Mini-samlesning: I Married a Communist (Philip Roth)

  

Les en (ikke helt usannsynlig) Nobelprisvinner!

Hvor mange av dere har til gode å lese Philip Roth, eller går i tanker om å lese mer av denne forfatteren? Den 10. oktober blir årets nobelprisvinner i litteratur annonsert, og dette er en gylden mulighet til å stille forberedt!

Philip Roth har lenge vært favoritt til prisen, og dette er kanskje hans siste mulighet til å få den. Oddsene for at prisen vil gå til en nord-amerikaner er høye: Det er 20 år siden sist en forfatter fra USA fikk prisen (Tony Morrison i 1993), og for Roth som nå er 80 år, renner tiden snart ut. Vil Nobelprisen bli kronen på verket etter et langt, produktivt og ikke minst prisbelønt forfatterskap? Jeg krysser fingrene!

Frem mot kåringen av årets vinner skal jeg lese Roths roman I married a communist fra 1998, og jeg håper at flere har lyst til å lese den sammen med meg. Meld deg på i kommentarfeltet dersom dette høres spennende ut!

Forlaget skriver følgende om boka:

Ira Ringold begynner sin karriere som grøftegraver i 1930-årenes Newark, blir radiostjerne i 1940-årene og blir ødelagt under McCarthys heksejakt i 1950-årene. 

I sine storhetsdager gifter Ira seg med den berømte stumfilmstjernen Eve Frame. Deres glamorøse hvetebrødsdager blir imidlertid av kort varighet. Ira er en ivrig og høyrøstet tilhenger av kommunistpartiet, og Eves skandaløse, bestselgende bok, "Gift med en kommunist", stempler ham som «en amerikaner som får sine ordrer fra Moskva». 

I denne romanen om svik og hevn har Philip Roth tegnet et briljant portrett av etterkrigsepoken da antikommunistisk feber ikke bare forgiftet den nasjonale politikken, men også ødela forhold mellom venner og familie, mellom ektefolk og foreldre og barn.

Typisk Roth, med andre ord.

Jeg har tenkt å skrive et blogginnlegg om boka søndag 20. oktober. Da er Nobelprisen allerede lovt bort til en verdig (?) vinner. Forhåpentligvis kan man briske seg med at man har lest nettopp vinneren.

Har du vært gjennom denne boka allerede, sier du? Ta et titt på mitt leseprosjekt, velg deg en Roth-bok og meld deg på i kommentarfeltet!

Patentöchter (Guddøtre) av Julia Albrecht og Corinna Ponto

Im Schatten der RAF - ein dialog   
 (I skyggen av RAF - en dialog)

Den 30. juli 1977 ble Jürgen Ponto, sjef for den tyske storbanken Dresner Bank, skutt og drept i sitt eget hjem. Tre medlemmer av den tyske terrororganisasjonen Røde Armé Fraksjon (RAF), Christian Klar, Brigitte Mohnhaupt og Susanne Albrecht, stod bak attentatet. Susanne Albrecht hadde en sentral rolle i det som var ment å være et bortføringsforsøk. Hun var datteren til en av Pontos nærmeste venner og fungerte bokstavelig talt som døråper til huset hans. Konfrontasjonen mellom terroristene og Ponto endte i håndgemeng. Inntrengerne avfyrte flere skudd, og da de flyktet fra stedet var Jürgen Ponto dødelig såret. Han døde kort tid etter.

Etter mordet ble det lange vennskapet mellom familiene Ponto og Albrecht brutt. Først 30 år senere ble kontakten mellom de pårørende på begge sider tatt opp igjen. Patentöchter er et resultat av brevveksling og møter mellom Julia Albrecht, Susannes søster, og Corinna Ponto, Jürgens datter. Tittelen på boka ("Guddøtre" - min oversettelse), viser til det dengang så nære forholdet mellom de to familiene. Fedrene til Susanne og Corinna var de to forfatternes respektive gudfedre. I boka beskriver Julia og Corinna hvordan de opplevde den skjebnesvangre julidagen i 1977 og hvordan drapet på Ponto fortsatt preger dem den dag i dag.

