Norsk krigsdrama - Her lå Tirpitz av Ingrid Storholmen

Det sies at en person først er død, virkelig og ugjenkallelig borte, når ingen lenger husker ham eller henne. Så lenge et navn ikke glemmes vil i alle fall et fragment av dette mennesket fortsatt være blant oss levende. Å lese Ingrid Storholmens roman «Her lå Tirpitz» (utgitt 2014) er som å lytte til et kor av stemmer fra fortiden. «Hør oss! Se oss! Ikke glem oss!» ber de inntrengende. I denne boka vekkes døde sjeler til live. Glemte liv og skjebner trer frem for oss i et nytt lys.

Bokas tittel henviser til et dramatisk kapittel i norsk krigshistorie, nemlig senkningen av det tyske slagskipet Tirpitz utenfor Tromsø under andre verdenskrig. Sammen med søsterskipet Bismarck var Tirpitz den tyske marinens stolthet. På grunn av den enorme størrelsen på skipene anså man dem som umulig å senke. Dermed spilte de en viktig rolle i det tyske propagandamaskineriet. I krigsårene 1942-1944 var Tirpitz stasjonert langs Norskekysten, og store deler av bokas handling utspiller seg i fjordarmene der skipet lå for anker. Både i romanen og i virkeligheten nådde historien om Tirpitz sitt brutale klimaks i 1944 da britisk marine og flyvåpen lyktes med å senke båten. De menneskelige tapene var store; mer enn 900 ombord omkom i angrepet.

I «Her lå Tirpitz» blir skipets siste reise gjenfortalt gjennom et kollasj av stemmer. Alle som kommer til orde i romanen har på ulikt vis et bånd til skipet. Gjennom mange og korte avsnitt får vi høre historiene til matroser og befal, tyskere og nordmenn, unge og gamle, fedre, mødre, koner og kjærester. Vi blir kjent med mange av dem som døde da båten ble senket, og vi møter også de som kom fra det med livet i behold, men med vansirede kropper og arr på sjelen. I siste del av romanen følger vi også noen av de overlevende etter krigens slutt. Portrettene av romanfigurene er nydelig tegnet. Selv om personene i boka er fiktive, fremstår de som svært ekte og representative for historien.

Jeg likte denne romanen svært godt. Selv om den er skrevet mot et dystert bakteppe, er språket vakkert og persongalleriet troverdig. At krig påvirker og former menneskers liv på avgjørende måter er hevet over en hver tvil. I bunn og grunn er ikke krig annet enn et hav av venting, skitt og redsler. Dette får forfatteren tydelig frem i denne romanen. "Her lå Tirpitz" viser også med all tydelighet hvordan skjønnlitteraturen kan gi nye perspektiver på historien. Ved å ta i bruk romanformatet blir krigens lidelser noe konkret, også for leseren. Med sin roman makter Storholmen å vise krigens meningsløshet og vilkårlighet, sett fra ståstedet til den "lille mann." Det er en vinkling man sjelden får i artikler på  Wikipedia eller i sakprosabøker om emnet.

Utsnitt fra den tyske krigskirkegården på Alfaset utenfor Oslo, sommeren 2015.

Minnenes mester - Austerlitz av W.G. Sebald

Da franske Patrick Modiano mottok Nobelprisen i litteratur i 2014 ble forfatterskapet hans beskrevet som «[en] minnenes kunst med hvilket han fremkaller de mest uhåndgripelige menneskeskjebner og avdekker okkupasjonens livsverden*» (*Sitat fra Den svenska Akademiens begrunnelse for prisen). Under lesingen av romanen «Austerlitz» (utgitt 2001) av den tyske forfatteren W.G. Sebald dukket denne beskrivelsen av Modianos forfatterskap stadig opp i tankene mine.

Også hos Sebald er minner et sentralt tema, og da ikke først og fremst det man konkret husker. Det er snarere det man har glemt eller fortrengt og som vekkes til live av lukt, samtaler og i møte med mennesker og steder som er det viktige. Som hos Modiano er handlingen i «Austerlitz» knyttet nært opp til hendelser under andre verdenskrig. Sebald gjør et dypdykk i den menneskelige psyke og viser på en mesterlig måte hvordan mennesker påvirkes av historien selv om de tilsynelatende står utenfor hendelsenes sentrum.

