Det var DDR av Astrid Sverresdotter Dypvik

- EN REVOLVEROMTALE -

HVILKEN BOK?
Jeg har lest Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land av Astrid Sverresdotter Dypvik. Dypvik er tidligere leder i Noregs Mållag, historiker, journalist og forfatter. Dette er hennes første bok.

I HVILKET FORMAT?
Jeg har lånt boken på Lørenskog bibliotek.

HVORFOR DENNE?
Når jeg først leser sakprosa har jeg en tendens til å velge bøker som tar for seg europeisk, og spesielt tysk etterkrigshistorie. Dypviks bok om DDR altså helt i tråd med dette lesemønsteret. Jeg fikk nyss om boka gjennom andre bokbloggere som hadde likt den godt. Et samlet norsk anmelderkorps har også skrytt boka opp i skyene. Det var DDR er ikke minst aktuell med tanke på dagens tyske riksdagsvalg (Go Angie!).

HVA HANDLER BOKA OM?
Det tidligere DDR opphørte å eksistere som selvstendig stat høsten 1990 da Tysklands gjenforening var et faktum. Nærmest ved et pennestrøk ble et helt land avviklet og ideologien, samfunnstrukturen og politikken forvist til historiens skraphaug. Mytene og historiene om DDR derimot, består. Dypvik har intervjuet en rekke tidligere DDR-borgere til denne boka. Hun har snakket med opposisjonelle, medlemmer av partiet og ansatte i STASI. Vi møter også helt vanlige kvinner og menn som av ulike årsaker kom i regimets søkelys og måtte betale dyrt for det. Tidsvitneskildringene gir mange ulike svar på spørsmålet om hva DDR egentlig representerte for innbyggerne sine. For de fleste var landet et diktatur og en overvåkerstat der privatliv ble sett på som noe suspekt. For andre var DDR et velfungerende kommunistisk samfunn.

HVA SYNES JEG?
DDRs nesten 40 år lange eksistens har utvilsomt vært med på å forme Europa og europeisk politikk etter 1945. Likevel er det svært lite jeg på forhånd visste om dette landet. I så måte var Dypviks bok både velskrevet, opplysende og interessant. Jeg likte ekstra godt måten Dypvik forteller historien om DDR på. Vanligvis er det årstall, viktige hendelser og sentrale maktpersoner som trekkes frem når politikk og historie diskuteres og analysere. Denne boka setter skjebnene til vanlige mennesker inn i et historisk perspektiv, noe som gir et annerledes og spennende innblikk i livet bak jernteppet. Forfatteren har funnet frem til unike intervjuobjekter med sterke historier. At de regimetro også kommer til orde med sin oppfatning av staten DDR er et viktig trekk som gjør boka enda mer interessant.

HVA VAR MEST INTERESSANT?
Hvert eneste kapittel i denne boka inneholder en historie til ettertanke, men hvis jeg må velge så må det bli dette: Tysklands manglende bearbeiding av DDR-fortiden har i følge Dypvik skapt et vakum i tysk historiefortelling. Dette vakumet har skapt rom for den såkalte "Ostalgien" (en romatisering av livet i Øst-Tyskland) men har også ført til en kamp om hvilke stemmer som skal høres når historien om DDR skal fortelles. Både ofrene for regimet og de som arbeidet for at DDR skulle bestå kjemper i dag om hvem som skal definere hva DDR var; et diktatur, et mislykket prosjekt eller en legitim stat som ikke maktet å følge med i den historiske utviklingen?

KVALITETSSTEMPEL:
Det var DDR ble nominert til Kritikerprisen for beste sakprosa i 2012.

ANDRE SOM HAR BLOGGET OM BOKA:
Bok-Karete
Bok&Blogg
Hysj! Lesing pågår

(Link gjerne i kommentarfeltet dersom du også har lest boka. Da vil jeg selvfølgelig legge deg til listen!)

A PROPOS:  Jeg kaller disse innleggene for "revolveromtaler," men jeg er visst ute av stand til å begrense meg til korte svar. Bær over med meg. Det vil ikke forandre seg.

Akkurat nå leser jeg...

Jeg sitter på en takterasse i Barcelona og nyter siste rest av sommeren. Livet er herlig!

God helg alle sammen!

