Narcopolis av Jeet Thayil

"Then there are the addicts, the hunger addicts and rage addicts and poverty addicts and power addicts, and the pure addicts who are addicted not to substances but to the oblivion and tenderness that substances engender. An addict, if you don’t mind me saying so, is like a saint. What is a saint but someone who has cut himself off, voluntarily, from the world’s traffic and currency? (...) Most of all, like all addicts, he wants to obliterate time. He wants to die, or, at the very least, to not live." (s.39-40)

I høst har bloggen Migrating Coconuts arrangert samlesing av de nominerte til årets Bookerpris. Leseprogrammet har vært ambisiøst, og med flere større leseprosjekter ved siden av har jeg bare hatt tid til å lese én bok blant de seks nominerte. Ikke ble jeg ferdig med omtalen til deadline heller, men det viktigste er jo å delta, sies det. At valget falt på Narcopolis av Jeet Thayil var ikke helt tilfeldig. Gjennom Amazons Kindle-butikk kan man laste ned smakebiter fra bøker, gjerne første kapittel, før man eventuelt velger å kjøpe (e-) bokversjonen. Blant romanen på the Booker shortlist hadde Narcopolis et språk og en historie som fanget meg fra første side.

Handlingen i Narcopolis kretser rundt en liten gruppe mennesker som samles i en av Bombays utallige opiumsbuler på begynnelsen 1970-tallet. Romanen følger livene deres gjennom de neste tre ti-årene, og vi får del i sterke historier og menneskeskjebner. I boka får vi først og fremst innblikk i livene til tre personer. Det er evnukken Dimple; kastrert og solgt til prostitusjon som barn, Rashid; eieren av opiumsbula og Mr Lee; en desertert kinesisk offiser, oppvokst under kulturrevolusjonen. Selv om disse tre romanpersonene er svært ulike så bærer de på en fysisk og psykisk smerte som binder dem sammen i et skjebnefellesskap som er fjernt fra Bollywoodfilmenes glamorøse verden.

Evnukk med speil, Bombay

Rashids opiumsbule er et mikrokosmos som kan sies å avspeile Bombay, en by med stort etnisk, kulturelt og religiøst mangfold. Til Rashid kommer mennesker fra alle nasjonaliteter, religioner og samfunnslag for å dyrke avhengigheten sin; "Bombay and opium, the drug and the city, the city of opium and the drug Bombay" (s.7). Turistene som søker til Rashids for å oppleve opiumsrusen føler seg lett som “an interloper from the future (who has) come to gawk at the poor and unfortunate who lived in a time before antibiotics and television and aeroplanes“ (s.38). Forfatteren lar oss aldri glemme at vi befinner oss på byen skyggeside og blant de laveste av de lave i samfunnet. Gjennom hele romanen lurer det noe mørkt og truende. En seriemorder går løs i de fattige områdene av byen og religions-opptøyer tar plutselig og vilkårlig liv.

Dimple er den personen som de fleste historiene i boka spinnes rundt. Som evnukk har hun en svært lav status i det indiske samfunnet (se kilde), men viser en enorm tilpasningsevne for å overleve. Dimple blir introdusert for opiumen av kineseren Mr. Lee. De røyker den for å lindre smertene sine: "It was a bond between them, the itemizing of pain. In pain, he said, as if it were a country. As if he were saying, I am in Spain" (s.67). Mr. Lees historie er, i sin enkelhet, så vakkert og vondt fortalt. Vi følger oppveksten hans under Maos styre og kulturrevolusjonen. Moren er fanatisk Mao-tilhenger. Hun bringer tankene til Nina i Solstads roman Gymnaslærer Pedersen. Faren er en fantastisk historieforteller som svinner hen under regimet og ekteskapet. Som voksen rømmer Mr.Lee til India hvor han lever både i et ytre og indre eksil. Han verken kan eller vil returnere til Kina. Han finner seg heller aldri til rette i sitt nye hjemland. Dimple arver Mr Lees gamle opiumspiper når han dør, men det er tydelig at den eldgamle opiumskulturen dør ut med ham.

