Min Kamp 4 av Karl Ove Knausgård

Jeg kan nå krysse av for fire leste bøker i Karl Ove Knausgårds 6-bind store romanserie med selvbekjennende skrifter. Det var med en viss spenning (og ikke minst nysgjerrighet) jeg tok fatt på fjerde bind. Det er jo godt kjent at Knausgårds opplevelser i Nord-Norge danner utgangspunktet for handlingen i debut-romanen hans Ute av verden. Nå var jeg ikke spesielt begeistret for akkurat den boka, men det er alltid interessant å se hva som inspirerer en forfatteren, og jeg ville gjerne se om de to romanene hadde noen likhetstrekk.

I Min Kamp 4 forlater 18 år gamle Karl Ove hjembyen Kristiansand for å jobbe ett år som lærervikar i en liten bygd i Nord-Norge. Han har ett mål for oppholdet: Å skrive sin første novellesamling. Det blir ikke så mye skriving på ham dette året. I stedet fylles månedene i nord av ensomhet og drømmer, festing og glemsel. Hovedpersonen står på terskelen til voksenlivet men har langt igjen før han kan legge ungdommen bak seg. Jeg kan ikke si at jeg misunner ham.

Dessverre ble møtet med Karl Ove som ung mann en nedtur. Romanen grep meg ikke på samme måte som de tre første bøkene. Denne gang var det vanskelig for meg å leve meg inn i hovedpersonens tanker og handlinger. Det oppstod rett og slett en kulturkollisjon, eller generasjonkløft, om du vil. Bokas hovedperson er en ung gutt med manglende impulskontroll, stort alkoholforbruk og en desperat jakt etter forløsning (bokstavelig talt). En tenåring i all sin "prakt" og pinlighet, med andre ord. Hans verden er så utrolig fjernt fra mitt eget liv, men dette bør jo ikke sette begrensninger for en god litteraturopplevelse. Snarere tvert i mot. Jeg fant dessuten veldig få berøringspunkter til min egen ungdomstid. Det er mulig det er jeg som var en kjedelig ungdom, eller kanskje forskjellene skyldes at Karl Over er gutt og jeg er jente?

Det fine med bok 4 er at den, som tredje bind, har et enkelt språk som gjør den lettlest (og fort lest). Historien fungerer greit nok i den grad jeg mest står på sidelinjen og betrakter hovedpersonens krumspring med bankende mamma-hjerte. Det jeg savnet mest var intensiteten og setningsflyten som var så sterkt tilstede i spesielt de to første bindene. Og selv om Knausgårds roman Ute av verden ikke fenget meg, så stod i alle fall språket i boka fjellstøtt. Dersom man sammenligner de to romanene synes jeg at forfatteren dikter bedre i debut-romanen sin enn i denne romanen som gir inntrykk av å skildre "virkeligheten". Jeg har lurt på om mangelen på brodd og nerve skyldes at forfatteren har firt på sine egne prinsipper om å skive "sannheten". Knausgård innrømmer da også at bok 3 og 4 inneholder mer diktning og flere omskrivniger enn de første bøkene i serien.

Laber interesse til tross, jeg gir meg ikke med Knausgård! Her skal det knauses til siste side, og jeg er allerede halvveis i Min Kamp 5. Så langt liker jeg den mye bedre. Språket er på plass og intensiteten er skrudd opp et hakk. Boka blir nok min følgesvenn et par uker til.

Baader-Meinhof. Historien om Røde Armé Fraksjon av Stefan Aust

Dokumentarer en sjanger jeg er veldig begeistret for og som jeg alltid tenker jeg burde lese mer av. Jeg liker så godt følelsen av å få ny kunnskap, og det fine med dokumentarer er at man som oftest sitter igjen litt klokere etter at man har lest boka. Når jeg leser denne type bøker roter jeg meg dessuten alltid bort i et virvar av Google- og Wikipediasøk, og jeg får gjerne et haug med nye lesetips på kjøpet. Jeg liker den prosessen. Det som derimot er vanskelig med dokumentar- sjangeren er omtaleskrivingen. Det blir litt som da man studerte: Alt er pensum og alt er like viktig og interessant. For hver dokumentar jeg leser skulle jeg gjerne skrevet en Masteroppgave. Det er det heldigvis verken plass til eller rom for i denne bloggen.

