Jeg har lest boka Dommeren og hans bøddel av Friedrich Dürrenmatt som en del av lesesirkelen på bloggen til Linesbibliotek. Hver måned tar man for seg en bok fra listen over 1001 bøker man bør lese, og jeg må innrømme at jeg var veldig nysgjerrig på denne boka. Jeg studerte tysk for en god del år siden, men Dürrenmatt har jeg ikke lest noe av tidligere. Dette var derfor en perfekt anledning til å teste ut gamle språkkunnskaper; Romanen er kort og lettlest, også på tysk.
Jeg skal ikke si så mye om handlingen i boka, men allerede på første side blir politimannen Schmied funnet død i bilen sin. Kriminaletterforsker Bärlach og betjent Tschanz blir satt på saken. Etterhvert som etterforskningen skrider frem forstår vi at dette ikke er noen vanlig kriminalsak. Ikke bare er løsningen på mordgåten overraskende. Forfatteren har også gitt historien en vri som var vanskelig å forutse da jeg startet lesingen.
Dommeren og hans bøddel har i det ytre alle trekkene til en klassisk kriminalroman: Det skjer et mord, og morderen avsløres på slutten av boka. Det som er bokas "twist" er at historien egentlig ikke handler om oppklaringen av drapet på Schmied men om Bärlachs 40-årige jakt på sin kriminelle nemesis Gastmann. I ettertid ser man at Bärlach helt fra starten vet at makkeren Tschanz står bak mordet på deres felle kollega. Det er Bärlach som bevisst setter Tschanz på sporet av Gastmann ved å gjøre sistnevnte til hovedmistenkt i drapssaken. I mellomtiden samler Bärlach bevis for at Tschanz er Schmieds morder. Styrken ved Dürrenmatts bok ligger nettopp i dette overraskelsemomentet knyttet til skyld og straff. Først på de aller siste sidene gir tittelen på boka mening for oss lesere.
 |
| Allerede tidlig i boka skaffer Bärlach bevis for at Tschanz er morderen. |
Min første tanke etter å ha lest denne kriminalromanen var at boka ikke stod til forventningene jeg hadde på forhånd. Dersom jeg hadde lest den uavhengig av en lesesirkel (noe som hadde vært ganske usannsynlig) hadde jeg nok bare lagt boka ergerlig fra meg og gått videre. For fra det øyeblikket politiet finner den døde Schmied og frem til Tschanz skyter Gastmann skjer det jo ikke noen verdens ting! Alt går så langsomt. Alt er i nyanser av grått. Og jeg liker å tro at jeg forstod forfatterens hensikter hakket før han avslørte dem for oss lesere.
Det er nemlig lett å glemme at Dommeren og hans bøddel ble skrevet for 60 år siden, og at fortellingen ligger langt utenfor dagens "normer" for heseblesende spenningslitteratur. Boka får stadig flere lag jo nærmere man titter forfatteren i kortene. Det er kanskje alle disse lagene som gjør denne kriminalromanen til en bra lesesirkel-bok og verdig en plassering på 1001-listen? For jeg må innrømme at Dürrenmatts bok er velskrevet og intelligent, uten at det egentlig endrer min oppfatning av boka som noe gammeldags og litt kjedelig.
 |
| Bärlach har kanskje ett år igjen å leve, men som doktoren sier: "Hjertet er godt, gudskjelov!" |
Det jeg likte best med månedens lesesirkel-bok var Dürrenmatts svarte humor, gode personkarakteristikker (som f.eks nasjonalråd von Schwendi, Gastmanns advokat) og beske samfunnskritikk. Det sveitsiske politiet blir ikke akkurat levnet noen ære i sine forsøk på å hjelpe Bärlach og Tschanz med denne kriminalsaken. Betjenten som finner Schmied vet for eksempel ikke hva han skal foreta seg. Det ender med at han setter seg sammen med den avdøde i bilen, kjører dem begge til nærmeste tettsted og ødelegger dermed åstedet.
Også Sveits, som beholdt sin nøytralitet under 2. verdenskrig, får tildelt noen sleivspark av forfatteren. I boka forteller Dürrenmatt at kriminaletterforsker Bärlach vendte tilbake til hjemlandet i 1933 etter mange år i Konstantinopel og Tyskland. Den direkte årsaken til returen fra Tyskland var en ørefik han ga en høytstående tysk embedsmann;
"(...) i Bern hadde man - etter som den europeiske politikken forandret seg - først ansett handlingen som opprørende, deretter som forkastelig, men tross alt forståelig og til sist som det eneste mulige for en sveitser - det siste riktignok først i 1945."Dommeren og hans bøddel ble dessverre ikke den store leseopplevelse jeg hadde håpet på, men å lese boka som en del av lesesirkelen tvang meg i alle fall til å tenke mer over handlingen. Det førte til at jeg så flere kvaliteter ved Dürrenmatts roman enn jeg gjorde ved første gjennomlesning.
Er du nysgjerrig på hva andre mente om boka? En oversikt over alle som har lest og blogget om den finner du her.