Everyman av Philip Roth

"Old age isn't a battle, old age is a massacre." 

(Philip Roths Everyman, s. 156)

Det å oppdage forfatterskapet til amerikanske Philiph Roth må sies å være den største begivenheten så langt i mitt leseår 2013. Roth er en forfatter som byr på knallsterke historier, et vanvittig godt språk og gjenkjennelige tablåer. Fortellingene hans balanserer mellom ypperste satire og dypeste tragedie. Vil denne mannen noen gang få nobelprisen i litteratur? Jeg skal fortsette å lese mer av Roth i tiden fremover for jeg har virkelig falt for det litterære universet og skrivestilen hans. For å holde orden på produksjonen hans har jeg startet mitt eget Philip Roth-prosjekt.

Romanen Everyman (2006) er den tredje boka av Roth jeg har lest i år. Everyman er en intens og gripende historie om livets forgjengelighet og alderdommens utilstrekkelighet. Boka åpner med hovedpersonens begravelse. Deretter endrer fortellingen fokus og vi følger hovedpersonen gjennom livet: barndomsårene og timene i farens gullsmedbutikk "Everyman's Jewelry," voksenlivet med tre ekteskap, barn, utroskap og skilsmisser og tilslutt en pensjonisttilværelse preget av skrantende helse og stadige sykehusopphold.

Et gjennomgangstema i boka er hovedpersonens sjokk over å bli gammel, å måtte utholde en tilværelse hvor "(...) eluding death seemed to have become the central business of his life and bodily decay his entire story" (p 71). Han erfarer at valgene han tok da han fortsatt var sterk og ved god helse slår tilbake på ham når det kroppslige forfallet setter inn. På grunn av utroskapen og skilsmissene har sønnene tatt avstand fra ham. Med unntak av storebroren og en datter mangler han støtten en storfamilie kunne gitt ham på eldre dager: "True, he had chosen to live alone but not unbearably alone" (p102).

Vi får aldri vite navnet til hovedpersonen i Everyman. Han forblir anonym gjennom hele romanen. Ser vi derimot nærmere på Roths biografi er det flere interessante likhetstrekk mellom hovedpersonen og forfatteren selv (jmf Wiki). Begge er født i 1933, og Roths hjemby Newark ligger bare noen få kilometer fra småbyen Elizabeth der hovedpersonen vokste opp. Begge har gjennomgått en rekke sykehusinnleggelser som følge av alvorlig sykdom. I følge et intervju med New York Times var det nettopp tanken på egen og venners dødelighet som fikk Roth til å skrive denne boken.

Everyman er en sterk og, som alltid med Roth, utfordrende roman om livet og døden, om makt og avmakt og det å måtte ta konsekvensene av valg man bevisst eller ubevisst har tatt tidligere i livet. Det er en dyster roman hvor utgangen er gitt: Alderdommen og døden er en varslet tragedie. Jeg synes Roth har skrevet en gripende og engasjerende roman om hvor uforutsigbart livet kan være. Ved hjelp av den anonyme hovedpersonen viser forfatteren at det eneste forutsigbare, men også ufattelige, er at livet en gang tar slutt. Anbefales!

En strålende slutt

"And he couldn’t do it. He could not fucking die. How could he leave? How could he go? Everything he hated was here."

Philip Roth, Sabbath’s Theater (1995)

This is where I leave you av Jonathan Tropper

Anmeldere har kalt Jonathan Tropper for "den amerikanske Hornby," en sammenligning som uunngåelig gjør en Hornby-fan som meg både nysgjerrig og skeptisk. Det var derfor meget elegant av Amazon å anbefale meg Troppers This is where I leave you i god tid før sommerferien. Påstandene om at Troppers historier har mer substans og er mer innsiktsfulle enn dem hans britiske kollega presterer var noe jeg selvfølgelig måtte få bekreftet ved selvsyn.

