg nok ikke hadde trukket disse parallellene selv. Begge bøkene er selvbiografiske og begge vitner om en sterk tilhørighet til det afrikanske kontinentet. Det er først og fremst historiene til de hvite setlerne vi får ta del i, de som forlot Europa for å skape seg et nytt liv i en annen verdensdel. Felles er slitet for å skape en meningsfylt hverdag, og felles er sorgen over å måtte bryte opp og forlate det man har oppnådd.

De mest iøyenfallende forskjellene mellom bøkene er nok fortellerstemmen og fokuset. Der den voksne Blixen gir oss en storslagen panoramautsikt over det afrikanske landskapet vender Fuller blikket innover. Hun beskriver familien, omgivelsene og hendelser med barnets blikk. Å se historien gjennom det naive barnets øyne er et spennende og effektivt virkemiddel, men jeg synes ikke forfatteren lykkes helt på vei med sitt prosjekt. Historiene i boka blir fortalt i kronologisk rekkefølge, og vi følger forfatterems helt frem til hun gifter seg. I kapitlene hvor vi møter Alexandra som voksen savner jeg større grad av refleksjon. Hva tenker hun i ettertid om oppveksten, om det å leve i et dysfunksjonelt hjem som, mot alle odds, ikke gikk i oppløsning? Dersom forfatteren hadde delt  slike tanker med oss hadde dette hevet leseopplevelsen min.

For meg var Alexandra Fullers selvbiografi en interessant men noe ujevn leseopplevelse. Selv om jeg savnet mer refleksjon i boka, syntes jeg den gir interessante skildringer av en afrikansk barndom på 1970-tallet.

Tabu av Ferdinand von Schirach

"Han kunne ikke forklare det for henne, at han tenkte i bilder og farger, ikke i ord."

I løpet av få år har Ferdinand von Schirach etablert seg som en av Tysklands bestselgende forfattere og store litterære eksportprodukt. Nå er forfatteren endelig ute med sin andre roman på tysk, og jeg var raskt ute med å skaffe meg et eksemplar av boka. Aller først må jeg si at det å sammenfatte handlingen i von Schirachs bøker kan være en utfordrende øvelse. Handlingen er komprimert og språket ribbet for overflødige ord og fraser. Tekstene inneholder gjerne et element av overraskelse som man skal vokte seg vel for å avsløre for potensielle lesere. Uansett var jeg svært spent på om romanen ville holde samme høye nivå som forfatterens tidligere utgivelser.

Ferdinand von Schirachs nyeste roman Tabu kan sies å være både en kunstnerroman og et rettsdrama. I boka følger vi fotografen Sebastian von Eschburg som er berømt for sine sjokkerende og provoserende installasjoner. Karrieremessig og økonomisk er han en vellykket mann, men bak masken lider han enormt. Han har vanskeligheter med å knytte bånd til andre mennesker, og han er tidvis svært deprimert. Leseren følger Sebastian fra tidlige barneår. Han tilbrakte store deler av oppveksten på internatskole, og forholdet til foreldrene, og da spesielt til moren, virker kjærlighetsløst. Når Sebastian som ung blir vitne til farens selvmord er det noe som går i stykker inni ham. Det å uttrykke seg gjennom kunsten blir en slags redning. Gjennom fotografier og fotomontasjer viser han frem en alternativ virkelighet der han kan bearbeide fortiden.

Sebastian von Eschburgs liv tar en alvorlig vending i det han blir fengslet og anklaget for å ha drept en ung kvinne. Den erfarne advokaten Konrad Biegler får i oppdrag å forsvare kunstneren som står tiltalt for bortføring og mord. "Hvordan forsvare en mann som ikke ønsker å bli forsvart?" var et sentralt spørsmål i von Schirachs første roman Collini-saken. I Tabu har advokat Biegler en enda vanskeligere oppgave. Han skal forsøke å få frikjent en klient som har tilstått drapet i avhør og hvor alle indisier peker mot skyld. Måten dette gjøres på reiser en rekke interessante problemstillinger: Hvor langt kan man gå for å få frem sannheten og til hvilken pris? Og hvem avgjør hva som er sant?