Det er forfatterens alter ego som er bokas jeg-forteller. På en av sine mange reiser til Belgia møter han Jaquot Austerlitz, og det oppstår et slags vennskap mellom de to mennene. Gjennom mange år møtes de jevnlig, både tilfeldig og gjennom avtalte møter. Hver gang de treffes forteller Austerlitz om seg selv og sitt liv. Parallelt med disse møtene avdekker Austerlitz selv stadig mer av sin egen livshistorie. Det blir forfatterens oppgave å formidle denne historien.

Som nevnt har minner en sentral plass i denne boka. Vi får vite at Austerlitz vokste opp i England hos fosterforeldre under et annet navn, men i ungdomsårene ble han klar over at han hadde en annen identitet, en annen bakgrunn. Det viser seg at han som 5-åring, rett før utbruddet av andre verdenskrig, ble fraktet fra Praha til London med en av flere barnetransporter som fant sted på den tiden. I England vokste han opp i trygghet men uten kjærlighet. Vi følger Austerlitz når han tar den endelige beslutningen om å oppsøke fortiden gjennom sine fortrengte minner. Vi følger ham når han på nytt foretar barndommens jernbanereise fra England gjennom Tyskland til Praha der de jødiske foreldrene hans tok farvel med ham før krigen.

Store deler av teksten er utformet som en monolog, eller rettere sagt forfatterens gjengivelse av Austerlitz historier og mer eller mindre klare minnesbilder. Derfor blir ikke helt riktig å kalle «Austerlitz» for en roman; den er nemlig mye mer enn det. Boka er fiksjon, prosa, reiseskildring og minner. Den gir inntrykk av å være en gjengivelse av ekte samtaler, reiser, og møter med mennesker. De nøye utvalgte bildene i boka forsterker inntrykket av fortellingens autensitet og er med på å styrke leserens følelse av det som fortelles faktisk har skjedd.

Språket i både denne og andre av Sebalds bøker kan nok oppleves som litt vanskelig. Noen ganger er teksten nesten ugjennomtrengelig og andre ganger lett som spindelvev. Dette er tekster jeg må tvinge meg til å lese sakte. Forfatterens spesielle setningsoppbygging gir assosiasjoner til den østerrikske forfatteren Thomas Bernhard. Hos begge finner vi disse lange, intrikate setningene som er smidd sammen med en mengde kommategn til et meningsbærende hele. Begges tekster har også noe messende, ja nærmest hypnotiserende over seg, men "Austerlitz" mangler Bernhards kompromissløse samfunnskritikk.

Når det er sagt så er premien desto større dersom man tar seg tid til å trenge inn i språket og la seg fange av rytmen, stemningen og skjebnene. Da har man en bok foran seg som er helt særegen både når det gjelder kvalitet og innhold. Sebald døde dessverre så alt for tidlig i en ulykke i 2001. Hadde han fortsatt sitt forfatterskap sies det at han ville vært en kandidat til Nobelprisen i litteratur. Om han faktisk hadde vunnet får vi aldri vite, men min påstand er i alle fall at «Austerlitz» er en tekst av absolutt nobelpriskvalitet.

Det store i det lille: Holocaust sett i lys av én families skjebne

Jeg må innrømme at ikke alle bøker om andre verdenskrig griper meg like sterkt, men i sommer leste jeg en bok som jeg uten å nøle vil anbefale alle som er interessert i temaet Holocaust. Ja, jeg likte faktisk boka så godt at jeg tidligere i år utropte den til en av de beste sakprosabøkene jeg leste i 2015 (se link). Et så bastant utsagn kan ikke bli stående ubegrunnet. Her kommer derfor min omtale av Daniel Mendelsohns dokumentarbok fra 2006: «The Lost: A Search for Six of Six Million» (2006 – norsk utgave, 2009: «Forsvunnet. En fortelling om seks av seks millioner.»). «The Lost» er en svært personlig historie om forfatterens leting etter en del av familien som forsvant under andre verdenskrig.