Opiumspipe, Bombay

Denne historien er en hyllest til opiumen og til Bombay, sier bokas fortellerstemme, utlendingen Dom Ullis, i begynnelsen av romanen. For hva er denne byen uten sitt chandu, opiumen, og sine opiumsbuler? De siste årene har byen forsøkt å fortrenge historien sin ved å forandre navn og utseende, men denne ansiktsløftingen er bare kosmetisk. Bak de nye fasadene av stål og glass finner man fortsatt et mer skittent og mørkere Bombay, preget av vold og brå død, penger og sex, misbruk og korrupsjon - og en evig kamp for å overleve. Byen har stengt opiumsbulene sine, men i stedet har sterkere stoffer, som kokain og heroin, overtatt.

For meg er Narcopolis en roman det er umulig å forholde seg nøytral til. Det er en stygg-vakker historie med godt tegnede personkarakteristikker og hvor alle romanfigurene nesten er verdt en roman i seg selv. I det ytre kan man få inntrykk av at boka bare handler om rusmisbruk, avhengighet og sex. For meg handlet romanen først og fremst om misbruk i alle sine former; politisk, religiøst og ikke minst sosialt. Misbruket er på mange måter en metafor på storbyens modernisering. I takt med at byen endres, endrer også romanpersonene sitt misbruk. De bytter fra opium til garad (et avfallsprodukt fra heroinproduksjon) og over til heroin og kokain, "new drugs for the new Bombay" (s. 277). De ytre endringene som byen har gjennomgått de siste ti-årene har ikke minsket misbrukets karakter, snarere  tvert i mot, konstaterer Rashid mot slutten av historien: Garad wrecked everything. If we'd stayed with opium my place would still be open (...) So many people would still be alive (s.288)

De sterke skildringene i boka er kledd i et poetisk språk, og det er, som i mange bøker med India som bakteppe, lett å finne utsagn som berører deg. Det er også en god porsjon magisk realisme i denne romanen. Jeg er en leser som virkelig liker denne type sjanger (Garcia Marquez, Günter Grass, Murakami), og er du som meg vil du sikkert like Narcopolis. Det bør nevnes at jeg syntes deler av boka var litt ujevn, men det skyldtes ofte at det var ting der, i en kulturell eller språklig kontekst, som jeg ikke riktig helt forstod. Jeg tror at Thayils roman er av den type bøker som gir leseren stadig mer å tenke på jo flere ganger man leser den. Prologen i boka ga meg i alle fall mye større mening da jeg leste den på nytt etter at boka var ferdiglest. Summa summarum er dette en flott debut-bok der Jeet Thayil i stor grad lykkes i å vise leseren nye sider av India. Det er Booker-nominasjonen et godt bevis på.

Reading is cool

Kilde: www.etsy.com

En smakebit på søndag # 44 Victoria av Knut Hamsun

Er det bare jeg som synes at dagen har fått færre timer etter at høsten satte inn for fullt? Hvor ble de lyse sommerkveldene av? De siste solstrålene på terrassen klokken 21.30? Litt hvitvin i glasset. De varme dagene (de få, vel og merke) er allerede glemt. Nå lukker man døren og holder seg inne, for klokken 17 er det jo allerede mørkt ute. Fyr på peisen. Et håndarbeid eller en god bok. Det er resepten i ganske mange måneder fremover. Man får gjøre det beste ut av det!

Jeg tar en pust i bakken mellom alle mine lese-lange-men-gode-bøker-prosjekter. En bok på bare 138 sider er ikke hverdagskost for meg, men dette er ikke hvilken som helst bok. Victoria av Knut Hamsun er en liten historie om de store tingene i livet. Om forelskelse og kjærlighet, om livet og døden. Jeg har lest Hamsun før, men ikke denne. Det var nok på tide!