I This is where I leave you møter vi Judd Foxmann som er tilbake i barndomshjemmet for å delta i farens begravelse. Gjensynet med familien kunne ikke skjedd på et verre tidspunkt. Han har nettopp oppdaget at kona er utro med sjefen, og i løpet av få dager er Judd singel, arbeidsløs og hjemløs. Forholdet til moren og de tre søsknene er også problematisk. Foxmann-familien klarer rett og slett ikke å være i samme rom særlig lenge av gangen. Det er derfor duket for problemer når farens siste ønske var at familien skal gjennomføre den ukes-lange jødiske sørgehøytiden shiva sammen. Vi følger Judd i uka etter begravelsen, og det blir et solid oppgjør med fortiden, nåtiden og fremtiden

Etter å ha lest boka kan jeg godt forstå sammenligningen med Hornby. Ikke minst er tematikken i bøkene deres ganske like. Hovedpersonene er gjerne menn i tredve-årene som møter utfordringer i jobben, kjærlighetslivet eller i forhold til familien, og da gjerne alt på en gang. Fordi de er blitt værende igjen på guttestadiet er de ute av stand til å løse problemene sine på en voksen måte. Dette ser i blant annet Hornbys About a boy (Gutter er gutter) og High Fidelity. Men som seg hør og bør utvikler karakterene seg i løpet av historien, vokser med utfordringene og finner en større mening med livet. Slik sett har begge forfattere et tragikomisk blikk på (noen) menns problemfylte liv.

Jeg leste Troppers bok i sommer, og forventet kanskje at den skulle gi en sterkere feel-good-følelse enn det den faktisk gjorde. I god amerikansk ånd spares det ikke på noe. Det pøses på med død, utroskap, barnløshet, ulykkelige ekteskap og dysfunksjonelle familieforhold, alt beskrevet med både humor og alvor. Boka har mange "twist" der handlingen styres i uante retninger, og de korte kapitlene gir historien god driv. Mot slutten av boka kommer Judd Foxmann til en slags erkjennelse, mens jeg selv måtte innse at Tropper spiller mer på alvoret enn jeg hadde lest ut av bokas forhåndsomtale.

Så hvem liker jeg best? Jeg holder nok fortsatt en knapp på Hornbys tidligere romaner. Må jeg absolutt velge foretrekker jeg sober britisk humor fremfor amerikansk maksimalisme. This is where I leave you blir forøvrig film med blant annet Jason Bateman, Tina Frey og Jane Fonda i sentrale roller. Jeg er spent på om filmen vil bli markedsført som en romantisk komedie. Det ville i så fall være langt unna min opplevelse av boka. Mer spennende vil det kanskje være om norske forlag snart vil oppdage Tropper. Når Lier Horst kan være den nye Nesbø kan Tropper uten tvil omtales som den nye Hornby. Like god? Tja. Jeg kommer sikkert til å lese flere bøker av Tropper for å bli enig med meg selv på det spørsmålet.

Min leserprofil

Kilde: http://teacoffeebooks.tumblr.com/

Det er full fart på jobben om dagen, og det meste av boktanker må vike for arbeidsstrømmen. Men midt i det travle henger jeg meg på leserprofil-utfordringen til vår "söta syster" Bokhora. Norske Bokmerker brakte utfordringen over grensen, og mange bokbloggere har delt den videre. Jeg synes det er spennende å lese de ulike svarene på spørsmålene. De viser at det er et stort mangfold blant norske bokbloggere!

1. Hvilken bok leste du sist?
Jeg har nettopp avsluttet to romaner: Damon Galguts The good doctor og Jan Guillous Vägen til Jerusalem. Den første boken var et nytt, godt bekjentskap, den andre et hyggelig gjensyn. Det er faktisk 11 år siden sist jeg leste Guillous serie om Arn Magnusson for første gang (jeg husker det fordi mannen min og jeg ble sammen den sommeren), og jeg synes fortsatt at dette er bra saker. For meg illustrerer de to romanene det fantastiske med litteratur: I bøkenes verden oppheves tid og rom, og uansett hvor i verden og til hvilken tid handlingen foregår kan man alltid lære noe nytt. Man kan parallel-lese om utfordringene til det nye Sør-Afrika og nasjonsbygging i Sverige på 1100-tallet uten at det føles som en rar kombinasjon.