Mönch am Meer (1808-1810) av Caspar Davi Friedrich

I bokas første del, kunstnerromanen (jeg skal komme tilbake til det selvbiografiske aspektet litt senere), følger vi Sebastian von Eschburg fra barndommen via farens selvmord og frem til gjennombruddet som kunstner. Alt blir sett med Sebastians øyne, og jeg synes hovedpersonens dunkle arv, sjelelige arr og store ensomhet blir beskrevet på en svært troverdig måte. Språket er også svært sanselig. Lyder, lukt og farger spiller en viktig rolle i teksten, og på sitt beste synes jeg språket er helt på linje medforfatterens beste noveller. Jeg likte spesielt godt måten han bruker ulike kunstverk på som metaforer i romanen. Han får plusspoeng av meg når han bruker en av mine favorittmalere til akkurat dette. Caspar David Friedrichs symboltunge maleri Mönch am Meer (1808-1810) illustrerer grunnstemningen i romanen på en ypperlig måte. Bildet av den lille munken som står alene ovenfor den allmektig naturen blir en slags lignelse på Sebastians indre og ytre liv.

Bokas andre del, rettsdramaet, innebærer et radikalt stemningsskifte. Her er det forbrytelsen og den påfølgende rettsaken som står i fokus. Virkeligheten trenger seg på, både for leseren og hovedpersonen, og fokuset i handlingen forflyttes til advokat Konrad Biegler og hans forsvarstrategier. Dette scenebyttet gjør seg også gjeldende i språket: Det blir mer formelt, saklig og nøkternt. Forfatterens hensikt med en slik deling av teksten er ganske klar. Å utforske forholdet mellom virkelighet og sannhet er jo et av romanens store prosjekt, og da er det selvfølgelig viktig å belyse temaet fra ulike ståsted. Problemet er at jeg ikke likte dette fortellergrepet i det hele tatt. Forbrytelsen som Sebastian von Eschburg står tiltalt for kommer (for meg) helt ut av det blå, og rettsaken virker både kunstig og oppkunstruert. De etiske dilemmaene som blir presentert i løpet av romanen er interessante, men utfordrer ikke mitt moralske kompass på samme måte som von Schirachs tidligere tekster.

Ferdinand von Schirach (Foto: Andreas Pein)

Da er det altså som kunstnerroman at boka har sin styrke, synes jeg. Som leser kan jeg ikke unngå å legge merke til de mange selvbiografiske parallellene mellom hovedpersonen i romanen og forfatteren selv. Som sin egen romanfigur vokste Ferdinand von Schirach opp i et borgerlig hjem og tilbrakte skoleårene på internat. I hjemmet og på skolen var det forventet at barn knapt skulle synes og i alle fall ikke høres. Es war immer da, ein Grundgefühl der Distanziertheit und Leere, har forfatteren sagt om barndommen sin i et tidligere intervju i avisen Die Zeit. I romanen er farens selvmord en livsendrende opplevelse for Sebastian. Også Ferdinand von Schirach mistet faren sin i ung alder. Forfatteren var 16 år da faren Robert døde bare 42 år gammel. Internett avslører ingenting om dødsårsaken, og jeg skal heller ikke konspirere om selvmord. Uansett er tapet av en far en erfaring de to deler. Tomhet, fremmedgjorthet, ensomhet og en «ikke-kom-meg-for-nær»-følelse gjennomsyrer romanen. Von Schirach har uttalt at jobben som advokat reddet ham fra den årelange følelsen av utenforskap. For Sebastian blir kunsten det viktigste holdepunktet i en vanskelig tilværelse.

I Tabu betrakter hovedpersonen verden med andre øyne enn de fleste av oss. Han er en annerledestenkende og annerledessansende. Under lesningen ble jeg aldri helt klok på hva det var som gjorde ham så sårbar for impulser utenfra. Var det opplevelsene fra barndommen, depresjon, kreativitet eller rett og slett en diagnose? I et intervju med det østerrikske nyhetsmagasinet News trekker Ferdinand von Schirach nok en parallell til eget liv, en parallell som i ettertid ga meg en bedre forståelse av hovedpersonens sinnstilstand. Både forfatteren og hovedpersonen har en neurologisk tilstand som kalles synestesi. Denne tilstanden gjør at noen personer får en fargeopplevelse når de ser tall eller bokstaver. Noen opplever også bestemte farger og/eller visuelle former når de hører ulike typer lyd. Denne tilstanden var helt ukjent for meg, men med dette i bakhodet ser jeg nå romanen med litt andre øyne.

