Når vi snakker om norsk litteratur er det to romanfigurer jeg med årene har fått et spesielt forhold til. Den ene er Nesbøs Harry Hole. Den andre er Renbergs Jarle Klepp. Mens forholdet til Harry er preget av kvinnelig ufornuft (den mannen kan da umulig reddes?) snakker vi mer om moderlig ømhet og bekymring for stakkars Jarle. De som har lest Kompani Orheim vet at Jarle er en fyr med mye bagasje. Farens vannvittige alkoholmisbruk var altoverskyggende under oppveksten hans. Historiene i Kompani Orheim er derfor sterke og vanskelige å glemme, både for hovedpersonen Jarle og for leserne.
Dette er mine gamle dager er Renbergs femte roman om Jarle Klepp. Jeg har hørt den som lydbok, og jeg må si at timene med denne på øret var en usedvanlig god og til tider rørende lytteopplevelse. Vi møter en voksen Jarle i denne boka. Med sine 37 år, kone og to barn har han oppnådd stabilitet i livet. Jeg kjenner meg lett igjen i de gledene og utfordringene han som småbarnsfar opplever i hverdagen. Jarles relativt harmoniske tilværelse rokkes derimot når han ved en tilfeldighet treffer datteren til et vennepar av foreldrene. Møtet med "jenta fra fortiden" bringer Jarle ut av likevekt, og han tvinges til å se opplevelsene fra Kompani Orheim-tiden i et nytt lys. Det blir et både sårt og vemodig gjensyn med Jarles "gamle dager."
Etter møtet med "jenta fra fortiden" følger vi Jarle gjennom nesten hele det påfølgende året. Historien er en god blanding av hverdagsbeskrivelser, tankesprang og digresjoner i det Jarles nåtid møter fortiden. Knausgård, sa du? Ja, det er veldig nærliggende å trekke paralleller til Knausgårds far-sønn-problematikk når man leser / hører denne boka, og i en spennende artikkel i Samtiden 1/2010 bekrefter Renberg at likheten med Knausgård ikke er tilfeldig. Begge forfattere har skrevet romaner med klare selvbiografiske trekk; de er sønner av sine fedre og prøver gjennom litteraturen å gjøre fedrenes synder litt lettere å bære.
I løpet av historien tvinges Jarle til å se på oppveksten sin med en voksen persons blikk. Han stiller seg et viktig spørsmål i den forbindelsen, nemlig dette: Hvor mye visste han egentlig om det som foregikk (i barndommen), og hvor mye ble han skånet for? Og den voksne Jarle forstår at han må ta de samme valgene når datteren på 6 år spør etter farfaren: Hvor mye skal han fortelle sine egne unger om bestefaren, og hvor mye sannhet skal de skånes for?
Dette er dine gamle dager føyer seg fint inn i den store historien om Jarle Klepp. Det er Renberg selv som leser på lydboken, og fordi selve romanen er ganske muntlig i fortellerstilen egner den seg veldig godt i dette formatet. Lydboka gir en slags Jarle-Klepp-In-Treatment-følelse, og jeg syntes jeg kom enda nærmere hovedpersonen enn om jeg skulle lest romanen på vanlig måte. Hverdagsøyeblikkene rørte meg, tilbakeblikkene opprørte meg og jeg føler fortsatt ømhet for Jarle.
Heldigvis har også forfatter Tore Renberg vanskelig for å slippe taket i romanfiguren sin. I følge denne artikkelen vil han skrive om Jarle til han dør. Dette må sies å være et spennende og ambisiøst livsprosjekt, og jeg gleder meg til å følge Jarle Klepp videre!