Min utgave er kledd i Hamsuns alderdommelige språkdrakt. Det gjør ingenting for leseopplevelsen. Av og til er det deilig å bare lese sakte - sakte:

Ja hvad var kjærligheten? En vind som suser i roserne, nei en gul morild i blodet. Kjærligheten var en helvedeshet musikk som får selv oldingers hjærter til å danse. Den var som margeritan som åpner si på vid væg mot nattens komme, og den var som en anemonen som lukker sig for et åndepust og dør ved berøring" (side 32)

En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre blogglesere.

Alle ukens søndags-smakebiter finner du her. Kanskje du lar deg inspirere?

Der Schatten meines Vaters (Min fars skygge) av Richard von Schirach

Den tyske forsvarsadvokaten Ferdinand von Schirach har de siste årene opplevd stor suksess som forfatter, og alle de tre bøkene hans har fått svært gode anmeldelser i tysk og internasjonal presse. I år har jeg lest to av bøkene hans; novellesamlingen Forbrytelser og romanen Der Fall Collini (Collini-saken), og jeg har vært like entusiastisk i omtalene mine som resten av anmelderkoret.

Ikke bare forfatterskapet, men også familiebakgrunnen til Ferdinand von Schirach har vært mye omtalt i mediene. Bestefaren Baldur von Schirach var Jugendreichsführer under Nazi-regimet og ble dømt til 20 års fengsel av Nürnberg-tribunalet etter krigen. Bestefaren blir ofte trukket fram i de forfatterintervjuene jeg har lest, og jeg må innrømme at jeg etterhvert ble veldig nysgjerrig på denne delen av forfatterens historie. Da jeg ved en tilfeldighet kom over selvbiografien Der Schatten meines Vaters (Min fars skygge) hos tyske Amazon nølte jeg ikke med å kjøpe den. Denne autobiografien er nemlig skrevet av Richard von Schirach, Baldurs yngste sønn og Ferdinands onkel. Boka tar leseren med på en reise gjennom tysk 1900-tallshistorie og gir et spennende innblikk i en ytterst komplisert familiesaga.

Von Schirach og Hitler

Baldur von Schirach (1907-1974) var knappe 18 år gammel da han møtte Adolf Hitler for første gang. Han ble tidlig medlem av NSDAP og var en av Hitlers betrodde medarbeidere. Forholdet mellom dem var såpass nært at da Baldur giftet seg i 1932 så var Hitler ett av vitnene. Bruden var Henriette Hoffmann, datteren til Hitlers yndlingsfotograf Heinrich Hoffmann, og sammen fikk de fire barn. Etter nazistenes maktovertagelse i 1933 ble Baldur øverste leder for Hitlerjugend. Fra 1940 hadde han også stillingen som Gaulleiter og Reichstatthalter i Wien. I denne stillingen var han blandt annet ansvalig for deportasjonen av 185 000 østerriske jøder til øst-europeiske konsentrasjonsleire. Baldur von Schirach ble dømt for forbrytelser mot menneskeheten i rettsaken mot nazistene etter krigen. Han sonet 20 år i Spandau sammen med 7 andre krigsforbrytere, deriblandt Rudolf Hess og Alfred Speer. Han ble løslatt i 1966 og døde åtte år senere.

Richard von Schirach var fire år gammel da han besøkte faren for første gang i fengselet. De neste 20 årene skulle forholdet mellom dem begrense seg til ukentlig brevveksling og et halvtimes fengselsbesøk en gang i året. All kontakt var strengt overvåket av repersentanter fra de fire allierte maktene. Først 24 år gammel kunne Richard ta faren i hånden for første gang.

