søndag 10. februar 2013

Lesesirkellykke


Snille Elisabeth fra bloggen Bokstavelig talt har sendt meg Murakamis Trekkoppfuglen i posten! Snakk om heldig bivirkning av å delta i lesesirkel på nett!

I januar leste en gjeng bokbloggere Kafka på stranden av Murakami i lesesirkelen hos Lines bibliotek. Jeg har lest boka to ganger tidligere og er ubetinget begeistret for boka. Jeg stålsatte meg derfor mot negative reaksjoner. Overraskende nok var det de litt mer lunkne omtalene som ga meg mest og som fikk meg til å se enda flere sider ved boka. Er det ikke flott?

Elisabeth var såpass lunken til Murakami at hun ville adoptere bort resten av bøkene hun hadde av ham. Så tusen takk for Trekkoppfuglen! Jeg lover å gi den et god hjem :)

mandag 4. februar 2013

Murakami-bingo


Kilde: www.nytimes.com

Denne illustrerte oppsummeringen av Murakamis forfatterskap fikk meg til å trekke på smilebåndene og nikke gjenkjennende!

fredag 1. februar 2013

Jeg knauser #3


"RENBERG: I forlengelsen av det festlige emnet "far": Jeg husker en situasjon fra den gang du og jeg hadde reist til det jeg husker som en herregård utenfor Kristiansand for å skrive et filmmanus. Var det 1996, tro? Vi skrev et manus, ganske i stil med Hitchcocks Vindu mot bakgården. Den het Brødrene og handlet om to brødre jeg i dag ikke husker navnene på, som hatet sin far så til de grader at de låste ham inne i en leilighet og banket ham til døde. Det var vi enige om var en god idé.
 

Det inntraff en situasjon under dette skrivearbeidet som jeg vil fortelle om, og høre hva du sier til. Det gikk jo til tider noe trått - særlig gikk det veldig sent når Karl Ove skulle skrive - men så kom en sekvens hvor alt fløt i et fantastisk tempo, som vi var én kropp og én forfatter der vi satt og skrev, hvor mitt maniske tempo og ditt skeptiske tempo smeltet sammen til en glad maskin.

Og dette hendte idet en av oss hermet etter sin egen far med følgende replikk: «Svarer du faren din?» Det at den ene av oss sa dette, gjorde at den andre av oss lo og kom med en lignende replikk, hermet sin egen far, med for eksempel, «her i huset spiser vi opp maten, forstår du». «Det er ingen som løper over plenen her». «Det er natt, nå får du legge deg!» Og sånn ble vi sittende den dagen i Kristiansand, og kaste replikker fra våre fedre fram og tilbake, og våre fedre smeltet sammen til en far den dagen, og du og jeg smeltet, for noen minutter, sammen til en sønn. Det er sånn jeg husker det. Og det er lett å se det i dag, at det manuset vi skrev var en slags forstudie til både
Kompani Orheim og Min Kamp..."
(Fra samtalen mellom Tore Renberg og Karl Ove Knausgård i Samtiden 1/2010, side 38)


Jeg skal straks ta fatt på Knausgårds Min Kamp 3 og har brukt januar til å høre Tore Renbergs siste roman om Jarle Klepp på lydbok. Jeg har vært uvitende om det nære vennskapet mellom de to forfatterne helt til jeg ved en tilfeldighet kom over denne artikkelen i Samtiden. Der fikk jeg bekreftet at likheten i tematikken hos de to forfatterne ikke er tilfeldig. Både Renbergs og Knausgårds bøker har klare selvbiografiske trekk, om enn pakket inn på ulik måte. Denne artikkelen gir oss et spennende innblikk i hvordan en av de viktigste romankarakterene deres, nemlig "far", har fått litterær form.

tirsdag 29. januar 2013

Dette er mine gamle dager av Tore Renberg


Når vi snakker om norsk litteratur er det to romanfigurer jeg med årene har fått et spesielt forhold til. Den ene er Nesbøs Harry Hole. Den andre er Renbergs Jarle Klepp. Mens forholdet til Harry er preget av kvinnelig ufornuft (den mannen kan da umulig reddes?) snakker vi mer om moderlig ømhet og bekymring for stakkars Jarle. De som har lest Kompani Orheim vet at Jarle er en fyr med mye bagasje. Farens vannvittige alkoholmisbruk var altoverskyggende under oppveksten hans. Historiene i Kompani Orheim er derfor sterke og vanskelige å glemme, både for hovedpersonen Jarle og for leserne.