Kilde: Wikipedia

Alt i alt var Tabu en litt skuffende leseopplevelse. Deler av romanen virket uforløst og historien representerer ikke så mye nytt. Personlig hadde jeg ønsket at Ferdinand von Schirach droppet rettsdramaet og fordypet seg videre i selve kunstnerportrettet. Selv om jeg liker forfatterens fokus på aktuelle samfunnsspørsmål, syntes jeg denne gang at han ikke lyktes helt med å vise oss sannhetens mange ansikter.

Ferdinand von Schirachs nye roman kommer ut på norsk i januar 2014.

For tiden leser jeg...

- "The Goldfinch" av Donna Tarrt -

"And the flower of Pippa's kiss - bittersweet and strange - stayed with me all the way back uptown, swaying and sleepy I sailed home on the bus, melting with sorrow and loveliness, a starry ache that lifted med up above the windswept city like a kite. my head in the raincluds, my heart in the sky." (s.159)

Jeg er halvveis i Tarrts nesten 800 sider lange roman, og jeg er veldig begeistret! Dette er den type bok hvor man bare må la seg sluke av historien og ikke dukke fram igjen før siste side er lest. Dersom man ser bort fra store ulikheter i språk og stil så minner selve leseopplevelsen meg om bøker som Shantaram, IQ84 og Ballansekunst. Jeg elsker tykke bøker med en god historie, og kanskje blir The Goldfinch en ny favoritt?

Handlingen i boka spinner rundt den tretten år gamle hovedpersonen Theo Decker som mister moren sin i et terroranslag i New York. En bombe går av i et kunstmuseum hvor de to tilfeldigvis har søkt ly for regnet. Theo kommer fysisk uskadet fra den tragiske hendelsen, men livet hans endrer seg dramatisk. Gjennom de neste årene er det eneste faste i tilværelsen hans maleriet The Goldfinch (malt av Carel Fabritius i 1654) som han tok/stjal fra museumet etter eksplosjonen. Pippa, som han i utdraget nettopp har kysset, dukker også opp i romanen med jevne mellomrom. Så lang i boka ser hun ut til å fungere som et bindeledd mellom Theos fortid og nåtid - og sikkert også framtiden. Og hva er vel en roman uten en kjærlighetshistorie?

For meg fremstår Theo som en slags moderne Holden Caulfield (fra J.D. Sallingers Catcher in the Rye) eller en amerikansk Oliver Twist. Jeg kjenner en stor ømhet for Tarrts hovedperson og vil ham alt godt. Jeg gleder meg til å lese videre i boka, men ser ikke frem til all nattesøvnen lesingen vil frarøve meg. Men hva skal man gjøre når dagen har for få timer?

Etter planen vil Tiden forlag utgi boka på norsk i begynnelsen av mai neste år.

I Married a Communist av Philip Roth

    

Jeg, som får lesesperre og bloggaversjon så fort jeg setter meg (litterære) frister og mål, startet for noen uker siden en minisamlesning av Philip Roths I Married a Communist / Gift med en kommunist. Målet med samlesningen var tredelt. For det første hadde jeg et håp om det var årets nobelprisvinner i litteratur vi hadde foran oss. For det andre er romanen en naturlig del av mitt Philip Roth-leseprosjekt, min fjerde bok i år. For det tredje, og aller viktigst, hadde jeg et ønske om å (gjen-)vekke interessen for Roths forfatterskap hos andre leseglade der ute. Selv om bloggfristen var kort og deltagelsen lav har jeg fått positive tilbakemeldinger på initiativet, og mange har fortalt meg at de er blitt nysgjerrige på Roth. Det gleder!

Roths roman fra 1998 forteller historien om (den fiktive) radiostjernen Ira Ringolds vekst og fall. Ira vokser opp i en fattig, jødisk familie i Newark, New Jersey. Han startet som grøftegraver under depresjonen og ender med å gjøre en eventyrlig karrière som radioskuespilleren "Iron Rinn" på slutten av 1940-tallet. Som menig under andre verdenskrig ble han tilhenger av kommunismen, og gjennom alle år forblir han tro mot sin politiske overbevisning. Tilbake i USA holder han fast på ideologien, noe som får fatale følger da McCarthy startet sin heksejakt på kommunister i 1950-årene. Ira mister jobben, og ekteskapet med den vakre skuespillerinnen Eve Frame går i oppløsning. I kjølvannet av skilsmissen utgir Eve boka I Married a Communist der hun stempler eks-mannen som en landssviker med tette bånd til det sovjetiske kommunistpartiet.