Richards forhold til moren var både nært og fjernt på samme tid. Rettsoppgjøret fratok familien all eiendom, og oppveksten var preget av mye flytting og usikker økonomi. Richard måtte bli raskt voksen, som så mange andre unge på hans alder dengang. Få år etter rettsaken skilte foreldrene seg, og moren giftet seg på nytt. I boka er hun skildret med kjærlighet og forståelse, men Richard forteller også om episoder der han følte seg forrådt av henne. For eksempel fikk han vite om foreldrenes skilsmisse gjennom avisen, og flere av brevene mellom ham og faren ble publisert etter at moren hadde gitt dette videre til pressen. Richard opplevde aldri å bli trakasert på grunn av sitt belastende etternavn. Snarere så han hvordan folk holdt på myten om Tysklands storhet levende også etter andre verdenskrig: "Du skal ikke skamme deg" sa en av lærerene hans da han skulle søke om fri for å besøke faren i fengselet. "Faren din var en idealist og har ikke gjort noe å skamme seg over. Tyskland tapte krigen." Richard nevner flere eksempler på denne type holdninger i boka.

Spandau-fengselet ca 1950

Richard og faren snakket aldri sammen om nasjonalsosialismen. Brevene til og fra fengselet ble sensuret, og som ung hadde ikke Richard noen mulighet til å ta inn over seg hva faren egentlig var dømt for. Det gjør inntrykk når forfatteren forteller hvordan han begeistret skrev til faren om to bøker som hadde berørt ham: en bok om motstansbevegelsen die weisse Rose og Anne Franks Dagbok. Han visste ikke at disse fortellingene hadde sammenheng med farens historie og fengselsdom, og han fikk aldri noen respons fra faren på disse to brevene. Som voksen mann ønsket Richard å diskutere fortiden med faren, men Baldur la lokk på alt som hørte nazi-tiden til. Familen var redd for å bringe temaet på bane i frykt for at faren skulle ta avstand fra dem nok en gang.

På mange måter var Richard nærmere faren sin i de over tusen brevene som ble utvekslet mellom dem i løpet av farens 20 år i fangenskap. Utenfor fengselsmurene ble de derimot som fremmede for hverandre. Richard uttrykker stor skuffelse i boka over at faren ikke ville snakke om det han hadde opplevd i nazistenes tjeneste og det ansvaret han faktisk bar på. Kun en gang våget Richard å spørre faren om hvorfor han ikke trakk seg ut av det hele. Han hadde svoret en ed, svarte faren, og blottla på den måten den store avstanden mellom far og sønn når det gjaldt forventninger, verdier og holdninger. Fremmedgjøringen mellom de to blir omtalt i bitter-søte vendinger. På mange måter forble faren en skygge som aldri innviterte til virkelig nærhet og som det ikke var mulig å støtte seg på.

Der Schatten meines Vaters er ikke så mye et portrett av Baldur von Schirach, men mer et forsøk på å forstå hva det vil si å vokse opp i skyggen av en fraværende far og å ha et belastet navn knyttet til seg. Boka er både en slektshistorie, en oppvekstskildring og et godt tegnet tidsbilde av Tyskland etter krigen. Noen biografier og dokumentarer har et stivt og litt formelt språk. Slik er det ikke med denne boka. Richard von Schirach har et fargerikt og nyansert språk, og disse litterære kvalitetene, i tillegg til det interessante temaet, gjør at boka er vel verdt å lese.

Denne selvbiografien kom ut i 1995, og føyer seg til rekken av bøker som tar opp Tysklands Vergangenheitsbevältigung, dvs at etterkommere tar et oppgjør med foreldrenes og besteforeldrenes handlinger under nazi-tiden. Boka er dessverre kun tilgjengelig på tysk, men temaet boka tar opp og måten den er skrevet på gjør at den fortjener en stor leseskare.

En smakebit på søndag # 42 Shantaram av Gregory David Roberts

En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre blogglesere.

Nå er jeg endelig tilbake med en smakebit på søndag etter noen ukers fravær! Jeg er veldig i høst-modus om dagen. Mørket og regnet skaper ikke så mye energi og kreativitet, for å si det slik. Dessuten er mye å gjøre på jobben om dagen. Når arbeidsdagen vel er omme er det ikke alltid overskudd til bloggen. Men leser, det gjør jeg! 