Dette er mine gamle dager er Renbergs femte roman om Jarle Klepp. Jeg har hørt den som lydbok, og jeg må si at timene med denne på øret var en usedvanlig god og til tider rørende lytteopplevelse. Vi møter en voksen Jarle i denne boka. Med sine 37 år, kone og to barn har han oppnådd stabilitet i livet. Jeg kjenner meg lett igjen i de gledene og utfordringene han som småbarnsfar opplever i hverdagen. Jarles relativt harmoniske tilværelse rokkes derimot når han ved en tilfeldighet treffer datteren til et vennepar av foreldrene. Møtet med "jenta fra fortiden" bringer Jarle ut av likevekt, og han tvinges til å se opplevelsene fra Kompani Orheim-tiden i et nytt lys. Det blir et både sårt og vemodig gjensyn med Jarles "gamle dager."

Etter møtet med "jenta fra fortiden" følger vi Jarle gjennom nesten hele det påfølgende året. Historien er en god blanding av hverdagsbeskrivelser, tankesprang og digresjoner i det Jarles nåtid møter fortiden. Knausgård, sa du? Ja, det er veldig nærliggende å trekke paralleller til Knausgårds far-sønn-problematikk når man leser / hører denne boka, og i en spennende artikkel i Samtiden 1/2010 bekrefter Renberg at likheten med Knausgård ikke er tilfeldig. Begge forfattere har skrevet romaner med klare selvbiografiske trekk; de er sønner av sine fedre og prøver gjennom litteraturen å gjøre fedrenes synder litt lettere å bære.

I løpet av historien tvinges Jarle til å se på oppveksten sin med en voksen persons blikk. Han stiller seg et viktig spørsmål i den forbindelsen, nemlig dette: Hvor mye visste han egentlig om det som foregikk (i barndommen), og hvor mye ble han skånet for? Og den voksne Jarle forstår at han må ta de samme valgene når datteren på 6 år spør etter farfaren: Hvor mye skal han fortelle sine egne unger om bestefaren, og hvor mye sannhet skal de skånes for?

Dette er dine gamle dager føyer seg fint inn i den store historien om Jarle Klepp. Det er Renberg selv som leser på lydboken, og fordi selve romanen er ganske muntlig i fortellerstilen egner den seg veldig godt i dette formatet. Lydboka gir en slags Jarle-Klepp-In-Treatment-følelse, og jeg syntes jeg kom enda nærmere hovedpersonen enn om jeg skulle lest romanen på vanlig måte. Hverdagsøyeblikkene rørte meg, tilbakeblikkene opprørte meg og jeg føler fortsatt ømhet for Jarle.

Heldigvis har også forfatter Tore Renberg vanskelig for å slippe taket i romanfiguren sin. I følge denne artikkelen vil han skrive om Jarle til han dør. Dette må sies å være et spennende og ambisiøst livsprosjekt, og jeg gleder meg til å følge Jarle Klepp videre!

lørdag 19. januar 2013

Bøker jeg ikke fikk omtalt i 2012

Inspirert av KNIRK har jeg laget en liste over bøkene jeg leste i 2012 som aldri fikk æren av å få egen omtale. Dette er jo en perfekt mulighet til å døyve dårlig samvittighet for de bøkene som jeg egentlig skulle/måtte/kunne/burde ment noe om i året som gikk, men hvor tiden/boka/lysten /hukommelsen rett og slett ikke strakk til.


