Karl Ove Knausgård overbeviste meg virkelig med boka Min Kamp 1 da jeg leste den for en måneds tid tilbake. Med den boka fulgte han opp "En tid for alt" (2004), en av mine favorittromaner, på en mesterlig måte og innfridde alle mine forventninger til en god leseopplevelse. Jeg skal ikke legge skjul på at Knausgårds bøker til tider krever mye av meg som leser, og derfor hadde jeg egentlig tenkt å ta en liten pause i knausingen. Det ble med tanken, for plutselig rykket jeg frem i lånekøen på biblioteket. Med nye 600 sider i fanget var det bare å sette igang med Min Kamp 2.
I "Min Kamp 1" forlater vi Knausgård der han tar farvel med faren sin som har gått bort. I neste bok har vi forflyttet oss ti år frem i tid. Forfatteren har nettopp forlatt Bergen og sin første kone for å begynne et nytt liv i Stockholm. I denne boka blir leserne vitner til hvordan kjærlighetsforholdet til kone nummer to, Linda, utvikler seg, blomstrer og etterhvert går over i et hverdagslig og rutinepreget familieliv.
Forfatterens fokus er ikke lenger bardom, ungdomstid og hendelsene rundt farens død. Nei, i Min Kamp 2 blir leserne vitne til familieferier fra helvete og kjedsommelige barneselskap. Knausgård er kompromissløs og ærlig når han skildrer hvordan forholdet til kona og barna drukner i hverdagens krav og mas. Han har store problemer med å tilpasse seg den moderne mannsrollen, og han opplever dagene i pappa-perm som monone og innholdsløse. Det eneste han vil ha er fred til å skrive en ny roman, det som etterhvert skal bli "En tid for alt". Det er ikke akkurat en livsstil (og holdning) som er forenelig med forventningene til en familiemann.
Jeg opplever at skam er et gjennomgående tema i både "Min kamp" 1 og 2. I bok 1 er skammen knyttet nært opp mot forfatterens forhold til den nærmeste familien, men også til egne famlende skritt ut i voksenlivet. I bok 2 springer skammen i større grad ut i fra Knausgårds egen dårlige samvittighet ovenfor venner og familie. I boka beskriver han inngående egne feil og mangler, og den dårlige selvtillit hans er også et stadig tilbakevendende tema, nådeløst utbrodert.
Forfatterens usikkerhet og følelse av å komme til kort kan man som leser kjenne seg igjen i. Samtidig synes jeg at forfatterens evige selvforakt ble litt ensformig i lengden. Denne evige sytingen gjorde at jeg begynte å skumlese avsnitt i boka, noe jeg sjelden har for vane. Romanens Knausgård er jo veldig klar over sine svakheter, men makter likevel ikke å endre seg. Da er det heller passasjene i boka hvor forfatteren beskriver mellom-menneskelige forhold, som forholdet til kameratene, barna, moren, og ikke minst den plagsomme naboen, en alkoholiserte russisk dame, at språket vibrerer og Knausgård virkelig briljerer.
For meg ble ikke Min Kamp 2 den samme store leseopplevelsen som den første boka i serien. Jeg hadde nok forventet at de skulle følge hverandre mer i stil og tematikk enn det som faktisk var tilfellet. I anmeldelsen av den første boka skrev jeg at "Min Kamp"-bøkene hverken kan eller bør leses uten refleksjon rundt de etiske aspektene ved utgivelsen. I bok nummer 2 kjente jeg faktisk på følelsen av å komme for nærme noen av personene som blir beskrevet, og det på en måte som kjentes ubehagelig. Jeg er usikker på om Knausgård virkelig var nødt til å ta akkurat de grepene han gjør i denne boka, om det han forteller kan forsvares.
Min Kamp 2 er likevel en god bok på alle måter. Boka tar for seg tema og opplevelser som mange av oss kan kjenne oss igjen i, uansett hvem man er og hvor man bor. På den måten blir boka en slags tidskapsel. Jeg tror faktisk Knausgårds roman vil stå seg godt om 50 år også, nettopp fordi den gir et så presist bilde av hvordan det å leve på begynnelsen av 2000-tallet kan fortone seg.
Nå blir det knause-pause til over sommerferien av frykt for Knausgård-overdose!