Stefan Austs dokumentar om den tyske terrorgruppen Røde Armé Fraksjon (RAF), også kjent som Baader-Meinhof-banden, tar for seg organisasjonens tidlige historie under ledelse av medlemmene Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Ulrike Meinhof. Til tross for at RAF preget tysk og europeisk nyhetsbilde gjennom nesten tre ti-år kjente jeg bare til gruppen gjennom bruddtykker, navn og tilfeldige nyhetsoppslag. I så måte er Aust bok en perle av en dokumentar der den gir en svært leseverdig innføring i organisasjonens første aktive år.

Ulrike Meinhof, Andreas Baader og Gudrun Ensslin

På slutten av 1960-tallet opplevde Forbundsrepublikken (det tidligere vest-Tyskland) en kraftig radikalisering av studentbevegelsen på politisk venstreside, på linje med studentopprørene man så ellers i Europa på den tiden. Det politiske klimaet i landet var spent, ikke minst pga økt motstand mot Vietnamkrigen. Fra tysk ståsted var studentbevegelsens opprør også en protest mot foreldregenerasjonens manglende oppgjør med nazi-tiden. I lys av dette kan RAF sees som et ekstremt uttrykk for den venstreradikale opposisjonen i landet. Medlemmene nøyde seg ikke "bare" med å protesterte mot myndighetene men uttrykte denne protesten gjennom voldelig motstand og terrorhandlinger. For Gudrun Ensslin og resten av Baader-Meinhof-gruppen var ekstreme handlinger et nødvendig redskap i kampen mot myndighetene: "Vold kan bare besvares med vold. Dette er generasjonen fra Auschwitz - med dem kan man ikke argumentere!"(s. 67).

På 1970-tallet stod RAF bak en lang rekke terroranslag rettet mot tyske myndigheter og øvrighetspersoner. Organisasjonen gjennomførte bombeangrep, ildspåsettelser, bankran, kidnappinger og regelrette henrettelser. I 1975 ble flere av de mest sentrale RAF-medlemmene, deriblant Baader, Ensslin og Meinhof, fengslet og idømt lange straffer. Dette satte ingen stopper for terrorhandlingene, snarere tvert i mot. I 1977 kulminerte aksjonene i det som betegnes som den tyske høsten, en serie hendelser som førte til en av de største krisene i Forbundsrepublikken historie. Dette året ble blant annet den tyske arbeidsgiverpresidenten Hanns-Martin Schleyer kidnappet av RAF, og Lufthansa-flyet Landeshut ble kapret av terrorister med krav om at fengslede RAF-medlemmer skulle frigis. Da det påfølgende gisseldramaet i Mogadishu endte i kaprernes disfavør utførte RAF-fangene kollektivt selvmord i fengselet.

Souhaila Andrawes bæres bort etter at spesialsoldater lyktes å
frigjøre gislene i det kaprede Lufthansa-flyet. Jeg husker at dette
bildet ble brukt da mediene meldte at Andrawes var fengslet i Norge.
Dengang visste jeg ingenting om hennes koblinger til RAF.

Kaprerdramaet i 1977 skulle forøvrig vise seg å få et norsk etterspill som jeg husker ganske godt fra nyhetsbildet. Men det var først etter å ha lest Austs bok at jeg fikk satt saken inn i en sammenheng. På 70-tallet samarbeidet RAF med grupper som kjempet for et fritt Palestina, blant annet PLO, og terroristene som kapret det tyske passasjerflyet tilhørte en slik organisasjonen. Av de 4 flykaprerne var Souhaila Andrawes den eneste overlevende. Hun forsvant ut av myndighetenes søkelys etter kapringen men ble sporet opp i 1994. Da hadde hun bodd flere år i Norge. Hun ble overført til Tyskland og dømt til fengselsstraff. Senere ble hun ført tilbake til norsk fengsel og i 1999 ble hun benådet av norske myndigheter og satt fri.

Austs bok om Bader-Meinhof-banden gir en godt oversikt over et av Forbundsrepublikkens mørkeste historiske kapitler. Boka ansees da også for å være det viktigste standardverket om RAFs første år. Forfatteren gir en god analyse av hvordan tyske studenters motstand mot imperialisme, kolonialisme og kapitalisme kunne ende med terror. Boka har en glitrende dramaturgi, og til tider synes jeg dokumentaren var spennende som en kriminalroman. Aust klarer å plassere alle involverte personer og hendelser i denne perioden inn i en kronologisk og oversiktlig kontekst. Leseren mister aldri oversikten. Det er godt prestert!

Er det bare jeg som har minner om denne typen
 etterlysningsplakater? Jeg må ha sett dem på bilferie
gjennom Tyskland på sent 80-tall...