Jeg er inne i en "India-stim" for øyeblikket. I forrige uke leste jeg ferdig den Bookerpris-nominerte romanen Narcopolis. Den gjorde inntrykk på meg, både språket og karakterskildringene. Jeg sliter derimot med å skrive en omtalen av boka som jeg er fornøyd med. Det er nemlig så mye som bør bli sagt om den! Omtale av boka kommer med tid og stunder.

Akkurat nå leser jeg Shantaram av Gregory David Roberts. For 30 år siden rømte forfatteren fra en 20 år lang fengsels-straff i Australia og klarte å rømme til India. Romanen er inspirert av virkelige hendelser fra Roberts liv i indisk exil. Jeg liker boka veldig godt så lang. Den er vittig skrevet og gir levende beskrivelser av Bombay, India, menneskene og kulturen. Dagens smakebit er hentet fra side 347 i boka:

"Sometimes we love with nothing more than hope. Sometimes we cry with everything except tears. In the end that's all there is: love and its duty, sorrow and its truth. In the end that's all we have - to hold tight until the dawn."

Med valget av Shantaram ble det tydelig hvordan min lille Kindle faktisk har endret noe av lesemønsteret mitt. Denne romanen kom ut i 2003, og vanligvis ville jeg ha lånt den på biblioteket. Men boka er på over 900 sider! Etter at jeg fikk Kindelen foretrekker jeg stadig oftere å kjøpe tykke bøker som engelsk e-bok. Det formatet er mer brukervennlig for meg.

Alle ukens søndags-smakebiter finner du her. Kanskje du lar deg inspirere?

Vinterstengt av Jørn Lier Horst

For første gang på lenge har jeg nytt den luksusen det er å lese en hel bok i løpet av en (lang-) helg. Min travle hverdag gir sjelden rom for rolige, sammenhengende lesestunder, men så er lykken desto større når man får tilbragt litt kvalitetstid med en god bok. Denne helgen har mannen min og jeg vært på tur til det store utland, uten barn i bagasjen. Med på reisen tok jeg med meg krimromanen Vinterstengt av Jørn Lier Horst, og boka viste seg å være et veldig godt reisefølge.

Det er ikke så lenge siden jeg gjorde min "Horst-debut" med forfatterens siste bok "Jakthundene," en bok jeg omtalte i rosende vendinger her. Vanligvis foretrekker jeg å lese et krimforfatterskap i kronologisk rekkefølge, men slik har det ikke blitt med Lier Horst sine bøker. Her har jeg rett og slett startet med siste bok i serien og begynt å lese meg bakover. Dette har så langt fungert veldig bra. Privatlivet til hovedpersonen, politimannen Wisting, er ikke av den mest turbulente sorten. Det er oppklaringen av kriminalsaken som er det mest sentrale hos Horst. Det har derfor ikke vært noe problem for meg å lese bøkene uten å tenke på kronologien.

I Vinterstengt blir en mann funnet drept på en av de vinterstengte hyttene langs Vestfold-kysten. Både identiteten til offeret, dødsårsaken og hvem som står bak drapet er uklart, men politiet setter mordet raskt i sammenheng en rekke hytteinnbrudd i distriktet. Når ukjente gjerningsmenn gjør alt de kan for at den drepte ikke skal identifiseres blir etterforskningen enda mer komplisert. Jakten på sannheten fører Wisting til Liauen og "Tyvenes Marked" i Vilnius, til København og tilbake til Oslo. Snart dukker flere lik opp, og døde fugler begynner å styrte fra himmelen...

Nok en gang leverer Lier Horst en krimroman med godt språk og en realistisk og troverdig handling. Han klarer også å formidle tankesettet til de kriminelle på en overbevisende måte i denne boka. Når han skildrer disse på godt og på vondt får handlingen en ekstra og interessant dimensjon. Persongalleriet er derimot ganske lite, og utover i boka får jeg derfor en følelse av hvordan ting henger sammen og hvem som er den virkelig skyldige i saken. I mindre gode krim-bøker er dette noe herk, men fordi denne boka er så velskrevet synes jeg at Horst kommer greit fra det. Det er helt greit å være ett skritt foran Wisting i denne saken.