Mendelsohns jødiske familie utvandret fra Polen til USA på begynnelsen av 1900-tallet. Fra tidlig alder har forfatteren interessert seg for slektshistorien og jevnlig spurt ut foreldre, besteforeldre og andre slektninger om de ulike grenene på familietreet. Men én historie forble lenge i mørket. Schmiel, broren til Mendelsohns bestefar, utvandret også til USA men reiste etter hvert tilbake til Polen og hjembyen Bolechow. Der giftet han seg, fikk fire barn og ble etter hvert en fremgangsrik forretningsmann. Så brøt andre verdenskrig ut, og i 1943 forsvinner alle spor etter familien.

Mange år senere bestemmer Mendelssohn seg for å finne ut hva som egentlig skjedde med familiemedlemmene som ble utslettet under krigen. Hva slags skjebne møtte dem, utover det faktum at de ble drept av nazistene? Forfatteren har reist jorden rundt på leting etter informasjon som kan hjelpe ham å rekonstruere historiene deres. Dokumentarboka hans er resultatet av denne mangeårige jakten på svar på spørsmål som det nesten var for sent å stille.

Historien som forfatteren sitter igjen med, mer komplett enn han (og vi) på forhånd kunne drømme om, er like spektakulær som den er grusom. Nazistenes massemord på jøder under andre verdenskrig er et bekmørkt kapittel i vår nære historie. Ved å ta utgangspunkt i skjebnen til én familie speiler Mendelsohn skjebnen til seks millioner jøder under Holocaust. Det som skjedde med slektningene hans og de andre jødene i Bolechow (hvor bare 48 av jødene i byen overlevde krigen) skjedde i hver eneste lille by på østfronten da tyske tropper rykket frem der. Også ellers i Europa ble jødene deportert og drept.

Mendelsohns bok er en av de sterkeste og mest gjennomarbeidede dokumentarbøkene jeg har lest på lang, lang tid. Boka er tykk, men lettlest, og handlingen er bygd opp slik at leseren drives videre fra side til side. Forfatteren bruker et stort spekter av kilder, både primære og sekundære, for å kaste lys over fortiden. En stor styrke ved boka er, etter min mening, den sentrale rollen forfatteren selv spiller i denne fortellingen. Min erfaring er at svært få forfattere lykkes når de bruker sin egen biografi for å belyse et større tema, men Mendehlson viser oss hvordan dette skal gjøres.

For «The Lost» er ikke minst en ekstraordinær historie om familie, minner og historie, og hva det betyr å prøve å kjenne fortiden. Det er historien om det lille i det store, om de mange som døde i Holocaust, og om de som overlevde. Forfatteren viser at det å lete etter sannheten kan gi helt andre resultater enn det man først hadde trodd. Jakten på puslespillbitene som utgjør familiens historie viser også hvordan livet er full av tilfeldigheter, både dengang som nå. Dette er en bok som setter i gang mange tanker. Jeg anbefaler den på det sterkeste!

Mastodontlesing

For tiden leser jeg den nesten 1000 sider tykke romanen «Tårnet. Historie fra et sunket land» av den tyske forfatteren Uwe Tellkamp. Dette verket er blitt hyllet som en av de virkelig store romanene om livet i det tidligere Øst-Tyskland. Da romanen kom ut på tysk i 2008 beskrev blant annet Süddeutsche Zeitung boka som «Et mesterverk … Hvis noen i fremtiden ønsker å vite hvordan det virkelig var i DDR, burde man gi ham Uwe Tellkamps roman.» Samme år mottok Tellkamp Den tyske bokprisen for «Tårnet».