Dokumentaren gir oss et spennende, men også tragisk, innblikk i radikaliseringen av den såkalte første generasjon RAF-medlemmer, en periode som endte med ledernes selvmord i 1977. Forfatteren sier en del om hvilke motiver som lå bak medlemmenes valg om å bli en del av denne ekstreme gruppen. Det Aust ikke sier så mye om er hvor de fikk drivkraften fra. Hva fikk kvinner som Gudrun Ensslin og Ulrike Meinhof til å avkall på barna sine og i siste instans også oppgi livene sine for denne saken? Eller hva med Horst Mahler, gruppens advokat som også regnes som en av RAFs grunnleggere. Hva får en person som startet som militant venstreekstremist på 70-tallet til å vandre over til det politiske ekstrem-høyre 20 år senere der han er blitt dømt for Holocaustbenektelse? Her må man nok ty til annen litteratur for å finne forklaringer.

Jeg liker bøker som trekker tråder både til fortiden og nåtiden. Aust bok om Baader-Meinhof-gruppen gjør begge deler. Mens de venstreradikale kritiserte Forbundsrepublikken for manglende oppgjør med egen Nazi-fortid ser man nå at folk med nære bånd til RAF så smått begynner å ta bladet fra munnen og snakke om sympatisørenes handlinger og valg. Bloggen Tyskbokhylle trekker i den forbindelse frem bøkene til de tyske forfatterne Ulrike Edschmid og Anja Röhl som interessante eksempler. Dessuten har noen få RAF-fanger distansert seg fra fortiden og skrevet bok om aktivist-tiden, deriblant Birgit Hogefeld, den siste RAF-fangen som ble løslatt fra fengsel i 2011.

Og så var det nåtiden, da. Rettsaken i 1975 mot Baader, Meinhof, Ensslin med flere var Forbundsrepublikkens første store rettsoppgjør siden andre verdenskrigs krigsforbryterdomstoler. I disse dager står Tyskland foran en ny stor rettssak med politisk ekstremisme i fokus. Beate Zschäpe, den eneste gjenlevende av den nynazistiske gruppen NSU, står for retten, tiltalt for å ha drept ti personer, ni av dem innvandrerbakgrunn og en tysk politikvinne, i perioden 2000 til 2006 (les gjerne Ingvar Ambjørnsens gode oppsummering av saken her). Tyske myndigheter settes på prøve på samme måte som under Baader-Meinhof-rettssaken. Austs bok er derfor et viktig bidrag både om man vil forstå fortiden og trekke historiske paralleller til nåtiden. Boka anbefales!

Det vi kan stå for av Geir Lippestad

Jeg var heldig å stå som førstemann på ventelista til denne boka her på mitt flotte lokale bibliotek. Hadde ikke førsteplassen vært sikret ville Det vi kan stå for endt som en av de få norske bøkene jeg i år ville kjøpt for egne penger. Nå sparte jeg de kronene, men poenget er at dette er en bok jeg ikke ville gå glipp av. For det første er jeg blant de mange som ble imponert over Lippestads styrke og integritet da han forsvarte Norges mest forhatte mann. Hvordan takler man en slik utfordring? For det andre mener jeg at Lippestads bidrag er et viktig og vektig supplement til alle de bøkene som er kommet i kjølevannet av 22/7. Boka er i seg selv et viktig historisk dokument.

I boka gir forfatteren oss et innblikk i de tankene og erfaringene han gjorde seg i tiden som en av Norges mest kjente forsvarsadvokater. Boka er kronologisk lagt opp; vi følger ham fra han takker ja til å bli terroristens forsvarer til rettsaken er avsluttet og klienten avslår å anke dommen. Vi får et innblikk i det krevende forsvarerarbeidet og i utfordringene rollen som forsvarsadvokat hadde for privatlivet. Det at Lippestad er såpass åpen om eget privatliv og familiehistorie er viktig for denne boka. I følge Lippestad er det nettopp i hans egen fortid at man både finner årsakene til at han ble jurist, men også hvorfor han han takket ja til denne vanskelige forsvarerrollen og klarte å fullføre oppdraget.

I tillegg til forsvarer-historiene legger Lippestad mye vekt på begrepet verdibasert kommunikasjon i denne boka. Klar rolledefinisjon, åpenhet og kommunikasjon er stikkord her. Før og under 22/7- rettssaken brukte Lippestad mye tid på å forklare sin funksjon som forsvarer. Ved å etablere en verdimessig plattform fikk han og forsvarerteamet bedre forutsetninger for å nå frem med argumentasjonen sin, både ovenfor media, det norske folk og ovenfor klienten. Etterhvert som tiden gikk opplevde han at allmennhetens syn på forsvarerne endret seg positivt. Lippestad taler varmt for at verdibasert kommunikasjon også kan ha stor nytteverdi på andre samfunnsarenaer.