Med denne boka har Horst begått nok en velskrevet krim-roman, og jeg forstår godt at Vinterstengt fikk bokhandlerprisen i fjor. Den er lett å like og lett å anbefale til alle som liker krim uten for mye vold og gørr. Horst har funnet en oppskrift som fungerer, og jeg blir derfor ikke overrasket om også "Jakthundene" blir å finne blant de nominerte til prisen i år.

Quiet. The Power of Introverts... av Susan Cain

If you leave them to their own devices, the introverts tend to sit around wondering about things, imagining things, recalling events from their past, and making plans for the future, The extroverts are more likely to focus om what’s happening around them. It’s as if extroverts are seeing “what is” while their introvert peers are asking “what if." 

(Susan Cain i boka Quiet. The Power of Introverts... s.168)

Er du blant dem som blir svett ved tanken på åpne kontorlandskap fordi du jobber best når du kan konsentrere deg i fred og ro? Blir du ofte overrasket over folks evne til å snakke før de tenker, mens du gjerne har formulert setningen ferdig inni deg før du åpner munnen? Har du dårlig samvittighet fordi du tilbringer fredagskvelden hjemme med en god bok i stedet for å dra ut på byen og bli kjent med nye mennesker? Setter du mer pris på dype diskusjoner fremfor small-talk og er supersosial – men da helst med de menneskene du liker og kjenner godt? Det er ingenting galt med deg! Du er bare introvert!

Selv om jeg for lengst har sluttet å ha dårlig samvittighet fordi jeg foretrekker en kveld hjemme, kan jeg absolutt relatere meg til punktene i avsnittet over. I sommer leste jeg derfor boka Quite. The Power of Introverts in a World that can’t Stop Talking med stor interesse. Selv om jeg ikke har hatt anledning til å skrive om boka før nå, synes jeg boka tar opp et tema som er både viktig og spennende: Hva kjennetegner personer med introverte egenskaper, og hvordan kan samfunnet dra best mulig nytte av de ressursene som introverte besitter? For alle kjenner vi noen; venner, kjæreste, ektefeller eller arbeidskolleger som er introverte. Eller kanskje du selv, som jeg, har en introvert personlighetstype?

Hentet fra Susan Cains blogg

I Quiet tar forfatteren Susan Cain for seg et kjent begrepspar innen psykologien, nemlig introversjon og ekstroversjon og diskuterer denne dikotomien ut fra et kulturelt perspektiv. I USA kan man, i følge Cain, se en utvikling fra en "culture of character" til en "culture of personality." Denne utviklingen kan man også observere i andre deler av den vestlige verden: Den utadvente (ekstroverte) personlighetstypen blir betraktet som et ideal som fremheves og dyrkes. Det er dette som er bekymringsverdig, sier Cain: Et samfunn som ensidig vektlegger et ekstrovert ideal har en tendens til å misforstå eller overse den kompetansen som menneskene med en innadvent (introvert) personlighetstype innehar. Bokas hovedbudskap er at mennesker med introverte personlighetstrekk har en rekke ferdigheter og egenskaper av stor verdi for samfunnet.

Studier forteller at minst 1/3 av oss har en innadvendt personlighetstype. Personer med innadvente egenskaper kjennetegnes gjerne ved at de foretrekker å lytte fremfor å snakke, å lese fremfor å feste, de er ofte kreative og skapende og foretrekker å jobbe på egenhånd fremfor i grupper. De er gjerne detaljorienterte og har god evne til å resonnere og analysere. De kommer med nye ideer, men liker ikke å fremheve seg selv. I boka understreker Cain at det ikke er slik at introverte personer er asosiale og ekstroverte personer er pro-sosiale. De er bare sosiale på ulike måter. En innadvent person kan ha sterke sosiale ferdigheter og trives både på fest og i møter, men etter en stund vil han/hun ønske de var hjemme i kosebuksa med en god bok.