Historien om Ira blir ført i pennen av forfatteren Nathan Zuckerman, Roths alter ego. I voksen alder møter Nathan igjen sin gamle lærer og Iras bror, den nå 90 år gamle Murray Ringold. Dette møtet vekker til live mange gamle minner. Da Nathan var 16-17 år tilbrakte han mye tid sammen med Ira og ble sterkt påvirket av det politiske tankegodset hans. Vennskapet med Ira var også en slags løsrivelsesprosess fra egen familie: ”The Ringolds compelled me to respond at a level that felt appropriate to who I now was. Be a good boy wasn't the issue with them. The sole issue was my convitions (s 32).”

Philip Roth

Murray og Nathan tilbringer flere kvelder sammen, og i løpet av den tiden får Nathan høre den hele og fulle historien om Ira. Nathan innser raskt at bildet han har hatt av Ira er svært ufullstendig. Han har betraktet sitt tidligere forbilde gjennom et barns øyne der Iras berømmelse og sterke politiske engasjement var det som tiltrakk. Store deler av de voksnes verden var skjult for ham: Iras voldelige fortid, hans turbulente ekteskap, utroskap og det dårlige forholdet til stedatteren. I godt voksen alder må Nathan konstatere: "That whole other life of his was almost entirely invisible to me. All I got was the rant and the raving and the retoric, the window dressing (s 232)." Bildet av helten er mer nyansert og komplisert enn det Nathan på forhånd hadde kunnet tenke seg.

Roths I Married a Communist blir gjerne omtalt som en del av en forfatterens ”amerikanske triologi” som i tillegg til denne består av romanene American Pastoral (1997) og The human stain (2000). Felles for disse tre bøkene er at de tar opp ulike aspekter ved etterkrigstidens USA, sett gjennom øynene til nettopp Nathan Zuckermann. I tillegg til å skildre tidsånden i det amerikanske samfunnet gir bøkene leserne nostalgiske tilbakeblikk på Nathans barndom og oppvekst. Jeg synes Roth langt på vei lykkes med å gi et autentisk bilde av USA på 50-tallet. Jeg har hørt og lest om McCarthyismen, og her får leseren et interessant innblikk i den politiske stemningen som rådet den gang. Ikke minst får vi oppleve hvordan heksejakten på kommunister påvirket og ødela forholdet mellom kollegaer, venner og ektefeller. Som i flere av sine andre bøker blander Roth bevisst fiksjon og fakta. Han plasserer Nathan og Ira inn i en virkelig historisk sammenheng sammen med reelle hendelser og personer. Det er denne gråsonen mellom ekte og fiktiv biografi at litteraturen hans blir til, og det er nettopp dette jeg liker så godt med Roth sine bøker.

Denne boka er umiskjennelig "Rothsk", men jeg vil nok anbefale andre romaner enn denne som introduksjon til forfatterskapet hans. Selv syntes jeg første del av boka var ganske tung. Forfatteren bruker mye tid på å tegne opp det historiske tablået og å redegjøre for Iras valg av politisk ståsted. Etterhvert som historien skrider frem kommer også andre og mørkere sider ved Ira til syne. Hovedpersonens går fra å være en endimensjonal politisk figur, den overbeviste kommunisten, til en bli en mer kompleks karakter. Slik endres både lesernes og Nathans oppfatning av ham i løpet av historien. Det er når dette inntreffer jeg synes historien om Ira blir som mest interessant.

Alt i alt likte jeg denne romanen ganske godt, selv om deler av den ble litt vel omstendelig og "politisk" for min del. Likevel berører boka en rekke tema som virkelig interesserer meg og som får meg til å ville grave dypere, tema som identitet og tilhørighet, skillet fiksjon/virkelighet, politisk aktivisme/ekstremisme og radikalisering, den amerikanske drømmen som blir til et mareritt, amerikansk politisk historie (fra McCarthy til Tea Party). Det er nettopp denne kompleksiteten i tematikk som fascinerer med Roth men som en skarve omtale umulig klarer å yte rettferd. Uansett gleder jeg meg til å lese mer av Philip Roth!