Forfatterene Corinna Ponto og Julia Albrecht

Julia Albrecht var bare 13 år gammel da søsteren Susanne fikk status som en av Tysklands farligste forbrytere. Julia forteller om en tid preget av skam, skyldfølelse og forvirring. Hjemme hadde Susanne levd et dobbeltliv, og ingen i familien hadde tenkt tanken på at Susannes skulle være tilknyttet RAF. At hun hadde utnyttet familiens vennskapet til Ponto for å virkeliggjøre RAFs ideologiske mål var nesten ikke å fatte. Noe av det vanskeligste, sier Julia, var tausheten. I årene etterpå var Julia og Albrecht-navnet uløselig forbundet med søsteren, men ingen venner eller lærere snakket noen gang med henne om det som hadde hendt.

Etter mordet på Ponto gikk Susanne under jorden. Hun ga aldri familien noe livstegn i den perioden. Julia gir en sterk skildring av hvordan hun savnet søsteren samtidig som hun stadig møtte bildet av henne i media. Å hilse på bildene på etterlysningsplakatene ble en forsvarsmekanisme for henne. I 1990, etter murens fall, ble Susanne og en rekke andre RAF-medlemmer pågrepet og fengslet i det tidligere DDR. For Albrecht-familien hadde Susannes forsvinning vært altoverskyggende: Var hun i live og hvor befant hun seg? Det var en stor overraskelse for dem da det viste seg at Susanne hadde levd de siste 13 årene i øst-Berlin. Her hadde hun startet et nytt liv med mann og barn. Det var først da hun ble stilt for retten at familien begynne å ta inn over seg handlingene hun stod tiltalt for. Og ved å gjenoppta kontakten med Ponto-familien kunne Julia for første gang se handlingene gjennom øynene til offerets etterlatte.

Etterlysningsplakat fra 1980 (Kilde)
Både Susane Albrecht, Brigitte Mondhaupt og Christian Klar
er blant de etterlyste.

Drapet på Jürgen Ponto var selvfølgelig et stort sjokk for familien hans. De flyttet til USA kort tid etter for å få tragedien på avstand. For RAF var Ponto en samfunnsfiende. Han representerte kapitalismen og alt som var galt med det samfunnet de ønsket å forandre. For Corinna er det viktig å vise at ofrene for RAFs terror ikke var anonyme statister, redusert til navn og årstall, men ekte mennesker. Jürgen Ponto var far, ektemann, kollega og venn. Han var engasjert i gjenoppbyggingen av Tyskland etter andre verdenskrig og hadde sentrale stillinger i tysk næringsliv.

I boka kritiserer Corinna medias ensidige fokus på RAFs historie, dets medlemmer og handlinger. I følge henne har bøker og filmer bidratt til en mytologisering av organisasjonen og nærmest skapt en slags forståelse eller empati med gjerningsmennene. Til nå har ofrene for volden og deres pårørende stått i skyggen av RAF. Det gjør dem ikke mindre viktige, sier Corinna. Terrorgruppen valgte sine mål med omhu, og ofrene var alt annet enn tilfeldige. Ved å løfte frem ofrene kan man si mye om hva RAF faktisk stod for.

Filmatiseringen av Stefan Austs dokumentar om Baader-Meinhof-gruppen (som jeg forøvrig syntes var veldig godt skrevet) blir trukket frem som et eksempel på hvordan man bygger myter rundt sentrale medlemmer av terrororganisasjonen. Historiene som fortelles blir tilpasset en dramaturgi som de pårørende ikke kjenner seg igjen i. Det er tankevekkende å lese hvordan ofrenes pårørende (men også familiene til gjerningsmennene) syntes de mistet eierskapet til sin egen historie og sorg. De to forfatterne mener det derfor er på tide at ofrene for RAF tar ordet: "Vår historie er bare en miniatyr av det store "RAF-komplekset", men den kan bidra til å gi ofrene et ansikt samtidig som de får sine egne historier tilbake (s.19)."

Tysk karikatur: Morderbanden blir til heltemyte (kilde)

Corinna Ponto peker også på det ironiske i at mange tidligere RAF-medlemmer nekter å ta et oppgjør med sin radikale fortid. Selv protesterte de mot foreldregenerasjon manglende oppgjør med nazi-tiden. Nå nekter de å uttale seg om egen fortid og til å bidra til at uløste saker blir oppklart. Ponto er også kritisk til tyske myndigheters manglende åpenhet om hva de faktisk visste om RAF-medlemmer i DDR-eksil. Etter gjenforeningen har det ikke vært noe offisielt oppgjør med det hun kaller "Stasi-sporet". Øst-Tyskland lot vest-tyske terrorister, deriblant farens morder, få opphold i landet og økonomisk hjelp til å starte en ny tilværelse. RAF fikk også finansiell støtte fra DDR. De pårørende etter ofrene har ikke mottatt noen offisiell beklagelse fra myndighetene, og det finnes pr i dag heller ikke noe offisielt minnesmerke over ofrene for RAFs terror.