Lykkeprosjektet av Gretchen Rubin: 
Forfatteren dokumenterer i denne boka sitt ett-årige Lykkeprosjekt (The happines project). I hvert kapittel tar Rubin for seg et område av livet, som vennskap, kjærlighet, familie og jobb og utforsker hvordan hun kan maksimere sin egen (og andres) lykkefølelse på hvert enkelt felt. Boka er lettlest, humoristisk og intelligent. Dessuten likte jeg forfatterens systematiske tilnærmingsmåte til emnet (Rubin fører f.eks lykkestatistikk i Excel). At jeg tilhører bokas målgruppe, dvs kvinne i min beste alder med 8-16-jobb, mann og barn, bidro nok også til at boka appellerte såpass til meg. Det var faktisk Lykkeprosjektet som fikk meg til å starte med bokblogging, og man skal ikke se bort i fra at bloggen har gjort meg bittelitte granne lykkeligere.


U for understrøm av Sue Grafton:
Denne krimromanen satte ingen dype spor og overbeviste hverken med plot eller romankarakterer. Man må kanskje ha lest hele rekken av Graftons alfabet-mysterier for å få et forhold til hovedpersonen, men jeg fikk i alle fall aldri sansen for bokas kvinnelige privatdetektiv. Dessuten var løsningen på mysteriet alt for lett å forutse. For meg var dette en typisk "hyttekrim", dvs fort lest og fort glemt.





URO - en reise i det moderne selvet av Finn Skårderud:
Finn Skårderud er en av Norges mest kjente psykiatere og var blant annet fast kommentator i NRK under 22.07-rettsaken. Det var i den forbindelse at jeg plukket frem igjen URO og leste den på nytt sommeren 2012. I boka tar Skårderud for seg tendenser i samfunnet vårt og ser på hvordan disse påvirker det moderne menneskets urolige kropp og sinn. Han skriver om narsissisme, sultekunstnere, de flinke barna, skam, kjærlighetens mysterier og mye, mye mer. Boka inviterer til ettertanke og refleksjon og kan med hell leses igjen og igjen. Jeg føler meg alltid litt klokere når jeg har lest litt i Skårderuds bok.


The Catcher in the Rye / Redderen i rugen av J.D. Sallinger: 
Tittelen på denne romanen er ikonisk, men jeg hadde faktisk ikke lest meg opp på handlingen før jeg startet på boka. Det var en interessant opplevelse. Romanen tar opp evige tema som ungdomsopprør, rotløshet og søken etter en egen identitet. På meg virket boka like aktuell og frisk som da den ble skrevet for 70 år siden. Det er en overraskende lettlest roman, og den norske oversettelsen fra 2005 fanger den ungdommelige sjargongen på en troverdig måte. Jeg likte boka godt, men klarte ikke helt å identifisere meg med den 17-årige hovedpersonens tanker og handlinger. Samtidig er boka så godt skrevet at andre, som ikke har glemt ungdomsårene, nok vil sette større pris på boka enn meg.


Of Mice and Men av John Steinbeck: 
Man blir litt fattig på ord når man skal beskrive denne lille men akk så store boka av Nobelpris-vinner Steinbeck. I historien om de to omreisende gårdsarbeiderne George og Lennie skildres tapte drømmer, utenforskap og ensomhet, men også vennskap i sin ytterste konsekvens. Dette er tema vi finner igjen i flere av Steinbecks romaner. Boka er nydelig og grusom på samme tid. Samtidig fikk den meg til å filosofere over hva tilhørighet betyr for oss mennesker. Og hva er det som gir et menneske verdi? Med sine drøye hundre sider er Of mice and men et lett kryss på 1001-lista, men desto mer en større leseopplevelse. Dette er absolutt en bok jeg kommer til å lese igjen!


The Moonstone av Wilkie Collins:
The Moonstone, skrevet i 1868, blir regnet som den første engelske kriminalromanen, og boka fremstår da også som uvant moderne i både form, handling og plot. I starten gikk lesingen litt tregt. Det tok nemlig litt tid å fortstå at det i hvert kapittel var en ny romanfigur som ga sin versjon av saken. Dette bidro til å belyse mysteriet fra flere sider og er jo egentlig et genialt trekk. Da jeg hadde forstått konseptet gikk lesingen mye raskere. Jeg koste meg med boka, for selv om det er en kriminal-roman, så er den også så utrolig mye mer! The Moonstone er proppfull av britisk humor (og ironi!), noe det etter min mening er alt for lite av i dagens kriminalromaner.