Handlingen i boka er lagt til årene rett før murens fall. Sakte men sikkert, side for side, beveger vi oss fremover mot 1989, året da muren falt. På det stedet jeg for øyeblikket befinner meg i lesingen, er det ingenting som tyder på at DDRs dager er talte. På side 577 lever landet fortsatt i beste velgående. Tellkamps roman skildrer inngående et land og et samfunnssystem som ikke lenger finnes. Historiene i boka fortelles i hovedsak gjennom øynene til tre menn som tilhører samme familie: Vi møter den unge Christian Hoffmann som nettopp er ferdig med gymnaset. Før han kan starte på medisinstudiene må han gjennomføre treårig verneplikt. Richard Hoffmann, som er Christians far og kirurg, spiller også en sentral rolle. Det samme gjør Meno Rohde, Richards svoger og Christians onkel, som jobber som forlagskonsulent. På hver sin måte balanserer mennene på stram line når det gjelder det politiske regimet. De har alle en sterk motvilje mot det politiske systemet de er underlagt. Samtidig er livene og karrierene deres helt i hendene på myndighetene. De er nødt til å tilpasse seg så godt det lar seg gjøre.

Jeg har nå lest 2/3 av boka, og så langt jeg liker den veldig godt. Likevel kjenner jeg at det butter litt imot med lesingen. Dette er en roman som gir mest tilbake dersom man leser den i større bolker om gangen. I juleferien kunne jeg lese både én og to timer sammenhengende, noe som passet fint. «Tårnet» er nemlig ikke en roman med de store spenningskurvene. Bokas styrke ligger snarere i skildringen av alt det hverdagslige, alt det som utgjorde DDR for menneskene som bodde der. Å bruke tid på boka gjorde at jeg kunne leve meg inn i historiene og stemningen som Tellkamp så fint bretter ut. Nå når hverdagen er her igjen, er tidslommene jeg har til lesing kortere. Flyten blir ikke den samme. Jeg skal komme meg igjennom boka, men jeg må nok ta helgene til hjelp for å bli ferdig.

For denne gangen gir jeg meg ikke! Dette er tredje runden jeg har lånt med meg «Tårnet» hjem fra biblioteket. De to første gangene kom jeg aldri ordentlig i gang. Nå er jeg fast bestemt på å fullføre. For dette er ikke en roman som byr på «Ostalgi» i betydningen av å lengte tilbake til DDR-tiden. Tellkamp beskriver alle tenkelige sider ved den øst-tyske hverdagen. Slik klarer han på en troverdigmåte å vise hva det fakisk innebar å leve under et slikt styresett. Samtidig gjør det inntrykk å lese om hvordan menneskene, til tross for utryggheten og ufriheten, ufortrødent forsøker å skape seg et liv. Skildringene av deres ubendige trang til å normalisere en unormal hverdag er kanskje noe av det sterkeste med denne romanen.

Leseåret 2015 – En oppsummering

Nok et leseår er tilbakelagt, og tradisjonen tro skal det hele oppsummeres, analyseres og vurderes. Alt i alt er jeg veldig fornøyd med bokåret 2015, selv om forbedringspotensialet må sies å være stort når det gjelder selve bokbloggingen. Det siste året har jobben tatt mye av tiden min. I tillegg har trening (40-årskrise), diverse oppussingsprosjekter og familien (selvfølgelig) blitt prioritert. Slik blir det også fremover, men jeg har som mål å få skrevet enda litt oftere om de bøkene og tingene som jeg brenner for.

Uansett, tallenes tale er klar:

Jeg leste 48 bøker i 2015.

I år har jeg:

• Lest 39 papirbøker, 8 e-bøker og hørt 1 lydbok.
• Lest 27 skjønnlitterære bøker og 21 sakprosabøker. Andelen sakprosa øker år for år.
• Lest 36 bøker på norsk, 8 på engelsk og 4 på tysk.
• Lest forfattere fra 7 land: Norge, Tyskland, Nederland, Storbritannia, USA, Frankrike og Østerrike.

Kort oppsummert kan man si at temaene for 2015 lesningen har vært Sagatid og Krig.

En oversikt over alle bøkene jeg leste i 2015 finner du her.


De beste sakprosabøkene jeg leste i i 2015:

1) The Lost (norsk: Forsvunnet) av Daniel Mendelsohn  

Jeg må innrømme at ikke alle bøker om andre verdenskrig griper meg like sterkt, men i sommer har jeg lest en bok jeg uten å nøle vil anbefale alle som er interessert i temaet Holocaust. I mer enn 30 år har den amerikanske skribenten Daniel Mendelssohn (1960 -) lett etter svar på hva som hendte med familiens jødiske slektninger i Polen under andre verdenskrig. Dokumentarboka «The Lost: A Search for Six of Six Million» (2006) er resultatet av denne mangeårige jakten på svar på spørsmålene som det nesten var for sent å stille.