Fotograf: Erik Brandsborg, Kilde: www.aktivioslo.no

Det vi kan stå for er en solid og godt skrevet bok uten de helt store overraskelsene. Etter å ha fulgt "advokat-debatten" i kjølvannet av utgivelsen skulle man tro at boka var stinn av skandaler og utleveringer. Jeg er ikke jurist, men det er det ingenting ved denne boka jeg reagerer spesielt på. Det meste Lippestad forteller om klienten har allerede vært på trykk i stor-avisenes dybdeintervjuer. En del slutninger har jeg også selv kunnet trekke etter å ha fulgt rettsaken i fjor. Boka har ikke endret mitt inntrykk av Lippestad; han er en reflektert mann med integriteten i behold. Jeg mener at hans verdibaserte kommunikasjon fungerer bedre enn kollegenes indignasjon. I lys av dette synes jeg Lippestads små stikk til anonyme (advokat-) kilder og kolleger med dobbeltroller i saken fremstår som enda mer troverdig.

Oppsummert syntes jeg det var interessant å lese om Lippestads egne refleksjoner rundt rettsaken og klienten han forsvarte. Lippestad er hele tiden åpen om egen tvil, en tvil svært få av oss kunne spore da han stod i rettssalen. Det var også interessant å lese at det, innad i forsvarerteamet, hersket uenighet om tilregnelighetsspørsmålet helt inn i det siste. Uten at Lippestad røper noe om hvem som mente hva. Jeg likte refleksjonene rundt konseptet verdibasert kommunikasjon og hvordan denne "verktøykassa" kan brukes i praksis. Jeg er sikker på at Lippestad holder et kurs om dette nær deg. Snart. Om ikke han allerede er på plass.

Den viktigste og mest givende delen av boka, etter min mening, var sidene hvor Lippestad advarer mot kreftene som fortsetter å vokse frem i samfunnet vårt og som ikke på noen måte har forsvunnet etter klientens fengsling og dom. I avisene kan man senest i dag lese at terroristen vil starte et fascistisk parti. Min ryggmargrefleks sier at den mannen må fratas alle rettigheter, stues bort, ties i hjel. Men Lippestad har et poeng i boka si: Vi har alle et ansvar for å stå opp og ta til orde mot destruktive krefter som truer demokratiet og dets grunnleggende prinsipper. Vi må være modige. Lippestad kunne med hell brukt mer plass på denne type analyser, for her har han mange gode poeng.

Jeg synes Det vi kan stå for er en god oppsummering av de siste to årenes hendelser, og jeg håper Lippestad vil fortsette å bidra i samfunnsdebatten fremover. Som vi f.eks har sett i Rom-saken har han en klok og viktig stemme. Jeg tror nok ikke jeg tar alt for mye feil dersom jeg spår en mulig ny utgivelse av Lippestad. Denne gang om kommunikasjonsstrategier og samfunnsansvar, menneskesyn og demokratiske prinsipper. Vi får se om jeg får rett i den spådommen...

Andre blogger som har omtalte denne boka:
Bok-Karete
Rita leser

En smakebit på søndag # 18 Det vi kan stå for av Geir Lippestad

For en herlig søndag det har vært her i Oslo-traktene i dag! Jeg har nytt den deilige vår-stemningen og til og med fått litt rødfarge på nesen! Ellers har det gått i blomsterinnkjøp til terrassen, pølser og is til både store og små og litt lesing når besteforeldre har passet ungene, ustanselige, syklende på nyfeide gater. Jublende: Det er vår! 

Akkurat nå leser jeg en bok jeg lenge har sett fram til, nemlig Geir Lippestads bok Det vi kan stå for. Lippestad gjorde et sterkt inntrykk på meg under 22/7-rettssaken der han, med imponerende integritet, forsvarte Norges mest forhatte mann. Jeg var spent på om denne boka ville gi noen nye svar eller innfallsvinkler på tragedien som traff oss den sommeren for snart 2 år siden.

Jeg er nå nesten halvveis i boka, og så langt har jeg ikke kommet over noen beskrivelser som kollegene i Advokatforeningen trenger å rynke på nesen over. Lippestad er en sympatisk mann. Språket i boka glir fint, og selv om man kjenner historien godt nå, er det som om vi er sammen ,Geir og jeg, på en "debriefing" etter 22. juli. Utdraget er hentet fra side 18:

Bilde hentet fra visitOslo@Flickr

En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre blogglesere.

Alle ukens søndags-smakebiter finner du her. Kanskje du lar deg inspirere?