Cannery Row av John Steinbeck: 
"Cannery Row in Monterey in California is a poem, a stink, a grating noise, a quality of light, a tone, a habit, a nostalgia, a dream." Slik starter denne lille romanen om menneskene som bebor gata Cannery Row under den store depresjonen på 30-tallet. Forfatteren skriver godt om levde liv og vennskap blant samfunnets utstøtte. Steinbeck skildrer beboerne med mye varme og humor samtidig som han klarer å vise at disse menneskene er mer sammensatte enn det kan se ut som ved første øyekast. Jeg likte boka godt fordi den, som andre Steinbeck-verk, maner til ettertanke. Men boka er mer lettfordøyelig enn Of Mice and Men, Grapes of Wrath og East of Eden, og jeg syntes nok bedre om de tre sistnevnte romanene.


Korrigeringer av Jonathan Franzen: 
I denne romanen år bli vi lesere vitne til ganske så dysfunksjonelle familieforhold. Vi følger et eldre ektepar fra Midtvesten, Alfred og Enid, og de tre voksne barna deres, Gary, Chip og Denise. Barna har hele livet strevd med å distansere seg fra foreldrenes gammeldagse livsstil. Selv om barna kjemper mot å bli som foreldrene fører de ubevisst trekkene de forakter videre. Boka gir en god fremstilling av en families mørke sider. Å leve under samme tak betyr ikke at man vet alt om sine nærmeste, snarere tvert i mot. Korrigeringer er en intens roman som utfordrer, men jeg ble mektig skuffet over slutten... Det er mulig at "Walt Disney"- epilogen hadde et dypere poeng som jeg gikk glipp av.


Siffer av Jo Røyslien:
Jeg er glad i bøker og har egentlig ikke den store interessen for tall. Denne boka kom jeg over på en hyttetur, og vi tilbragte en interessant ettermiddag sammen. Plutselig var tall inspirerende! Røyslien viser med mange og fornøyelige eksempler hvor viktig matte faktisk er i hverdagen. Regning og tall gjennomsyrer alt i samfunnet vårt og er helt avgjørende for det meste av det vi foretar oss. Jeg syntes det var ekstra spennende å lese om uløste matematiske gåter. Siffer er en lettlest fakta-bok både for de som liker tall og matte og dem som har har et mer anstrengt forhold til faget.




Victoria av Knut Hamsun: 
Victoria er den klassiske historien om den store og umulige kjærligheten. Møllersønnen Johannes og slottherrens datter Victoria vokser opp sammen og får følelser for hverandre. Ulikhetene i sosial bakgrunn gjør dessverre et forhold mellom dem utenkelig, og det hele ender langt fra godt. Umulig kjærlighet er et kjent tema i litteraturen, men Victoria skiller seg virkelig ut på grunn av språket. Det er rett og slett helt nydelig!





Harold Frys utrolige pilgrimsferd av Rachel Joyce: 
Dette er en perfekt bok dersom du trenger noe å lese på stranda eller lesestoff som faller inn under kategorien "lett underholdning". I korte trekk handler romanen om Harold som går ut for å poste et brev til en syk venninne, men som ender med å gå Storbritannia på langs. Etterhvert som romanen og Harold (bokstavelig talt) skrider frem avdekkes stadig mer av fortiden. Boka er lettlest, uten de altfor store overraskelsene. Jeg likte den som ferielektyre, men jeg hadde muligens mislikt den dersom jeg hadde lest den under andre forutsetninger.

Boy av Roald Dahl: 
Roald Dahl er en forfatter jeg alltid kommer tilbake til når jeg vil lese noe pussig, fantasifullt og litt alvorlig. Charlie og sjokoladefabrikken, Mathilda og SVK er blant de største favorittene, men akkurat i julen valgte jeg å lese boka Boy (Gutt), en samling fortellinger fra forfatterens barndom. Jeg leste boka første gang på engelsk som 16-åring på gymnaset, og jeg husket fortsatt flere episoder fra dengang: Den døde musa i godtebutikken, fjerning av mandlene uten bedøvelse (grøss) og fysiske avstraffelser utført av sadistiske lærere. Boka er en reise nesten 100 år tilbake i tid. Med sin karakteristiske svarte humor beskriver Dahl hvordan voksnes forventninger og holdninger til barn var ganske annerledes enn det de er i dag.