Jeg er nok litt over gjennomsnittet tiltrukket av dette mørke kapittelet i tysk historie, men jeg vil hevde at Patentöchter er den mest interessante sakprosa-boken jeg har lest på svært lang tid. Jeg hadde veldig god nytte av dokumentarboka til nevnte Aust. Jeg leste den tidligere i år, og boka gir en grundig innføring i RAFs historie. Det var også interessant å trekke paralleller mellom nylig leste Det var DDR og det ubearbeidede "Stasi-sporet" som Corinna Ponto stiller seg så kritisk til.

Julia og Corinna formidler sine respektive historier på en svært god og overbevisende måte. De klarer å forbli private uten å gli over i det sentimentale. Samtidig var det for meg som leser umulig å ikke bli berørt av det de forteller. Jeg likte spesielt godt at de to fortellerstemmene både utfordrer og balanserer hverandre. Det gir boka dynamikk og tyngde. Jeg synes forfattere lykkes svært godt med sitt prosjekt: Å gi RAFs ofre og deres pårørende en stemme. Deres bidrag gir oss en ny måte å betrakte et av Tysklands store nasjonale traumer på. Jeg synes vinklingen på ofrene, snarere enn på gjerningsmannen/-mennene gir oss perspektiver som vi kan ta med oss videre i diskusjonen rundt andre straffesaker. Kanskje ikke minst når vi snakker om egne nasjonale tragedier og da spesielt 22/7.

Tusen takk til Elin på bloggen Tyskbokhylle for dette uhyre interessante lesetipset!

Det var DDR av Astrid Sverresdotter Dypvik

- EN REVOLVEROMTALE -

HVILKEN BOK?
Jeg har lest Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land av Astrid Sverresdotter Dypvik. Dypvik er tidligere leder i Noregs Mållag, historiker, journalist og forfatter. Dette er hennes første bok.

I HVILKET FORMAT?
Jeg har lånt boken på Lørenskog bibliotek.

HVORFOR DENNE?
Når jeg først leser sakprosa har jeg en tendens til å velge bøker som tar for seg europeisk, og spesielt tysk etterkrigshistorie. Dypviks bok om DDR altså helt i tråd med dette lesemønsteret. Jeg fikk nyss om boka gjennom andre bokbloggere som hadde likt den godt. Et samlet norsk anmelderkorps har også skrytt boka opp i skyene. Det var DDR er ikke minst aktuell med tanke på dagens tyske riksdagsvalg (Go Angie!).

HVA HANDLER BOKA OM?
Det tidligere DDR opphørte å eksistere som selvstendig stat høsten 1990 da Tysklands gjenforening var et faktum. Nærmest ved et pennestrøk ble et helt land avviklet og ideologien, samfunnstrukturen og politikken forvist til historiens skraphaug. Mytene og historiene om DDR derimot, består. Dypvik har intervjuet en rekke tidligere DDR-borgere til denne boka. Hun har snakket med opposisjonelle, medlemmer av partiet og ansatte i STASI. Vi møter også helt vanlige kvinner og menn som av ulike årsaker kom i regimets søkelys og måtte betale dyrt for det. Tidsvitneskildringene gir mange ulike svar på spørsmålet om hva DDR egentlig representerte for innbyggerne sine. For de fleste var landet et diktatur og en overvåkerstat der privatliv ble sett på som noe suspekt. For andre var DDR et velfungerende kommunistisk samfunn.

HVA SYNES JEG?
DDRs nesten 40 år lange eksistens har utvilsomt vært med på å forme Europa og europeisk politikk etter 1945. Likevel er det svært lite jeg på forhånd visste om dette landet. I så måte var Dypviks bok både velskrevet, opplysende og interessant. Jeg likte ekstra godt måten Dypvik forteller historien om DDR på. Vanligvis er det årstall, viktige hendelser og sentrale maktpersoner som trekkes frem når politikk og historie diskuteres og analysere. Denne boka setter skjebnene til vanlige mennesker inn i et historisk perspektiv, noe som gir et annerledes og spennende innblikk i livet bak jernteppet. Forfatteren har funnet frem til unike intervjuobjekter med sterke historier. At de regimetro også kommer til orde med sin oppfatning av staten DDR er et viktig trekk som gjør boka enda mer interessant.