2) Stasikinder av Ruth Hoffmann

Det er veldig synd at denne dokumentarboka ennå ikke er blitt oversatt til engelsk eller norsk, for dette er en bok som tar for seg livet i DDR sett fra barnas ståsted. Forfatteren har dybdeintervjuet folk om deres barndom og oppvekst i skyggen av det øst-tyske regimet. Felles for dem som forteller sin historie er at foreldrene deres hadde en tilknytning til Stasi (den øst-tyske etterretningstjenesten). Foreldrene kunne f.eks. være ansatte i de hemmelige tjenestene eller de var dissedenter (og dermed overvåket av Stasi). Noen hadde også foreldre som spionerte for enten den ene eller andre siden.

3) Shakespear. The World as Stage av Bill Bryson

Bill Bryson har skrevet bøker om alt mellom himmel og jord. Jeg liker ham desidert best når han skriver om andre enn seg selv. Det er også tilfellet når det gjelder biografien hans om William Shakespear. Dette er en ganske kort og konsis bok som likevel favner mye. Her får leserne en god innføring i hva man vet om Shakespear, og kanskje enda viktigere: alt man ikke vet om dramatikeren. Selv om Shakespears verker er udødelige er mye av livet hans ukjent for oss. Shakespear selv kan virke utilnærmelig men Bryson klarer å levendegjøre både ham og tiden han levde i for oss lesere


Hederlig omtale: Erika Fatland "Sovjetistan", Bjørn Westli "Fars Krig" og Erik Larson "I dyrets buk."


Den beste romanene jeg leste i 2015:


Krig og terpentin av Stefan Hertmans

Denne romanen var uten tvil årets litterære høydepunkt! En fantastisk roman som er basert på erindringene til forfatterens bestefar. Vi får høre om bestefarens barndom og oppvekst i Gent, Belgia, rundt århundreskiftet, soldattilværelsen hans under første verdenskrig og livet i mellomkrigstiden. Dette er mer enn «nok en» bok om krigens råskap. Romanen er også en hyllest til bestefarens liv og en gripende slektsroman. Boka anbefales på det sterkeste! (Se min omtale her)



Hederlig omtale: Oscar Wilde "Bildet av Dorian Gray", Hans-Ulrich Treichel "Der verlorene" (norsk: "Den bortkomne") og W.G. Sebald "Austerlitz."


Intet leseår uten klassikerne:

Hvert år forsøker jeg å lese noen av bøkene som står oppført på 1001-listen over bøker man må lese. I 2015 har jeg kunnet krysse av 9 titler på denne listen:

• Oscar Wilde: Bildet av Dorian Gray
• W. Somerset Maugham: Livets lenker (Bok 1 og 2)
• D.H. Lawrence: Sønner og elskere
• Philip Roth: Operation Shylock
• Evelyn Waugh: Brideshead revisited
• W.G. Sebald: Austerlitz
• W.G. Sebald: De utvandrede
• W.G. Sebald: Saturns ringer
• W.G. Sebald: Vertigo

Som dere ser har jeg gjort en dypdykk i forfatterskapet til den tyske forfatteren Sebald (1944-2001) i år. Jeg har lest fire av romanene hans og er fortsatt usikker på om dette er gull eller gråstein. Sebald er ikke en lett tilgjengelig forfatter. Noen ganger er teksten nesten ugjennomtrengelig, andre ganger lett som spindelvev. Jeg liker stemningen i bøkene veldig godt og nyter språket. Samtidig heftet ikke historiene seg noe særlig. Men jeg synes å huske at handlingen dreide seg rundt temaene evig tåke, engelsk landsbygd og falmede minner. Jeg anbefaler Sebalds bøker til dem som vil lese noe annet, besynderlig og unikt