Forskingen viser nemlig at introverte ofte er mer sensitive for stimuli og derfor trenger mindre av dette enn ekstroverte. Introverte tømmes gjerne for energi når de deltar i sosiale sammenhenger og lader batteriene best når de tilbringe tid på egenhånd. Ekstroverte trenger derimot å lade batteriene dersom de ikke sosialiserer nok.

Kilde: http://blog.eliasscultori.com

Forfatteren understreker at det å være innadvent eller utadvent ikke sier noe om evnen til å være sosial eller noe om en persons følelsesregister eller intelligens. De ulike personlighetstypene er heller med på å si noe om hvordan en person vil handle og tenke i gitte situasjoner. Selv innenfor evolusjonær biologi antyder forskere at dyr innenfor en gruppe har ulike "personlighetstrekk." Dette får dem til å utvikle ulike overlevelsesstrategier: "Introverte" dyr holder seg på sidelinjen og overlever når rovdyrene angriper. "Ekstroverte" dyr streifer mer rundt og utforsker omgivelsene i større grad. I følge forskerne vil de "utadvendte" dyrene ha en fordel når det er knapphet på mat. Så kan det jo diskuteres hvor fruktbart det er å føre menneskelige egenskaper over på dyr.

Quiet gir leserne en grundig gjennomgang av forskning som er gjort på de ulike personlighetstypene. Cain illustrerer med mange og konkrete eksempler hvordan introversjon og ekstroversjon verdsettes i ulike kulturer ved å sammenligne vestlige og asiatiske verdisett. Hun viser også med eksempler hvordan studiesteder og arbeidsplasser kan bli mer oppmerksomme på arbeidsmønsteret til innadvente personer slik at ressursene til denne gruppen kan bli utnyttet på en enda bedre måte. Forfatteren avliver også myten om at de beste lederne har en utadvent personlighet. Cain trekker frem mange eksempler på innadvendte ledere, alt fra Ghandi til Steve Jobs og Bill Gates. I boka gir hun oss også en interessant analyse av finanskrisens årsaker og utvikling sett i lys av ekstrovert og introvert lederskap.

Auguste Rodin: The Thinker

Jeg merker at jeg blir veldig engasjert når jeg skriver om Susan Cains bok. Kanskje det er fordi jeg kjenner igjen så mange av de egenskapene som beskriver innadvente personer i meg selv? Jeg har ikke lest bøker om dette temaet tidligere, og syntes derfor at boka ga en veldig god innføring i hva det vil si å ha en introvert personlighet og hva som er styrkene til denne personlighetstypen. I boka setter ikke Cain personlighetstypene opp mot hverandre. Alle har vi deler av de ulike personlighetstypene i oss. Ingenting er enten svart eller hvitt når vi snakker om menneskelig psykologi.

Quiet. The Power of Introverts... er skrevet på et lettfattelig engelsk uten kronglete fagbegreper og -terminologi. Boka er ingen selvhjelvhjelpsbok i den forstand at den skal lære deg å bli mer utadvendt. Derimot lar den oss introverte få innblikk i tankegangen til de ekstrovertes tankegang. Det var en a-ha opplevelse for meg. Først og fremst ga boka meg en forståelse for hvilke styrker som ligger i en innadvendt personlighet og hvordan samfunnet kan bli mer effektivt dersom den benytter seg av egenskapene til begge personlighetstypene på en best mulig måte.

En av de mest kjente metodene for å teste og identifisere en persons personlige preferanser er Myers-Briggs typeindikator (MTIB) som baserer seg på psykoanalytikeren Carl Jungs forskning på personlighetstyper. Ble du, som meg, nysgjerrig på dette med personlighetstyper kan du  ta en gratis test her. 

Kilde: http://esteem.nd.edu/news/28768-are-you-an-extrovert/

Ikke overraskende ble jeg klokket inn som en ISTJ. Jeg kan bare nikke (ganske) bekreftende og proklamere: 

Kilde: http://www.tumblr.com/tagged/istj?before=1315353459