HVA VAR MEST INTERESSANT?
Hvert eneste kapittel i denne boka inneholder en historie til ettertanke, men hvis jeg må velge så må det bli dette: Tysklands manglende bearbeiding av DDR-fortiden har i følge Dypvik skapt et vakum i tysk historiefortelling. Dette vakumet har skapt rom for den såkalte "Ostalgien" (en romatisering av livet i Øst-Tyskland) men har også ført til en kamp om hvilke stemmer som skal høres når historien om DDR skal fortelles. Både ofrene for regimet og de som arbeidet for at DDR skulle bestå kjemper i dag om hvem som skal definere hva DDR var; et diktatur, et mislykket prosjekt eller en legitim stat som ikke maktet å følge med i den historiske utviklingen?

KVALITETSSTEMPEL:
Det var DDR ble nominert til Kritikerprisen for beste sakprosa i 2012.

ANDRE SOM HAR BLOGGET OM BOKA:
Bok-Karete
Bok&Blogg
Hysj! Lesing pågår

(Link gjerne i kommentarfeltet dersom du også har lest boka. Da vil jeg selvfølgelig legge deg til listen!)

A PROPOS:  Jeg kaller disse innleggene for "revolveromtaler," men jeg er visst ute av stand til å begrense meg til korte svar. Bær over med meg. Det vil ikke forandre seg.

Akkurat nå leser jeg...

Jeg sitter på en takterasse i Barcelona og nyter siste rest av sommeren. Livet er herlig!

God helg alle sammen!

Everyman av Philip Roth

"Old age isn't a battle, old age is a massacre." 

(Philip Roths Everyman, s. 156)

Det å oppdage forfatterskapet til amerikanske Philiph Roth må sies å være den største begivenheten så langt i mitt leseår 2013. Roth er en forfatter som byr på knallsterke historier, et vanvittig godt språk og gjenkjennelige tablåer. Fortellingene hans balanserer mellom ypperste satire og dypeste tragedie. Vil denne mannen noen gang få nobelprisen i litteratur? Jeg skal fortsette å lese mer av Roth i tiden fremover for jeg har virkelig falt for det litterære universet og skrivestilen hans. For å holde orden på produksjonen hans har jeg startet mitt eget Philip Roth-prosjekt.

Romanen Everyman (2006) er den tredje boka av Roth jeg har lest i år. Everyman er en intens og gripende historie om livets forgjengelighet og alderdommens utilstrekkelighet. Boka åpner med hovedpersonens begravelse. Deretter endrer fortellingen fokus og vi følger hovedpersonen gjennom livet: barndomsårene og timene i farens gullsmedbutikk "Everyman's Jewelry," voksenlivet med tre ekteskap, barn, utroskap og skilsmisser og tilslutt en pensjonisttilværelse preget av skrantende helse og stadige sykehusopphold.

Et gjennomgangstema i boka er hovedpersonens sjokk over å bli gammel, å måtte utholde en tilværelse hvor "(...) eluding death seemed to have become the central business of his life and bodily decay his entire story" (p 71). Han erfarer at valgene han tok da han fortsatt var sterk og ved god helse slår tilbake på ham når det kroppslige forfallet setter inn. På grunn av utroskapen og skilsmissene har sønnene tatt avstand fra ham. Med unntak av storebroren og en datter mangler han støtten en storfamilie kunne gitt ham på eldre dager: "True, he had chosen to live alone but not unbearably alone" (p102).

Vi får aldri vite navnet til hovedpersonen i Everyman. Han forblir anonym gjennom hele romanen. Ser vi derimot nærmere på Roths biografi er det flere interessante likhetstrekk mellom hovedpersonen og forfatteren selv (jmf Wiki). Begge er født i 1933, og Roths hjemby Newark ligger bare noen få kilometer fra småbyen Elizabeth der hovedpersonen vokste opp. Begge har gjennomgått en rekke sykehusinnleggelser som følge av alvorlig sykdom. I følge et intervju med New York Times var det nettopp tanken på egen og venners dødelighet som fikk Roth til å skrive denne boken.