Jakten på en dobbeltgjenger

Operation Shylock av Philip Roth

Philip Roth-leseprosjektet mitt har ligget i dvale en stund, men i sommer tok jeg meg endelig tid til å lese to romaner til fra det rikholdige forfatterskapet hans. Denne gangen falt valget på «Operation Shylock» (utgitt 1993), som omtales her, og «The Ghost Writer» (utgitt 1979). Noe av det jeg synes er så spennende med Roth sine bøker er det sterke selvbiografiske elementet som man finner i mange av romanene hans. Det fascinerer meg hvordan forfatteren bruker litteraturen til å finne opp seg selv på nytt og på nytt, i stadig nye former. I bøkene hans møter vi mange og svært forskjellige hovedpersoner, men felles for de fleste av dem er at de på ulike vis ligner Roth selv.

I «Operation Shylock» er det selvbiografiske aspektet tilsynelatende tatt helt ut: Protagonisten i romanen er forfatteren selv, og alt som står skrevet i boka er, ifølge Roth, både sant og selvopplevd. Det Roth egentlig gjør i denne selvbiografiske «tilståelsen» (boka bærer undertittelen «a confession») er å viske ut grensen mellom fiksjon og virkelighet: Virkelige hendelser danner bakteppet for handlingen i romanen (som f.eks. den første intifada og rettsaken mot John Demjanjuk som var anklaget for krigsforbrytelser, se wiki-link), og forfatteren spiller selv hovedrollen i den. Selv om det aldri er tvil om at historien er oppdiktet, klarer likevel Roth på finurlig vis å gi romanen et interessant skinn av troverdighet. Det er heller ikke fritt for at han med denne boka peker litt nese av kritikere og lesere (som meg) som elsker å se likheter mellom forfatteren og romankarakterene hans.

Bokas konsept er temmelig originalt. Her møter vi «Philip Roth» som i 1988 nettopp har kommet seg etter en alvorlig depresjon. Mens han var syk har det dukket opp en mann som til forveksling ser ut som Roth, snakker som ham og gir intervjuer i hans navn. Denne dobbeltgjengeren befinner seg i Israel der han promoterer en slags omvendt zionisme, en idé om at jødene skal bringes tilbake til det Europa som de engang ble drevet ut av. På grunn av sin stilling som berømt, prisvinnende forfatter lytter både media og statsoverhoder til ham. Drevet av like deler nysgjerrighet og forargelse reiser den ekte Roth til Israel for å konfrontere sin falske tvilling. Det er her historien virkelig begynner å ta av. Forfatteren virvles ikke bare inn i en forvirrende katt-og-mus-jakt på sin egen Doppeltgänger; han blir også involvert i et hemmelig oppdrag (kalt «Operation Shylock») i regi av den israelske etterretningstjenesten.

Som tidligere nevnt utspiller handlingen i boka seg under den første intifada i Israel. Bokas «Philip Roth» havner midt i denne konflikten. Jeg vil likevel ikke si at dette er en politisk roman, for forfatteren tar egentlig ikke noe eget standpunkt til konfliken. På mange måter kan man vel si at boka mer er en kommentar til den politiske situasjonen som rådet i Israel på begynnelsen av 1990-tallet. I romanen skriver Roth både om forholdet mellom jøder og palestinere/arabere og om forholdet jøder i mellom. Selv om romanen kom ut i 1993 er beskrivelsene av den politiske situasjonen i landet like gjenkjennelige i dag. Lite har tilsynelatende forandret seg på 30 år.

«Operation Shylock» er en svært lesverdig roman som byr på gode observasjoner og situasjonskomikk. Samtidig kan den nok oppfattes som litt «sær», ikke minst på grunn av dobbeltgjenger-vrien. Som så ofte med Roths historier går det absurde gjerne over i noe mørkere og mer foruroligende. Slik er det også her. At boka har mange litterære kvaliteter er det likevel ingen tvil om: I 1993 mottok Roth PEN/Faulkner Award, den årlige prisen for beste roman skrevet av en amerikansk statsborger. Siden har Roth vunnet denne prisen tre ganger; for «Operation Shylock» i 1993, for «Menneskemerket» (The Human Stain) i 2001 og for «Hvermann» (Everyman) i 2007.