Anmeldere har kalt Jonathan Tropper for "den amerikanske Hornby," en sammenligning som uunngåelig gjør en Hornby-fan som meg både nysgjerrig og skeptisk. Det var derfor meget elegant av Amazon å anbefale meg Troppers This is where I leave you i god tid før sommerferien. Påstandene om at Troppers historier har mer substans og er mer innsiktsfulle enn dem hans britiske kollega presterer var noe jeg selvfølgelig måtte få bekreftet ved selvsyn.
I This is where I leave you møter vi Judd Foxmann som er tilbake i barndomshjemmet for å delta i farens begravelse. Gjensynet med familien kunne ikke skjedd på et verre tidspunkt. Han har nettopp oppdaget at kona er utro med sjefen, og i løpet av få dager er Judd singel, arbeidsløs og hjemløs. Forholdet til moren og de tre søsknene er også problematisk. Foxmann-familien klarer rett og slett ikke å være i samme rom særlig lenge av gangen. Det er derfor duket for problemer når farens siste ønske var at familien skal gjennomføre den ukes-lange jødiske sørgehøytiden shiva sammen. Vi følger Judd i uka etter begravelsen, og det blir et solid oppgjør med fortiden, nåtiden og fremtiden
Etter å ha lest boka kan jeg godt forstå sammenligningen med Hornby. Ikke minst er tematikken i bøkene deres ganske like. Hovedpersonene er gjerne menn i tredve-årene som møter utfordringer i jobben, kjærlighetslivet eller i forhold til familien, og da gjerne alt på en gang. Fordi de er blitt værende igjen på guttestadiet er de ute av stand til å løse problemene sine på en voksen måte. Dette ser i blant annet Hornbys About a boy (Gutter er gutter) og High Fidelity. Men som seg hør og bør utvikler karakterene seg i løpet av historien, vokser med utfordringene og finner en større mening med livet. Slik sett har begge forfattere et tragikomisk blikk på (noen) menns problemfylte liv.
Jeg leste Troppers bok i sommer, og forventet kanskje at den skulle gi en sterkere feel-good-følelse enn det den faktisk gjorde. I god amerikansk ånd spares det ikke på noe. Det pøses på med død, utroskap, barnløshet, ulykkelige ekteskap og dysfunksjonelle familieforhold, alt beskrevet med både humor og alvor. Boka har mange "twist" der handlingen styres i uante retninger, og de korte kapitlene gir historien god driv. Mot slutten av boka kommer Judd Foxmann til en slags erkjennelse, mens jeg selv måtte innse at Tropper spiller mer på alvoret enn jeg hadde lest ut av bokas forhåndsomtale.
Så hvem liker jeg best? Jeg holder nok fortsatt en knapp på Hornbys tidligere romaner. Må jeg absolutt velge foretrekker jeg sober britisk humor fremfor amerikansk maksimalisme. This is where I leave you blir forøvrig film med blant annet Jason Bateman, Tina Frey og Jane Fonda i sentrale roller. Jeg er spent på om filmen vil bli markedsført som en romantisk komedie. Det ville i så fall være langt unna min opplevelse av boka. Mer spennende vil det kanskje være om norske forlag snart vil oppdage Tropper. Når Lier Horst kan være den nye Nesbø kan Tropper uten tvil omtales som den nye Hornby. Like god? Tja. Jeg kommer sikkert til å lese flere bøker av Tropper for å bli enig med meg selv på det spørsmålet.