Everyman er en sterk og, som alltid med Roth, utfordrende roman om livet og døden, om makt og avmakt og det å måtte ta konsekvensene av valg man bevisst eller ubevisst har tatt tidligere i livet. Det er en dyster roman hvor utgangen er gitt: Alderdommen og døden er en varslet tragedie. Jeg synes Roth har skrevet en gripende og engasjerende roman om hvor uforutsigbart livet kan være. Ved hjelp av den anonyme hovedpersonen viser forfatteren at det eneste forutsigbare, men også ufattelige, er at livet en gang tar slutt. Anbefales!

En strålende slutt

"And he couldn’t do it. He could not fucking die. How could he leave? How could he go? Everything he hated was here."

Philip Roth, Sabbath’s Theater (1995)

This is where I leave you av Jonathan Tropper

Anmeldere har kalt Jonathan Tropper for "den amerikanske Hornby," en sammenligning som uunngåelig gjør en Hornby-fan som meg både nysgjerrig og skeptisk. Det var derfor meget elegant av Amazon å anbefale meg Troppers This is where I leave you i god tid før sommerferien. Påstandene om at Troppers historier har mer substans og er mer innsiktsfulle enn dem hans britiske kollega presterer var noe jeg selvfølgelig måtte få bekreftet ved selvsyn.

I This is where I leave you møter vi Judd Foxmann som er tilbake i barndomshjemmet for å delta i farens begravelse. Gjensynet med familien kunne ikke skjedd på et verre tidspunkt. Han har nettopp oppdaget at kona er utro med sjefen, og i løpet av få dager er Judd singel, arbeidsløs og hjemløs. Forholdet til moren og de tre søsknene er også problematisk. Foxmann-familien klarer rett og slett ikke å være i samme rom særlig lenge av gangen. Det er derfor duket for problemer når farens siste ønske var at familien skal gjennomføre den ukes-lange jødiske sørgehøytiden shiva sammen. Vi følger Judd i uka etter begravelsen, og det blir et solid oppgjør med fortiden, nåtiden og fremtiden

Etter å ha lest boka kan jeg godt forstå sammenligningen med Hornby. Ikke minst er tematikken i bøkene deres ganske like. Hovedpersonene er gjerne menn i tredve-årene som møter utfordringer i jobben, kjærlighetslivet eller i forhold til familien, og da gjerne alt på en gang. Fordi de er blitt værende igjen på guttestadiet er de ute av stand til å løse problemene sine på en voksen måte. Dette ser i blant annet Hornbys About a boy (Gutter er gutter) og High Fidelity. Men som seg hør og bør utvikler karakterene seg i løpet av historien, vokser med utfordringene og finner en større mening med livet. Slik sett har begge forfattere et tragikomisk blikk på (noen) menns problemfylte liv.

Jeg leste Troppers bok i sommer, og forventet kanskje at den skulle gi en sterkere feel-good-følelse enn det den faktisk gjorde. I god amerikansk ånd spares det ikke på noe. Det pøses på med død, utroskap, barnløshet, ulykkelige ekteskap og dysfunksjonelle familieforhold, alt beskrevet med både humor og alvor. Boka har mange "twist" der handlingen styres i uante retninger, og de korte kapitlene gir historien god driv. Mot slutten av boka kommer Judd Foxmann til en slags erkjennelse, mens jeg selv måtte innse at Tropper spiller mer på alvoret enn jeg hadde lest ut av bokas forhåndsomtale.

Så hvem liker jeg best? Jeg holder nok fortsatt en knapp på Hornbys tidligere romaner. Må jeg absolutt velge foretrekker jeg sober britisk humor fremfor amerikansk maksimalisme. This is where I leave you blir forøvrig film med blant annet Jason Bateman, Tina Frey og Jane Fonda i sentrale roller. Jeg er spent på om filmen vil bli markedsført som en romantisk komedie. Det ville i så fall være langt unna min opplevelse av boka. Mer spennende vil det kanskje være om norske forlag snart vil oppdage Tropper. Når Lier Horst kan være den nye Nesbø kan Tropper uten tvil omtales som den nye Hornby. Like god? Tja. Jeg kommer sikkert til å lese flere bøker av Tropper for å bli enig med meg selv på det spørsmålet.