Sankta Psyko av Johan Theorin

Johan Theorin er en av mine favoritter blant svenske krim-forfattere for tiden. Jeg har lest alle de tre krimbøkene hans med handling fra Øland og likte dem kjempegodt. Jeg liker måten forfatteren skildrer menneskene og øya på. Det at han blander inn overnaturlige elementer i historiene gjør at de virkelig kryper inn under huden på en. Jeg er blitt veldig glad i den gamle mannen Gerlof som går igjen i Ølands-bøkene. Det er noe befriende med krim som ikke har en etterforsker med personlige problemer i hovedrollen. Gerlofs største problem er alderen, og den er det ikke stort å gjøre med.

I Theorins nyeste bok, Sankta Psyko, er vi langt unna forfatterens Ölandslandskap. Likevel er boka lett gjenkjennelig "Theorinsk". Også i Sankta Psyko er det til tider vanskelig å skille mellom hva som er fantasi og hva som er virkelighet, og boka har flere gode snev av grøss. Jeg synes boka, uten sammenligning forøvrig, ligger nært opp til Theorins bejublede krim "Nattefokk". Dersom du, som meg, leste denne med hjertet i halsen, vil du absolutt ikke bli skuffet over spenningen i denne nye romanen.

I Sankta Psyko befinner vi oss i en småby utenfor Gøteborg. Her ligger det psykiatriske sykehuset Sankta Patricia, også kalt Sankta Psyko på folkemunne. På dette strengt bevoktede sykehuset er noen av landets farligste fanger under behandling. I boka følger vi hovedpersonen Jan Hauger som flytter til småbyen for å jobbe som førskolelærer. Barnehagen han jobber i er tilknyttet Sankta Patricia, og alle barna har foresatte som er innlagt på sykehuset.

Selv om Jan er godt likt på arbeidsplassen blir det ganske tidlig klart at noe har skjedd på en av de tidligere arbeidsplassene hans og at Jan var ansvarlig for det som skjedde dengang. Hemmelighetene til Jan avdekkes etterhvert som historien skrider fram, og Jan har mange hemmeligheter. En av dem er årsaken til dragningen hans mot sykehuset, og den viktigste grunnen til at han prøver å finne en vei inn. Etterhvert skjønner man at Jan ikke er den eneste personen som prøver å ta seg inn på Sankta Psyko. På den andre siden er det også flere som vil ut...

Sankta Psyko er en skikkelig sidevender som holder leseren fanget fra start til slutt. Theorin er en mester i spenningsoppbygging og har en egen evne til å skildre menneskers mørkere sider. Forfatteren spiller mesterlig på våre innerste redsler i denne boka; paranoia, klaustrofobi, mørkeredsel og angsten for at barn skal komme til skade. Dette er en kjempeskummel bok som jeg kun leste på dagtid. Jeg kunne jo ikke risikere nattesøvnen ved å lese den på kvelden, så skummel var den. Jeg tok faktisk et par dagers pause underveis i lesingen for å hente meg litt igjen. Litt mindre sarte sjeler vil nok kunne lese boken mer sammenhengende enn det jeg gjorde.

Med Sankta Psyko har Theorin har prestert en spenningsroman av godt merke. MEN...

OBS ****SPOILERVARSEL!**** OBS

...selv om slutten var spennende, ble jeg sant og si ganske skuffet over siste del av boka! Etter å holdt leserne i et jerngrep gjennom 3/4 av romanen hadde Theorin en unik mulighet til å virkelig avslutte med et smell. Det synes jeg ikke han lyktes med. I stedet ble slutten en slags transport-etappe der forfatteren gikk tilbake til velkjente krim-knep. Det som skuffet meg mest var følelsen av at forfatteren trakk seg, at han ikke våget å ta den helt ut. Da kunne boka virkelig ha blitt en rystende opplevelse.

Og er det bare jeg som reagerte på at et så godt bevoktet psykiatrisk sykehus / fengsel ikke registrerer den unormale bruken av nøkkelkort når Jan og de andre farter inn og ut av Sankta Patricias dører? Hører helt ulogisk ut, spør du meg...

Likevel vil jeg absolutt anbefale denne boka videre!