2. Hvilken bok skal du begynne på nå?

Akkurat nå holder jeg på med boken Farewell. The greatest spy story of the twentieth century, men jeg kommer ikke til å fullføre boka. Jeg fikk lyst til å lese mer om den russiske dobbeltagenten Vladimir Vetrov (med kodenavnet "Farewell") etter å ha sett et Discovery-program om ham i forrige uke. Forfatterne har som ambisjon å fortelle en av den kalde krigens største spion-historier, men det snubles allerede fra start. Det kan kanskje være noe i påstanden om at Vetrovs handlinger endret retningen til den kalde krige, men så langt klarer ikke forfatterne å argumentere godt nok for det. Dessuten skjemmes boka av en uhorvelig mengde irrelevante detaljer, dårlig språk (oversettelse?) og en total mangel på dramaturgi. At man i stor grad har benyttet seg av en haug usikre kilder gjør ikke historien mer overbevisende. Jeg sier bare "Goodbye, farewell, auf wiedersehen, Adieu..."

3. Er det mest mannlige eller kvinnelige forfattere i bokhyllen din?
Jeg liker å tro at bokhylla mi viser essensen av meg som leser. Jeg leser flest mannlige forfattere og det gjenspeiles også i bokhylla mi. Jeg er usikker på hvorfor det er slik, men jeg lever greit med kjønnsfordelingen. Når det er sagt er de viktigste damene på plass: Skram, Undset, Austen og Hustvedt. Blant andre.

4. Teller du alltid hvor mange sider du har igjen av en bok, eller tenker «nå har jeg kommet en fjerdedel/halvparten» eller lignende?
Jeg teller ikke sider men jeg holder ubevisst oversikt hele veien. Jeg er spesielt opptatt av å ha oversikt når jeg leser krim-bøker. Jeg liker å vite når forfatteren har tenkt å sette inn et ekstra gir. Jeg er også opptatt av hvor langt jeg er kommet dersom jeg liker boken veldig godt. Da må jeg forberede meg på at en god leseopplevelse snart tar slutt.

5. Hvordan velger du hvilke bøker du vil lese? (For eksempel omslag, tips fra venner, anmeldelser, topplister, blogger osv)
Jeg leser veldig ofte etter innfallsmetoden. Jeg henter mye inspirasjon til lesingen gjennom avisartikler, anmeldelser, noen ord i TV eller radio. Andre (bok-) blogger er også en uendelig kilde til inspirasjon. Jeg har gjerne en liste over bøker jeg kan tenke meg å lese, men jeg har sjelden en leseplan jeg følger.

6. Når er en bok for lang?
En bok er alltid for lang dersom den ikke fenger meg, uavhengig om den er på 90 eller 900 sider. På den andre siden kan en bok aldri være for lang dersom den er god. Jeg *hjerter* tykke bøker!

7. Leser du like gjerne på engelsk (hvis det er originalspråket) som på norsk?
Jeg leser gjerne på engelsk, men det er ikke et "must" for meg å lese en bok på orginalspråket. Språkvalget styres først og fremst av om jeg vil lese boka med en gang (dvs umiddelbar nedlasting til Kindelen) eller om den kan vente til neste biblioteksbesøk. Jeg liker å veksle mellom norsk og engelsk. Ellers leser jeg på svensk, dansk og tysk.

8. Hvilken bok var den siste du bare måtte overtale ALLE vennene dine til å lese?
En bok jeg skamløst har misjonert for det siste året er tyske Ferdinand von Schirachs Forbrytelser. Alle burde lese og bli berørt av von Schirachs små historier om forbrytelse og straff, skam og skyld. Han går rett til kjernen av hva det vil si å være menneske, og det blir rett og slett ikke stort bedre enn dette.

9. Kan du slutte å lese en bok hvis den er kjedelig? I så fall – når gir du opp?
Jeg har ingen problemer med å avslutte et fruktløst (lese-)forhold. Jeg gjør det jevnt og trutt og føler ingen samvittighetskvaler ved det.

10. Hvilken sjanger er overrepresentert i bokhyllen din – og hvilken finnes ikke?
Jeg tror de fleste sjangere er representert i hylla mi, bortsett fra YA-litteratur som jeg sjelden leser. Jeg har lest Harry Potter, men har ikke bøkene i hylla.