Shantaram av Gregory David Roberts:
Jeg har tidligere skrevet at denne romanen var blant mine beste leseopplevelser i 2012. Det står jeg fortsatt på, for dette er en røverhistorie uten like og en roman med få dødpunkter. Roberts skriver utrolig levende, og alt er så intenst; luktene, smakene, menneskene, følelsene. Boka skal være basert på forfatterens opplevelser i India, og om bare halvparten av det som står i boka er sant så har Roberts i løpet av få år opplevd mer enn et vanlig menneske opplever i løpet av et helt liv. La gå at den 900 siders romanen er hundre sider for lang og at kjærlighetshistorien som går som en ledetråd gjennom boka er litt klein. Roberts skriver praktfullt, levende og engasjerende om sin kjærlighet til India og menneskene han møter i dette landet.

tirsdag 15. januar 2013

Kommentarslusene åpnes!

KOM IGJEN! Legg igjen en kommentar da vel!

Da jeg opprettet denne bloggen for snart ett år siden satte jeg en del sperrer for hvem som kunne skrive i kommentarfeltet, redd som jeg var for at denne ukjente "anonym" kunne finne på å spre skitne innspill om bøker jeg elsket. Etter det gikk sensuren i glemmeboka. Nå nylig fikk jeg en hyggelig påminnelse fra en medblogger om at slike sperrer gjorde at flere som ville kommentere på bloggen min ikke fikk tilgang til det. Slik kan vi ikke ha det!

Så fra nå av er kommentarfeltet på bloggen min åpen for alle som er glade i bøker og som har noe på hjertet som må deles. Anonym eller navngitt, med eller uten blogg; velkommen skal dere være, alle sammen!

søndag 13. januar 2013

En smakebit på søndag # 2 1Q84 Bok 1 og 2 av Haruki Murakami


En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre blogglesere. 

Denne måneden leser mange bokbloggere Murakamis Kafka på stranden som en del av Lines lesesirkel. Det er en aldeles nydelig roman, og jeg har lest boka flere ganger, senest i fjor (se omtale her). Murakami er en mester når det gjelder å skape et univers og en stemning som, om man bare godtar premissene, virkelig fanger leserne. Den spesielle stemningen er ikke typisk bare for Kafka på stranden men også for Murakamis nyeste roman 1Q84 som er en av de bøkene jeg leser for tiden.

I 1Q84 møter vi Tengo og Aomame, bokas hovedpersoner, og vi følger livet og historiene deres i annenhvert kapittel. Tengo er mattelærer og upublisert forfatter. Aomame er, om jeg har forstått det rett, en kvinnelig leiemorder med forkjærlighet for middelaldrende menn med høyt hårfeste.

I utgangspunktet er det ingen fellesnevner mellom disse to, men på typisk Murakami-vis avdekkes det etterhvert at livene deres berører hverandre på uventet vis. "Don't let appearances fool you, there is only one reality" (s.20) sier en mystisk taxisjåfør til Aomame i begynnelsen av boka. For hvilken virkelighet er egentlig den virkelige? I romanen oppdager Aomame ganske tidlig at viktige historiske hendelser ikke er en del av hennes minner. Hvordan har hun unngått å få med seg disse nyhetene, og hvilken betydning vil disse "minnes-lukene" ha for henne?


"At some point in time, the world I knew either vanished or withdrew, and another world came to take its place. Like the switching of a track. In other words, my mind, here and now, belong to the world that was, but the world itself has already change into sonething else" (s.119)

Jeg elsker tykke bøker med en god historie! Selv om jeg bare har lest 140 av bokas drøye 600 sider, er jeg sikker på at 1Q84 blir en kjempegod leseopplevelse!

Alle ukens søndags-smakebiter finner du her. Kanskje du lar deg inspirere?