The good doctor av Damon Galgut

For tiden lar jeg meg fascinere av stemmene fra «det hvite Afrika». Mens jeg i fjor leste bøker med handling fra India er det i år litteratur fra Sør-Afrika som gjelder. Landets voldelige og kontrastfylte historie er vanskelig å gripe, og nok en gang søker jeg til bøkenes verden i et forsøk på å forstå. Det som trekker meg mot denne delen av verden er arven fra koloni-tiden og skillelinjene som fortsatt eksisterer i landet, dobbeltheten, brutaliteten og skammen. Alltid skammen. Den som J.M Coetzee så mesterlig beskriver i sin selvbiografiske roman Barndom. Dagens sør-afrikanske forfattere forteller historier om levde liv, langt fra Karen Blixens kenyanske farm og mine egne sør-afrikanske ferieminner. Det er til tider både opprivende og svært provoserende lesning.

For en stund tilbake ble jeg ble tipset om forfatteren Damon Galgut av Clementine, norske bokbloggeres ukronede Bookerpris-dronning. Sør-afrikanske Galgut (f. 1963) er blitt shortlistet til Bookerprisen to ganger, først for romanen The good doctor (2003) som var hans internasjonale gjennombrudd og senere for boka In a strange room (2010). I likhet med sine nobelprisvinnende landsmenn Gordimer og Coetzee gir han leserne et autentisk innblikk i hva det vil si å være sør-afrikaner - på godt og på vondt.

The good doctor er historien om et usannsynlig vennskap mellom to svært ulike menn. Frank Eloff og Lawrence Walker arbeider begge som leger på et avsidesliggende sykehus i den sørafrikanske provinsen. Det hviler et spøkelsesaktig skjær over dette sykehuset i ingenmannsland. Det mangler både pasienter, ansatte og ressurser. Den nyankomne Lawrence har et sterkt ønske om forandring, og planene hans om å etablere klinikker i de omkringliggende landsbyene blir møtt med entusiasme. Frank er den eneste som er skeptisk til den nye kollegaens ideer, noe som setter forholdet mellom de to mennene på prøve.

Forfatter Damon Galgut

Galguts roman er på bare drøye 200 sider men rommer et helt lands tro og tvil på fremtiden. De to hovedpersonene, Frank og Lawrence, speiler dette. Lawrence er den litt naive idealisten som frivillig søker seg til sykehuset som ligger i et av Sør-Afrikas homelands, reservater som apharteid-regimet opprettet for sine svarte innbyggere. Han har en sterkt tro på at forandring er mulig og at skillelinjene i samfunnet nå har opphørt: "You mean politics (...) But that's all past now. It doesn't matter any more." Frank er realisten, eldre og mer kynisk i forhold til omgivelsene enn kollegaen: "The past has only just happen. It's not past yet." I løpet av romanen får Frank rett i at menneskene endrer seg saktere enn politikken. Likevel er det mye han ikke forstår. Blant annet har han vanskelig for å ta inn over seg situasjonen til den svarte befolkningen. I løpet av historien innleder han et forhold til en svart kvinne, men må gi det opp på grunn av kulturforskjellene: "I was only here to learn again how much I didn't know and would never understand."

Jeg satt igjen med en litt ambivalent følelse etter å ha lest Galguts roman. På den ene siden synes jeg Galgut lykkes med å vise utfordringene det nye Sør-Afrika står ovenfor. Det hele er svært troverdig. Selv om apartheid-regimet er avskaffet er skillelinjene i samfunnet fortsatt tydelige, både de geografiske, økonomiske og ikke minst når det kommer til rase. Innlærte handlingsmønstre er vanskelige å endre, noe Frank er et godt eksempel på. Jeg synes dessuten at forfatteren beskriver de til dels skjøre relasjonene mellom menneskene i boka svært godt. Det er vond lesning og gjør The good doctor til en roman som sitter lenge i kroppen.

På den andre siden, og det er her det ambivalente kommer inn, følte jeg at kulturforskjellene kom litt i veien for leseopplevelsen. Det er nok bare meg, men jeg syntes det var vanskelig å identifisere meg med noen som er så farget av sitt lands kultur og historie som det hovedpersonene i denne boka er. Denne kulturen og historien ligger som et premiss for Galguts fortelling, og jeg savnet å få med meg alle nyansene. Men for all del, dette er en bok som er verdt å få med seg! Jeg håper bare at følelsen av motløshet og maktesløshet som jeg satt igjen da boka var ferdig ikke gjenspeiler hva Sør Afrika har i vente.